(Janne skriver) Jeg våknet grytidlig, og hadde kaffe ferdig før kl. 07.30. Satt og koste meg i cockpiten og kikket utover havet som var blikk stille. Noen lite hyggelig utseende skyer var å se, men de kommer nok ikke hit. Kl. 08.30 seilte "Hurra!" forbi og ropte gratulerer med dagen. De skal legge båten på land i dag. Etter hvert våknet også min egen familie, uten at de ytret et lite ord som for eksempel "Gratulerer med dagen". Ikke ungene og ikke Steinar. Jeg kjente at skikkelig surmuling var på gang. Da til og med lillesøsteren min ringte fra Norge og gratulerte med dagen, hadde jeg fått nok. "Jeg får vel stå her og vaske opp jeg da, som har bursdag og all ting, og har en familie som ikke gidder å si gratulerer med dagen engang", fikk jeg vrengt ut av meg. Det kom en litt tafatt gratulasjon fra Ida og Ole Martin som hadde skole, og en fra Steinar i cockpiten.

Da jeg var ferdig å vaske opp kom regnet. Det pøste ned i bøtter og spann, og jeg tenkte at det er jo bare dette som mangler. Og da kom endelig presangen og litt bursdags sang. En bukett med nydelige plastikk blomster, to pakker med klyper som passer på 1" Pushpit-rør og masse pynte ting til festen i kveld.

Plastic fantastic

Da ble Ida litt mer av den jenta jeg kjenner, og utbrøt entusiastisk at de hadde selvfølgelig ikke glemt bursdagen. De skulle bare ikke si noe før de overrasket meg med gaven. Og kanskje det til og med ble litt gave senere også. På etter middagen kanskje eller kvelden kanskje. Huff, den dumme dårlige mamma samvittigheten meldte seg for full guffe. Jeg hadde vært ekkel, og de skulle bare overraske meg. Ja, ja, da har de kanskje lært å ikke trekke spøken så langt neste gang (eller kanskje ikke).

Skolegangen ble det så som så med i dag. Det var jo mye morsommere å hjelpe meg med å pynte. Det var massevis av ballonger, girlandere, blåser som krøller seg ut når du blåser, krone til meg, duk (rosa), papptallerkener (rosa), servietter (rosa) osv. osv. osv. Kjempemorsomt. Og det ble så fint da vi var ferdige.

Boller fikk vi også bakt. Vi kan jo si at det var heimkunnskap i dag. Vi fikk massevis av 1-2-3 boller og brød av Leslie på CoCoNuT, og i dag fikk vi bruk for bollene. Det var et skikkelig klin, men bollene ble kjempegode. Geleen var ferdig laget igår, og pølser, pølsebrød og godteri var i hus, jeg mener båt. Og da var vi klare til å pynte oss før Steinar hentet gjestene og det andre bursdags barnet. Da kom den andre presangen, og denne gangen med nesten hele bursdags sangen. Presangen var klær som jeg hadde beundret på The Saintes. Alle klærne var laget i havets farger, og det er en kunstner som heter Yves Cohen som har kreert dem. Jeg fikk en deilig kjole og en romantisk bluse som gikk i blått og turkis. Lekkert.

Så ble det bursdagsfeiring igjen. Skikkelig moro ble det også.

Da det andre bursdags barnet ankom, Ragna 5 år fra "Hurra!", fikk hun overta kronen min. Noen ganger må man være litt raus og dele på ting. Særlig vi som har bursdag på samme dag.

Bursdagsbarna som til sammen er noen og førti år. Ragna satt med snorkelen på så lenge at vi måtte trygle henne om å puste på vanlig måte.

Festen ble innledet med grillpølser og potetstappe. Den siste vi har igjen fra Norge. Maggie med gressløk, nam-nam. Blandes bare ut med vann.

Deretter fortsatte det med kaffe, brus, gele, sjokoladekake, boller og godteri. Som vanlig i slike bursdager, spiste vi til vi nesten følte oss uvel. Men sånn skal det være.

Og mens vi spiste kaker kom den tredje bursdags presangen. Den må vel sies å være mest til far, men moro var det. En liten fjernstyrt motorbåt som til stor glede for alle barna (og de voksne) ble testet ut i kjøkken vasken. Jeg mener vasken i byssa.

Praktisk uttesting av båtmanøvrering med to(!) motorer i byssa.

Festen ble avsluttet ved 10 tiden. Da hadde vi voksne kost oss i cockpiten med kaffe og et glass vin, mens ungene diskuterte vilt over et slag Monopol i salongen.

02-04/03-06 St.Martin

(Janne skriver) Det har seg sånn, at vi skulle egentlig ha seilt videre torsdag den andre. Men da var det jo både skole og opprydding i båten. Dessuten kom "Christiania" seilende inn, og med dem kom Syver. Endelig en gutt som Ole Martin kunne være sammen med, og ikke bare de vanlige småjentene. Men vi måtte la dem komme seg i orden i marinaen før vi kom på besøk. Så etter skolen hentet Steinar alle "Hurra!" barna, og så dro vi på stranden. Jeg tenkte de kunne få leke på lekebåten der, og denne gangen skulle jeg betale. Men det kostet ufattelige US$ 15 pr.barn, så det kom ikke på tale.

Late dager atter en gang på stranden utenfor lekebåten til US$15 pr. tre timer (pr. barn)

Men vi hadde en flott tid på stranden, der ungene istedenfor å leke på lekebåt var kreative med sanden. Det ble bygget sandslott og digre sandgroper der diverse barn ble begravd ned til livet. Toppen av kreativitet kom med dype feller dekket av palmeblader og sand. Jeg så for meg søksmål fra amerikanske turister som hadde brukket armer og ben i disse fellene, og sjekket at de var skikkelig gravd igjen før vi dro.

Da vi kom tilbake i Noravind, tok Steinar med seg Ole Martin og dro på besøk til Christiania. De skulle hente Syver, slik at de kunne spille Monopol på parti mot jentene. Mens de var borte måtte jeg teste en ny bolougnese ragu vi hadde kjøpt. Spagetti Bolougnese er jo kjempegodt, og denne falt i god jord. Alle ungene og jeg syntes det var godt. Det betyr at vi skal tømme butikkene for denne varen. Godt å ha på tilbaketuren over Atlanteren.

Steinar kom tilbake med Ole Martin, Syver og Frigg, og de spilte Monopol med skikkelig mye krangling. Men det er vel slik det skal være. Utpå kvelden ble "Hurra!" barna jollet tilbake til båten på land, og resten utenom meg, dro på McDonalds. Der ventet resten av "Christiania" folket. Jeg hadde jo allerede spist, og rasket ubeskjedent til meg litt tid for meg selv.

Vi hadde også tenkt å reise på fredag, men da fant Steinar ut at jeg måtte til legen med hendene mine. De blir ikke bra av utslett jeg har hatt siden Europa. Dessuten er det meldt vesta vind, og det skal vi vist ikke ha.

Steinar kjørte meg til Simpson Bay Marina der legekontoret ligger, og jollet deretter tilbake til Noravind. Vi har bestemt oss for å legge oss inn i lagunen igjen for det er så mye svell her ute i bukta. Så mens jeg var hos legen (og fikk konstatert "husmor-hender"), tok Steinar og ungene båten inn i lagunen alene.

Sammen med dem kjørte også "Canica". Dette er båten som noen venner av "Veto" har lånt. De har seilt sammen i en 14 dagers tid.

Canica - en utrolig flott klassisk båt som seiler under Norsk flagg.

Det er jo litt forskjell på størrelsen da, ettersom "Canica" er 150 fot. Men de sier at størrelsen ikke spiller noen rolle, så da så. Siden både "Christiania" og "Canica" har kommet, gikk vi ut fra at "Veto" også ville ankomme snart. Og med dem, enda to kamerater til Ole Martin. Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme seg bort fra denne øya. Og "Veto" entret lagunen på ettermiddagen.

På kvelden ble vi invitert på vin i "Christiania" til Ole Martins store jubel. Alle ungene hadde en flott kveld ombord på "Veto", mens vi voksne inntok "Christiania". Det er lenge siden vi har sett dem nå, så derfor var det selvfølgelig mye å prate om. Utpå kvelden kom også vennene og mannskapet fra "Canica" innom, og da ble det ganske fullt på dekket til "Christiania". Ved 24.00 tiden klarte vi å få med oss alle barna våre og jolle tilbake til Noravind.

På lørdag var det helt utelukket å reise videre. Da hadde nok Ole Martin streiket, og dessuten var ikke formen så veldig god etter gårsdagens utskeielser. Etter en heller helsløv morgen og formiddag, tok vi med oss ungene på stranden. Ingen av ungene i de andre båtene kunne være med, så vi slapp av Ole Martin i "Veto" og tok med oss bare Ida på stranden. Der koste vi oss med sol, vann, brus, melon og en god bok, før vi reiste tilbake til Noravind langt ut på etter middagen.

Tidlig på kvelden fikk Steinar besøk av en Sør-Afrikaner han hadde blitt kjent med sist søndag. De skulle utveksle kart og diverse dataprogrammer som man bare MÅ ha ombord i en båt. Han var en veldig pratesyk mann, som var en like stor "gadget-freak" som Steinar. Tror han forsøkte å gå ihvertfall 5 ganger, men klatret tilbake i Noravind fordi enten han eller Steinar måtte fortelle noe mer, eller vise frem noe annet. I mellomtiden hadde alle på "Veto" ankommet, for å levere tilbake Ole Martin. De skulle på oppdagelsestur med jolla, og kom bare ombord for å få litt vann, men ble til vi fikk avtalt middag senere på kvelden. Vi måtte jo vise dem Jimbo's også. Og dessuten kommer vi nok ikke til å møte "Veto" mer på denne turen. De reiser direkte til Dominikanske herfra, mens vi reiser til British Virgin Islands først.

Det ble ikke Jimbo's, men Zhe Best. En meksikansk restaurant på Simpson Bay Marina som serverer tapas retter. Maten her var også kjempegod, selv om ikke mine søte barn syntes det. De spiste opp all loffen som ble servert.

For å betale regningen måtte både Eirill og Steinar i minibanken. Restauranten tok nemmelig ikke kreditt kort. Det ble betalt i både Euro og US$. Idag var vi alle slitne etter gårsdagens utskeielser i "Christiania", så det ble tidlig kvelden. Da vi kom tilbake til båten, så vi på film og gikk å la oss helt utslitt etter utsvevelsene.

05/03-06 Fra St.Martin til Anguilla (18º12,11' N -63º05,47'V)

(Janne skriver) I går ble Steinar og jeg enige om å ta Noravind ut i bukta ved bro åpningen kl. 09.00. For i dag er det avreise fra St. Martin samme om vi vil eller ikke. Men først vil vi ha med oss loppe markedet på Shrimpy's. Kanskje vi får solgt stolen denne gangen.

Som planlagt, så gjort. Noravind ble plassert i bukta, og vi gikk alle sammen på Shrimpy's. Vi tok med PC'er, både til ungene og oss. Vi fikk oppdatert hjemme siden, og Ida fikk spille på Hundeparken, og vi fikk solgt stolen. US$ 30 fikk vi for den, og da har jeg nok til mat en liten stund til.

De fleste her er ute på langtur i mange år. Jolla er seilerenes bil. PC, Internett og gratis øl trekker massevis av hardcore liveonboards til Shrimpys.

Etter hvert kom alle de andre nordmennene også, og vi fikk sagt adjø til alle sammen. Untatt "Hurra!", for de ser vi sikkert igjen imorgen på Anguilla. Åse-Britt får besøk av lillebroren sin, og har lyst til å vise ham Anguilla. Men "Christiania" og "Veto" ser vi nok ikke før vi er tilbake i Norge. Det var skikkelig vemodig å si hade, og klumpen i halsen var stor. Ole Martin syntes det hele var skikkelig urettferdig, og anklaget oss for å ville reise bare fordi han endelig hadde fått noen å leke med. Men en gang så må vi reise, og slik er det bare.

Men ved ett tiden seilte vi ut av Simpson Bay, med kurs for Anguilla. Det er en tur på ca. 2,5 timer og været er nydelig. Det er motor vær, og det betyr null vind. Jeg forsøkte å gjøre Ole Martin blid igjen ved å servere det han liker best til lunsj, nemmelig dobbelt dekker. Det hjalp litt, men ikke helt.

Rundt kl. 16.30 var vi fremme i Road Bay på Anguilla etter en heller begivenhets løs tur. Til og med Noravind syntes det var på tide å forlate St. Martin, for hun laget ikke trøbbel av noe slag.

En begivenhetsløs, men vakker seilas til Anguilla. En artig Katamaran med overbygd cocpit, noen små typiske sandøyer og eksempel på at seilingen i Caribbean kan være perfekt også.

Å komme fra St.Martin til Anguilla, er som å komme fra storbyen til landsbygda. Vi ble møtt av kun noen få båter i bukta som er omkranset av hvit sandstrand, og noen få hus. Freden og skuldrene senker seg.

Ole Martin er fortsatt litt ute av seg, så han ville ikke være med på oppdagelses ferd på land. Vi må jo se hvordan våre nye omgivelser er. Ida, Steinar og jeg tok derfor jolla på land, og lot Ole Martin være alene. Sanden på denne stranden er helt pudder aktig. Nydelig og kjølig å gå på. Landsbyen i Road Bay heter Sandy Ground Village, og er pytteliten.

