Havnen i Flores. Her ble det ankerdram og gjensynsglede.

Det eneste vi på Noravind ønsket oss, var en deilig middag i land. Dermed gikk det som det måtte gå. Kvelden ble veldig sen. Først gikk vi alle sammen: Steinar, Janne, Ida, Ole Martin, Andreas, Elisabeth, Anders, Sigurd, Ferdinand, Åse-Britt, Ingrid, Guri og Ragna til Paulas Restaurant. Der spiste vi SKIKKELIG deilig mat. Ungene bestilte pizza alle sammen, og de klarte ikke å spise opp. Jeg bestilte husets biff, og jeg klarte heller ikke å spise opp alt. Det var uforskammet mye mat, til en forholdsvis rimelig penge.

Paula selv i bilen. Hun er en stor resurs og hjalp oss med alt vi kunne ønske oss.

Andreas er en skikkelig reste-mat-spiser, så han tok med seg resten av ungenes pizza tilbake til båten. Det skal han ha til lunsj i morgen. Han spiser bestandig rester til lunsj. Han tok også med seg alle ungene til Noravind etter middagen, før han kom tilbake selv. Andreas er ikke helt enig i at han er voksen enda, men denne kvelden måtte han tilbringe sammen med oss voksne.

Etter at middagen var fortært, og ungene avlevert i båten, gikk vi på puben på Paulas. Der hadde vi en hyggelig kveld med massevis av vin og pils. Steinar betalte regningen som kom på hele 10 Euro. På vei tilbake til jollene og båtene kom vi forbi nok en uteplass, og der ble det også en stopp. Der var også våre franske naboer, så det ble nokså sent innen vi var tilbake i Noravind.

16-19/05-06 Flores i Azorene (39º22,80 N -31º10,12V)

(Janne skriver) Tirsdag var det på tide å sjekke ut landsbyen Lajes. Hittil har vi jo bare beveget oss ca. 100 meter opp i åssiden. Målet var egentlig å finne dagligvare butikken, som vi hadde fått beskjed om at befant seg GANSKE langt avgårde. Men vi trasket av gårde med freidig mot som man sier, og håpet å se noe av interesse.

Og ALDRI har vi sett en mer striglet landsby.

Fantastisk flott, ren og ryddig by. Helt ulikt hva vi har sett lenger sørover

Her er alt så rent og pent at det er en fryd. Til og med de offentlige toalettene er like rene som på et sykehus. Overalt er det anlagt små plasser med krakker der man kan sitte og hvile seg. Innimellom er det vakkert anlagte parker der man også kan sitte og slappe av.

Parkanleggene er fantastiske. Langt flottere en noe vi har sett før

Det er egentlig ikke så rart at innbyggerne her trenger å sette seg på krakker av og til, for det er ganske bratt her. Og vi klatret oppover og oppover, men noen butikker fant vi ikke. Bare en bank. Men heldigvis kom Ferdinand travende, og han hadde funnet supermarkedet. Vi hang oss på han, og selv om vi ikke helt klarte å følge tempoet hans (som vanlig), så fant vi ihvertfall en av butikkene.

I den butikken vi havnet hadde de alt mellom himmel og jord. Og vi fant også en bursdags presang til Ferdinand (han har bursdag 17. mai, altså i morgen). Men før vi fikk betalt for den, kom den selvsamme typen strenende inn døren, og vi fikk med nød og neppe plassert den tilbake i hylla. Det som var veldig morsomt, var at Ferdinand tok den ned og sa at det var en skikkelig stilig lykt. Gjett om vi kjøpte den med en gang han hadde gått igjen???? En lykt som lyser med 3,5 millioner candela. Like lyssterk som forsvarets lysraketter. Nå skal han få det  morsomt tenker jeg. Han kan leke fyrtårn.

Men nå hadde ungene og jeg fått nok av klatring rundt i denne vakre landsbyen, og satte kursen mot havnen igjen. Ida hadde tenkt å prøve dusjene, selv om vannet var kaldt, så vi hadde båret med oss såpe og håndkle på hele turen.

Kanskje ikke helt topp, men vi er jo vant til å klare oss i båten.

Selv Ida som liker å dusje i kaldt vann klarte ikke å dusje der. Det var altfor kaldt. Så da må nok hun også dusje bak på Noravind. Presangen til Ferdinand var blitt pakket slik at det var nesten UMULIG å ikke se at det var en lykt. Gjett hvem som stod alene på kaia da vi kom dit. Joda, Ferdinand, med to kanner ferskvann. Vi måtte jo bare spørre om han ville sitte på med oss. Men han var selvfølgelig ikke klar over at innholdet i posten var bursdags presang til han.

Da Steinar og Andreas kom tilbake, hadde de fått fikset opp i det meste. Paula fikser nemmelig alt mulig. Steinar hadde fått bestilt delene vi må ha for å ordne forstaget, og Andreas hadde ordnet flybillett hjem. Så han reiser fra oss i morgen, og det er litt trist. Får håpe han ikke reiser fordi vi ikke er særlig hyggelige. Men vi velger å tro at han gjerne vil hjem til Norge og familien etter lang tids reise. Reisen hjem blir ikke akkurat kort for den godeste herremannen. Først må han reise med småfly fra Flores til Ponta Delgada på Sao Miguel. Der må han bo på hotell i to netter, før han reiser til Lisboa i Portugal. Der må han vente nok et døgn, før flyet går videre til København og deretter til Oslo. Og han som kunne ha vært med oss til England.....ja, ja, hver sin lyst.

På kvelden gikk vi nok en gang en tur til Laura's, og denne gangen spiste vi pizza. Nok en gang var det for mye mat, men vi blir vel vant til det også. Deretter var det spillekveld i Don't Worry.

TP kveld, akkurat som om vi var i Norge

Vi skulle slås i Trivial Pursuit, og det ble vi. Vi spilte båtlag, men vi måtte låne ut Andreas til Hurra!, for Ferdinand kom alene. Åse-Britt fikk litt nok i går, og hadde dessuten nok med å klargjøre for bursdags feiring i morgen.

