2/10-05 Cascais (37º57,06' N - 8º51,96' V)

Nå er det på tide å ta farvel med Cascais. Vi har vært her lenge nå, og føler at fortøyningene har rustet fast i brygga. Etter flere justeringer av fortøyningene den siste uka ser knutene ut som en ordentlig engelskmann også.

Før vi drar skal vi vise noen bilder fra Cascais som kanskje sier noe om byen, eller rettere sagt stedet.

Dette er stedet som den gamle adelen i Portugal benyttet som sommerresidens. Senere ble det også sommertilholdssted for diktatoren som ble styrtet i 1974. Område har alltid tiltrukket seg de med penger i Portugal, og bærer preg av det. Det er slående hvor lite stedet er, og hvor god plass det er her. I helgen kommer folk kjørende langveis fra for å spise og drikke i marinaen. Først og fremst gjelder det å se og å bli sett. Seilforeningen er aktiv og det er mange jolleseilere, så noen fastboende er det her fortsatt.

(Janne skriver) Når det nå nevnes jolleseilere, så må jeg fortelle om en litt ekkel opplevelse vi hadde her om dagen. Steinar og jeg hadde puttet jolla vår full av barn, og var på vei til stranden inne i byen. Det blåste ganske mye, så sjøen var skvulpete. Litt lenger fremme så vi et par optimist joller på full fart inn mot land, bemannet med hver sin 10 åring. Da vi kjører forbi, ser vi at den ene var fylt til randen med vann, og guttungen ombord så ganske redd ut. Vi speidet etter følgebåten, men den var søkk vekk. En forespørsel til den lille kapteinen om han trengte hjelp, frembrakte et gråtekvalt "Yes please". Det er ikke spesielt enkelt å redde en slik jolle full av vann. Han kunne ikke fire seilet, så dermed sveivet han frem og tilbake. Baugen dukket enda mer under vann, og han ble enda reddere. Men etter hvert fikk vi draget på det, og styrte støtt og sikkert inn til jolle marinaen. Da vi var 2 meter fra land kom følgebåten. Bedre sent enn aldri. Ungene synes hendelsen var noe av det mer spennende vi har opplevd hittil på reisen vår.

Vi tar ikke bare farvel med Cascais nå, men også med CoCoNuT for en lengre periode. Leslie har hatt problemer med ryggen i en lang periode, og skal nå opereres. Den gode nyheten er at hun kan være med på Atlanter overfarten, og da forhåpentligvis uten ryggplager. Lykke til Leslie. 

 

4/10-05 Sines (37º57,06' N - 8º51,96' V)

 

Sines Water line

(Steinar skriver) Partytime atter en gang. Denne gangen er det Mia i Lille Blå som fyller 7 år. Og det i selveste hjembyen til Vasco da Gama.  Det skal jeg skrive om senere. Først kommer det en serie bilder fra festen. Det er ulempen med å like å fotografere; det blir så utrolig mange bilder...

 

Kake bakt av en lokal portugiser. Smakte nydelig.

Gaute, Eirill, Brage, Norunn og Magnus fra Veto. Åse og Mia fra Lille Blå. Ida Victoria, Ole Martin og en flik av Janne fra Noravind

Bursdagsbarnet.

Den heklede hatten var en gave fra Veto.

Knut Erik fra SY Veto

Eirill og Gaute fra S/Y Veto

Marie fra Lille Blå

Bursdagsbarnet som fyller 7 år Mia fra Lille Blå

Mia og Ida fra Noravind

Hr. Lille Blå ; Geir

Hr og fru Veto og Lille Blå tar en bursdagsportvin

.

 

 

(Janne skriver) Denne gangen ble det servert LAPSKAUS, og den smakte helt som hjemme. Med litt salt og pepper ble den ubeskrivelig god. Jeg også skal kjøpe meg en trykk-koker og få oppskrift på lapskaus av Marie på Lille Blå (trur eg). Hun hadde også bakt sjokoladekake med godis, og Åse, storesøsteren til Mia, hadde kjøpt bløtkake på det lokale konditoriet. Gjester denne gangen var Veto (Eirill, Knut-Erik, Gaute, Brage, Norunn og Magnus som var på besøk) og Noravind (som dere alle kjenner). Da jeg kikket meg litt rundt på de andre båtene, så jeg flere jeg kjente igjen fra både La Coruña og Cascais. Kanskje de tror at vi nordmenn har bryggefest overalt hvor vi kommer.

 

Impossible Dream er laget for, og seiles av en rullestolbruker.