Stranden i Road Bay, Anguilla

Her har de drevet med utvinning av salt, så rett på innsiden av landsbyen ligger en salt dam. Den er nå et fuglereservat, og produksjonsbygningen er blitt en restaurant. Det er massevis av restauranter her, og det er ikke uventet. Dette samfunnet lever nesten utelukkende av turister.

Det gamle sjøvannssaltutvinningsanlegget. Det gamle driftsutstyret er tatt vare på og står i en bygning ved siden av hovedtørkeplassen.

Og over alt går det høner, geiter, hunder og katter. Ida fant ut at de må være veldig glade i dyr her.

Det går i høner og geiter. Til gjengjeld er de overalt.

Tilbake til jolle brygga gikk vi langs stranden, og der fant vi restauranten vi vil spise på i kveld. Der skryter de av deilige biffer, og da blir sikkert Ole Martin lykkelig igjen.

Men, det han ble lykkeligst for var internett tilkoblingen på restauranten. Mens vi ventet på maten på Roy's Bayside Grill, fikk ungene spille WoW til kun US$ 5 pr. halvtime. Her i Anguilla er det skikkelig dyrt, så da maten ikke viste seg å være førsteklasses, blir det nok første og siste gang vi spiser ute. Nå MÅ vi redusere pengebruken.

06/03-06 Anguilla (18º12,11' N -63º05,47'V)

(Janne skriver) I dag var jeg grytidlig oppe igjen. Det er så deilig å sitte helt alene og nyte kaffen og stillheten kl.07.00 om morgenen. Etter hvert våknet også resten av familien, og dagen kunne ta til. En helt vanlig dag ombord på Noravind. Innsjekking på Anguilla, skolegang, litt støvsuging, lesing, oppvask, matlaging (i dag har vi spart kr. 1000 igjen).

Livet går sin gang....

Og jeg har sett hai. Jeg er nesten sikker på at det var hai selv om den var så liten som en torsk. Jeg kastet en epleskrott i vannet, og vips så kom haien i et storm angrep på den stakkars skrotten. Jeg rakk til og med å rope på ungene, og de fikk også se den. Og dessuten er det skilpadder her. Store oransje, så da må det være Caretta Carettaer ifølge boken min. Når jeg oversetter det engelske navnet, så får jeg det til å bli Tømmerstokkhode skilpadde. Tror ikke jeg skal bade her i denne bukta.

Bukta vi ligger i har et yrende sjøliv. Kanskje litt i overkant til og med.

Utpå ettermiddagen tok Steinar og jeg en tur i land for å gå på butikken. Butikken heter 3C og ligger 5 minutters gange bortover stranden. Da vi kom dit var kl. 15.50 og butikken åpnet igjen kl. 16.00, selv om det på skiltet stod at det var oppe fra 8 til 8. Da klokken var blitt vel og godt kvart over 4 var den fortsatt ikke åpnet, så vi gikk oss en tur. Her i Anguilla har de ikke laget en paradegate som så mange andre steder vi har vært, hvor man prøver å "gjemme" bort fattigdommen litt. Jeg tror ikke Anguilla er spesielt fattig. Her er det nye hus, gamle hus, falleferdige hus, velholdte hus, alt sammen i en salig smørje. Ganske sjarmerende egentlig. Etter en liten gå tur kom vi til Pineapple Art Gallery, og det var åpent. Her var det samlet malerier fra mange forskjellige malere, og av varierende kvalitet kan man si. Maleriene var kanskje ikke så interessante som selve bygningen. Den hadde masse åpne, luftige rom, utvendige trapper, atrier og terrasser. Jeg kunne godt tenkt meg et sånt hus ja. Litt lenger borte i veien kom vi forbi et heller falleferdig hus, og der kunne det bare være piano undervisning som foregikk. Ut fra lydene som strømmet ut.

Småhoteller på stranden restauranter og oversikt over promiskuiteten på øya.

Vel tilbake ved 3C hadde butikken fortsatt ikke åpnet, så jeg tok en general, jeg mener admiral beslutning. Brødbaker maskinen måtte i bruk igjen. Så vi reiste tilbake til båten og våre håpefulle små. Det tok ca. 5 minutter å lage til det som skal bli et grovbrød (forhåpentligvis), og generatoren får gå i mange timer til. Det tar nemmelig 3,5 timer for maskinen å lage dette brødet. Og det ble veldig grovt, og tungt som en murstein. Ref. nedenfor.

Hjemmegjort er velgjort.

Nå gjenstår det bare å smake på det til frokost i morgen. Middagen ble også vellykket tror jeg. Nå er det ingen posesauser fra Toro eller Knorr igjen, så jeg må finne på andre ting. Det blir like spennende hver gang. Kanskje jeg viser meg å være en skikkelig gourmet kokk i løpet av denne turen? Lite sannsynlig, men man skal aldri si aldri.

Kvelden ble avsluttet med at Steinar knotet med internett tilkobling, Ole Martin og jeg så på film, og Ida gikk å la seg kl. 21.00.

07/03-06 Road Bay på Anguilla

(Janne skriver) Det er litt ekkelt å stå opp og ikke finne mannen sin. Hvis han står opp før meg, så ligger han vanligvis makelig henslengt i cockpiten, men ikke i dag. Bad og lugarer ble sjekket, og pulsen steg raskt, før jeg oppdaget at han lå i sol stolen på fordekk. Mannfolk, han kunne vel ha skrevet en lapp.

Funnet etter intens leteaksjon.

Så var det frokost og grovbrød. Ingen likte det, så det kommer til å bli ofret til sjøgudene ved første anledning, sammen med alle de andre posene med grovbrød. De gikk ut på dato 23 februar.

Da skolen begynte ved 10 tiden, var det min tur til å sette meg i sol stolen på fordekk. Etter mange måneder i varmen, har jeg fortsatt ikke lært å være forsiktig i solen. Så etter 3 timer med en god bok, var jeg skikkelig solbrent. Nå har jeg nok lært.

Ved 2 tiden fikk vi nok en gang gleden av å ha "Hurra!" som nærmeste nabo. Åse-Britt har fått besøk av broren sin, endelig. Han skulle ha kommet forrige dagen, men fikk problemer i Puerto Rico (US Virgin Islands) fordi han kom direkte fra Cuba, og kom derfor ikke før i går.

Lykkelig ombord etter møte med US imigration

Ja, ja, de amerikanerne skal jo ha noe å gjøre de også.

Steinar og jeg tok en tur til land for å sjekke ut, og for å sjekke om butikken hadde åpnet enda. Vi reiser til British Virgin Islands (Jomfruøyene) i natt og trenger derfor litt brød. Dessuten må vi sjekke alle restaurantene i området, for i kveld skal vi spise ute med "Hurra!". Vi sparte jo kr. 1000 i går, og de må vi bruke opp i dag.

Første stopp var Ripples Bar and Restaurant, og der hadde de alt både barn og voksne kunne ønske. Det lå dessverre ikke ved strandkanten, men hadde til gjengjeld litt av en atmosfære. Innehaveren Jackuie var avbildet med diverse kjendiser, som f.eks. Phil Collins, Mariah Carrey og Naomi Campell. De har også fatøl, og det er det lenge siden vi har smakt. Nam-nam.

Formiddagspils må til når det er over 30 grader varmt.

Det er ikke så veldig mange veiene å gå i Sandy Ground Village. I grunnen er det bare en.

Bygaten går parallelt med stranden.

Men den går ihvertfall forbi butikken, og denne gangen var den åpen. Først trodde vi kanskje de solgte hyller, men inne mellom fant vi faktisk brød, og noen andre varer. På vei tilbake til jolla gikk vi innom alle restaurantene langs stranden, og sjekket menyene. Ripples hadde best utvalg for barn, så vi hadde egentlig bestemt oss for å anbefale det for "Hurra!". Men den gang ei. De hadde allerede bestemt seg da vi kom ut. De skulle på Jonno's og spise hamburger, og det hjalp ikke om vi sa at det var den dyreste restauranten på hele stranden. Det trodde de ikke noe på.

Som sagt så gjort. Vi inntok Jonno's alle sammen. 10 personer. Nesten alle skulle ha bacon cheese burger utenom meg, som bestilte reker. Og du snakker om å vente. Vi ventet og ventet på maten, og etter ca. 1 time kom den endelig. Da hadde ungene klart å lage diverse sandslott på stranden rett utenfor.

Kjempetrivelig matauke praktisk talt på stranden

Maten smakte fortreffelig, for vi var jo skikkelig sultne etter å ha ventet så lenge. Med en gang ungene var ferdige med å spise, så spurtet de ut på stranden igjen. Nye arkitektoniske underverk skulle kreeres. Hadde det bare ikke vært for hundene som bor på stranden. De elsker å ødelegge sandslott tror jeg.

Lekeplassen for ventende barn på restauranten har førsteklasses forhold.

Gudskjelov var hundene bare hyggelige (utenom at de ødela byggverkene), og ungene var ikke redde for dem. De hadde det skikkelig morsomt med hunder og sand i den timen vi måtte vente på regningen. Etter hvert badet de også faktisk. Når unger begynner å mase om at vi skal gå, når de har sand, strand, andre unger og hunder å leke med...................da tar det lang tid å få regningen da. Godt at vi har skuldrene skikkelig senket.

Vi i Noravind har bestemt at det er på tide på reise til British Virgin Islands i natt. Derfor ble det tidlig kveld. Egentlig hadde vi tenkt å reise kl. 03.00 i natt, men jeg kunne ikke skjønne hvorfor vi ikke kunne reise med en gang vi kom ombord ved 21.00 tiden. Turen til Virgin Gorda tar mellom 12 og 16 timer, så det var jo bare å heise opp ankeret. Men kapteinen trengte litt søvn (jeg også), så vi ble enige om å stå opp kl. 24.00, og reise da. Som sagt så gjort.

Da sier vi adjø til Leeward Islands og reiser til de britiske jomfruøyene.

08/03-06 Spanish Town på Virgin Gorda (18º27,36' N -64º26,49'V)

(Janne skriver) Ved to tiden på ettermiddagen kastet vi ankeret utenfor Spanish Town på Virgin Gorda etter et heller begivenhetsløst seilas fra Anguilla. Eller rettere sagt motorering. Vi hadde ikke oppe seilene en eneste gang for det var ikke et lite vindpust å oppdrive engang. Da vi kjørte i 6 knop hadde vi opp til 2 knop i nesa, selv om vinden egentlig kom aktenfra.

Admiralinnen følger nøye med når vi passerer kloss opp i Fallen Jerusalem

Da vi kom seilende inn på sørenden av øya, var det SKIKKELIG trangt. Vi seilte mellom en liten stein øy som heter Fallen Jerusalem og Stoney Bay på Virgin Gorda. Mellom dette ligger en grunne som heter The Blinders. Det var skikkelig grunt enkelte steder, og vi kjørte med luse fart.

Fallen Jerusalem

Men med en gang vi var innenfor, var alt helt greit. Da kom vi til The Baths der massevis av båter lå til ankers. Men vi måtte til Spanish Town for å sjekke inn i BVI.

The Baths er nesten som å komme hjem. Det ligner til forveksling på Verdens ende på Tjøme, kanskje med unntak av fritidsboligene og palmene. Kampesteinene ligner på istidslevninger på fjellet hjemme.

På ankringsplassen forsøkte vi fire ganger å feste ankeret før det satt. Det er nok til at jeg føler meg utilpass. En amerikaner fulgte med de to første gangene. Han var ute og snorklet, og var til stor hjelp. Ikke før hadde vi fått festet ankeret, før det satte inn med regn og liten kuling fra nord. Gjett om vi var glade for at vi slapp det været på overfarten? Steinar jollet inn for å sjekke inn, slik at vi kunne reise videre nordover. Men den gang ei. Vi var for sent ute. Tollkontoret stengte kl. 16.00, så vi må bli her til i morgen.

 

Det ble en skikkelig humpete kveld og natt. Vinden bare fortsatte og fortsatte. Og med den fulgte masse bølger. Dessuten går det ferger her hele tiden. Og de går fort. Rett ved siden av ankringsplassen. Det ser nesten ut som om de konkurrerer med hverandre om å komme fortest frem, for de kommer gjerne to og tre i slengen. De genererer større bølger enn vinden klarer. Vi har på VHF'en på kanal 77, og der hørte vi norske stemmer utpå ettermiddagen. Det var en trønder som meldte til en annen norsk båt om at han måtte flytte på seg, for han dregga i den sterke vinden. De sa navnet på båtene også, og det er navn vi ikke har hørt før. Kanskje det er andre nordmenn på langtur?

 

09/03-06 Virgin Gorda Yacht Harbour (18º26,91' N -64º26,21'V)

(Janne skriver) Vinden hadde løyet betraktelig da vi våknet. Anker alarmen gikk en gang ved 4 tiden i natt, og da hadde jeg problemer med å sovne igjen. Men alt gikk jo bra. Kapteinen forsikret meg om at vi ikke hadde dregget, bare snurret litt rundt.

På morgenen reiste Steinar for å sjekke inn, og jeg og ungene ble alene igjen i båten. Da det hadde gått et par timer måtte jeg rope på VHF'en for å sjekke hvor han ble av. Jeg liker ikke denne ankringsplassen i det hele tatt. Brenningene på revet inne ved land kom nærmere og nærmere syntes jeg. Det var selvfølgelig bare tull sa kapteinen da han heseblesende kom tilbake for å sjekke. Men det han hadde funnet ut, var at Noravind skulle på land. Hun trenger å få freshet opp make up'en. Det betyr at vi må male på nytt bunn stoff og polere litt her og der.