Da klokken nærmet seg 24.00 hadde i hvert fall jeg fått nok. Da hadde Don't Worry fått alle kakebitene sine, så da anså jeg slaget for halvveis tapt. Vi skal nok slå dem en annen gang, men nå må vi være i god form til i morgen.

17. mai.

Med flagg og stemning i utlandet blir vi alle veldig patriotiske

(Janne skriver) Så er dagen her. Det er rart å være i utlandet når det er nasjonal dag i Norge. Man blir så patriotisk at snørr og tårer renner når du hører "Ja vi elsker" og diverse korps musikk.

Nøyaktig kl. 10.00 hørte vi "Ja vi elsker..." ljome ut fra Don't Worry. Da vi skrudde på VHF'en strømmet den ut derfra også. Kanal 77 er nemmelig "den norske kanalen" har vi bestemt. Rett etter "Ja vi elsker" kom det også en hilsen fra Hurra!, og det var korps musikk sunget av gruppa "Sofa". Og det var så lekkert alt sammen, og vi havnet direkte inn i 17. mai stemningen. Alle de norske båtene (3 stk.) var stivpyntet med fest flagg.

Båten hadde festflaggene oppe

Hurra! fant ut at vi skulle gå i 17. mai tog opp til Paula's og kjøpe is. 17. mai er altså tog, flagg, is, pølser og gnagsår. Siden jeg har gnagsår fra turen i går, så er ihvertfall en tradisjon ivaretatt. Nøyaktig kl. 12.00 var Don't Worry og Noravind samlet på brygga.

Jolletur inn til land hvor 17.mai toget starter

Etter en del venting, ankom også Hurra! åstedet. De er tilgitt, siden Ferdinand har bursdag idag. Det ble selvfølgelig massevis av klemmer og gratulasjoner. Jeg tror mannen fortsatt tror at vi feirer 17. mai for hans skyld.

Av alle ting så startet vi toget med å synge "Ja vi elsker dette landet", og alle var halvveis på grinær'n da vi gikk i tog mot Paula's Restaurant 100 meter opp i bakken.

Toget gikk i all hovedsak i oppoverbakke.

Selv om toget var ganske ustrukturert, så hadde vi det veldig moro. Akkurat sånn det skal være. Noen er veldig entusiastiske, og andre henger mer etter. Det stoppet faktisk en bil, og sjåføren spratt ut og lurte på hva dette var. Jeg tror vi ble tilgitt da vi forklarte at det var nasjonal dagen i Norge. Toget vårt høstet mange forbausete blikk, og det var moro. Det var kanskje ikke så moro da en hund på en terrasse fikk fullstendig hysterisk anfall da den fikk øye på oss. Så rare var vi da ikke. Vel fremme på Paula's spiste vi is og koste oss.

Paula's var første stopp, hvor vi avleverte et flagg som ble forært av Don't Worry med påskrift av alle båtene. Det henger nå i baren der.

En svenske som bor her begynte å synge "Ja vi elsker" da vi kom. Han skjønte selvfølgelig poenget da vi sa det var 17. mai. Kanskje svenskene også får til sin nasjonal dag snart? Vi donerte også et norsk flagg til puben, påtegnet navnet på alle båtene samt 17. mai 2006. Etter forfriskninger på Paula's fortsatte toget enda mer ustrukturert oppover i landsbyen, for å gå helt i oppløsning i parken midt i byen.

Toget gikk i oppløsning etter hvert som det ble mer interessante ting å se på.

Åse-Britt og Ferdinand måtte gjøre diverse ærend rundt omkring, så vi andre fortsatte en noe redusert tog tilbake til Paula's. Som gode barnevakter foret vi barna med penger, slik at når Ferdinand kom for å hente dem, så hadde alle Hurra!-barna en bråte med ubrukelige 1 Euro leker som de hadde fått ut av en automat. Utrolig hva man kan tjene penger på, og enda mer utrolig at man faktisk bruker penger på det.

Bursdag

Kl. 15.00 var vi invitert i bursdags selskap til Ferdinand i Hurra!. Vi klarte å komme oss dit rett før kl. 16.00. Åse-Britt og ungene hadde laget til et kjempekalas, med kaker, gele, godteri, pølser og potetstappe og ellers alt hva man måtte ønske av drikkevarer.

Full fest og moro i Hurra! Sjampanje og kaker og festpyntet båt.

Ferdinand så ut til å sette pris på gavene han fikk, og var i grunnen svært så fornøyd med dagen. En times tid ut i feiringen av Ferdinand kom Vanvara seilende inn i havnen for full musikk. Vi spilte nemmelig marsjen med "Sofa" for dem på VHF'en, og Anne sa etterpå at det var ihvertfall nok til å få tårene til å renne.

Vanvara kom utover kvelden.

De fikk 5 minutter på seg til å kaste dreggen, og så ble de hentet over til Hurra! og pølser og potetstappe. Jasper har vært sjøsyk hele veien over, og hadde ingen flere krefter igjen. Han hadde ikke trodd på Anne og Jørgen når de sa at han ville bli frisk av sjøsyken med en gang de kom til land. Men etter 30 minutter satt også han og fråtset i pølser og potetstappe. Etter det gikk det i godteri. Alkohol var han smart nok til å ligge langt unna. Det var godt å se at han nok kom til å overleve. Festen fortsatte i enda et par timer. Ungene hadde kappkjøring med jolle.

Barna på jolletur i grotten.

Men før det måtte Ida reddes av Ole Martin. Hun tok jolla vår og rodde av gårde. Det hun ikke tenkte på var at vår jolle er ganske mye tyngre enn Hurra! sin som hun akkurat hadde rodd. Dessuten blåste det ganske frisk fralandsvind, og etter en stund klamret jenta seg fast til Don't Worry ca. 100 meter unna. Redningsoperasjonen fra Hurra! jentene gikk i vasken, og Ole Martin måtte redde søsteren ut av elendigheten. Deretter var det kappkjøring med svampkasting. De hadde det kjempemoro. Etter svampkasting ville de til Noravind og spille Monopol. Ragna fikk ikke være med på Monopol, men hun kunne få se film med Tom og Jerry.