(Janne skriver) Etter noen dager er vi atter en gang mange norske båter samlet. Lille Blå, Veto, Sesam og oss på Noravind. Blackbird stikker også innom, og Apricus kom dagen før vi dro videre. En kveld tar vi med oss alle 8 ungene og 7 voksne og spiser middag ute på den lokale restauranten "på hjørnet". Det må være den mest interessante mat opplevelsen hittil. For ikke å snakke om den billigste. For de andre var det sikkert ikke spesielt interessant, men JEG spiste faktisk blekksprut og diverse skjell for første gang i mitt liv. Jeg spiste til og med noe som så ut som ruhr. Dere vet sånne hvite, spisse skjell som er veldig vanskelige å få av skroget på båten. Bare at disse var blågrønne og store. Til og med ungene likte maten de hadde bestilt. Den søte serveringsdamen ble litt paff da vi alle skulle ha suppe til forrett. Så mye suppe hadde de nemmelig ikke. Men, vi fikk det de hadde, og etter litt omfordeling, hadde alle smakt. Den kostet 1 Euro pr. stk. Det er billig det. Da alle var ferdige med forrett, hovedrett, kaffe, vin (i mengder), brus, vann og diverse, kom regningen på 154,54 Euro.

 

3 retters middag for 10 Euro pr. pers

 

(Steinar skriver) Sines har all den idyll man kan ønske seg. Absolutt et sted å anbefale til andre som seiler langs kysten. Marinaen har rundt 20 gjesteplasser, så turismen i byen er ikke dominert av seilere på noe måte. Vi er nok heller en liten kuriositet i bybildet der vi oppsøker steder og aktiviteter som er "ekte" og "opprinnelig" i stedet for alle de nye og flotte turist attraksjonen som innbyggerne tror turistene vil ha.

 

Sines by

 

Sines havn og strand

(Janne skriver) Skolen er bestandig et heller vanskelig tema når vi ligger i marina med mange norske båter. Alle har forskjellig undervisningsopplegg. Barna på Veto går for eksempel på Steiner skolen, og har annerledes pensum. Mia på Lille Blå går i første klasse, og kunne godt tenke seg å fiske på brygga sammen med Ida. Men hun går i 7.klasse, og har litt mer å gjøre. Men, vi fant en morsom ting vi kunne gjøre felles. Kunst og håndverk. Vi kunne lære å hekle av fru Veto. Hun er nemmelig spesialist på denne kunsten. Som tenkt så gjort. Vi tok med alle jentene og gikk i garnforretning. Der ble det kjøpt inn garn i alle regnbuens farger (mest rosa og lyseblått), og heklenåler i stor størrelse. Deretter fant vi oss en skyggefull plass i borgen, og lærte å hekle alle samme (meg selv inkludert). Ole Martin hadde historie på samme plassen. Vasco da Gama har jo bodd her. Steinar ble litt til overs, så han fikk kjøpe lunsj til oss. Skolebrød (nesten som norske), kanelsnurringser, mandelkaker og andre kaker, brus, vann og pils. Litt av en lunsj må jeg si. Tror guttene i Veto syntes det var urettferdig. De hadde matte i båten.

Skole i Vasco de Gamas hjemmborg:

.

 

 

 

8/10-05 Til Lagos (37º21,00' N - 8º56,06' V)

(Janne skriver) Nå hadde jeg fått ganske nok av Sines. Visst er det en hyggelig by, men det er andre byer og steder som også venter på å bli utforsket. Må nok innrømme at jeg har mast litt for å komme videre. Har nemmelig hørt på at kapteinene har snakket værmelding. Det gjør de cirka hele tiden, og det er umulig å ikke få med seg at det er meldt heller dårlig vær i lengre tid fremover. Nå er gudskjelov alle enige, vi går til enten Lagos eller Alvor. I Alvor kan vi ligge på svai, i Lagos er det en flott marina. For å komme inn i Alvor bør det være lyst, ikke dårlig vær, og høyvann. Vi får se hvordan været er når vi kommer så langt.  Steinar og jeg velger nattseilas, og seiler av gårde ved 7 tiden på kvelden. Lille Blå og Veto skal reise i natt (0400) eller på morgenkvisten.