Vi fikk tid kl. 15.00 til å heise henne på land, og 14.45 startet vi motorene for å kjøre inn i marinaen. Eller forsøkte. Babord maskin ville selvfølgelig ikke starte. Men nå skjønte vi problemet ganske fort. I går kveld fant vi nemmelig ut at det var slutt på diesel i babord tank fordi generatoren stoppet. Vi hadde pumpet litt over fra den andre tanken, men det var øyensynlig ikke nok. Etter å ha pumpet litt mer diesel kunne vi endelig kjøre inn i marinaen og rett til fuel docken. De var ikke klare til å ta imot oss enda, så vi fikk sjansen til å fylle opp tankene med en gang. Fuel docken ligger ved siden av der vi skulle heise opp båten, så det passet bra. Jeg skjønner at Steinar ville ha to maskiner når jeg så det lille hullet vi skulle inn i for å bli heist opp.

De var fortsatt ikke ferdige med båten før oss, så vi hadde god tid. Kvart over fire var det vår tur, og kapteinen kjørte Noravind støtt og sikkert inn i slippen. Vi ble heist på land, kjørt inn porten, og så stengte de. Halv fem er det stengt og da går alle hjem.

220V fantes på en kontakt et sted, men ingen hadde brukt den på flere år. Etter diverse elektrikkerarbeid var landstrømmen tilkoblet, dog med 60Hz istedet for 50Hz. Pytt, pytt, det er bare microbølgeovnen som går litt for fort. Ingen andre problemer.

De rakk så vidt å senke oss ned på bakkenivå før de gikk. Så her henger vi nesten fortsatt i stroppene, og i morgen flytter de oss til dit vi skal være.

Egentlig ganske idyllisk. Det der med palmer rundt dieselpumpene er noe å tenke på for norske marinaer.

 

10-13/3-06 Virgin Gorda Yacht Harbour (18º26,91' N -64º26,21'V)

(Janne skriver) Faktisk så ble det akkurat som lovet denne morgenen. Kl. 07.00 stod bakkemannskapet klart til å flytte oss. Etter noe hektisk aktivitet inne i Noravind, stod hele familien på bakken kvart over 7. Det er nemmelig ikke lov å heise båten opp i kranen når det er folk ombord. Alle sammen var skikkelig trøtte, og jeg trodde knapt mine egne øyne da båten ble flyttet 10 meter. Altså 10 meter, det er nesten ingenting det. Operasjonen tok ca. 10 minutter, og det kunne de liksom ikke ha gjort i går???

Noravind på plassen rett ved siden av kranen

Ja, ja, aldri så galt, så er det godt for noe. Vi kom nemmelig i gang VELDIG tidlig. Etter mange kopper med kaffe, og etter å ha satt ungene i gang med skolen, åpnet endelig chandler'n kl. 09.00. Dit gikk herr og fru Noravind med en mega lang handleliste. Kapteinen tapte gårsdagens avstemming om fargen på det nye bunnstoffet. Damen skal få ny rød leppestift (bunnstoff), hun begynner å bli for gammel for grønn, og få fikset opp den mørke grå eyelinen (pyntelisten over bunnstoffet). Dessuten skal eventuelle rynker og skrammer fikses opp med gelcoat og polish. (Skulle ønske det var like enkelt for meg). Jeg ville veldig gjerne at det røde bunnstoffet skulle matche den røde pynte listen øverst på skroget, og ba om å få se fargen "live". Jeg synes nemmelig den så litt brun ut. Ekspeditøren himlet med øynene og mumlet ett eller annet nedsettende om kvinnfolk og båter som ikke passet sammen. Men jeg fikk se på malingen. Men da var jeg for feig til fortsatt å si at den så brun ut, så aldri har vel jeg sett noe så rødt i hele mitt liv.

Vel tilbake i båten (10 meter unna), var det bare å sette i gang å maskere. Eyelinen skulle på plass først, for vi gikk ut fra at når vi maskerte for grunnstoffet, så ville ikke tapen rive med seg grå fargen på pyntelisten.

Hele mannskapet i arbeid. Det ble skikkelig fint til slutt

 

Men dette behøver jeg virkelig ikke å skrive i detalj om, for å male og pusse båt er noe av det kjedeligste som finnes. Men dette kan jeg ihvertfall fortelle: Ida og Ole Martin fikk ansvaret for hver sin propell. De skulle også pusses og ordnes (propellene altså). Og aldri har vel de propellene vært flottere. Nå kan til og med jeg se at de er laget av messing.

Messingpropeller må vite. De har blitt blanke og glatte nå

 

Vi holdt på dag ut og dag inn. I varme og varme og varme. Og midt i den verste middags solen fikk vi besøk av andre nordmenn. "Hallo Noravind" hørte jeg plutselig noen som sa på kav trøndersk bak ryggen på meg. Det første som slo meg var at det var Kristian på "Odin", men det var Tom Erik Holthe fra "Arcadia" med venner. Samme personer som jeg hadde hørt på VHF'en her forrige dagen. Det ble en lang prat med en masse hyggelige mennesker, deriblant en som skal være med på ARC'en 2007. Han har akkurat kjøpt en 39 fots Bennetau som han skal hente i Frankrike i april. Snakk om heldiggris. Han har virkelig noe å se frem til, og vi ønsker ham lykke til på ferden.

Kveldsjobben i cockpiten med rødvin og snacks

"Hurra!" entret arenaen på lørdagen, etter et lite hyggelig nattseilas fra St. Martin. Vi var jo skikkelig opptatte med å pusse båt, så de tok med seg Ida på stranden. Utpå kvelden da vi var ferdige å pusse båt for dagen, kom Ferdinand tilbake med alle barna på slep. Steinar og jeg hadde egentlig tenkt å lokke med herr og fru Hurra ut på en lokal pub eller noe, for vi er skikkelig lei av å vasse i barn hele tiden. Men Åse Britt var ikke interessert, og Ferdinand måtte tilbake i båten med alle barna sine. Da var det kun Steinar og jeg igjen, og vi spurte Ida og Ole Martin pent om vi kunne ta en tur ut uten dem. De var lykkelige over å slippe foreldrene sine en stund, så Steinar og jeg fulgte musikken, og havnet på en lokal pub 100 meter fra båten.  Vi hadde det kjempehyggelig, og pratet med en fyr fra den Dominikanske Republikk og noen amerikanere som også kom innom utpå kvelden.

Dagen etter var ikke noen særlig hyggelig dag, dersom man tenker på formen. Men det var bare å bite tennene sammen, og male i vei. Søndagen var vi faktisk for det meste ferdige. Kun litt små pussing gjenstår. I dag kunne jeg faktisk danse mens jeg malte. Kl. 14.00 ble det satt på en CD med skikkelig rytmisk musikk ett eller annet sted i nærheten, og den var fortsatt ikke skrudd av da jeg gikk å la meg ved 23.00 tiden. Den samme CD'en hele tiden. Vi er hjerne vasket.

Det betydde at mandag kunne benyttes til utflukt. Steinar hadde funnet frem syklene. Ungene nektet plent å sitte, eventuelt stå bakpå, så vi voksne dro alene. Vi tenkte vi kunne sykle til kobber minene. Før i tiden ble det utvunnet tonnevis av kobber fra Virgin Gorda, og de minene kunne vi tenke oss å se. Etter hvert var jeg skikkelig misunnelig på ungene som kunne sitte i den kjølige båten og holde på med internett, eller de var med "Hurra!" på stranden og badet i deilig avkjølende bølger.

Ganske rent og pent rundt skolen ihverfall

 

Alle veiene her på Virgin Gorda er enten nedover eller oppover bakker. Ikke bare rett frem, utenom helt ute ved kysten. Sykkelen jeg fikk tildelt hadde ikke særlig mye med bremser, så det gikk i 1001 i nedover bakkene. Oppover gikk jeg til slutt, helt utmattet i solsteken.

Kirken (en av utrolig mange) ligner på noe fra en gamel vestern film

 

Men det var faktisk utrolig vakkert enkelte steder. Det var veldig mange kirker, og vi stoppet ved en av dem. Den minnet meg nesten om en kirke fra en av de amerikanske country og western filmene fra Mexico. Flott var den ihvertfall. Når vi kom helt på toppen, der kobber minene skulle være, viste det seg kun å være store steinhauger. Det var også en flott restaurant/pub som reklamerte med verdens beste utsikt til solnedgangen. Det var ikke helt tid for det akkurat da, så vi syklet videre.

Kobberressurser har ført til store utvinninger og enkelte rikdomer

 

Som vanlig ville herr og fru Noravind ned til kysten. Vi er nok ikke noe fjell mennesker. Etter flere hasardiøse nedoverbakker uten særlig med bremser, endte vi opp ved en strand bar. Da var vi slitne, tørste, varme og irritable. Aldri har vi vel noen gang smakt en så god pils som vi fikk på dette stedet.

Vannhull som ligger på en brygge på påler ute i vannet halvveis over revet. Med dagen regelement hadde det ikke vært mulig å bygge slik.

 

Restauranten lå på påler ute i vannet, så vi kunne sitte å kikke på dyrelivet i vannet. Mest fisker selvfølgelig, men også massevis av krabber. Det virket også som om dette var en lokal pub, og det satt mannfolk og spilte domino, mens damene deres satt og pratet. Hyggelig.

Vel tilbake i båten oppdaget vi at Ida og Ole Martin hadde kost seg vel mye med internetten, så vi tvang dem med på stranden.

Det begynner etter hvert å bli mange strender, og denne var sånn midt på treet. Det var enkelt å komme dit. Vi gikk bare helt til den andre siden av dock yarden, gjennom et hull i gjerdet, og vips, så var vi der. Det var deilig å slappe av etter en ganske slitsom sykkel tur, men etter hvert blir man ganske rastløs av å ligge på stranden. Så en etter en gikk vi tilbake til båten, og pusset litt mer.

I dag, mandag 13 mars er det helligdag her i Virgin Gorda. Commonwealth Day. I vår usannsynlig dårlige guide bok over Jomfruøyene, står det at Commonwealth Day er en fridag på BVI, men det står ikke hvilken dato det er. Går det ann eller????

 

14/03-06 Vixen Point på Virgin Gorda (18º30,11' N -64º22,11'V)

(Janne skriver) Det er deilig å være tilbake på vannet. Men føler seg unektelig mye friere, enn når man ligger bundet til land. Det ble forholdsvis sent før vi var på vannet igjen, for det var to båter som skulle opp av vannet, før vi kunne komme ned. Men det medførte bare at vi kunne proviantere litt vann og middag.

Ved 2 tiden var vi på full fart mot North Sound på Virgin Gorda. Dette stedet hadde vi hørt så mye om, så det måtte vi selvfølgelig se før vi reiser videre. Det er ikke lange avstander her i BVI, så etter 2 timer var vi på plass på Vixen Point. Godt plassert ved siden av "Hurra!".

Kjempeidyllisk nasjonalparkrestaurant i North Sound på Virgin Gorda. Litt lengre øst ligger The Saba Rock

Det var en god grunn til at vi la oss her. Alle andre steder som kunne ha vært aktuelle var stapp fulle av moringer og charter båter. Steinar og jeg tok jolla inn til Bitter End for å sjekke fasilitetene. De var nok førsteklasses for charter turister, men ikke for yathies. Jeg skulle gjerne sett at det var et vaskeri der, men det var det ikke. Kun hoteller, restauranter (med dress kode), puber (med dress kode), utleie av seilbrett og Hobie Cats, og massevis av amerikanske turister. Men det var vakkert der.

"Hurra!" hadde vært litt mer fornuftige enn oss, og tatt med alle barna inn på stranden på Vixen Point. Der koste de seg i strandkanten, og vi fant ut at det var hyggeligere å være der, enn å menge oss med turistene på Bitter End. Det er også en liten restaurant og bar der, men den var ikke åpen. I dag er det fullmåne, og derfor fant vi ut at vi måtte ha fullmåne fest. Steinar hentet brus, rødvin og pistasj nøtter i båten, og så hadde vi fullmånefest på stranden. Den varte i ca. 1 time. Da begynte vi å fryse og myggen begynte å spise på oss.

Koselig om kvelden med strandbading og drinker. Den lekre katamaranen som la seg ved siden av oss har en HobbyCat på dekk som jolle.

 

Deretter ble vi invitert ombord i "Hurra!", der ungene så på Charlie og sjokolade fabrikken, mens de voksne drakk Ferdinands rom punsj i cockpiten. Det holdt med to hver, og så var det kvelden kl. 22.00.

15-16/3-06 TRELLIS BAY PÅ BEEF ISLAND (18º26,76' N -64º31,90'V)

(Janne skriver) Vi syntes vel ikke at North Sound var så skrekkelig fint, så vi var enige om å reise til neste plass etter at skolen var ferdig. I mellomtiden tok jeg en tur til Leveric Bay for å sjekke om det var et vaskeri der. Det var det. Et lite selvbetjent et. Og det stod ihvertfall 6 damer og ventet på å få vasket klærne sine. Der hadde jeg ikke tid til å vente, og jollet meg tilbake til båten. På denne turen var faktisk jolla og jeg venner hele veien. Kanskje vi har kommet til et vendepunkt, og faktisk kan bli venner?

Da skolen var over, satte vi kursen mot Trellis Bay på Beef Island.

I dag hadde vi litt vind, og det var massevis av andre båter ute og seilte også. Turen tok bare et par timer, så vi var fremme tidlig på ettermiddagen.