Vanvara hadde brukt 17 dager over Atlanteren, og var ganske lei av Corn Beef og spagetti. Selv om de hadde fått deilige pølser og potetstappe var de helt klare for restaurantbesøk. Don't Worry hang seg på, og det gjorde selvfølgelig også Steinar og Ferdinand. Jeg hadde fått nok, og det hadde også Åse-Britt. Men dette har vært en minneverdig 17. mai, og lignende får vi nok aldri oppleve igjen.

Torsdag 18. mai

Torsdag 18 mai skulle egentlig være avreise dag for oss i Noravind. Slik ble det ikke. Hurra! hadde stukket av med guiden vår, og derfor kom vi oss ikke av gårde til flyplassen for å hente reservedelen til forstaget. Det er nemmelig ikke mange drosje sjåfører her i byen. Det er vel i grunnen bare en tror jeg. Steinar forsøkte å få tak i en annen drosje, men det gikk ikke. Da kom Paula på den intelligente ideen om å la en drosje fra flyplassen hente pakken og bringe den til oss. Smart. Vi fikk tid til å gjøre andre ting. Som for eksempel å skrive på denne hjemmesiden. Og bytte impeller i babord maskin. Den spiser nemmelig impellere. Og vi kunne dra til Paula's igjen og spise pizza til middag.

Utenfor Paulas var det en vakthund som bare elsket mennesker.

Der var også Vanvara. Jasper har nå kommet seg såpass at han vurderer å bli med Vanvara til Horta. Det er ikke dårlig når man tenker på at det kun er snakk om timer siden han var overbevist om at han aldri skulle ut på havet i en seilbåt igjen. Han skulle fly hjem fra Flores.

Etter pizza middagen hos Paula, tok vi med oss maling og pensler og dro ned i havnen for å male logoen vår på moloen.

Don't Worry hadde kjøpt maling for oss når de var i byen. Rødfargen viste seg å være ganske burgunder, men burgunder rød er bedre enn ingen rødfarge i det hele tatt. Og resultatet er jo slående vakkert. Aldri har vel menneskeheten sett slik en vakker logo.

Noravindlogo er nå på veggen i Flores og sikrer lykke og hell fremover

Nå har vi øvd oss, for vi har fått beskjed om at i Horta MÅ vi male logoen vår. Det betyr ulykke å ikke gjøre det. Så da har vi vel intet valg.

Reservedelene til forstaget kom ved 20.30 tiden til Paula's. Da hadde de vært levert på bensinstasjonen hennes, og datteren hadde kommet med dem ned til restauranten. Denne gangen hadde vi flaks. Delene passet perfekt. Så da er vi for det meste klare til å reise til Horta i morgen. Der skal vi ligge i marina (håper jeg). Med landstrøm, vann, vaskeri, restauranter og masse mennesker. Jeg gleder meg. Det gjør Ole Martin og Ida også. Kanskje det er internett der. Da kan vi få oppdatert siden vår.

Det er som det vanligvis er. Vi kom oss ikke av gårde på fredag. Da måtte jo Steinar reparere forstaget, og dessuten hadde han sjekket været. Det blir skrekkelig til natten, og da vil vi ikke være ute på sjøen hvis vi kan slippe. Kanskje vi kan reise i morgen isteden. Fredagen benyttet vi til generelt vedlikehold på Noravind. På kvelden spiste vi............gjett hvor...............joda, på Paula's igjen. Sammen med Vanvara. Denne gangen valgte jeg biff som ikke kom. Men jeg fikk en bit av pizzaen til Ole Martin. Og nå fant vi ut at vi ikke kunne reise før på søndag. Det er Grand Prix Eurovision Song Contest i morgen, og det MÅ vi jo bare se. På Paula's har de en gedigen vide screen TV som egner seg ypperlig til å se Grand Prix på. Etter å ha fått bekreftet av Paula at det var OK, fikk Vanvara oppgaven med å lage skjemaer vi kan fylle ut med poeng og slikt. Dette blir moro.

Vel tilbake i båten fikk vi en heller ubehagelig natt. Det blåste opp i 30 knop og det rykket og nappet i anker kjettingen og ulte i masta. Kanskje skrekken fra dreggingen i Salt Whistle Bay ennå sitter i oss.

Melodi Grand Prix

Lørdag 20 mai opprant med fortsatt massevis av vind, om enn mye mindre enn om natten. Her vi ligger har vi god utsikt til mesterverket vårt på moloen, og det er gøy. Klokken 6 på kvelden satt vi alle sammen benket foran TV'en hos Paula. Anne, Jørgen og Jasper fra Vanvara, og Ida, Ole Martin, Steinar og meg fra Noravind. Men Paula hadde satt på den nye Harry Potter filmen. Det ble avstemming, skulle vi se Harry Potter eller Grand Prix? Harry tapte, og kl. 1900 UTC begynte moroa. Pizza, pils, brus og Grand Prix. Som vanlig var ikke min favoritt i nærheten av å vinne. Vi hadde funnet ut at den av oss som hadde tippet vinneren mest riktig, skulle få lov til å bruke 1 Euro på "Lighter forundrings maskinen". Man putter 1 Euro på en maskin, og ut kommer en ball med en lighter i. Anne på Vanvara hadde tippet Finland på 7 plass, og gikk derfor av med seieren. Vi andre hadde ikke engang Finland med blant de 10 beste.

Melodi Grand Prix med avstemmingsskjemaer og grundig musikk diskusjoner på Paulas

Da Grand Prix var over, var også kvelden hos Paula's slutt for oss. Vi fikk låne den nye Harry Potter filmen med til båten, og koste oss med den resten av kvelden og litt utover natten. Takk og lov kan vi kanskje si. For ved ett tiden på natten var det totalt vindstille, og alle båtene lå og sveivet rundt i forskjellige retninger. Vi ble anropt av nabo båten fordi vi holdt på å dunke inn i ham. Gjett hvem som hadde kommet sist og måtte flytte båten???? Joda, det var oss selvfølgelig. Det er ikke morsomt å flytte båten og ankre opp på nytt midt på natten. Man har ikke helt kontroll på ankerkjetting, land, rev og andre båter da. Det gikk selvfølgelig bra, og vi kunne se resten av filmen litt lenger ute i bukta.