Dette ble ikke noen særlig hyggelig tur. Eller forresten, litt av turen var OK. I begynnelsen var det på det nærmeste vindstille, og det er jo bedre enn motvind....eller hva? Denne gangen endret vi litt på vaktene. Det er bedre at Steinar har vakt når vi kommer frem, enn jeg. Kartplotteren forteller oss at vi er fremme i Lagos kl. 06.17. Da er det mørkt, så vi bestemmer oss for Lagos og ikke Alvor. Min vakt blir da fra kl. 23.00 til kl. 03.00. Det er omtrent på den tiden det begynner å blåse opp. Kl. 02.00 begynner jeg å krangle med noe jeg tror er en fiskebåt igjen. Men den krangler mer enn meg. Holder nøyaktig samme kurs, og nøyaktig samme hastighet. Jeg er redd for å endre kursen for mye, så kapteinen blir purret for å gi meg gode råd. Vi nærmer oss nemmelig det siste kappet, og jeg ser for meg klipper og brenninger som er skikkelig farlige. Det viser seg at båten er en seilbåt, og den skal nok til Lagos den også. Kapteinen går ikke å legger seg igjen, men heiser isteden seil. Det har jo begynt å blåse litt fra sydøst. Dessuten skvalpet det kanskje litt for mye til å få sove. Jeg går derfor å legger meg kl. 02.45 og dupper av i ny og ne. Etter å ha blitt slengt rundt i senga i noen timer, gir jeg opp, og står opp igjen kl. 06.15 og håper at vi snart er fremme. Men neida, kartplotteren har løyet. Ny tid er et par timer inn i fremtiden. Kapteinen dåner på benken i cockpiten, og jeg sitter å stirrer utover en skikkelig opprørt sjø. Bølgene kommer fra en kant, og vinden en annen. Men til Lagos kommer vi. Når vi går gjennom "byporten" og oppover elven er det en lise for sjelen og kroppen. Nydelige palmer står i giv akt, og vinden ikke tilstedeværende. Sender sms til Lille Blå og Veto med melding om været de siste timene, og at vi har gått inn i Lagos, ikke Alvor. Får melding tilbake fra begge om at de har snudd, og gått tilbake til Sines.

 

09/10-05 Lagos Marina(37º06,57' N - 8º40,44' V)

(Steinar skriver) En flott marina med masse fasiliteter. Vi har fått en dobbel berte med vann, strøm og kort vei til butikker, restauranter og barer. Her liker vi oss. Gamlebyen er ganske stor, og full av barer, restauranter, forretninger og alt hva en turist kan ønske seg.

Lagos Portmaster

 

12/10-05 Lagos Marina(37º06,57' N - 8º40,44' V)

Ja, akkurat. Gratis vinsmaking klokken 5. Portugisiske viner av ypperste kvalitet fra de fire største distriktene; Douro, Alentejo, Terras do Sado og Algarve. Ikke bare er det prøvesmaking, men det blir mulig å kjøpe vinene også! Dette skal bli gøy. Nå går vi.

Senere på kvelden....

Prøvesmakingen var ganske morsom. Det viste seg at han som fortalte om alle vinene var spesielt kunnskapsrik ettersom han var vinprodusent selv, og tilfeldigvis av en av vinene vi fikk smake den kvelden. Den var slettes ikke dårlig, men vi kjøpte ikke noen til oss selv.

Sjefen for marinan gjør seg klar før hordene inntar vinen

Eneste ulempen med den spesielt kunnskapsrike vinprodusenten er at han ikke snakker særlig godt engelsk. Tolken oversatte bare ett og annet ord innimellom som synes spesielt vanskelig, og det var gjerne navnet på en smaksantydninger som solbær, jordfruktig, varmedempet, syremild og lignende ord. Og tolken oversatte til engelsk. Og på engelsk vet vi jo hva rabarbrasolsikke og eikesyre er.....

15/10-05 Idas 12års dag

Det er i dag. Idas 12 års dag. Øverst på ønskelisten står en mobiltelefon. Men før vi kan feire dagen skal festen forberedes og kaker og brus kjøpes inn. Vi vekker Ida på sengen. med en banan med 12 lys i.

Vi vet jo at nordmenn er festglade, så vi forbereder oss kraftig. Det viser seg å være lurt for det blir full tregenerasjonsfest til langt på natt. Igjen.

Ole Martin har sett noen surfere på stranden, så da tilbudet kom om å bli med Veto guttene og Lille Blå ungdommen på surfeskole, ble det et rungende JA!

De ble kjørt ut av to surfer som også hadde med seg 2 ekstra lærere. Bilene så akkurat så rustne og slitne ut som de skal være når man er en kul surfer. Det kostet 25 Euro for hele dagen, og da var alt utstyret inkludert. De skulle være tilbake rund kl 6 om kvelden. Det viste seg at det hadde vært for store bølger på vestkysten så de hadde snudd og kjørt tilbake og hadde havnet opp på stranden nedenfor marinaen ved 5 tiden. Men en time med surfing er bedre enn ingenting og ingen klaget.

I mellomtiden hadde vi gjort oss klare til fest med ballonger og kaker og lys og pizza og video og ballonglek. Alle unnskyldninger for en fest tas imot med stor glede av seilere. Alle vi kjente på bryggene rundt her kom til bursdagen. På det meste var vi 14 voksne i cockpiten og 8 barn/ungdom i salongen. Stemningen var høy. Vi klarte å spise store deler av kakene som var kjøpt inn. Festen varte til 2 tiden om natten, og da var alle fornøyd. Både store og små.