En og annen monomaran var å se innimellom alle katamaranene inne i "BVI bassenget"

 

Disse seilasene i BVI minner meg litt om å seile langs svenskekysten. Alle reiser tidlig, og er tidlig fremme på neste sted, slik at de kan få plass. I Sverige er det i marinaer, her er det på bøyer. Vi aner ikke hvor mye det koster å ligge på bøye, men vi har hørt US$ 25 for en natt.

I Trellis Bay la vi oss til ankers nesten helt inne ved stranden. Der vi slapp ankeret var det bare 1,20 meter, og jeg håper vi ikke snurrer rundt i løpet av natten. Da går vi på grunn tror jeg. Resten av bukta er smekkfull av bøyer, og jeg går ut fra at de blir fylt opp etter hvert som kvelden nærmer seg.

Vannet her i bukta var bare helt fortreffelig, så alle utenom meg hoppet i vannet med en gang vi lå stille. Jeg måtte gjøre meg ferdig med litt poleringsjobb. Har satt meg fore å få vasket og polert båten oppå også. Altså dekk og cockpit. Jeg angrer allerede.

Denne stranden ble brukt av fastboende som aftentur promenade. Vi gikk selvfølgelig der i stekende middagssol

 

Vi fikk også besøk av naboen vår rett bak oss. Det er en kanadier som har bodd her i 11 år. De er et halvt år hjemme i Canada, og et halvt år her i Trellis Bay. Han var pensjonist, men kona var kunstner. Her i Trellis Bay er det nemmelig et skikkelig kunstner miljø. De har slått seg sammen og startet et lokalt kunst studio som heter Aragorn's Studio. Han ønsket oss hjertelig velkommen til Trellis Bay, og sa at det var masse andre barn her, som våre barn kunne leke med. Alle var omtrent på samme alder.

Kvelden gikk med til middagslaging, unger som vasket opp, en god bok, samt å finne ut om det var gratis internett tilgang (og det var det).

Alle snorkler lykkelig rundt i sol og varme

 

Dagen etter var det hardt å sette i gang med skole. Det var skikkelig varmt, og vi hadde lyst til å utforske land før vi reiste videre. Vår gode nabo fra Canada kom en tur til, for å fortelle at vi kunne logge oss på et trådløst internett. Da jeg fortalte at det hadde vi allerede gjort, ble han kjempe overrasket og lurte på hvordan vi hadde klart det. Gjett om Steinar og han ble kjempe busseruller? De pratet antenner, internett, software, hardware osv. osv. osv. Steinar tok seg en tur over til båten hans, og kom tilbake med massevis av filmer vi kunne kopiere. Herr Escapade kom til oss og hentet massevis av filmer som han skulle kopiere. Noe sier meg at vi ikke skal reise videre idag.

Ja, forresten, vi hadde besøk av BVI Customes til morgenen i dag. 3 staute menn i en hurtig gående motorbåt la til på siden av oss og spurte etter kapteinen. Vi måtte vise frem papirer på at vi hadde sjekket inn i BVI og fortelle nok en gang hvor lenge vi har tenkt til å være her. Da de fant alt i orden forsvant de over til neste båt. De var nok ute og tok stikk prøver.

Da skole og dataprating var over, tok vi jolla til land. Det første vi gjorde var å kjøre på grunn på et rev midt i bukta. Vi trodde at en fyr på land vinket oss til seg, men det betydde nok at vi måtte se å komme oss vekk fra den kursen vi holdt, for ett minutt etterpå gikk vi på grunn. Det var gudskjelov ikke alvorlig, og vi fikk staket oss ut igjen. Motoren så ut til å ha overlevd sammenstøtet også.

Vi la til ved jolle kaia ved en liten restaurant som heter Loose Mongoose. De eier meste parten av moringene i bukta. Derfra var det bare å vandre bortover stranden og ta inn atmosfæren.

Etter Loose Mongoose kom vi til kunstner studioet Aragorn's Studio. Det var både det stedet kunstnerne produserte tingene sine, og der de solgte dem. Og det var så mange fine ting. Massevis av tingene hadde vi lyst på, men de var priset altfor høyt. F.eks. kostet en pytteliten flettet kurv på 5 cm i diameter US$ 10.

Legg merke til ten runde kulen som står i vannet. Den fylles av brennbare ting og brenner hele natten når det er fullmåne fest

 

Steinar falt pladask for noen hatter laget av vifte koraller. Vi har sett slike før, og de er skikkelig fine. De er kun til å pynte med, ikke bruke. Stedet hadde virkelig sjarm, og det var morsomt å gå og kikke på alle tingene som var produsert. En av kunstnerne hadde det lengste håret jeg har sett på turen. Det var flettet i tusenvis av fletter som rakk ned til øverst på lårene hennes. Imponerende.

Videre kom vi til den plassen der det arrangeres fullmåne fester. Hadde vi bare visst det da vi var på Vixen Point. Det var kjempestore kuler laget av smijern som fylles med ved.

Internett cafeen har en hjemmekoslig atmosfære her blant bohemene

 

Jeg kan tenke meg at det blir et fantastisk syn når de fyres opp. Stemningen er sikkert høy utover kvelden når de månedlige fullmåne festene arrangeres med musikk, dans og massevis av mennesker.

Midt mellom denne plassen og butikken, er inngangen til flyplassen. Man går gjennom en liten buegang der det står "Airport Entrance". Stilig. Derfra er det ett minutt å gå til flyplassen.

Da vi kom til butikken var vi skikkelig sultne alle sammen. Siden vi er i spare modus, kjøpte vi vann, brus og kjeks, og satte oss på noen benker nede ved vannkanten.

Lunsjen ble innkjøpt i butikken og fortært under palmene ved stranden

 

Mens min søte familie koste seg med kjeks, handlet jeg inn litt mat og gummihansker. Må gjøre som legen sa vet dere. Ikke noe mer husmor hender på meg (håper jeg). Kanskje jeg skal bli karriere kvinne når jeg kommer hjem. Istedenfor husmor mener jeg.

På vei tilbake til jolla bestemte Steinar seg for at han ville kjøpe en av hattene laget av koraller. De koster ca. kr. 1.000,- og jeg appellerte til Steinars kunstneriske sans, og sa at det kunne han jo lage selv, han som er så flink. Fullklaff. Mannen tente skikkelig på ideen, og kunne ikke komme fort nok tilbake til stranden for å finne vifte koraller som er skylt opp på land.

Ida og Steinar jollet inn på stranden etter å ha satt av Ole Martin og meg i båten. Jeg kunne følge med på deres traving frem og tilbake, mens de samlet sammen ting jeg ikke kunne se. Men jeg visste jo at det var koraller til Steinars hatte produksjon. Da de kom tilbake viste det seg at de hadde samlet sammen ganske mye.

Viftekorallene vaskes og pakkes flate for langtransport i en luke på fordekk

 

Deretter skulle det bades igjen. Vi kommer garantert ikke videre i dag, så jeg kan like godt planlegge middagen.

Ida og Steinar badet noe mistenkelig lenge, og etter hvert skjønte jeg hvorfor. De plukket konkylier. Mange konkylier. Og de var levende.

Konkylier som beveger seg er en ganske stilig opplevelse. Ytterst på den bløte kroppen har de en slags klo som er helt hard og har samme fasong som åpningen i skjellet. Den gjør nytte som beskyttelse og ben annenhver gang. Se disse videoene av konkyliene

 

Ifølge Steinar er det skikkelig morsomt å ha konkylier som man har plukket selv, og det er jeg enig i. Det jeg IKKE er enig i, er at det er morsomt å få dem i presang. Steinar truer med at vi skal få konkylier i jule- og bursdags presanger. Ikke le, det gjelder alle dere andre også. Tenk på det Anne Brith, konkylie fra Beef Island i 50 års presang, det hadde vært noe det. For ikke å snakke om så glad som Robin kommer til å bli for en sånn i 18 års presang.

Etter at vi hadde spist middag, og freden senket seg over båten, senket det seg også en umiskjennelig stank av råtnende skalldyr over båten. Så mens ungene og jeg så på nybrent DVD av Charlie og sjokoladefabrikken, kokte Steinar vann og helte over konkyliene, samtidig som han brente nye filmer. Så det er tull at mannfolk ikke kan klare flere ting samtidig.

17/03-06 Deadman Bay på Peter Island (18º21,39' N -64º34,10'V)

(Janne skriver) Etter å ha levert og fått tilbake filmer fra herr Escapade X, heiste vi anker kl. 09.00, og la i vei til Deadman Bay på Peter Island. En kjempelang tur på ca. 30 minutter. Eller den kunne tatt 30 minutter hvis vi hadde kjørt motor, noe vi ikke gjorde. Vi er tross alt på seil tur, i en seilbåt. Derfor tok det oss en hel time å nå målet. En deilig time med deilig seilas. Jeg begynner å lengte etter litt lengre seilaser.

Koselig bukt med dybde nok til å være populær bland megayachtene

 

Da vi kom frem, viste det seg at dette var en idyllisk bukt. Vi la ut ankeret rett utenfor en liten strand med en solparasoll, et par solsenger og noen stoler. Herlig tenkte vi, en strand helt for oss selv.

En meget lovende isolert strand langt fra allfarvei

 

Men den gang ei. Da vi var klare til å gå i land for å utforske de nærmeste omgivelsene, kom det en golfbil og avleverte et ungt par, som sikkert ville være alene. De tok våre solstoler. De var turister fra resorten lenger borte på den store stranden, og kunne vel ha holdt seg der tenkte vi. Denne resorten ble opprinnelig bygget av nordmenn på 1960 tallet, og det er jo litt morsomt.

Norskestranda var ganske fin den også

 

Men på den annen side, så skjønner vi godt at de ikke orker det. Så de er tilgitt. Men Steinar og jeg jollet i land på stranden, og sjekket omgivelsene. Vi plukket litt vifte koraller, og dro tilbake til båten. Læreren måtte tilbake til elevene sine vet dere. Kan ikke la dem slippe skole bare fordi vi har kommet til et nytt sted.

Da skolen endelig var ferdig måtte vi snorkle litt. Det er et lite rev rett ved siden av båten, og å snorkle er jo morsomt. Så mye var det ikke å se, men litt var det.

Steinar har fått helt dilla på å samle vifte koraller, så vi dro ut på jolle tur til en stein øy rett utenfor Deadman Bay. Og øya heter Deadmans Chest. Ifølge sagnet ble en død pirat skylt i land der, med en skattekiste bundet til brystet. Spennende.

Fifteen men on the dead man's chest, Yo.ho.ho and a bottle of rum!

Drink and the devil had done for the rest, Yo-ho-ho and a bottle of rum

 

Breddene på øya er fulle av rullestein, så det var ganske vanskelig å gå der. Men det var stapp fullt av vifte koraller som var skylt i land. Mest brune, men vi fant rosa, hvite og lilla også. Da vi var ferdige, var hele forpiggen på jolla stappende full av koraller. Steinar kan lage hatter til den store gullmedaljen hvis han vil. Aberet med disse korallene hans, er at de bøsser ned hele båten. Men jeg håper at han snart får pakket dem bort på en eller annen måte.

Da vi kom tilbake til båten måtte Steinar i gang med å rense konkyliene, og det var litt av en dritt jobb. Nå som de var døde var det ikke vanskelig å få dem ut av skallet, men de var skikkelig ekle og slimete.

Det er lett å pirke ut Concho av skjellene sine når de er kokt på forhånd

 

Etter middagen (nå har vi spart tusenvis av kroner siden vi ikke har spist på restaurant siden Anguilla), koste vi voksne oss litt på dekk før vi begynte å fryse. Kvelden ble avsluttet med en morsom film.

18-19/03-06 Benures Bay på Norman Island (18º19,29' N -64º36,34'V)

(Janne skriver) I dag var vi ikke helt klar over at det var lørdag, og hadde derfor litt dårlig samvittighet fordi ungene ikke hadde skole på morgenen. Vi var nemmelig flinke idag, og heiste ankeret ved 10 tiden. Målet for dagens etappe er hulene på Norman Island. Og for å skryte litt av meg selv.................jeg kjørte båten. Ikke jolla, men den store, digre Noravind. Steinar var fokke slask, og jeg kjørte. Veldig skummelt må jeg si, men det gikk helt flott, helt til vi kom til innseilingen til The Bight på Norman Island. Da begynte det å bli litt for mange båter som ville leke med meg (altså på kollisjonskurs). Steinar overtok, og vi kjørte inn i bukta. HELE bukta var smekk full av moringer, samtidig som den var veldig lite hyggelig.

Et vanlig syn i verdens mest populære båtcharter område.

 

Men vi hadde også lest i den elendige cruisers guiden vår, at vinden her kommer fra alle retninger, så man må forvente å svinge helt rundt i løpet av et døgn. Da er det ganske greit å ligge på en bøye. Steinar har kjøpt en bok om pirater i karibien som heter "The Virgins' Treasure Isle", som omhandler blandt annet Norman Island. Her i The Bight var det at piraten Blackbeard ble slaktet sammen med hundrevis av andre pirater, i det største "pirat slakteriet" i historien. Angrepet ble utført av den engelske marinen, og kom helt overraskende på piratene som hadde fest. Hele bukta hadde visst vært rød av blod. Man mener at et fåtall av skattene som ble gjemt av pirater på Norman Island har blitt funnet, og det gjør jo et besøk spennende. Etter sigende var det 44 kister med skatter som ble begravet, og 18 er fortsatt ikke gjort rede for. Kanskje vi finner en skatt. Men det er kanskje bare en del av imagen?