Farvel til Flores for denne gang. Vi kommer helt sikkert tilbake om noen år. Vanvara har satt seil, men må gi seg senere når vinden når null knop.

21/05-06 Overfart til Horta på Faial

(Janne skriver) Turen over til Horta gikk totalt uten overraskelser, og var ganske kjedelig. Vi gikk på motor hele veien, for vinden uteble. Det eneste som var veldig morsomt, var at vi hele veien fikk besøk av massevis av delfiner. Jeg tror ikke jeg har sett så mange delfiner på hele turen til sammen. Nattevakten gikk som en røyk, for det virker ikke som om delfiner gjør forskjell på dag og natt. Det var utrolig mye morild i vannet, så delfinene så ut som store prosjektiler når de kom svømmende.

Delfiner er fantastiske dyr, og vi blir aldri lei av å se dem "opptre" rundt båten.

Jeg tror virkelig at delfinene leker og at de er kjempe nysgjerrige. Vi kunne se at de kom svømmende på lang avstand, og de kunne ha en kurs som førte dem langt vekk fra oss. Men plutselig endret de kursen, og kom stormende mot oss. Kanskje det var en som sa: "Førstemann til den båten der borte", og det er de med på alle sammen. Når de så er vel fremme hos oss driver de å viser seg. De holder på med synkron svømming, rygg svømming, hopp og stup, og det er like flott å se det hver gang. Ida og jeg mener også bestemt at de kommer når vi plystrer, så vi plystret "Bjelleklang" til leppene var helt utmattet.

22/05-06 Horta på Faial i Azorene (38º31,92 N - 28º37,51V)

(Janne skriver) Mandag 22 mai klokken ca. rundt 12.00 seilte vi inn i havnen i Horta. Dette er vel den største byen vi har vært i siden Havana, så dette blir spennende. Først måtte vi legge til ved fuel docken der også innsjekkingen foregår.

Innsjekking i Horta. Endelig er vi i EU og alle formaliteter er nå mye enklere.

Det tok ikke lange stunden før Ferdinand kom for å ønske oss velkommen. De skal reise videre til Sao Miguel i dag, for de får besøk av venner der. Litt synd er jo det, men vi ser dem sikkert igjen i England eller Irland. Rett før kl. 13.00 var vi ferdig sjekket inn, og hadde fått tildelt hammer head plassen på B-brygga. Det var helt konge å legge til i en marina igjen. Landstrøm gjør livet enkelt, og vann er det i overflod. Og så kan man bare gå rett i land uten å bruke jolle. Det er deilig det.

Det er ganske delig med bryggeliv og røre igjen. Alle andre ser ut til å mene det samme også.

Både Don't Worry og Hurra! har nå reist til Sao Miguel fordi de får besøk der. Men litt etter oss, kom også Vanvara seilende. Et par timer før oss hadde Sedna kommet seilende fra St. Martin, og sent på ettermiddagen kom også Babette med Ørnulf og Shannon seilende. Så da er vi i alle fall 4 norske båter.

Noen Norske båter; Snorre, Babette, Vanvara og Sedna. Og selvfølgelig en av flere hyggelige kvelder.

Selvfølgelig havnet vi alle sammen på restaurant utpå kvelden. Alle er like lei av corn beef og spagetti, og nekter å spise i båten. Vanvara og vi er nok litt bortskjemte i så måte, for vi har jo vært i land i en uke allerede. På menyen stod det at de hadde grillet torsk, og det ville jeg gjerne ha. Jeg så for meg fersk stekt torsk med deilige poteter og saus. Jeg fikk stekt klipp fisk etter å ha lagt ut om hvor mye jeg misliker bacalao. Ja, ja, bedre lykke neste gang.

23-26/05-06 Horta på Faial i Azorene (38º31,92 N - 28º37,51V)

(Janne skriver) Tirsdag var det tid for å gjøre seg litt kjent i omgivelsene. I marinaen her er det dusjer som bare er helt fantastiske. Man kan stå i dusjen så lenge man vil, og det er både kaldt og VARMT vann. Det koster litt over 1 Euro, men da får man også et stort badehåndkle og såpe. Jeg husker ikke sist jeg opplevde en slik luksus, men jeg tror det var i Rodney Bay på St. Lucia, eller kanskje det var på Martinique. Det er også et vaskeri her, og jeg fikk vasket 2 vasker. Tøyet ble både rent og veldig tørt, så her er det bare luksus.

Horta På Faial er viden kjent blandt langturseilere for den flott servicen, prisnivået og de hyggelige menneskene. Alt stemte som vi hadde hørt.

Steinar og jeg fikk oss også en deilig lunsj på kafeteriaen. Cheese burger og chips. Nam nam. Og dessuten er det BILLIG, veldig billig. Nå er vi i Europa igjen. Dessverre har Ole Martin oppdaget at det er fritt internett i marinaen, så han får vi vel ikke dratt ut av båten noe mer.

Men der tok jeg feil. Vi trengte litt mat som ferskt pålegg og brød, og han ville gjerne være med på supermarkedet litt utenfor byen. Det tok 15 minutter å gå, men det var verdt det. Men først spiste vi lunsj på Peters Sports Bar. Vi hadde fått beskjed av CoCoNuT om å gå dit og ta en drink for dem, for det var der Leslie ogTrond møttes for 14 år siden eller noe sånt.

Peters Sportsbar er en institusjon som har betjent seilere i mange 10-år. Her er det mat og drikke og seilerskrøner hver dag i sesongen.

