09/06-13/06-06 Kinsale i Irland (51º42,18N - 08º31,01V)

(Janne skriver) Ja så er vi fremme i Irland da. Nok et nytt land å forholde seg til. Men det ser ut til å være et vakkert land å forholde seg til, så da er det vel OK.

Vi kom frem i natt, og måtte legge oss utenpå en annen båt i marinaen. Det så ut til å være fullt, selv om Ferdinand hadde ringt og bestilt plasser. Slik fungerer det øyensynlig ikke i Irland, det er bare å legge til der man finner det for godt. "Snorre" kom inn først, deretter kom vi et par timer etter (kl. 02.45 var vi ferdig fortøyd), og til sist kom "Hurra!" en times tid etter oss igjen. "Don't Worry" hadde mistet autopiloten midt under overfarten og var fullstendig utslitte. Det var bare Anders som kunne styre, for Elisabeth fikk skikkelig problemer med skuldrene. Underskuddet på søvn gjorde visst ikke valget vanskelig da de kom til Baltimore. Skulle de velge å slenge ut ankeret og få seg en god natts søvn, eller seile videre til Kinsale og bli enda mer utslitt? De slang ut ankeret, og kommer senere i dag.

For meg var det utrolig skummelt å komme fra et åpent hav, til å måtte gå inn i en marina oppover en elv i stummende mørke. Men kapteinen navigerte som en helt, og fikk oss uskadd på plass i Kinsale Yacht Club Marina.

Kinsale Marina er en avslappet affære med hyggelig mennesker og et meget aktivt seilmiljø. Det kom og gikk båter til alle døgnets tidevann.

Damen i båten vi skal bruke som landgang var litt irritert over å ha blitt vekket midt på natten, men tødde opp da hun kunne fortelle at hun skulle til Bergen i august. Og vi som trodde vi hadde vært så stille som mus da vi la til i natt. Men vi ble ganske lettet da hun fortalte at de skulle reise hjem i morgen. Da slipper vi å ha naboer så tett innpå oss.

Nå ha jeg funnet ut at vi må bli litt mer våkne om morgenen. Eller i det minste må jeg få på meg noe annet enn slåbrok før kl. 11.00. Da kom nemmelig først Snorre fra "Snorre" ombord for å si hei, og deretter kom Helge. Helge hadde mistet den ene fortannen på vei over fra Horta (krone), og skulle til tannlegen for å få den limt på plass igjen. Han hadde et lekkert smil kan dere tro.

Steinar gikk for å sjekke oss inn, og det tok to minutter. Ja....det var OK å ligge utenpå "Anna B.", og nei......de trengte ingen papirer, og betal når dere drar. Enkleste innsjekking hittil på turen. Og Ole Martin og Ida er overlykkelige. De har oppdaget at det er DET råkjappe internettet i marinaen. Livet er herlig dere.

Etter innsjekking, var alle klare for å se på byen og spise lunsj. Maggen, Helge og Snorre fra "Snorre", Åse-Britt, Ferdinand, Ingrid, Guri og Ragna fra "Hurra!" og oss fra Noravind. Og det var ikke vanskelig å finne et sted å spise. Annenhver bygning huset enten en restaurant eller en pub.

Kinsale er vist kjent for sine flotte restauranter med gourmet mat. Det ypperste byen har å by på er alle former for sjømat med blåskjell på toppen av listen.

Etter maten begynte ungene å bli ganske utålmodige. Ole Martin ville tilbake til internetten i båten, og Ida og Hurra-jentene ville leke med plastalina. Vi sendte dem tilbake med lapp med koden til porten til marinaen, og det gikk bra. Etter 11 måneder med restaurant spising skjønner til og med jeg at det er kjedelig for unger å sitte pent å høre på at voksne prater.