Vi trodde at hulene lå i The Bight, men det gjør de ikke. Vi måtte rundt på den andre siden av bukte. Rundt Treasure Point og inn i Privateer Bay. Når du seilte som Privateer, så betød det at du hadde fullmakt fra dronningen i England til å kapre skip fra Spania og ta lasten. Stilig. Lovlig piratvirksomhet. Pirat 007.

Grotten hvor det etter sigende skulle ha vært funnet flere kister med skatter

 

Alt er selvfølgelig tilrettelagt, slik at man har lett tilgang til hulene. Lett tilgjengelige dagmoringer er lagt ut langs hele den ene siden av bukta. Der hvor hulene er. Litt lenger inne ligger det blå, små moringer, der man kan legge jollene sine.

Vi manøvrerte sakte bort til en av dag moringene, og tauet fra jolla som hang på slep surret seg inn i styrbord propell. Kjempe profesjonelt. Da er det godt å ha to motorer, så vi fikk tak i bøya og gjort fast. Steinar hoppet i havet og reddet propellen fra nærgående tau, og vi var klare til å snorkle. Siden vi bare har 3 masker og snorkler, tok Ida, Ole Martin og jeg første turen bort til hulene. Ingen hadde fått meg inn i de hulene, så vi snorklet litt rett utenfor. Det var massevis av fisker, og de var rett og slett tamme. I guide boken vår står det at vi ikke skal mate dem, for de kan bli aggressive.

Steinar hadde det veldig morsomt ombord med spri staken. Han hadde endelig forstått hvordan den skulle brukes, og var mektig fornøyd med seg selv. Da ungene hadde fått varmet seg opp etter den første svømme turen, la de i vei igjen. Denne gangen med Steinar som leder. Det var fortsatt bare 50 meter til hulene, men denne gangen tok de jolla. I sekken hadde de kjeks og drikke, så jeg regnet med at de ble lenge borte. Yess.

Den gang ei. Etter en times tid var de tilbake. Det er 4 huler. Tre av dem er bare hull i fjellveggen, mens den fjerde er slik at man må ha med seg lommelykt for å se noe. Min familie hadde ikke med seg lommelykt, og så derfor ikke stort. De hadde også vært inne i en av de små hulene, den såkalte skattehulen. Der hadde en av skatte kistene blitt funnet. I de andre grunne hulene hadde de også kunnet se, men det var visst ikke så mye å se egentlig.

Da de kom tilbake hadde vi en diskusjon hvor vi skulle gjøre av oss i natt. Steinar og jeg tok en tur med jolla inn i bukta, for å se på moringene. Kanskje de var gratis?? Eller kanskje det var plass mellom dem til å ankre?  Men etter å ha lest i guide boken vår, kom vi frem til at vi ville til en bukt som ikke var så overbefolket. Vi satte kursen mot Benures Bay, og angret ikke på det.

Liveonboards (høres litt ut som kakkerlakker ikke sant) har ofte litt andre ønsker for nattefreden enn de mest hektiske ankerplassene kan tilby

 

Vannet var så klart at da vi kastet anker på 10 meters dyp, så vi bunnen klart og tydelig. Det var bare å ta på seg snorkle utstyret, og slenge seg i havet igjen. Og denne snorkle plassen var fantastisk flott. Det var koraller og fisker i hopetall. Her kommer en liste over noen av fiskene vi så: Houndfish (Tylosurus crocodilus), Royal Gramma (Gramma Loreto), King Mackerel (Scomberomorus Cavalla) som er giftig, Cottonwick (Haemulon Melanurum), Prokfish (Anisotremus Virginicus), Sand Tilefish, Atlantic Spadefish, Blue Angelfish, Creole Wrasse, og massevis av papegøye fisker. Og det var så moro.

Det var også kjempestimer av sild, og det var matbordet til en koloni av pelikaner. De riktig gasset seg med frokost, lunsj, middag og kvelds hele dagen.

Pelikaner er egentlig stilfulle og elegant dyr

 

Tidlig på kvelden fikk vi  nye naboer, og disse kjenner vi godt. "Hurra!" gjorde igjen sin entre, etter å ha vært nordover en liten tur. Ida var veldig glad for å ha noen å leke med igjen. Broren er ikke like morsom bestandig har vi forstått.

Åse-Britt og Ferdinand hadde med overraskelse til oss voksne. Ref. nedenfor. Dere kan jo gjette hvem som var til meg.

Karibisk stasj

 

Etter å ha laget middag "Mamma a la mysterium", som vi begynner å bli veldig lei av, tok vi voksne en tur til "Hurra!". Det ble for mye lyder av DVD film og 5 unger i Noravind.

Dagen etter hadde vi egentlig tenkt å dra videre, men det var så vanskelig å komme i gang. Og det er så vakkert her i Benures Bay.

Snorkling og bading fra spinnakerbommen fylte dagen

 

Steinar har også så skrekkelig mye å gjøre. Han må koke, rense og vaske nye konkylier, og han har satt seg fore å vaske jolla under. Tidlig på ettermiddagen tok "Hurra!" med seg Ida (Ole Martin ville ikke være med), og reiste for å snorkle i hulene. Da var Steinar ferdig med alle de viktige gjøremålene sine, og vi tok med oss Ole Martin for å snorkle litt lenger ute i bukta. Der var det nesten enda finere enn der vi snorklet i går. Vannet var om mulig enda klarere. Her kommer nok en liste over det jeg så idag: Loggerhead turtle (Caretta caretta), Smooth trunkfish (Lactophrys triqueter), Blue tang (Acanthurus coeruleus). Lurer på hvem som klarer å finne på de usannsynlige latinske navnene.

Da vi kom tilbake, hadde to charter catamaraner lagt seg med akterenden inn mot stranden, og trukket en line i land og ankeret ut. Dette for ikke å snurre. Feilen var at de hadde lagt seg kloss inn til oss, og vi svinger jo. At ikke vi hadde klinket inn i dem mens vi var borte var et mysterium for oss. Både Steinar og jeg ble ganske irriterte. Vi hadde liksom fått privatlivets fred invadert. Men vi er jo søte og greie mennesker, så vi flyttet på oss, og la oss med akterenden inn mot stranden vi også. Midt mellom de to charter båtene. Da har vi prøvd det også. Men nå synes vi ikke det er særlig hyggelig her lenger, så i morgen reiser vi videre.

Ikke har vi noe mat lenger heller, så vi må proviantere. Nå har vi 1,5 liter vann, litt smør, salami og nutella igjen å spise. Ingen god kombinasjon. Til middag i dag lagde jeg en heller mislykket smørje av hermetisk Shopped Pork og noe krydder jeg ikke ante hva var. Det eneste som smakte OK var risen.

20/03-06 Soper's Hole på Tortola (18º23,13' N -64º42,12'V)

(Janne skriver) 08.30 tøffet vi ut av Benures Bay. Vi stoppet litt ved "Hurra!" og fortalte hvor vi skulle. Egentlig hadde vi jo snakket om det i går, men man må jo si hade når man reiser.

Turen til Soper's Hole tok hele 1,5 time. Da vi hadde lagt oss til en bøye, var det akkurat tid for ungene til å begynne skole. Her i Soper's Hole er det kjempetrangt, med massevis av båter. Flere charter firmaer har base her, og det tusser av turister som skal hjem, eller som kommer for å ha en deilig ferie på charter båt.

Sopers hole med bryggeannlegget

 

Jeg ønsket meg egentlig til en brygge, for da er det så mye enklere å få vasket tøy, og å få ombord forsyninger. Så da skolen var slutt kom vi oss i land for å sjekke forholdene. Det er to marinaer her, selv om de ligger så tett at det ser ut som en. Jeg har lest i guide boka vår at Frenchman's Cay Shipyard & Marina skal ha både proviant og laundry service. Det stemte perfekt, så etter å ha pratet med Mike som er sjef for brygga, og fått anvist plass, hentet vi Noravind og la oss godt til rette i marinaen.

Det må jeg si om marinaer her i karibien. Servicen er på topp. Det står bestandig noen å hjelper deg med tau og fortøyninger. Og her i BVI er folk også veldig hyggelige.

Da vi akkurat hadde fortøyd, kom alle 5 fra "Hurra!" innom. De har kastet ankeret helt inne i bukten, og har ikke tenkt å være der. Det ble altfor inneklemt. De reiser videre, så møter vi dem igjen i morgen.

Bilder fra marinaen i Sopers Hole

 

Etter at Steinar og jeg hadde fått levert vasken, og fått ombord det mest prekære når det gjelder mat og drikke, var det nesten kvelden alt. På våre turer rundt i marinaen hadde Steinar fått øye på noe han mente var et gatekjøkken, jeg mener bryggekjøkken, som serverte hamburgere. Så i dag kunne vi endelig spise ute igjen. Jippi jeg slipper å lage middag i dag. Steinar ble litt lang i masken da det viste seg at hamburgere er lunsj mat. Kl. 18.00 begynner middags serveringen, så jeg bestilte fisk, Steinar bestilte baby back ribs og ungene kyllingvinger. Maten var god den, men kyllingvingene var dyppet i en altfor sterk saus. Den sved på leppene, og ungene likte dem selvfølgelig ikke. Det er godt vi har avtalt med Åse-Britt og Ferdinand om å gå ut og spise en voksen middag. Det blir mye billigere enn å kjøpe mat til unger som ikke spiser opp maten sin.

Kvelden tilbrakte vi i båten med å surfe på internett. Jeg blir helt deprimert av å lese nyhetene, så det er godt jeg ikke surfer så ofte. Skulle ønske media kunne skrive om noe positivt som skjer også.

 

21/03-06 White Bay på Jost Van Dyke (18º26,53' N -64º45,80'V)

(Janne skriver) I går hadde vi oppdaget en Voyager 380 katamaran som var til salgs. Det er jo morsomt å se inne i andre katamaraner, så i dag troppet vi opp for å kikke på båten. Og den var skikkelig lekker. Salongen var selvfølgelig mye mindre enn i Noravind, men resten var bare ordentlig godt utnyttet. Det var massevis av lagringsplass over alt.

 

Steinar var også skikkelig entusiastisk. Etter at vi hadde kjøpt inn de siste matvarene, gikk han på salgskontoret for å høre hvor mye båten kostet. Jeg ble litt engstelig da jeg så han og selgeren ombord på en 44 fots Voyager. Men han kjøpte den gudskjelov ikke. Jeg var en tur ombord i den litt senere, og den var så bred at jeg er sikker på at Noravind kunne ha hengt i davitene bak. Men den var selvfølgelig skikkelig lekker den også. 4 lugarer med hvert sitt bad, og en bysse som kunne konkurrere med kjøkkenet mitt hjemme.

Nydelig katamaraner med stort potensiale

 

Da vi hadde fått vasken ombord, var vi klare til å reise trodde jeg. Men først måtte Steinar bare hjelpe Mike litt med internetten i marinaen. Det var visst noe feil med datamaskinen hans. Min flinke mann klarte selvfølgelig å fikse det, og vi slapp å betale marina avgiften. Herlig. 500 kroner spart.

Og endelig ved 13.00 tiden kunne vi reise avgårde. Ute ved Sandy Cay fant vi "Hurra!" igjen. De hadde ligget til ankers ved Sandy Spit i natt. En pytteliten sandøy med litt vegetasjon på midten og en sti rundt hele øya som det tar et par minutter å gå. Lekkert. Men Sandy Cay var også lekker, og vi badet litt her før vi alle satte kursen mot White Bay på Jost Van Dyke.

Noen steder i BVI er bare helt fantastiske. Det er så flott i virkeligheten også

 

I White Bay ligger nemmelig den originale Soggy Dollar Bar. Altså den våte dollar baren. Der kan man svømme i land hvis man ikke tør å seile inn gjennom revet, og følgelig blir dollarene våte. Derav navnet. Når man betaler med søkk våte dolar blir de hengt opp på en snor for å tørke før de legges i sigaresken som er kasse. Med en gang vi kom innenfor revene, så vi hvor den baren var. Det var nemmelig den eneste baren det var mennesker i.

Full rulle på Soggy$

 

Steinar og Ferdinand hadde knapt fått tjoret båtene fast, før de kastet seg i vannet, med dollarene mellom tennene.

Ekte mannfolk svømmer inn til Soggy$Bar. For å siter et læreverk på stranden;

Swim in

 drink Pain Killer

 swim out

 repeat.

 

Åse-Britt, Ragna og jeg tok det litt mer med ro. Resten av ungene svømte også inn. Vi damene skal nemmelig ut å spise med mennene våre i kveld, og da må vi vaske håret. Etter at det var unnagjort på null komma niks, rodde Ragna oss til land. Det tar ganske lang tid når en liten, spinkel 5 åring skal ro med to voksne damer ombord. Men smått om senn var også vi på Soggy Dollar Bar.

Atmosfære er alt i en strandbar

 

Og det var virkelig en morsom og original bar. Jeg bestilte selvfølgelig deres verdens berømte Painkiller, selv om jeg ikke hadde noen smerte å drepe. Det var massevis av spill man kan spille for å fordrive tiden. Deribland et aldeles tullete ett. Man har festet en krok i et tre og en ring i et snøre. Så er det om å gjøre å få den ringen til å feste seg på kroken. Jeg fikk det ikke til. Ragna klarte det på andre forsøk. Duste spill.

Ringspillet uten for restauranten. Du må se litt nøye for å se tråden med ringen i enden.