Lille Blå, Odin, Sesam, Veto, Apricus og Free Spirit

Nå planlegger vi å seile til Alvor, en by i et lite elveløp rett ved siden av Lagos. Der må vi ligge til ankers. Deretter planlegger vi å gå til Lanzarote på torsdag (20/10).

17/10-23/10-05 Været

GRIB filer

(Steinar skriver) De er små og lette og heter GRIB filer. De kan lastes ned fra internett, eller mottas på e-post, eller man kan få dem av andre skippere på brygga. Grib filer er helt uunnværlig i ruteplanlegging. GRIB filene fødes av en kjempestor værdatamaskin 4 ganger om dagen, hver sjette time. De ivrigste seilerne står opp om natten for å laste ned de aller ferskeste filene. Ikke sjelden kan man om morgenen på brygga høre: "Vil du se på den siste Grib filen min?", hvorpå responsen er rask; "Er den nyere enn min to timer gamle fra SailDoc?"

Bildeeksempel på GRIB fil

Grib filen inneholder vindpiler som vises på kartet på PC'en. De viser vindretning, styrke og lufttrykk, alt koblet mot dato/ tid. Når man lager en rute i kartet, kan man peke på et sted langs ruten å få informasjon om vindretning og styrke på det tidspunktet man har tenkt å være der. Veldig snedige greier.

Det finnes også programmer som lager en optimal rute for deg etter at du har matet maskinene med alt den vil ha av informasjon om båtens seilegenskaper.

Værfaks

I tillegg er det både Hirlam, Bracknell, NOAA og 3-4 andre produsenter av værkart som viser den synoptiske situasjonen i Europa. Dette er kart som viser all mulig interessant informasjon.

De vanligste viser høy- og lav trykks konturer som man kan beregne vindhastighet utfra. Men man kan få alle slag; Temperatur i forskjellig høyder, bølgehøyde og retninger, vertikal vindhastighet, høydeangivelse på forskjellige trykknivåer, tykkelse på 500 og 1000 mBar trykk, horisontal vindhastighet fordelt på forskjellige høyder og mange, mange flere. Og alle er tilgjengelig på internett.

Bildeeksempel på Værfaks

Værkartleverandørene operer med fremtidsutsikter oppdelt i 12 timers intervaller opp til 132 timer frem i tid. Her kan man selvfølgelig laste ned alle kartene fra alle leverandørene hver tolvte time, og så sammenligne tidligere forcast fra samme leverandør med det som vises nå. Det tar jo litt tid, men så kan man med tyngde på brygga si;

"Statistisk sett er den Islandske værmeldingstjenesten marginalt mer treffsikker enn WeatherOnline".

Sånt blir det flere gratis øl av.

En av båtene i Lagos hadde gått til det drastiske skrittet og dele sin internett adgangskode med en annen båt. Etter en del diskusjoner om brukstidspunkter og hyppighet, kom de til en ordning hvor de delte opp i ODD og EVEN timer. Vår venns kone var veldig fornøyd for nå kunne de gå på bar/ kafé av og til bare det ikke tok mer enn en time. Vår venn klaget heller ikke, men synes det var litt slitsomt å bare sove en time om gangen.....

19/10-23/10-05 Overfart til Graciosa (Kanariøyene)

(Janne skriver) Været klarte å sette en stopper for turen til Alvor. Hvis man skal inn til Alvor, må det skje ved høyvann, det skal ikke være svell, ikke vind, ikke bølger. Altså må det skje når det er flatt hav, og det har det vært veldig lite av i det siste. Utålmodigheten etter å komme videre har spredd seg kraftig blant båtfolket i marinaen i Lagos. Aldri har jeg hørt været bli diskutert så omstendelig noen gang. Det kan egentlig bli litt mye av det gode spør du meg.

(Steinar skriver)

Kvalifisert avgjørelse

Jeg vil ikke si sykelig opptatt av, men kanskje litt i overkant interessert. Etter en uke med dette intense værfokuset, ender vi allikevel opp med å gå ut i 25 knops motvind, stampesjø og ingen bedring i sikte de neste 36 timene. Så mye for værteknisk planlegging. Vi skal jo nå Gran Canaria 28. juli for å møte moren og faren til Janne. Dessuten tåler både båten og mannskapet litt rufsete vær.