Etter hvert kom også vi voksne oss tilbake til båtene, akkurat i tide til å ta imot "Don't Worry". De var nesten friske og raske igjen etter en god natts søvn, men hadde nok fortsatt litt å ta igjen. Men det rakk de ikke. Barna var installert i Noravind med internett og plastalina og nektet å være med ut å spise noe mer. De hadde det de trengte. Vi voksne i "Snorre", "Hurra!" og Noravind ble med "Don't Worry" ut for å sympatispise. Deretter gikk det som det måtte............vi havnet på pub. Restauranten stengte uforskammet tidlig. Vi ble kastet ut kl. 22.00, med beskjed om å følge musikken til en pub som var lenge oppe. Ferdinand, Elisabeth, Anders, Steinar og jeg fant puben, og hadde det veldig hyggelig til vi ble kastet ut derfra også, sånn ved 01.00 tiden. Derfra gikk turen tilbake til Noravind. Etterhvert viste det seg at Elisabeth og Anders ikke hadde lyst til å gå tilbake til "Don't Worry", for der var alt kliss vått innvendig fra baugen til cockpiten. Det betyr nesten hele båten, inkludert sengene deres. Dermed fikk vi overnattingsgjester, og det var veldig hyggelig.

Resten av helgen i Kinsale gikk rett og slett bort i sus og dus. Litt sight seeing og massevis av restaurant besøk.

En fuktig kveld på byen annført av Unge Snorre (bildet nr.2 fra venstre med en tilfeldig dame) som nesten ble som en kveld på byen i Norge.

Pubmusikk i Kinsale Irsk trad. (video: Snorre)

Kinsale er en VELDIG hyggelig liten by, som vi tror må være bygd for turister. Men det er den faktisk ikke. Det er en gammel by, med massevis av sjarmerende bygninger.

Kinsalere er stolte av byen sin. Ikke uten grunn. Den har sjarm og atmosfære og er et yndet sted å reise på utflukt til i syd Irland.

Gatene er ikke dimensjonert for dagens trafikk, og det skaper en del problemer for både fotgjengere og biler. Fortauene er usannsynlig smale, men det er kanskje ikke så rart, siden bilene også skal ha plass.

Trange bygater med seilere i.

Kinsale har vært okkupert av spanjolene i 100 dager i år 1601, og har derfor reist en mast fra en spansk galeas i havnen. Men spanjolene hjalp irlenderne i slaget om Kinsale det samme året, så  så veldig okkupert var nok ikke byen. Irlenderne tapte, og spanjolene måtte reise hjem til Spania.

Den spanske masten som etter sigene har fungert som galge.

I Kinsale ble også Charles II kronet til konge av England, da hans far Charles I ble halshugget av Cromwell i London. Byen har selvfølgelig også massevis av annen historie, så det er et spennende lite sted.

Vi var til og med på tivoli på søndag. Ungene gikk fullstendig bananas med radio bilene, hoppet i hoppe slottet, og hadde det veldig moro.

Tivoliet var som vi husket det fra Europa på veien sydover. Hoppeslott og radiobiler og skikkelig dyrt.

Denne gangen var det vi voksne som måtte stå å kjede oss, og det hadde vi sikkert godt av.

Dette var dagen da "Hurra!" satte kursen nordover, og vi ser dem sannsynligvis ikke mer før vi kommer til Norge. De vil gjerne hjem til norske kysten og kommer til å bruke vesentlig kortere tid i Irland og Skottland enn oss. Vi burde være vant til det nå, men det er fortsatt vemodig å si adjø til folk vi har seilt med så lenge. "Hurra!" møtte vi jo første gang i Falmouth før vi krysset Biscaya. Vi får håpe vi treffes igjen i Norge.