 

Vi fikk ikke tid til å være der så lenge, for middagen vår hadde vi forhåndsbestilt, og den skulle serveres kl. 18.30. Ungene ble plassert i "Hurra!", utenom Ole Martin som har litt problemer med alle jentene. Han ville heller være i Noravind og spille WoW. Jentene skulle kose seg med pølser og potetstappe, mens jeg serverte Ole Martin favoritt retten Dobbeltdekker. Kl. 18.30 var jeg ferdig pyntet med den nye kjolen min. Jeg hadde til og med tatt på maskara og leppe stift. Her skal det spises middag med stil.

Denne gangen brukte vi jolla inn for innta maten

Vi fikk en flott kveld, med 4 retters middag og rødvin og ingen unger. Først fikk vi en deilig skalldyr suppe, deretter en frisk salat. Hovedretten var entrecote og til dessert kunne vi velge mellom forskjellige kaker. Men da var jeg så mett at jeg kun tok en kopp kaffe.

Vi hadde litt vanskelig for å forlate stedet når det var over, men til slutt måtte vi gi oss

 

Etter middagen tok vi oss en drink i baren, og deretter var det slutt kl. 22.00. Sånn er det når man har barn. De skal jo også tas vare på, og det betyr av mor og far kan stå opp friske og raske dagen derpå.

 

22/03-06 Kastet ut av USA (18º19,92' N -64º47,66'V)

(Janne skriver) På formiddagen kom Ferdinand jollende bort, og fortalte at han skulle sjekke ut i Great Harbour. Deretter skulle "Hurra!" reise til US Virgin Islands. Det er akkurat det vi skal også, så jeg sendte Steinar med Ferdinand for å sjekke ut. Da de kom tilbake hadde vi akkurat tid til en liten tur på land for å kjøpe suvenirer fra Soggy Dollar Bar. Det ble T-Skjorter selvfølgelig.

Tilbake i båten satte vi kursen for Cruz Bay på St.John. Dette skal være det beste stedet å sjekke inn ifølge guide boken vår. Vi har ikke visum til USA, men det behøver vi ikke når vi har de nye maskinlesbare passene. I vår flotte bok "Marine Guide USVI" står det svart på hvitt at de som er med i "The visa waiver program", ikke behøver visa. Norge er med der. Vi har også sjekket med US Coast Guard i BVI, og de sier det samme.

Så derfor legger vi i vei med nyinnkjøpt USA gjesteflagg. For sikkerhets skyld følger vi alle prosedyrer, og heiser det gule flagget også, som forteller at vi ikke har sjekket inn. Turen tar bare litt over en time, og så kan vi seile inn i Cruz Bay. "Hurra!" har kommet før oss, og ligger godt fortøyd til tollbrygga. Det er plass til oss også.

En noe betuttet Ferdinand kommer ut fra tollkontoret, og sier at vi ikke får komme inn fordi vi ikke har visa. Men vi har jo boken (The mariners guide to the USVI) der det står at vi ikke trenger det, og der står også WEB siden man kan gå inn på for å sjekke hvilke land som er med i ordningen. Det har vi selvfølgelig gjort, og har riktige maskinlesbare pass med riktig dato på. Derfor går Steinar og Ferdinand inn igjen, for å sjekke inn.

Vi kunne dra tilbake til BVI, ta ferge over til USVI og fått visa stempel i passene våre. Er det noe vi IKKE skal, så er det det. Vi reiser heller til Cuba og legger igjen pengene våre der. Jeg var helt klar for å reise til Den Dominikanske Republikk umiddelbart. Men alle de andre mente at vi måtte sjekke litt værmeldinger og ha litt mer proviant. Derfor endte vi nok en gang opp i Soper's Hole på Tortola.

Her er folk desidert mye hyggeligere. Vi kastet anker, og mens Steinar sjekket været, kjøpte ungene og jeg proviant. Vel tilbake i båten var jeg nok en gang klar til å dra, men da var det for sent på kvelden. Det var i grunnen OK. Vi trengte litt tid til å samle oss, og komme over irritasjonen over US Virgin Islands.

Utpå kvelden måtte både "Hurra!" og vi flytte oss. Vi holdt på å klinke inn i naboen begge to når båtene begynte å snurre. Det var så sent, at vi fikk ikke dårlig samvittighet da vi tok hver vår av Mikes moringer. Vi skal jo seile av gårde til Den Dominikanske Republikk i morgen tidlig kl. 06.00.

23-24/03-06 Overfart til Den Dominikanske Republikk

(Janne skriver) Uten uhell av noe slag kom vi oss av gårde sammen med "Hurra!" presis kl. 06.00. Så da har vi hittil i karibien utforsket Windward-, Leeward- og Virgin Islands. For en opplevelse. Alle som drømmer om dette bør gjøre drøm til virkelighet. Det er jo bare for ett år, og det kan mange unne seg.

Overfarten er beregnet til litt i overkant av 60 timer, og det er til Puerto Plata på nord kysten.

Første dagen gikk med på å venne seg til å være til sjøs i mer enn en time. Det er mange rare lyder i en båt som man må bli vant til.  Jeg benyttet lediggangen til å vaske og polere det øverste dekket. Husmor hendene mine tåler selvfølgelig ikke det, men jeg orker ikke å ikke gjøre noe. Ida og Steinar så noe de mente var delfiner eller hvaler. Vi har ikke sett en delfin siden vi var utenfor Kapp Verde for mange måneder siden.

Vi passerte tett på grensen til USA på veien videre til Dominikanske republikk

Vaktene fordelte vi som følger. Jeg tok første vakt fra 20.00-24.00, Steinar fra 24.00-04.00, og jeg igjen fra 04.00 til 08.00. Det var lenge siden sist merket jeg, for jeg var stein trøtt på begge vaktene. Prøvde meg på at jeg ikke ville på siste vakten, og kunne fått innvilget en time til på ryggen (kapteinen er ganske grei sånn). Men da fikk jeg litt dårlig samvittighet og fikk dratt meg ut av køya.

Lurer på hvordan overfarten fra Bermuda til Azorene skal gå. Vi har ikke mannskap på den turen, men det går vel bra. Det er bare en ting man må bli vant til. Men det hadde vært deilig å vært flere.

Andre dagen passerte vi over Mona Passasjen. Dit kommer det massevis av hvaler for å parre seg, og det skal visst være på denne tiden av året. Det forteller kapteinen meg, uten å tenke på at jeg skal ha nattevakt i natt også. Hvaler ligger i overflaten og sover, og de er store og mørke, og synes ikke i natten. Da har jeg jo noe å glede meg til i natt også. Forrige  natten, da jeg hadde siste vakten, fortalte han at det er meldt om en 30 fots trebåt som driver rett i nærheten. Den er halvveis sunket og vanskelig å få øye på. Gjett om jeg glante utover havet til øyet ble stort og vått???

I løpet av dagen i dag ble det klart at vi kommer til å komme inn i Puerto Plata midt på natt til søndag med den farten vi holder. Vi er faktisk ganske flinke til å seile (altså ikke ha på motor). Steinar har vel funnet ut at vi har en seilbåt med hjelpemotor. Men det er ikke vind, og vi gjør ikke mer enn toppen 4 knop. På den annen side så har vi ikke hastverk. Det ble bestemt at vi går inn i Bahia de Samana, og inn til byen Puerto Santa Barbara for å sjekke inn.

Fiskelykken ombord kan man si mye om. Vi har "brukt opp" store mengder sluker, søkker og lignende uten å egentlig få noe fisk. Legg merke til Akevitt flasken som gjøres klar for å drepe fisken med alkoholsjokk på langtursvis

Nattevaktene våre gikk totalt uten hendelser av noe slag. Det var direkte kjedelig som vanlig. Det eneste jeg gjorde var å trekke inn genoa'n og sette på motoren da vi ikke gjorde mer enn 1,9 knop. Da var vinden nede i 6 knop på 45 grader fra babord. Kan ikke seile på det kan dere skjønne. Steinar var også like trett som jeg var på vaktene mine i går, og for første gang på denne turen måtte jeg purre ham to ganger.

Daglig gjøremål ombord på overfarten

25/03-06 Puerto Santa Barbara på Den Dominikanske Republikk (19º12,02' N -69º20,07'V)

(Janne skriver) Ved 9 tiden på morgenen startet vi innseilingen innover Bahia de Samana. Det er en forholdsvis lang bukt, så vi kan nesten kalle det en fjord. Vi forventet egentlig å se fortsettelsen av BVI eller noe lignende. Men dette er bare aldeles flott. Sjekk bildene nedenfor:

Slik ser Samana ut fra sjøsiden

Det ser ut til at palmene kommer fra dette landet. Nesten over alt ellers har det sett ut som om de har vært plantet, men det kan de umulig være her, for de er over alt. Landet ser også ut til å være mer kupert og variert enn det vi har sett av øyene hittil. Det gjør det unektelig mer interessant. Bare litt trist at vannet ser ut til å være ganske forurenset. Vi har ikke lyst til å bade her, og det er synd for her er det VELDIG varmt.

Gjesteflagget til Dom. Republikk som vi måtte betale 15 US$ for i havna i Semana. Det er første gang vi ikke har hatt gjesteflagg på forhånd.

I en annen av våre reisebøker, Jimmy Cornells "World Cruising Hand Book", har vi lest at tollmyndighetene kommer ombord. Vi skal bare kaste anker, så kommer de etter en stund. Det er IKKE lov å gå i land før de har kommet. Ankeret ble kastet i bukten utenfor Puerto Santa Barbara ved 10.30 tiden, og en halvtime etterpå var tollerne ombord. 

Scener langs land inn mot Semana viser et helt annet bilde enn Caribbean forøvrig. Det virker på en måte mer ekte. Trolig fordi det er så få turister i båt at vi ikke påvirker samfunnet i betydelig grad.

At jeg ikke tenkte på å ta bilde av tollerne. Jeg er sikker på at det er 40 varmegrader her, og de valgte å sitte inne i cockpiten. 4 stramme herremenn ankom i en heller løen motorbåt. 3 var tollere, eller hadde noe med tollkontoret å gjøre, og den siste var sjåføren. Han fortalte om alt han kunne gjøre for oss, f.eks. skaffe diesel, være guide, være sjåfør, ta oss med på restaurant, you name it og han kunne gjøre alt. Jeg påtok meg vertinne oppgaven, og serverte først kaldt vann. Etter en stund innrømte de at de var ganske fulle av vann, og kunne tenke seg juice. Da jeg foreslo kald øl, ble det bare smil og glede. Øl ble servert. Jeg fant også frem juice, selv om den var varm. Da de var ferdige med fortollingen gikk de ombord i sin egen båt med kalde pils, juice og et par dollar hver, og var fornøyd med det. Vi fikk råd om å heise opp jolla vår hver kveld, og låse fast påhengsmotoren. Da de hadde vært hos "Hurra!" og innfortollet dem, måtte Steinar og Ferdinand bli med inn til land, for å besøke immigrasjonen.

Her i Imigrasjonskontoret sto imigrasjonsmannen å ba innstendig om penger til en øl. Rett under plakaten på veggen.

Det drøyde og det rakk før de kom tilbake, og da det endelig skjedde var de ganske stramme i maska. Her var det dyrt å sjekke inn. Til sammen, inkludert smøring, kom alt sammen på 150 amerikanske dollar. Stemningen i de to norske båtene var på nedadgående. Skulle det være like dyrt her som i resten av karibien?? Vi bestemte oss for å gi Den Dominikanske Republikk en sjanse til, og dro i land for å sjekke tilstanden.

Byen lever sitt liv, og er rettet innover mot land istedet for utover mot båtturister. Klokketårnet viste fire forskjellige klokkeslett; ett for hver side. Jentene er motebeviste og kler seg pent.

For å si det helt ærlig, så var byen aldeles sjarmerende. Byggeskikken klarte vi ikke helt å klassifisere, men morsom var den. Folk er også så hyggelig og sjarmerende. Som Steinar så treffende sa det: "Her har folk glimt i øyet". Og det er det lenge siden vi har sett. Kanskje det er fordi det ikke er så mange turister her?? Vi har oppfattet at det skal være valgkamp her i morgen. Det betyr at lydene i byen er aldeles overveldende. Massevis av biler kjører rundt med plakater av representantene og pøser ut musikk og valgsprøyt på et volum som sikkert er ment til å sprenge trommehinnene på folk. Morsomt.

Vi trålet gatene på kryss og på tvers, og stoppet for å kjøpe is. Det var ganske dyrt, men ikke dyrere enn hjemme.

Jenta i isbutikken så sjenert ned når hun forstod at hun ble med på bildet

Etter at isen var fortært og vi hadde ruslet videre, stod vi plutselig utenfor supermarkedet som fortsatt var oppe. Det passet oss ypperlig, for vi trengte brød. Supermarkedet hadde ikke så veldig mye å by på, men jeg kjøpte som følger: 1 brød, 2 store tørkeruller og en stor pose pasta rør. Det kom på 162 pesos som tilsvarer ca. kr. 30,-. Ikke dyrt altså. Humøret steg, kanskje det ikke er så dyrt her allikevel. Vi fant ut at vi skulle sjekke ut restauranten Chino, som Rafael (han som kunne skaffe oss alt) hadde anbefalt. Vel fremme spurte vi om vi bare kunne ta litt å drikke og få se menyen, for eventuelt å komme tilbake senere å spise. Det var selvfølgelig helt OK.