Det passet ikke helt å ta en drink så tidlig, men maten var helt fortreffelig, og det var atmosfæren også. Det henger massevis av flagg i taket og på veggene, med hilsener fra hele verden. Noe av det morsomste var brev adressert til båter som skal seile i 2007 og 2008, og som venter på dem i Peters Bar. De hang over baren, og ett av dem var til en norsk båt. Morsomt. Supermarkedet viste seg også å være en meget positiv overraskelse. Det kunne by på alt hva et hjerte måtte ønske. Dessverre hadde de også en avdeling med TV og data utstyr, så dette kan bli dyrt. Vi skulle egentlig bare opp og se, så vi kom ut med helt unyttige ting som DVD filmer, data spill, godteri og snop. Det var også en klesbutikk der, og jeg fikk kjøpt meg jeans i riktig størrelse, noe som ikke er 36 lenger.

På tilbakeveien fikk vi kjøpt riktig rød farge til det nye kunstverket vårt. Det er nemlig her i Horta man MÅ male i marinaen.

På Kaia i Horta må man male båtens logo eller får men bare dårlig vær og uhygge fremover. Det tas alvorlig av alle som seiler. Hele havnen er dekket av båtmalerier.

Ida og jeg malte grunnfargen på kvelden. Vi malte over en Svensk en. Man kan male hvor man vil, bare den man maler over er helt uleselig, og det var selvfølgelig denne Svensken.

Og her ser dere bilder av båten som har fått plass utenpå oss.

Neptuns car er en værsting av en carbonfiberbåt. Skipperen ga bort 20 liter jollebensin før avreise for å spare vekt på strekket til England.

Det er den største katamaranen jeg har sett i hele mitt liv. De hadde brukt 12 dager fra St. Martin og var totalt klare for en fest. Dessverre måtte alle som skulle på nachspiel på Neptuns Car over vår båt først, og det var mange av dem. Ved 05.30 tiden på morgen kvisten ramlet den siste av båten vår, og Noravind kunne endelig sove. Da hadde vakten vært her mange ganger for å roe ned festen hos naboen.

Onsdag og torsdag brukte vi til generelt vedlikehold av båten. Steinar renset diesel tankene for diesel dyr, overhalte begge motorene og generatoren. Jeg vasket enda mer klær og sengetøy og båt. Dessuten begynte jeg å male på logoen vår på brygga. Etter hvert oppdaget jeg at disse maleriene og marinaen er en turist attraksjon, og det blir automatisk de som maler også.

Her vi i gang med å male logo. Det tar faktisk mye lenger tid enn man skulle tro.

Jeg ble både fotografert og filmet og jeg hatet hvert minutt av det. Det var mye bedre å holde på med malingen på ettermiddagen. Da var det ingen turister der, bare andre seilere som også skal male. Nå har det kommet enda flere norske båter. Odin, Snorre, Aurora og Sexy Lady. Vanvara, Noravind og Odin maler rett ved siden av hverandre.

Dessuten har vi oppdaget en restaurant som er blitt stamstedet, til innehaverens store fortvilelse. Restauranten Capitolio har kjempegod mat, til en fornuftig pris. Man skal egentlig reservere plass, men det er litt vanskelig for oss nordmenn å forstå. Vi vet jo aldri hvor mange vi kommer til å bli til bords. Men hittil har vi ikke vært under 11 personer.

Hele restauranten er innredet som et bibliotek. Det er en meget god atmosfære der.

Innehaveren får det til hver gang. Selv om vi sier (i et litt begredelig tonefall) at vi kan sitte hver for oss, så får han til langbord for oss. Han flytter til og med på andre gjester for å få det til. Jeg tror han har fått en forkjærlighet for Shannon i Babette, for hun får stadig små presanger. Jojo'er, penner og lightere. Anne og jeg er litt misunnelig på det.

Ida og Ole Martin nekter å være med på restaurant mer. De har oppdaget en pizza sjappe rett oppe i gaten, og vil heller spise pizza i båten og se på filmer og spille på data. Vi kan godt forstå at det ikke er noe morsomt på restaurant når det ikke er noen andre barn med. Siden ungene sitter i båten, blir restaurant besøkene ganske korte. Ihvertfall for meg. Steinar får mer ut av kveldene og nettene. Deriblant et kjempe nachspiel på Odin på onsdags natten. Det hadde vært over 15 mennesker ombord, og de kom fra mange forskjellige land. Kristian på Odin kjenner usannsynlig mange folk.

Om bord i Odin på Nachspiel. Odin dro dagen etter, men jeg tror ikke det var på grunn av for mye bråk om natten :-)

26/05-06 Horta sightseeing (38º31,92 N - 28º37,51V)

Fredag var vi litt lei av marina livet, og leide bil for å se på øya. Den er ikke veldig stor. Kun 21 km lang, og 14 km bred på det bredeste. Vi bestemte oss for å dra til krateret Caldeira midt på øya. Dette krateret er 2 km i diameter og 400 meter dypt, og ble laget da vulkanen kollapset. Den ligger i et naturreservat og det er mange unike planteslag her. En gang i tiden hadde det vært en lagune av regnvann nede i krateret. Men da nabo øya hadde jordskjelv for noen hundre år siden sprakk grunnen opp, og lagunen forsvant. Allikevel er det fortsatt mange sjøfugler som hekker her.

Krateret er veldig frodig og det går vist an å gå ned hvis man ikke sier det til noen. Vi oppførte oss eksemplariske og sto på utkikksposten å så ned.

Det er ikke bare enkelt å kjøre bil på Faial. Ihvertfall ikke for turister som ikke er kjent. Vi skjønte etter hvert at folk som bor her selvfølgelig er lokalkjent, og ikke trenger vei skilt. Fraværet av veiskilt gjorde at vi kjørte massevis av omveier opp til krateret. Men øya er usannsynlig vakker, så det gjorde ingenting. Hekkene hadde så vidt begynt å blomstre, og vi kan ane hvordan øya ser ut om sommeren.

Det er meget pen natur på Azorene. Det er like før alt står i full blomst.

Alle jorder og veier er omkranset av blomstrende hekker, så det skal visst være litt av et syn. Dessverre kommer vi nok ikke til å få med oss det før vi setter kursen for Irland.