Mandagen brukte vi til å psyke oss opp på å reise videre. Ferden går tross alt helt til Dublin, i overkant av et døgns seilas herfra. Vi slår følge med "Don't Worry" nordover. Og vi får en usedvanlig avslutning på vår ett års reise. Anders og Elisabeth skal gifte seg i Fort Augustus i Loch Ness, og vi er invitert. Det tror vi blir litt av en opplevelse som vi må nødt til å ha med oss. Men...........det betyr at vi blir noen dager forsinket hjem. Bryllupet er lørdag 8 juli, og vi har derfor beregnet hjemkomst til Tønsberg Gjestehavn til lørdag 15 juli kl. 14.15. Sånn omtrent. Kvelden tilbrakte vi i Noravind med det kommende ekteparet som middagsgjester. Gourmet maten i dag var tacos til alles begeistring.

Tirsdag ble det handlet inn litt nødproviant. Jeg kommer visst ikke helt over dette provianteringsstyret. Må liksom handle inn litt, selv om båten egentlig er proppfull av mat. Og vi skal ikke lenger enn til Dublin. Men jeg klarer å holde meg unna corn beef. Her i Irland kan man ikke bare forlate havner når man vil, man må følge tidevann og strøm. Det passer jo oss ypperlig, for det betyr at vi må forlate åstedene sent på ettermiddagen. Ved 16.00 tiden la vi til ved fuel docken og lastet inn diesel og vann. Vi fikk også tid til hamburgere og fish and chips fra "Dinos Take Away". Kl.18.00 bar det ut av marinaen med kurs for Dublin og nok en nattseilas.

Kinsale forlates med vemod. Enda ett flott sted som vi vil bære med oss fremover. Kanskje et potensielt sted å returnere til?

14/06-06 Arklow i Irland (52º47,78 N - 06º08,82V)

(Janne skriver) Ja, så kom vi ikke så langt som til Dublin da. Men nesten. Det begynte å bli skikkelig ruskevær, med vind og strøm rett i nesen tidlig på ettermiddagen. Etter en kort konsultasjon på VHF'en med "Don't Worry" ble vi enige om å legge oss til i Arklow, og vente på neste medstrøm. Eller neste etter denne, eller hvis Arklow er et fint sted, så blir vi der også en stund.

Arklow er en liten fiskeby som ligger i et elveutløp. Disse bildene er tatt dagen etter vi kom når alt var rolig og stille.

Innseilingen til Arklow var skikkelig skummel, og jeg er glad vi kom dit i dagslys. Det var en trang kanal som gikk i en halvbue, med strømmen fra elven som kom ut og tidevannet som kom inn i kollisjon midt i innseilingen. Herlig. "Don't Worry" hadde kommet først og fortalte på VHF'en hvordan dansen med bølgene kom til å bli. Dessuten var det ikke særlig med plass på brygga, men de kunne kanskje få flyttet på en båt eller to, så det var bare å komme. Greit med slike optimistiske mennesker. Vi kom da inn langs brygga med to motorer som fungerte. Etter å ha kjørt over diverse moringer streiket babord motor igjen akkurat da vi skulle til å legge til. Anders og Elisabeth flyttet på 3 båter, og dermed var det plass til oss. Jeg tror vi tar med disse menneskene hjem til Tønsberg, da får vi sikkert bestandig plass i diverse marinaer.

Etter strabasene med å legge til var vi utslitte alle sammen, særlig Elisabeth som har pådratt seg feber og forkjølelse. Anders fant frem spekeskinke og vi fant frem pils, og så satt vi oss rett og slett på brygga og slappet av, mens ungene desperat forsøkte å finne ut om det var fri internett på stedet. Noe det ikke var.

Veldig avslappet landgangs/ anker pils og spekeskinke Anders og Elisabeth er også slitne, men i godt humør.

Moroa varte i ca. 15 minutter, og da kom en mann og sa at "Don't Worry" måtte flytte seg. Det var nemmelig onsdagsregatta i dag, og den startet kl. 18.00. Anders og Elisabeth hadde lagt seg utenpå en annen båt, og dermed gjort innseilingen/utseilingen ufremkommelig. Men det var en flott marina 50 meter unna, så de var snart installert der. Denne gangen var det Steinar og jeg som fikk dem på plass. Godt å kunne gjør gjengjeld. Steinar er en førsteklasses baug thruster. Vi ble enige om å spise middag i båtene, for deretter å gå inn til Arklow (10 minutter å gå), for deretter å ta en beslutning om å bli eller fortsette til Dublin i morgen.