Endelig en restaurant hvor det var samme pris for alle (kjempebillig)

Det endte med at vi kjøpte 7 cola, 5 pils (og det var som de gamle murerne hjemme), 2 kinesiske supper og en porsjon stekt ris med skinke. Og det var SKIKKELIG mye mat. Verken Steinar, Åse-Britt eller Ferdinand klarte å spise opp maten sin. Hele kalaset kom på 1.200 pesos, altså ca. 250 kroner. Bare colaen hadde kostet så mye på de andre stedene vi har vært. Nok et pluss til Den Dominikanske Republikk. Vi blir her nok litt lenger.

Utsikten fra Chino. Legg merke til kirken som er bygd i reisverk og bølgeblikk.

Enda et pluss var at ungene hadde det helt fortreffelig moro med å fange firfirsler. De merkelige dyrene blir helt passive når de blir fanget, og ungene hadde laget et bur av sand eller hva det var midt på parkerings plassen. Bare så synd at det kom en bil og kjørte over alle firfirslene. Da bare flyttet ungene fengselet til et annet sted, og fortsatte fangsten. Det er uhyggelig mange firfirsler her.

Firfirslesamlingen fra første spisekveld

Etter mat og drikke var vi alle sammen ganske segne ferdige. Vi har tross alt vært ute på seilas i over to døgn. Selv om det var deilig å være på sjøen igjen, oppdager vi nå at vi er ganske trette. Det bar rett tilbake til Noravind for familien Hem, og fru Noravind stupte i seng kl. 21.30.

26/03-06 Puerto Santa Barbara. Besøk i fossen Limón

(Janne skriver) Da vi var på land i går, traff vi Rafael opp til flere ganger. Tror han holder oss under oppsikt, i tilfelle han kan tjene noen penger på oss. Han har tilbudt oss en tur til en populær foss, Cascadas de El Limón, en halvtimes kjøring herfra. Steinar og Ferdinand prutet og prutet, og fikk til slutt turen til US$ 115 for ni personer. Det inkluderte transport, guider til fossen og lunsj etterpå. Vi gikk for det, og turen skulle begynne kl. 09.00 ved jollekaia. I dag dukket Rafael opp ved båten kl. 08.30, og sa at turen ble utsatt til kl. 10.00. Det er OK det, så lenge vi får beskjed.

Men ved 10 tiden var vi klare. Først ble vi plassert i en motorsykkel taxi som det finnes mange av her.

Den vanligste formen for transport her. Høytalerbilen ved siden av Hurra taxien spiller utrolig høy musikk med politisk innhold tilpasset den pågående valgkampen.

Det var skikkelig morsomt. Bare så synd at turen varte så kort. Etter 5 minutter ble vi satt av på et gatehjørne, og der var Rafael. Vi måtte bare vente litt på van'en hans. Det tok bare 10 minutter, så var vi alle sammen installert i det jeg vil kalle en mini lastebil. Åse-Britt, Rafael, sjåføren og jeg måtte sitte inne i bilen, mens resten satt på lasteplanet. På tilbakeveien skal Åse-Britt og jeg sitte på lasteplanet, det er helt sikkert.

Etter en halvtimes kjøretur var vi fremme ved lunsj stedet vårt. Et veikryss kan det kanskje beskrives som, og skikkelig langt ute på landet. Det viste seg at Rafael ikke skulle være med på gå turen til fossen, han skulle hjelpe til med maten. Isteden pekte han ut to unggutter til å vise oss veien. De var nok på alder med Ole Martin, og het Raul og Hadji (tror jeg).

Junglen var tydligvis disse guttenes lekeplass, for de kjente hver lille krok over alt.

På begynnelsen av turen til fossen var guttene skikkelig høflige og oppførte seg som skikkelige guider. En først og en sist i rekka. De spurte pent om de skulle bære sekkene for oss, og hjelpe oss over vanskelige partier i stien. Etter hvert som de skjønte at vi faktisk klarte å gå på egenhånd, ble de mer opptatt av å leke med de andre ungene (kanskje mest jentene). Ida hadde med seg en plast eske som de fanget firfisler i. Det kunne ikke de dominikanske guttene skjønne poenget med i det hele tatt, men de var mektig flinke til å fange firfisler. Åse-Britt og jeg var av den bestemte oppfatning at Raul var av indiansk avstamming, og at han var skikkelig vakker. Jentungene våre er visst fortsatt for unge til å se det, de var bare opptatt av firfislene.

Et lite glimt av en "liten" foss før vi kommer til hovedattraksjonen.

På vår vei gjennom jungelen kom det også en kolonne turister til hest. Jeg tror ikke jeg hadde klart å utsette de stakkars dyrene for vekten av noe som helst. Mange av dem er veldig utmagret. Etter hvert som vi vandret videre på stien skjønte jeg ikke helt hvordan hestene kom seg frem heller, for det gikk oppover og  nedover og på steiner ute i elven. Da vi kom frem til toppen av fossen, skjønte vi at det ikke var vanlig å gå til fots, men å ta en hest. Det stod et 30 talls hester parkert langs stien, og dem måtte vi gå spissrot gang mellom.

Mange turister kommer hit sittende på en hest som leies av en fører. Hestene står tett ved toppen av fossen og venter på å få kommet hjem igjen.

Jentene skapte furore ved å slippe løs alle firfislene mellom turistene. Andre unger syntes det var kjempemorsomt og forsøkte å fange dem, mens andre voksne kanskje fikk et litt misbilligende uttrykk i ansiktet. Jeg snudde meg litt unnskyldende mot et par bak meg, og det viste seg å være skuespillerinnen Susan Sarandon. Vet ikke om det skrives sånn, men hun var ihvertfall med i filmen "Thelma og Louise". Hun og familien fikk gå i fred på hele turen. Ingen spurte om autografer eller tok fotografier (tror jeg).

Så begynte nedstigningen til fossen, og det var skikkelig bratt. Jeg begynte å grue meg til å gå opp da jeg var halvveis nede. Men fossen var litt av et syn, så det var verdt turen.

Fossen var ganske stor men vi gjorde oss likevel klare for bading.

Ole-Martin og Steinar var førstemann ute i kulpen under fossen. Åse-Britt, Ferdinand og jeg tok bilder istedenfor å bade.

Vannet var ferskvann(!) Ferskvann er kaldt og man flyter dårlig i det.

Det var selvfølgelig også unge innfødte våghalser som viste kunstene sine. De hoppet eller stupte fra plasser høyt oppe i selve fossen, eller fra ved siden av fossen. Det var imponerende å se dem klatre rundt inne i fossen. Trykket fra vannet må jo være stort.

Liten mov video av fossestuper

Hele området rundt fossen var smekkfullt av både turister og innfødte. Skuespillerinnen vår var ikke snauere enn at hun badet i fossen hun også. Hun begynner nok å dra litt på årene, men var sprek som en fole. Etter bare en halvtime ved fossen begynte vi å få dårlig tid. Vi hadde jo ingen anelse om hvor lang tid dette ville ta, og hadde sagt til Rafael at vi ville være tilbake om to timer. Altså lunsj kl. 13.00. Jeg hadde rett angående turen opp fra fossen. Før vi var halvveis var de som hadde badet like svette igjen. Men vi hadde ikke klatret mer enn ca. 15 minutter, så var vi oppe. Der kunne man selvfølgelig kjøpe massevis av ting. Mest smykker og trefigurer. Men også noen masker laget av skinn som jeg falt pladask for. Jeg fikk to stykker.

Stien var til tider ganske gjørmete og uframkommelig

Veien tilbake til spisestedet gikk betydelig fortere enn turen til fossen. Ragna begynte å bli litt trøtt og sliten, og var ikke like hyppen på å gå på egne ben. Men da kom Hadji og tok henne i hånden og bar henne over vanskelige partier, og da trasket den unge damen lykkelig i vei. De platina blonde Hurra-barna vekker ganske mye oppsikt.

Vel tilbake på spisestedet (bare en halv time for sent), var bordet dekket, og maten klar til servering.

Hjemmelaget lokal mat smake førsteklasses etter utflukten

Vi fikk servert grillet kylling (som kanskje hadde ventet på oss litt lenge), stekt ris med små bønner, stekte bananer og salat. Det smakte fortreffelig. Vi voksne ville gjerne ha pils. Det hadde de ikke, men sendte en av gårde for å kjøpe. Den kom da vi nesten var ferdige med å spise. Men den var is kald og smakte aldeles nydelig i varmen.

Da Ole Martin og jentene var ferdige å spise, gikk de på utsiden for å lage piler og buer av emner de hadde funnet på vei fra fossen. Det skapte selvfølgelig oppsikt blant de lokale ungdommene, og det var etter hvert 4-5 unggutter som fulgte med.

De lokale guttene var veldig begeistret for de blonde jentene. Gutter er gutter i alle land når det kommer til å ta bilder med morsomme håndbevegelser.

Det var synd at vi ikke kunne være lenger, for det tar bestandig litt tid å bli kjent. Da stemningen blant våre unger og de innfødte endelig ble mindre anspent og de begynte å leke med hverandre, var det på tide for oss å reise. Men sånn er livet. Vi hadde hatt en deilig dag med massevis av opplevelser. Og på veien tilbake fikk Åse-Britt og jeg sitte på lasteplanet. Det var skummelt, for sjåføren kjørte fort.

27-29/03 Puerto Santa Barbara de Samanà (19º12,00' N -69º20,01'V)

(Janne skriver) Disse dagene har vi benyttet til å slappe av, og gå på oppdagelsesferder i byen her. Vi har selvfølgelig spist middag ute, for det er kjempebillig, og vi har handlet. MASSE. Til og med jeg har handlet.

På mandag fant vi ut at Ole Martin trengte nye sandaler, da de gamle er helt ned tråkket. Etter at vi hadde travet rundt en stund, havnet vi på det lokale markedet. En helt utrolig plass. Alt var et sammensurium av salgsboder og butikker som solgte ALT mulig. Alle hadde ikke salgs boder heller, så de hadde slengt varene sine i store hauger som folk kunne lete i. Det var store hauger med særlig klær og sko. MASSEVIS av sko. Jeg har aldri sett så mange sko til salgs. Både nytt og brukt.

Marked og skobutikker i Samana. Utvalget er utrolig stort og alle er hjelpsomme og blide.

Steinar er nok egentlig innerst inne fra en sånn plass som dette her. Han elsker nemmelig å krangle og prute, noe jeg blir helt svett av. Her skal alt prutes på. Kanskje ikke på restauranter og i matvarebutikker, men overalt ellers. Og Steinar stortrives. Vi fikk kjøpt sandaler til Ole Martin og dørslag i plastikk til meg (er jeg heldig eller?). Et par CD plater med salsa musikk, og suvenir til Steinar. Denne gangen kjøpte han et maleri.

På vei tilbake til båten, gikk vi forbi en kjempestor butikk som vi hadde passert tidligere på dagen også. Men denne gangen var det lys der, så vi kunne se hva de hadde. De har nemmelig ikke strøm hele døgnet her. Kun noen timer hver kveld. Når de ikke har strøm, så må de bruke aggregat og det er det ikke alle som har. I andre etasje i denne butikken var det også sko, og jeg kjøpte 4 par sandaler til kr. 200,-. Det er billig det.

Motorsykkelbutikken hvor jeg fikk tak i bensinfilter som kanskje gjør jobben som dieselfilter på generatoren i nødsfall. En Restaurant som virkelig var et " hull i veggen". En plastkanne som var delt i to, murtfast i taket og malt, gjør tjenesten som intimbelysning når det er strøm

Mens vi var i den butikken, begynte det å regne. Det småregnet først, men da vi møtte "Hurra!" til middag på Chino's styrtregnet det. Det pøste ned i skikkelige mengder. Gjett om ungene syntes det var gøy? Gjett om de klarte å holde seg ute av regnet etter at de hadde spist? Neida, de var søkk våte etter en liten stund.

Seilerbarn er ikke redd for vann

På tirsdag fortsatte det å øse ned, og hele havnebassenget her ble tilgriset av søppel og jord. Det så skikkelig ille ut en stund.

Søppel og rød jord renner ut i havnebassenget i Samana. Panoramabildet viser 180 grader

Vi som kommer fra rene, pene, strigla Norge, synes det er ille å se på all forsøplingen her. Men det ser ikke ut som de har et renovasjons system som fungerer. Folk kaster bare fra seg søppelet der de står og går. Dreneringen fra høyere oppe i fjellene kommer ut her i bukta, og når det regner slik som nå, så kommer også søppelet.

På onsdag tok Hurra folket med seg båten, og la seg ved en øy litt lenger ute i fjorden, Cayo Levantado. Der er det en nydelig sandstrand, og et hotell som sikkert er et "All inclusive" hotell. De orket ikke å ligge i gjørme vannet lenger. Dessuten har vi bestemt at vi reiser til Puerto Plata imorgen. Noravind har jo litt vanskelig med å rive seg løs. Vi hadde også tenkt å legge oss ut på den øya, men kom aldri så langt. Vi måtte jo handle litt til overfarten og gå på restaurant. Denne gangen havnet vi på en italiensk restaurant, eid av to homser som var aldeles praktfulle. De gav oss en service som vi ikke har opplevd på lenge. De var så sikre på at maten var god, at de forsikret om at vi ikke behøvde å betale noe hvis vi ikke likte den. Akkurat som om vi hadde unnlatt å betale.