(Janne skriver) Onsdag 19. oktober bærer det av gårde med vinden rett i fleisen. Det er meldt lite vind sørfra i ett og et halvt døgn, og den skal så snu og komme fra nord. Vi får vel se. Den lille vinden fra sør tar seg opp, og er oppe i 25 knop på kvelden. Jeg kaller ikke det lite vind jeg. Men, vi følger med på værmeldingene, og har lagt kursen slik at vi kan gå inn til Marokko hvis det blir for ille. Vi har også følge med Veto, og det er trygt og godt å vite at det er en til der ut, rett i nærheten.

Diskusjonene går høyt ombord i Noravind om vi skal gå til Marokko eller Kanariøyene. Jeg vil til Kanariøyene, alle de andre vil til Marokko. Jeg vinner med argumentene om at vi aldri klarer å være i en marina bare noen få dager, og jeg vil rekke å møte mamma og pappa som kommer til Puerto Rico 27.10. Ah, det er deilig å vinne. Dessuten forteller værmeldingene oss at det passer å gå til Kanariøyene nå, og heller dårlig senere i måneden. Veto har også diskusjon ombord. Kanariøyene versus Marokko. Til slutt blir det til at de slår følge med oss, etter nok en dieselkannekasting. Denne gangen har vi tatt bilder av evenementet.

Diesel overføring i flatt hav

21/10 Utenfor Marocco (32º50,34' N - 10º10,22' V)

(Steinar skriver) Vannet er like varmt på 3710 meter som på 3550 meters dyp. Det kjennes i hvert fall slik ut når man bader med delfiner og skilpadder sør i Atlanterhavet. Vannet er helt turkisblått, og man kan se delfinene boltre seg 10 meter eller mer under havoverflaten. Jeg trodde man måtte til Galapagos øyene i Stillehavet for å se skilpadder, men nei, her i Europa er det også fullt mulig.

Hele denne dagen har vært en ubetinget suksess, Sola steker, vi slanger oss på fordekket, bader i storhavet (24 grader) og blir solbrent på unevnelige steder.

(Janne skriver) Etter å ha hørt så usannsynlig mye om værmeldinger, må jeg bare melde om at det var riktig. Vinden kom etter hvert nordfra (der hvor den skal komme fra). Vel, vind og vind, når den kommer i riktig retning, så er det i ca. 4 knop. Går det ann eller? Det er helt riktig at vi har kjøpt motorbåt med hjelpeseil. Hjelpeseilene er oppe nesten hele tiden, og gir oss vel 0,5 knop ekstra. Og en annen ting. Bading på 3.710 meter er ingenting å trakte etter. Jeg for eksempel, synes ikke det var så veldig stas, så jeg stod over. Har dere hørt kjenningsmelodien når haien kommer i filmen "Haisommer" eller? Vel, den hørte jeg inni hodet mitt, og det kunne ikke falle meg inn å hoppe frivillig overbord. Hvem vet hva som befinner seg f.eks. 2.975 meter under meg.

22/10 kl 05.47

(Steinar skriver) Nå er vi på tredje døgnet av denne overfarten, og skipets puls har falt til hviletakt. Vi har 4 timers vakter som gir oss nok søvn, og rutinene har kommet på plass. Det er deilig å være bare oss, i båt, på havet. Jeg sitter i cockpit en helt begivenhetsløs vakt og skriver dette. Det er stjerneklart og trolsk stemning i natten, bare avbrutt av små plask av og til som jeg antar er delfiner som leker seg i baugene. Jeg kan ikke se dem, og ikke kan jeg gå på dekk uten å vekke noen først. De får få sove litt til. Jeg gleder meg til soloppgangen, den er ikke langt unna nå. Det er få ting som er så oppløftene som en soloppgang over havet.

Dette er riktignokk en solnedgang, men den er fin den og.

22/10 kl 10.15

(Steinar skriver) Våknet etter bare noen få timer søvn av skikkelig solbrent hud som gjorde utrolig vondt. Kanskje jeg en dag skal lære å smøre meg med solfaktor?. Det hjelper ikke på humøret at det er min egen skyld heller, også alle disse skilpaddene da. De ligger jo strødd rundt i havet tettere en fiskebøyer på Portugalkysten. Det er jo reneste sikksakkturen å komme seg mellom dem.

(Janne skriver) Egentlig så har jeg aldri hørt om skilpadder på vandring langs kysten av Marokko. Jeg trodde de hørte til på Galapagos. Lurer på hvor de skal??

22/10 kl 18.15

(Steinar skriver) Livet er herlig . Har spist Asparges suppe som smakte himmelsk. Solskinn og lett bris i hjelpeseilene har gjort dagen til nok en suksess. Og så hjalp det litt med TLC (Tender Love & Caring) og medfølelse fra familien sammen med gode porsjoner ren Aloe Vera.