Etter en fantastisk dobbelt dekker middag i båten, forsøkte Steinar å få et skikkelig tjukt tau ut av babord propell. Det var nemmelig årsaken til at motoren stoppet. I enden av tauet var det en heller minimal moring, men tung var den. Vi hadde ingen orange blåser på slep, så moringen må vi ha dratt med en stund. Men oppgaven med å få løs tauene måtte oppgis da det ble vanskelig å se noe fordi solen holdt på å gå ned. Arbeidet fortsetter i morgen.

Det var kalt og skittent i vannet. Heldigvis kunne propellen nåes fra jolla med lange armer og litt provisoriske redskaper.

Senere gikk vi voksne til byen. Ungene ville ikke være med når butikkene ikke var oppe engang.

Broen øverst i elva er eneste måte å komme fra en bredde til den andre på. Hvis man da ikke har egen jolle.

Denne byen ser nesten like strøken ut som Kinsale. Men i og med at vi egentlig er på vei til Dublin, så ble vi enige om å fortsette i morgen tidlig kl. 09.00 (hvis Steinar får tauene ut av propellen). Vi har nå fått stadfestet at Kinsale ikke bare var en by laget for turister, men det er faktisk slik byer ser ut i Irland. Nydelige og velholdte. At vi bare har vært innom to byer hittil kan vel ikke bety så mye. Arklow er ingen turistby, så da må det jo bety at sånn ser byer i Irland ut.

Koselig by med veldig få turister. Irske puber manglet det ikke på.

Etter en pils på den lokale puben gikk ferden tilbake til båtene, og vi sovnet før solen hadde gått skikkelig ned. Det begynner å bli lysere og lysere om kveldene, så de nordiske sommernettene lokker i det fjerne.

15/06-19/06-06 Howth utenfor Dublin i Irland (53º23,34 N - 06º04,01V)

(Janne skriver) Vekkeklokka ringte kl. 07.30, og vekket kapteinen opp til kamp med tau og propell. Viljen var ikke sterk, for vanntemperaturen kunne ikke være mer enn 13-14 grader. Enda svakere ble den da mannen vi hadde spurt om de lokale strømforholdene i går, kom forbi og fortalte at elven ble brukt som kloakkrør. De hadde ikke renseanlegg i byen p.g.a. en 10 år gammel krangel med nabobyen Wicklow om finansieringen. Men heldigvis for Steinar behøvde han ikke å bade. Denne morgenen var lyset perfekt, og han fikk kuttet de gjenværende tauene uten altfor store anstrengelser.

Moringen og tilhørende tau er ute av babord propell. Største fangsten på turen så langt.

Kl. 08.30 stod Anders som lovet på brygga med våtdrakt. Han hadde lovet å hoppe uti vannet dersom det var for kaldt, og Steinar ikke klarte å kutte tauene på andre måter. Gjett om han var glad for å slippe. Særlig da han hørte om kloakken. Æsj.

Så kl. 09.00 var vi atter en gang på vei til nye mål. Denne gangen til Howth, en liten forstad til Dublin som visstnok skal ha en flott marina. Der skal vi bli en stund, for brudeparet må få kjøpt enkelte småting som man trenger til et bryllup, som for eksempel en brudekjole. Spennende.

Vi hadde regnet med å være fremme tidlig på kvelden, men medstrømmen ga oss en skikkelig puff, så vi seilte inn i marinaen ved 13.30 tiden på ettermiddagen. Kapteinen har tatt bilder av loggen etter hvert som farten tok av.