Vel tilbake i båten tok Steinar ned noen grib filer for å sjekke været for overfarten til Puerto Plata. Bare dritt vær til over helgen. Det var vi fikk en aldeles strålende ide. Hva med å leie bil og dra til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk? Vi er jo iallefall værfaste her. Vi fikk tak i "Hurra!" på VHF'en, og de var også klare for en tur siden vi ikke kunne dra videre.

Steinar og jeg jollet i land igjen, for å finne leiebiler. Denne gangen tenkte vi at vi skulle klare oss på egen hånd, og klarte å få tak i to biler. De hadde ikke noen 9 seters bil, så det måtte bli to Suzuki Vitara. Etter mye pruting og om og men, klarte Steinar å få dem til 2.000 pesos pr.dag pr.bil.  Vi trengte en pause etter den omgangen, og satt oss på en liten pub med en pils hver. Da kom en litt bedugget Rafael inn. Vi var så dumme at vi fortalte at vi hadde leid biler. Noe som medførte et anklagende blikk og en kommentar om at han kunne ha skaffet oss en 9 seters bil til 900 pesos om dagen. Men han skulle ihvertfall få prutet ned bilene litt mer for oss. Etter nok en runde hos bil utleie firmaet, endte vi opp med samme prisen, en avtale med Rafael om å passe på båtene våre når vi reiste til Santo Domingo, og noen pesos fattigere som takk for hjelpen. Ja, ja, sånn kan det gå. Men nå er vi klare for storbyen.

30-31/03 Santo Domingo (18º28,30' N -69º53,00'V)

(Janne skriver) Rafael skulle hente oss ombord i båtene kl. 08.30, og kl. 09.00 var vi redd han hadde glemt oss. Men han kom etter hvert, og vi fikk installert oss i bilene våre. Det var etter at Ferdinand og Steinar hadde kranglet med havnemyndighetene som skulle ha mer penger for å passe på båtene våre. Det fikk de ikke. Vi ble enige om 600 pesos pr.båt.

Suzuki Vitara var helt utmerkede biler her nede.

Men kl. 10.30 la vi lykkelig i vei. Ferdinand var reiseleder, for han hadde kart som vi håpet viste veien riktig. Å ta bussen tar ca. 4,5 timer, så vi regnet med å bruke litt mindre enn det. Men man må jo stoppe litt i ny og ne. Første stopp var ved vannet da vi kom til Bahia Esocesa. Der var det en flott sandstrand med masse palmer vi måtte se.

Melom byene var fattigdommen mer synlig. Denne stranden er for værutsatt til å være turistmål.

Ikke før hadde vi gått ut av bilene, så var vi omringet av lokale barn og en mann som åpnet kokos nøtter for oss. Da fikk vi brukt de første pesosene den dagen.

Barna var kjempenysgjerrige på skilpaddene

Deretter la vi i vei igjen, og stoppet 15 minutter etterpå. Langs veien stod det en mann og solgte frukt, og det måtte vi jo ha.

Gatekjøkken i Dominikanske Republikk er populært blant lokalbefolkningen

Den hyggelige mannen kuttet opp papaya og ananas, og la det pent på 4 tallerkener. Det ble 4 stappfulle tallerkener, og det betalte vi bare 140 pesos for. Altså ca. 30 kroner. Vi koste oss med all frukten, og da vi var ferdige tok jeg plast tallerkenene med tilbake til boden. Han bare ristet oppgitt på hodet da jeg sa at det var søppel, tok imot og kastet dem i grøften. Så mye for naturvern. Etter denne stoppen klarte vi å kjøre en times tid. Da var det tissepause og påfyll av potetgull og brus på en Texaco stasjon. Like moderne som noe vi har hjemme i Norge.

Etter hvert som vi nærmet oss hovedstaden, synes vi det ble mer og mer fattigslig. Det er kanskje slik det er rundt store byer i Latin Amerika, med mye slum mener jeg? Altså det så langt fra så ille ut som man ser fra Rio de Janeiro og lignende byer, men mer fattigslig enn det vi har sett hittil i Den Dominikanske Republikk.

Da vi kom helt inn i Santo Domingo fant vi fort ut at dette er en skikkelig storby. Massevis av filer i alle retninger, og en trafikk som kan ta pusten fra noen og enhver. Men vi fant frem til Pizza Hut, og satte oss der for å få igjen pusten og legge opp videre strategi.

Pizza Hut er likt i alle land. Til og med menyen er lik.

Vi skal til gamlebyen, det er vi enige om, men hvor den er vet vi ikke. Vi håper vi finner noen skilt etter hvert. Men å kjøre ned til vannet er nok en god strategi. Som sagt så gjort, og etter kun et par feilskjær, kunne vi kjøre inn i gamlebyen, Ciudad Colonial. Ved Parque Colon (Columbus parken) fant vi et aldeles sjarmerende hotell som heter Conde de Peñalba. Men før det måtte vi gjennom noen prøvelser. ALLE her er turist guider, og ALLE skal hjelpe deg med ALT. Vi hadde nesten fått nok av hele gamle byen etter 5 minutter. Men vi hadde flaks ved hotellet vårt. Der stod det en vakt, og han utnevnte vi til vår "guardian angel". Han ordnet med parkeringsplass til bilene, passet på dem og hjalp oss med bagasjen. Da vi bare hadde fått installert oss, så var det nesten slutt på maset fra "guidene".

Duene lever godt på turist mat til 20 pesos pr pakke

"Hurra!" og "Noravind" ble installert i hver sin suite til US$ 80 pr.natt. Ikke så verst pris i et lekkert hotell. På hvert av rommene var det to digre dobbelt senger, et stort bad, air condition, TV og mini bar. Mini baren måtte åpnes av den som satt i resepsjonen. Ungene sprang ut i parken for å mate duene. Det er nemmelig hundrevis av dem der, og selvfølgelig står det noen og selger due mat. Det kostet bare 20 pesos, så det var OK. Bare litt synd at det var litt sent, ved solnedgangen går duene og legger seg. Det var bare noen få som ville ha mat så sent.

Utenfor hotellets restaurant, er det en liten ute restaurant, og der satt vi voksne oss. Eller retter sagt barna også. De var innom og drakk litt brus når de var slitne av å springe rundt i parken (det var egentlig et torg). Alle var vi litt slitne etter en lang biltur og mange inntrykk, så det ble tidlig kvelden. Det var jo også spennende å se på TV, selv om mesteparten var på spansk.

Nesten Paris stemning på kvelden med levende musikk og god rødvin

Morgenen etter var vi derimot i slag alle sammen. Det er vanskelig å koordinere hva alle vil gjøre, så Hurra folket ruslet ut på oppdagelsesferd før oss. Ole Martin var nemmelig litt uheldig. Han fikk en kvist nesten i øyet da han skulle fange en due, og fikk to sår. Da trenger man litt omsorg og en cola før man legger ut på tur.

Vi hadde knapt gått et kvartal før vi så transportmiddelet vårt for den neste timen. Heste drosje. Dessverre pratet kusken kun spansk, så han kunne ikke fungere som guide samtidig. Men han tok oss med rundt hele gamlebyen og pekte ut spesielt kjente bygninger for oss.

Det Hvite Hus er faktisk rosa. Eller kanskje ferskenfarget.

Deriblant Casa Blanco, altså det hvite hus, og det er president palasset. Nå ble dere overrasket tenker jeg. Vi kunne egentlig ha tenkt oss en guidet tur rundt i byen, men det var så mange av dem at vi ikke kunne være sikre på om de kunne tingene sine. Men vi hadde hørt at kona til Colombus hadde bodd her, og at huset fortsatt stod. Dit hadde kusken ingen problemer med å ta oss, for det var en turist attraksjon, og heter Alcazar Colón.

Stein og sement står lenge. Selv i orkanutsatte land

Det var en million skole unger som skulle på omvisning der, og sikkert få hele historien om hvordan Colombus oppdaget Amerika (selv om det var Leiv Eriksson). Vi gikk inn for å kjøpe billetter i en annen bygning, og jeg leste litt på plakatene. Da visste vi ikke at Christobal Colón var det samme som Christoffer Colombus, så vi ble litt forvirret da vi  trodde en annen hadde bygd huset. Men vi fant det da ut etter hvert.

Vi satte oss på en liten bar ved siden av torget, og ventet på at køen skulle bli mindre. Etter en times tid fant vi ut at vi kunne våge oss inn.

Inventaret var orginalt og det oste av gamle skatter.

Det er virkelig interessant å gå rundt i et hus som ble ferdigstilt i 1501. Alt er bevart akkurat slik det var på den tiden, så man går rundt med en liten andaktsfølelse. Inne i en av salene var det et maleri av Colombus og sønnen hans, og det var malt av Rafael.

Slik så altså Columbus og sønnen hans ut. Bildet bare hang der på veggen uten flere dikkedarer.

 Ikke oppasseren vår ved båten, men DEN Rafael. Vi hadde ikke visst det hvis vi ikke hadde hørt en fransk guide fortelle akkurat det. Ingenting er nemmelig tekstet. Det står ikke under noen av maleriene hva det er, så man trenger egentlig en guide. Rommene sa seg jo selv, soverom, musikk rom, kjøkken osv. osv. Men gjenstandene skulle jeg gjerne hatt en nærmere beskrivelse av. Til og med Ida og Ole Martin syntes det var morsomt å gå rundt i disse gamle omgivelsene.

Da vi var ferdige med huset til Colombus var vi litt usikre på hva vi skulle gjøre. Kanskje gå og shoppe (som jo er det beste jeg vet), eller kanskje ta en liten matbit. Men på vei opp til gågaten var det enda et museum. Panteón Nacional. Det måtte vi jo bare se. Der hadde alle som hadde regjert Den Dominikanske Republikk bodd frem til 1821 da landet ble selvstendig. Nummer 3 i rekken som regjerte var faktisk sønnen til Colombus.

Regenter i Republikkens historie.

Vi ruslet nok en gang rundt i eldgamle omgivelser. Det var til og med et apotek der fra 1800 tallet. Ved alle salene stod det en vakt, som passet på at vi gikk de riktige veiene. Og i andre etasje stod det en vakt som ikke klarte å dy seg. Han måtte fortelle litt om salen der han stod vakt.

Til venstre orginale mynter fra tidlig spansk storhetstid. Og apotekerskap med skuffer som var malt med malerier av plantene som de inneholdt urter fra.

Det endte med at han fulgte oss resten av runden. Vi fikk til og med se rettssalen, som egentlig var avlukket. Han pratet bare spansk, men Steinar fikk med seg mesteparten av det han sa, og kunne formidle videre til resten av familien. Han fortalte også at fargede mennesker ikke hadde adgang til rettssalen, de ble bare halshugget uten rettergang.

Tre skipsmodeller av Columbus skip, tronsalen og rettssalen. Her kunne vi ikke bruke blitz av hensyn til de gamle maleriene.

Det var også en samling av våpen som vi fikk forståelsen av var helt unik. Der var også sabelen som den siste herskeren ble halshugget med.

Den originale våpensamlingen er helt helt imponerende.

Etter hvert ble ungene ganske utålmodige. Vi hadde nå gått rundt i gamle hus i mange timer, så det var på tide med noe nytt. Gå gaten med alle butikkene ble løsningen. Den begynner ved hotellet vårt, og fortsetter i noe jeg hadde følelsen av var det uendelige. Ole Martin hadde fått mer enn nok etter en time, og gikk tilbake til hotellet. Han skulle kose seg med TV. Men Ida, Steinar og jeg holdt koken. Og vi handlet en hel masse igjen. Klær til Ida og meg som var kjempebillig, og noen få suvenirer.

Vi spiste is, tok en brus og en pils, handlet litt mer, og var fullstendig utmattet da vi kom tilbake til hotellet ved 17.30 tiden. Vi hadde en middags avtale med "Hurra!" kl. 18.30, så vi hadde litt dårlig tid. Hotell rommet vårt er jo utstyrt med bad med dusj, og det må utnyttes til fulle. Det var bare det at vi fikk ikke tid i dag, for vi måtte jo prøve klærne vi hadde kjøpt. Men i morgen er det dusje tid for Ida og meg. Det er bare vi som ikke har rukket det så langt.

Ida og jeg pyntet oss i nye klær, så gikk vi ned alle sammen for å møte "Hurra!". De hadde også hatt en interessant dag, og alle var skikkelig sultne. Men vi ville ikke spørre om en bra restaurant, for da hadde vi bare blitt drassende med en eller annen selv utnevnt guide, så vi trasket nok en gang bortover gå gaten. Ingen restaurant vi kunne tenke oss. Men på tilbake turen fant vi en på et annet hotell. De hadde spagetti og hamburgere som kunne friste ungene, og biffer og annet snaskens som kunne friste oss voksne (og Ole Martin).

Dette var det dyreste måltidet vi har spist hittil i dette landet. Med driks i tillegg til driksen som er lagt på regningen, kom hele sulamitten på 3.000 pesos, ca. kr. 600,-. Det er billig for deilig mat til 9 personer, brus til alle barna og to flasker nydelig rødvin. Midt i en gågate i hovedstaden. Slik skulle det vært i Oslo dere.

Vi voksne tenkte vi skulle ha en voksen kveld på ute restauranten på hotellet. Den ble noe amputert da Åse-Britt ikke kom ned etter at ungene hadde lagt seg, og at Ferdinand, Steinar og jeg satt og gjespet om kapp. Det har vært nok en begivenhetsrik dag, og vi er fullstendig utmattet. Her i storbyen er det så mye lyder hele tiden at det har begynt å suse i hodet mitt. Godt at vi skal reise tilbake til Noravind i morgen.