Når vi nå hadde leid en bil, stoppet vi på supermarkedet på vei tilbake til båten. Vi fylte opp bilen med usannsynlige mengder med vin, pils og brus. En flaske vin kostet mellom 3 og 5 Euro. Vi aner ikke hvordan de smaker, men billig var det. Vi kunne også få de billigere, men da blir vi ganske skeptiske. Ole Martin var lykkelig, for her går det ann å kjøpe Fanta igjen. Det ble ganske mye bæring da vi kom tilbake i marinaen, for vi måtte parkere oppe på veien. Svein Hugo på Sedna hadde fått nøkkelkort til bommen inn til marinaen, så han hadde ganske mye kortere vei å bære varene sine.

På kvelden ble jeg ferdig med kunstverket vårt. Endelig. Man blir ganske ødelagt i kroppen av å ligge på kne på asfalten i så mange timer.

Noravind malt i Horta (38º31,92 N - 28º37,51V)

Noravinds logo ferdig på brygga i Horta. Den er dekket av klarlakk, så vi får håpe den står en stund.

Her er maleriene til noen av seilervennene våre

På lørdag fikk jeg med meg Ole Martin til byen for å kjøpe joggesko. Han har vokst fra alt han har, og vi trenger skikkelig skotøy når vi skal klatre i vulkanen på nabo øya i morgen. Jeg forsøkte å få prakket på ham noen nye klær også, men det ville han ikke ha. Han mente at han har nok. Snakk om snåling. Ida og jeg var i byen i går og kjøpte klær til Ida. Hun var ikke vanskelig å kjøpe klær til. Jeg har også fått kjøpt meg noen nye klær, så vi er litt mer rustet for kaldere vær. Skal nok klare å få lurt på Ole Martin noen nye klær etter hvert også. Når han har fryst tilstrekkelig lenge, så tenker jeg han blir enklere å ha med å gjøre.

28/05-06 Portugals høyeste fjell Pico

Vi lovet jo Ole Martin at vi skulle klatre opp i en vulkan da vi var i karibien. Vi måtte selvfølgelig vente til vi kom tilbake til Europa, og fjellene er mye høyere. Men i morgen får han ønsket sitt oppfylt. Håper det blir en fin tur.

Søndag opprant med sol. Men fjelltoppen på Pico, naboøya, lå gjemt i skyene da vi entret fergen kl. 07.30 om morgenen. Følgende personer skulle foreta styrkeprøven: Janne, Steinar, Ida og Ole Martin fra Noravind, Shannon og Ørnulf fra Babette, Ragnhild og Svein Hugo fra Sedna, Anne og Jørgen fra Vanvara, og Snorre fra Snorre.

Avreise i grisotta en søndag. Vi er ikke vant til å stå opp så tidlig.

Vi ble noe overrasket da det viste seg at vi måtte betale 35 Euro pr. person for å få klatre i fjellet. Vel skulle vi ha med guide, men det var vel i dyreste laget? Vi skulle også ha med en dame fra fastlands Portugal. Hun hadde trent lenge for å klatre i dette fjellet som er Portugals høyeste fjell med 2.351 meter.

Etter hvert ble alle enige, og vi entret taxiene som skulle kjøre oss opp på 1.000 meter. Altså så skulle vi klatre i 1.351 meter. Jeg ante ikke hva det ville si, for jeg har aldri klatret i et fjell før. Har jo stått på slalom ski, men da blir man jo fraktet opp i ski heiser. Jeg kunne ikke se noen slik innretning da vi gikk ut av taxiene.

Guiden viste seg å være en spreking i midten av tyve årene (tror jeg). Dette var faktisk en jubileumstur for ham. Han hadde klatrer opp og ned dette fjellet 50 ganger. Snakk om å ha spesiell interesse. En gang hadde han sprunget ned på 30 minutter. Det er ifølge ham lettere å springe enn å gå. Hva kommer det av at jeg ikke tror på ham?

Etter å ha gått i ca. 900 meter, noe som tilsvarer ca. 200 høydemeter var jeg klar til å reise tilbake til båten. Hadde vi ikke kommet til første rasteplass da, hadde jeg knekt sammen i total utmattelse. Gudskjelov gikk den Portugisiske damen veldig sent, så vi måtte vente på henne.

Tåka lå tett og på første rasteplass var det vanskelig å se noe i det hele tatt.

Ved den første rasteplassen var det et dypt juv, som ingen vet dybden på. En gang hadde en lokal mann drukket seg full her, og falt ned i juvet. Et klatreteam var blitt tilkalt for å få ham opp, men de nådde aldri bunnen og han ble ikke funnet. Da vi kastet en stein utfor kanten kunne vi ikke høre at den traff bunnen.

Dessverre måtte vi klatre videre ganske snart, for at musklene ikke skulle stivne. Jeg må innrømme at å klatre 1.200 meter ikke er noe for meg. Til slutt klatret jeg bare på ren viljestyrke, og enset ikke stort rundt meg. Annet enn når vi stoppet for å hvile. Det var et fantastisk syn når vi kom over skylaget. Guiden fortalte sikkert interessante ting om planter og dyr og ting og tang, men jeg hørte ikke en lyd på grunn av hjertet som dunket og pulsen som dundret. Dette kan umulig være sunt?

Etter hvert klatret vi over skylaget og alt så mye bedre ut.

Fjellgrunnen var veldig porøs, og det var mye rullestein. Det gjorde det vanskelig å få fotfeste mye av tiden, og gjorde vel også sitt til at jeg ble enda mer utmattet enn jeg behøvde. Ida og Ole Martin hoppet og danset hele veien opp, sammen med Snorre som var litt av en spreking. Han klatret faktisk med SANDALER på bena og var raskest oppe av alle sammen. Men det var gudskjelov ikke bare jeg som hadde problemer. Enkelte andre slet også, og det var godt å se. Da var jeg ihvertfall ikke alene helt sist. Nei forresten......den portugisiske damen lå en halv time etter oss, og fikk mobil nummeret til guiden. I tilfelle det hendte henne noe. Guiden måtte være sånn ca. i ledelsen, for å vise vei.