11 knop over grunn på flatt hav er ganske moro. Dobbelt så fort som vi har planlagt med.

Det første som møter oss er Irlands Øye, en liten karakteristisk øy på utsiden av Howth, samt en masse jolle seilere på vei ut til dagens regatta eller trening. Dette ser ut til å være en marina med massevis av liv.

Irland Eye ligger iøyenfallende ved innseilingen

Marinaen ligger litt utenfor hovedstaden og er preget av ro og orden

Etter å ha blitt flyttet litt rundt i marinaen, kunne vi endelig sjekke inn. Marinaen har alle fasiliteter en seiler kan ønske seg, deriblant en yacht club som serverer mat. Alle på Noravind og "Don't Worry" rakk akkurat å bestille lunsj, før serveringen stengte kl. 14.30.

Yacht klubben oppfattet vi som noe snobbete, men menneskene var hyggelige og stemningen løssluppen, så det kom nok av at enkelte av damene kom i kjoler og sko med stilett hæler. Det er det lenge siden Elisabeth og jeg har brukt, men vi har det ombord.

Fredagen brukte vi til å bli kjent i Howth, og det tar ikke lang tid. Langs strand promenaden ligger massevis av puber, restauranter og dyre kles- og sportsbutikker. Deriblant en golf butikk som våre venner Per-Arne og Marit hadde trivdes fortreffelig i. Litt lenger opp i åsen ligger landsbyen. Her er det ikke snakk om noen by, men en landsby. Der fant vi biblioteket med internett, enda flere restauranter og puber. Howth har helt sikkert massevis av andre tilbud, men vi var rett og slett ikke interessert.

Lørdagen var den store utfluktsdagen. Dublin står for tur til å bli oppdaget. Ihvertfall med det lille vi har igjen av interesse for å oppdage ny steder. Dessuten skulle Elisabeth handle brudekjole og diverse "stæsj" til bryllupet. "Don't Worry" folkene er av en eller annen grunn litt opphengt i bryllupsforberedelser. Moro.

Sent på formiddagen var vi klare for togtur til Dublin. Det tar bare 20 minutter, og er en billig affære. Vi betalte 3 pund pr.pers tur/retur.

Vel fremme i Dublin hadde vi ingen anelse om hvor handlegaten(e) var, eller hva vi hadde lyst til å se. For ikke å snakke om at vi ikke ante hva Dublin hadde å by på av severdigheter. Men det var bare å spørre førstemann på gata, og vi var midt i handlegaten før vi fikk snudd oss. Kun 10 minutter å gå fra togstasjonen. Midt i Dublin står det en monolitt formet som en kjempediger nål, og den var et godt landemerke for å vite hvor vi var.

Anders og Steinar tok med seg Ida og Ole Martin, mens Elisabeth og jeg forsvant for å handle brudekjole. Spennende. Gjett hvor vi avtalte å møtes..........joda, på en irsk pub rett ved "nålen". Det skal sies at verdensmesterskapet i fotball fortsatt holder på i Tyskland tror jeg det er. Anders er skikkelig fotballinteressert, men har klart å holde seg litt i skinnet. Det er faktisk en ganske stor bragd, for her er det fotballpuber hele veien, med massevis av reklame for hvilke kamper som skal spilles. Jeg tror han har det litt vondt for tiden. Ihvertfall vil han ikke snakke om fotball HE-HE.

Dublin turen viste seg å bli en skikkelig suksess når det gjelder bryllups "stæsj" innkjøp. Elisabeth fikk kjøpt en kjole som passet henne fortreffelig, samt tilbehør som stod helt i stil. Sjalet i silke til 150 Euro hoppet hun over, men fant en erstatning som fullt ut fyller behovet. Hun kommer til å bli virkelig vakker, og bilder vil bli vist på denne siden etter 8 juli en gang.

Da vi møtte de andre på puben etter handleturen (jeg kjøpte kun ting til å holde håret vekk fra ansiktet), hadde Ole Martin kjøpt Leprechone hatter, og de var skikkelig store.