Vi gjør 7-8 knop og er fremme på Graciosa om 18 timer. Ida sa nettopp; Det føles så deilig at vi kommer frem allerede i morgen ettermiddag, og litt rart også. Jeg kan nesten ikke huske at vi var på land for noen dager siden.

Delfiner som boltrer seg.

(Janne skriver) Denne siste natten er det jeg som har første vakt som går fra 19.00 til 23.00. Alle de andre nettene har månen velsignet oss med sitt skinnende nærvær ikke senere enn kl. 20.00. Og den har vært så klar at jeg er sikker på at det har gått ann å lese i lyset fra den. Men ikke denne siste natten. Solen går ned ved 19-tiden, og etter det er det bek mørkt hvis ikke månen står opp. Og denne kvelden gjorde den ikke det. Det er merkelig å stå å se ut over havet, og ikke se noen ting. Ikke havet, ikke himmelen, ikke engang så langt som til fordekket på båten. Bare en masse stjerner. Bedømmelsen av avstander blir også helt forskrudd. Jeg var helt sikker på at vi holdt på å kjøre inn i hekken på Veto, men hun var fortsatt en nautisk mil foran oss. Merkelig.

Og en ting til. En beskjed til Robert kanskje. Vi har kjøpt oss trykk-koker. Rommer 6 liter er jeg blitt fortalt (Steinar har forsøkt å lese bruksanvisning på portugisisk) Asparges suppen ble ikke kokt i den, for jeg har forstått at man skal ha mye mindre vann i en trykk-koker. Men jeg har fått en del oppskrifter fra "Free Spirit". Lapskaus oppskrift har jeg derimot ikke. Vi har også fått testet en ting til på denne overfarten. Nemmelig brødbaking. Veldig lite festelig når man ikke har vanlig mel til elting, men det går med gummihansker dyppet i litt vann. I boken "Jorda rundt baut" skriver de at de lagde brød i kjele. Det fikk ikke jeg til. Deigen ble SKIKKELIG brent etter ca. 5 minutter. Og det på svak varme. Gjett om det stinket ombord. Brød stekt i form i gassovnen ble mye mer vellykket. Det smakte til og med godt, selv om det bare ble halvstekt. Masse stekt oppå, og veldig lite stekt underst. Så over Atlanteren går vi for selvlaget brød. Ta med sånne poser med ferdig tilmålt brød, bare tilsett vann og gjær hjemmefra. De kommer sikkert uten meldyr også.

23/10-05 La Graciosa på Kanariøyene (29º13,62' N - 13º30,14' V)

(Janne skriver) Graciosa er den aller nordligste av Kanariøyene. Den ligger som en forlengelse av Lanzarote, og er vel hva man kan kalle en utkant. Men for en utkant. Den er full av nordmenn. Her har vi Christiania med Torill, Børre, Syver, Frigg og Ask. Veto kom også smått om senn. Nærmeste nabo er den første norske katamaranen vi har møtt, og er Riga Balsam fra Bergen, bebodd av Helge og Glenn. Galadriel fra Krokstadelva har vi endelig klart å ta igjen. Her er det Anne og Jon som regjerer, sammen med barna Synne og Sondre. De vet faktisk hvem min søster Christin og mannen hennes Gjermund er. Anne hadde lest hjemmesiden vår, og datt ut lenge før hun var ferdig med værtingene til Steinar.

La Graciosa er det flotteste stedet så langt.

(Steinar skriver) La Graciosa er en liten øy med noen få hundre innbyggere. Bebyggelsen er på sørøstsiden og det er en ny molo som gir god beskyttelse for de som ønsker å ligge i havn. Det er også mange flotte ankringsplasser som er godt belagt. Stedet er laget og regulert til en søvnig sydhavsøy. All bebyggelse er i en etasje, alt er hvit med blå og grønne kanter og det er sand i gatene. De lever trolig av turister, men det er ikke så mange der. To eller tre ferger går frem og tilbake til Lanzarote med gjester, også er det yachtene da. Det ligger sikkert rundt 50 gjestende båter her. Bryggen har ikke vann, strøm eller lys, men er forholdsvis nye og velholdte. Det er tre restauranter, to dagligvarebutikker og en jernvarehandel her som til sammen har alt vi trenger. Det er varmt i luften og varmt i vannet. Her har vi lyst til å  bli noen dager før vi må videre til Las Palmas.

25/10-05 Til Las Palmas GC (29º11,44' N - 13º33,51' V)

(Steinar skriver) Endelig fikk vi uttelling for alle nattseilasene og all sikk sakken mellom fiskebåter og garn. Vi har fått tau i propellen. Styrbord propell. Det er riktig nok den propellen som ikke gikk rundt, det gjorde babord propell, men like fullt festet det seg tau i den.