Da vi kom opp til kanten av krateret var jeg ganske utkjørt. Helt ferdig for å være ærlig. Dette fjellet er ganske ungt. For bare 250 år siden lå toppen 300 meter lenger ned. Altså var jeg 250 år for sent ute. Men vel fremme ved krateret var jeg ganske fornøyd med meg selv. Jeg hadde klart det, og det hadde alle de andre også, også den portugisiske damen.

Her er vi på krateret på toppen. Litt lenger bort er det en liten topp til som litt høyere, men dette er godkjent som Pico toppen i følge Guiden.

Men det var fortsatt 151 meter igjen til den siste toppen. Og etter å ha spist og drukket litt klatret de mest hardføre av oss opp dit også. Gjett om jeg var med på det??? Snorre, Anne, Jørgen, Svein Hugo og Ørnulf klatret opp og ned igjen på 1 times tid. Shannon klatret halvveis opp.

Allikevel var det enkelte (de fleste) som følte behovet for å klatre opp den siste toppen også, og det gjorde de.

Vi andre fornuftige satt helt stille og spiste og drakk og gjenvant kreftene. Ida og Ole Martin samlet krystaller som det var masse av.

Vi andre satt og nøt utsikten mens vi ventet.

Det eneste som var litt trist å tenke på, var at vi måtte gå den samme veien tilbake, og det var veldig BRATT. VELDIG BRATT enkelte steder. Faktisk var mesteparten av ruten vår på 40 graders stigning, enkelte steder litt mer. Jeg hadde sett for meg bilder fra den norske fjellheimen, med folk som rusler avgårde med vandrestav og freidig mot, appelsiner og Kvikk Lunsj og kakao på termos. Fjellet Pico ligner ikke det minste på den norske fjellheimen, men er vakkert allikevel.

Veien ned er like slitsom som veien opp, men utsikten er betydelig bedre.

Jeg syntes turen ned av fjellet var lettere enn opp. Men rullesteinene var mye skumlere, fordi vi skled nedover på dem. Jeg ramlet et par ganger, og så glatt for meg brukne håndledd. Gudskjelov gikk det bra med alle sammen. Kun Svein Hugo stod igjen med et digert skrubbsår på underarmen. Alle, utenom Snorre med sandalene, hadde vondt i tærne og knærne da vi kom ned. Da vi var nesten nede sa Ida at akkurat nå så HATET hun å være ute å klatre rundt i naturen, og jeg forstod henne godt.

Da vi startet turen fikk vi beskjed om at den ville fra 5 til 6 timer. 3 timer opp, og 3 timer ned. Vi brukte 9 timer totalt, og jeg har aldri opplevd noe så deilig som å sette meg i et mykt bilsete i taxien som kjørte oss tilbake til havnen. Men vi hadde brukt litt for lang tid, så den ene taxien hadde kjørt sin vei. Den siste bilen var derfor en pick up, og den måtte vente på guiden og den portugisiske damen. Snorre og Jørgen måtte også vente på dem, for det var ikke plass i de andre bilene. Det medførte at Anne, Jørgen og Snorre ikke rakk 19.30 båten tilbake til Horta. De måtte vente til siste båten kl. 20.45.

På fergen tilbake var vi helt utslitt alle sammen.

Vel tilbake i Horta gikk Steinar, jeg, Svein Hugo, Shannon og Ørnulf innom Peters Sports Bar og tok en halvliter som smakte fortreffelig, før vi gikk tilbake til båtene. Alle i Noravind var ganske utkjørt, men vi hadde fablet om deilig middag på hvit duk og med krystall glass. Ungene nektet å gå ett skritt til, så de varmet pizza i micro'n, mens Sedna, Babette og de voksne i Noravind spiste en bedre middag på restaurant. Det ble ikke sent, for vi satt å gjespet i skjul hele gjengen.

Vi spiste på en restaurant med hvite duker etter ølen på Peter's

Stemningsbilder fra Peter's Sportsbar fra en annen kveld hvor vi var litt mer opplagt.

Mandag våknet vi alle sammen med usannsynlig vondt i kroppen. Lårmusklene føltes som steinharde klumper som hoppet rundt, og jeg er sikker på at jeg hadde vannblemmer under neglene på tærne. Knærne skrek i protest hver gang jeg måtte gå i trapper. Til og med armene hadde vondt etter å ha holdt seg fast på vei ned av fjellet. Men stoltheten hadde ikke vondt, den hadde det ganske bra. Vi gjennomførte litt av en bragd i går.

På morgenen i dag hendte det en litt ekkel ting. En tysker kom seilende på skrå utover her hvor vi ligger. Det så ut som han forsøkte å snu der hvor det er aller trangest (her hvor vi ligger). Vi har Neptuns Car på utsiden av oss til styrbord side, og rett ovenfor oss ligger to mega yachter utenpå hverandre. Det betyr at det er ca. 20 meter med manøvrerings plass. Først tok han med seg seilroret til en franskmann ved siden av oss til babord side, deretter rygget han inn i mega yachten for så å gi full gass forover, rett mot oss. Baugen dreide unna oss, men dundret rett inn i Neptuns Car. Ingen var ombord der, og vi rakk ikke å hoppe over med fendere. Snakk om en ulykkelig kaptein som entret Neptuns Car litt senere. Han hadde kjøpt den i New York i november, seilt ned til Trinidad og totalrenovert den der. Men skadene var ikke verre enn at de kunne fortsette seilasen til Irland i dag.

Mandag benyttet jeg dagen til å handle litt presanger, vaske enda mere tøy, og Steinar og jeg handlet enda mere vin i den lokale vinbutikken. Nå er Noravind stappende full, og jeg er redd ungene kommer til å arve vin etter oss. Jeg benyttet også anledningen til å vaske båten utvendig. Dummeste jeg har gjort til dags dato. Jeg ble akkurat ferdig, og da kom Apricus og la seg på utsiden av oss. Øystein, Sonja og broren til Sonja kom fra Bermuda og var lykkelige over å være i land igjen. Noravind var snart oversvømmet av mennesker som ville ønske Apricus velkommen, og dermed var hun like møkkete igjen. Noravind altså.