Vi skulle dra ut fra La Graciosa midt på dagen og seile til Las Palmas i rolig tempo slik at vi kom inn med dagslyset. Det er 120 nautiske mil til Las Palmas, et strekk som er unnagjort på rundt 10 timer i rolig fart. Vi skilte lag med alle de andre båtene i La Graciosa for de fleste skulle til Marina Rubicon sør på Lanzarote, og deretter til Cap Verde øyene for å krysse Atlanteren derfra. Vi gjorde sjøklart og gikk til påfyllingsstasjonen for å fylle diesel på ettermiddagen. Den var stengt, men en gammel fisker som satt tålmodig på kaia forklarte at det var siesta, og at han også ventet på diesel. Han hadde en av disse fargerike fiskebåtene med røde, blå og grønnmalte skrog. Han sa at hun som drev pumpene vanligvis kom i fem-tiden når hun våknet og hadde spist. I sånne situasjoner er det godt å kunne gjøre seg litt forstått på spansk, for det var det språket fiskerne brukte her.

Vi la oss til på utsiden av en stor fiskebåt lenger ned på kaia og simulerte seilere med ro i sinnet, uten klokke på armen og tidspress i magen. Det gikk bra ganske lenge. Frøken diesel dukket opp rundt halv seks, og det var bare en båt foran oss i diesel køen. Innerst på brygga ved pumpene lå en fiskebåt som ikke skulle ha diesel enda, men mannskapet var kommet og hadde begynt å agne redskapen for kveldens fisketur. Fire røslige mannfolk i 50 åra satte sild på hundrevis av kroker mens jeg trakk dieselslangen over dekket mellom kassene med agnsild. Alle var lutter smil og glede og så ut som dette var helt normalt. Denne dieselpumpa ble nok i hovedsak brukt av fiskere. Hvite plastikk seilbåtskrog hører nok til unntaket. Sjarmerende var det uansett, og billig. Billigste dieselen vi har fått så langt ca 60 cent/ literen eller litt over 5 kr pr liter. Vi fylte opp de 320 literene vi hadde brukt fra Portugal, og satt kursen sørvest.

Lyset begynte å svinne og vi begynte å glede oss til enda en solnedgang på havet.

"DER!" ropte Janne, og pekte fremover. Helt på kollisjonskurs med oss fløt det 7-8 bøyer i vannet bare en båtlengde foran oss. Det var for sent å bytte kurs, redusere fart eller bakke. Vi hadde akkurat satt storseilet og genoan og hadde fortsatt babord motor i gang. Jeg kastet med over gasspakene og satt motoren i fri, mens vi seilte rett over bøyene. Bøyer og bøyer, det var mer små flytende plastkuler i forskjellige farger på størrelse med en håndball, men de så faretruende ut der de lå som perler på en snor i 10  meters lengde. Vi sto lent over akterenden på båten og håpet at alle kuler og tau skulle komme flytende gjennom uten problemer, men nei. Det lange perlekjedet hang fast på styrbord side mellom den siste og nest siste "perlen". Det tar jo litt tid å få ned seil og lignende, og når vi var ferdig med det prøvde vi å kjøre litt i ring, litt akterover og litt forskjellig. Ingen ting hjalp. Sollyset forsvinner fort på disse breddegrader og avgjørelsen måtte tas. Jeg hoppet i vannet med en sikkerhetsline i venstre hånd og en rustfri fiskekniv i den andre.  Tauet hadde tvunnet seg rundt propellakslingen, og det var så vidt jag klarte å kutte det det løs med den gamle slu kniven. Enda godt svigerfar har med seg tre nye rustfrie kniver i bagasjen til oss.

Det er første gang vi har sett bøyer som ligger i vannet med tau i mellom. Det er nok merker for ruser eller teiner, men de er nesten dømt til å gå i propellen når man seiler over dem. De "vanlige" fiskemerkene er bare én bøye med flagg på, og ett tau som går nedover til redskapen. Når man treffer disse, sklir de bare langs skrogsiden og tauet kommer sjelden i nærheten av propell eller ror. Kan spanske fiskere ha noe å lære av sine portugisiske kollegaer?

26/10-05 Las Palmas GC (28º07,72' N - 15º25,51' V)

(Janne skriver) JEG ER VELDIG STOLT AV OSS. Vi har klart den første etappen av reisen, og det i god tid før ARC'en starter. Hele familien er fortsatt venner, og vi har ikke hatt noen tendenser til langvarig krangling ombord. Litt surmuling har det vel vært, men ikke mer enn hjemme. Livet er herlig. Nå skal vi nyte varme, deilige dager her på Gran Canaria.

Marina Muelle Deportivo her i Las Palmas er kjempediger. Vi visste på forhånd at vi skulle ligge på brygge nr. 17, så etter et lite intermesso med Don Pedro på Texaco stasjonen, fikk vi legge til. Det er skikkelig stapp fullt her, og de hadde tenkt å sende oss ut igjen. Men ARC flagget gjorde susen, og vi fikk plassen vår. Lille Blå hadde også fått seg en plass, selv om de ikke skal være med på ARC'en. Etter at vi hadde ryddet og ordnet litt ombord, tok vi med papirene og gikk i land. Kanskje havnekontoret fortsatt var oppe, slik at vi kunne sjekke inn. På vei dit gikk vi forbi vaskeriet, og jeg fikk sjekket hva som måtte til for å vaske. Det vil koste meg 6 Euro for en vask, og 3 Euro for tørketrommelen. Dyrt, men vaske må jeg jo. Havnekontoret var oppe, og vi fikk sjekket inn. Der fikk vi oss en liten overraskelse. Vi trodde nemmelig at kontingenten vi betalte for å være med på ARC'en dekket havneavgiften fra 7. til 20 november. Men neida, vi er bare garantert plass i Muelle Deportivo. Ja, ja, da er det vel noe annet vi får dekket (håper jeg). I bygningen der alle restaurantene holder til (og der er det KJEMPEDYRT), støtte vi på alle i Lille Blå, samt besøket de har fått. Det ble til at vi spiste pizza sammen med dem, og hadde en kjempehyggelig kveld. Lille Mia ble med oss tilbake til Noravind. Hun ville overnatte hos Ida.

Dagen etter tenkte jeg at jeg skulle være effektiv før vi reiste på besøk til Puerto Rico og Tauro. Foreldrene mine skal bo på hotell i Puerto Rico, og foreldrene til Steinar bor  i Tauro. Første punkt på programmet måtte være å vaske klær. Jeg pakket to kjempestore bagger fulle av skittentøy. Steinar skulle allikevel til chandler'n, så han forbarmet seg over meg, og bar den ene. Det er bare ca. 10 minutter å gå, men det er langt når man bærer tungt. Da vi kom frem viste det seg at vaskeriet var stengt fordi det ikke var vanntrykk. De regnet med at alt ville være i orden om et par timer. Ja, ja, jeg fikk ihvertfall vekslet til 2 Euroer som brukes i vaskemaskinene. Tilbake måtte jeg bære begge baggene selv, for Steinar gikk for å leie bil. På veien skulle han stoppe på havnekontoret å få med seg nøkler til toalettene og dusjene. Det glemte vi da vi sjekket inn igår. Andre post på programmet er nemmelig dusjing av hele familien. Etter noen deilige dager på La Graciosa (uten dusjing), er det deilig å få en varm, herlig dusj igjen. Steinar glemte selvfølgelig å hente nøklene. Men dusjes skulle det. Siden vaskeriet er på vei til havnekontoret, skulle jeg være ekstra effektiv. Jeg tok nok en gang med meg baggene med skittentøy. Denne gangen pakket jeg også med meg Ole Martin, for han skulle også dusje, og dessuten kunne han hjelpe meg å bære. Da vi kom til vaskeriet var det fortsatt stengt. OK - det var en liten nedtur - men kanskje det hadde åpnet når vi kom tilbake fra havne kontoret. Der var det selvfølgelig kø av folk som skulle sjekke inn båtene sine. Men, vi møtte kapteinen på den engelske båten Blasè. Han var så elskverdig å fortelle meg at det var ikke bare vaskeriet som ikke hadde vanntrykk, det gjaldt selvfølgelig dusjene også. Da orket jeg ikke å stå i kø for å få nøkkel, men tok med meg skittentøyet og Ole Martin tilbake til båten. Der sjekket jeg ARC permen som inneholder masse informasjon. Det er bare å levere skittentøy hos Don Pedro på Texaco stasjonen, så ordner han det. Effektiviteten ble da som følger: Alt skittentøy ble levert hos Don Pedro, og familien Hem dro til Tauro og dusjet alle sammen.  

Svigermor og svigerfar er særdeles fleksible og deilige mennesker. De leet ikke på et øyelokk da vi toget inn med bagen full av dusjesaker. Det er bestandig moro å se hva de har gjort med hus og hage siden sist vi var her, og det begynner å bli lenge siden. Alt var selvfølgelig helt strøkent. Sigurd var i full sving med diverse utbedringer, og min flotte svigermor Eva kreerer de mest utsøkte malerier.  Ida og Ole Martin var selvfølgelig en tur i parken bak huset deres, og Ida fikk med seg glass som hun kunne ha fisker i. Det er nemmelig en dam med gullfisk i parken. (Gjett om de fikk en langsom død i det glasset).

November