Apricus kom inn og la seg på utsiden av oss etter at Neptuns Car hadde forlatt oss. Det var et trivelig gjensyn.

De fikk ikke tid til å dusje eller å gjøre noe som helst, før de ble invitert med på restaurant. Vi måtte jo vise dem Capitolio. Denne gangen fikk ikke Ole Martin og Ida lov til å spise i båten, men måtte være med på restaurant.

Mer langbord og moro og alle får by på seg selv.

Denne gangen fikk vi visitt kortet til innehaveren, alle sammen, med beskjed om å RESERVERE plass. Men han fikk plass til alle sammen nok en gang. Til slutt var vi nesten alle nordmennene, 16 i tallet, selv om ikke alle spiste. Før jeg tok med meg ungene tilbake i båten, måtte vi si adjø til Babette og Sedna. De reiser til Sao Miguel i morgen tidlig, og det er lite sannsynlig at vi møter dem igjen på denne turen. Ragnhild lovte oss en gjenforenings fest til høsten, og det hadde vært kjempemorsomt.

30/05-06 Mer av Faial

Tirsdag var Noravind folket atter en gang fit for fight. Resten av Faial måtte utforskes. Denne gangen gikk turen rundt hele øya. Og den er faktisk like velstelt hele veien rundt. Det eneste vi har reagert på er et par kirker de har latt forfalle. Kanskje de ikke er så veldig kristne her??? Ellers så ser øya ut som noe Disney kunne ha tegnet.

Faial har mer å by på. Vi får være lenger neste gang vi kimmer hit

Vi reagerte også på at vi ikke så særlig mange mennesker. Det er greit at vi reiser midt på dagen på en hverdag, og folk er mest sannsynlig på jobben, men ikke ALLE. Det er ingen som går gatelangs, eller sitter på møteplassene. Vi stoppet et sted og kjøpte is, og et annet sted kjøpte vi litt mat. På det ene stedet var det ingen kunder, på det andre stedet var det fire andre personer. Mystisk.

Rent og pent, men hvor er menneskene?

Målet vårt, Ponta dos Capelinhos, ligger ytterst på vestkysten av Faial. Der vokste det opp en ny halvøy under et vulkanutbrudd i 1957. Vulkanutbruddet forandret på hele landskapet, og det er fortsatt helt øde. Plantelivet har ikke rukket å utvikle seg ennå.

Fyrtårnet som nå står inne på land er et kjent landemerke på Azorene

Det ligger et fyr halvveis begravet i lava og lavasand der. Før vulkanutbruddet hadde det en funksjon, men nå skygger den nye halvøya for alt lyset som måtte komme derfra. Vi har sett helt spektakulære bilder fra utbruddet og dette fyrtårnet. Ida, Ole Martin og Steinar måtte selvfølgelig klatre helt opp i tårnet, noe jeg fant ut var altfor skummelt. Det var visst også ganske skummelt å gå ned igjen, for det var som å gå nedover og nedover i mørket, uten å vite når man var fremme. Og det var trangt.

Det var ingen sikkring inne i ruinene. Det var bare å gå inn. Litt skremmende var det dog.

Det er rart å se hva naturen er i stand til å utrette. På en måte er det ufattelig vakkert, men samtidig er det ganske skummelt. Man har ikke mye man skulle ha sagt hvis naturen finner ut at den ikke vil være samarbeidsvillig.

Veien tilbake gikk langs havet. Men de er veldig flinke til å plante hekker, så vi så ikke så mye av utsikten.

Vel tilbake i Horta stoppet vi på supermarkedet igjen. Denne gangen var det mat som stod på innkjøpslisten. I morgen setter vi kursen mot Kinsale i Irland, og da må vi ha fersk mat de første dagene. Vi har fortsatt hermetikk, men jeg prøver i det lengste å unngå corn beef'en. Jeg orker det bare ikke, men kan knapt unngå det i de 9 dagene vi regner med å bruke på overfarten.

På kvelden, etter at vi hadde fått stuet vekk all maten, og enda mer vin, fikk vi besøk av Fatuhiva. Bjarne og to kamerater hadde seilt fra St. Martin, mens Mette hadde reist hjem med fly. Hun skal møte dem igjen i Dublin i Irland. Kanskje vi er så heldige at vi treffer dem igjen i Caledonien kanalen? Men denne kvelden orket vi ikke å være med ut for å spise, så Noravinnerne spiste i båten og var usosiale.

31/05-06 Overfart til Kinsale i Irland

(Janne skriver) Jeg tror vi kunne tenke oss å komme tilbake til Azorene. Øyene har en beroligende virkning på sjelen. Men i dag må vi si adjø. Etter de siste opprydningene, og etter å ha gjort sjøklart, sjekket kapteinen oss ut av Horta. Vi var klare for vårt siste lange strekk. Da vi var kommet klar av bryggen, stod "Snorre" og "Vanvara" og vinket farvel. Jørgen forsøkte visst å få til en salutt med kanonen sin, men vi hørte nok bare et lite "puff". Men de hadde en 17.mai trompet og stemmer som bar langt. Takk for en hyggelig avskjed...............nå reiser vi til Irland.

Når vi drar fra Horta skulle Vanvara skyte en overraskelses salutt for oss. Vi viste ikke noe om det, og hørte heller ikke noe når kanonen bare feis ut ladningen uten et skikkelig smell. Men tanken var god og vi takker. Legg forøvrig merke til hvor små vi er i forhold til Lord Jim (den private MotorYachten til høyre på bildet)

Det ligger en liten filmsnutt som er den mislykkede, men velmenende salutten til Vanvara på filmsiden vår. Den er filmet av Snorre i Snorre IV.

Se loggen fra Azorene til Kinsale i Irland