Vi har fortsatt til gode å høre historien om disse små merkelige Leprechonene, men jeg går ut fra at vi kan søke det opp på internett (når vi får tilgang). Her i Irland har en tidligere statsleder avgått ved døden, og i pausene mellom fotballkampene vises bilder fra begravelsen. Når fotballkampen pågikk var det hoiing og skriking, i pausene fra det respektfull stillhet. Men etter en skikkelig hard handletur er man selvfølgelig sliten, trøtt, sulten og tørst, så vi gikk på pizza restaurant med kinesisk betjening.

Det som imponerte gutta mest var selvfølgelig en motorsykkel i det ene hjørnet, og juke boxen i det andre. Det var vist en Harley Davidson eller noe slikt....

Men maten var også god, og etter et slikt deilig måltid var vi fullstendig ferdige med Dublin. Vi hadde tenkt å ta en sight seeing tur med en dobbelt dekker buss, men det orket vi ikke. Det ble toget tilbake til Howth. Der satt det en mann som korset seg når vi tullet med Leprechone hattene, så kanskje de har noe med overtro å gjøre.

Søndag var de voksne på "Don't Worry" og "Noravind" ute og spiste en førsteklasses middag, med påfølgende pub og diskotek. Det medførte selvfølgelig at mandag gikk med til selvpleie og selvransakelse, samt planlegging av turen videre i morgen. Jeg var ute og gikk en lang tur, og senere var hele familien ute og spiste middag. På irske puber har de aldeles fortreffelig mat enkelte steder. Vanligvis serveres det mat på restauranter frem til ca. kl. 15.00, og så åpner de igjen ved 6 tiden på kvelden. Men pubene serverer mat hele tiden, og det er ganske mye rimeligere enn restaurantene. Mandagen ble også brukt til å vaske de siste skitne klærne, og ta de siste dusjene, for fasilitetene i Howth Marina er veldig gode.

I den tiden vi har tilbrakt i Howth har vi også fått erfare at det er en virkelig levende yacht club og marina. Hver dag på ettermiddagen er det enten regatta, eller det er unger som lærer å seile optimist jolle. Det betyr også at jentedusjen er fylt av fnisende småjenter/tenåringer fra ca. kl. 16.00-21.00 hver dag. Det betyr også at det stopper en MASSE mennesker når de går forbi båten og spør hvor du kommer fra og hvor du skal, hvor har du kjøpt båten, forteller hvordan båt de selv har, osv. osv. osv. Det er bare helt kjempehyggelig.

Etter at kapteinene hadde konferert litt på mandag, ble det enighet om å ta en nattseilas til Bangor utenfor Belfast. Det er ganske viktig å reise i riktig tid for tidevann her i Irland. Hvis du ikke reiser i riktig tid, kan du risikere å få opp mot 8 knop motstrøm, og det vil vi IKKE ha. Da kan vi jo risikere å havne tilbake i Kinsale.

20/06-23/06-06 Bangor ved Belfast i Nord-Irland (54º39,85 N - 05º40,31V)

(Janne skriver) Sent på formiddagen seilte vi inn i marinaen i Bangor rett utenfor Belfast i Nord-Irland. Nattseilasen hadde vært nesten uten hendelser. Vi har oppdaget at radaren ikke fungerer lenger, og det er ikke særlig morsomt. De sedvanlige fiskebåtene ville gjerne sloss med meg på min vakt, men denne gange ga jeg ganske enkelt blaffen i dem, uten at det skjedde store katastrofer. Litt morsomt var det da jeg oppdaget massevis av lys rett forut og trodde det var lys på land. Det var det ikke, det var fiskebåter som lå etter hverandre på "lang lang rekke", og beveget seg i ca. 0,025 knop i timen. Nesten alle var forsvunnet ut av Noravinds kurs da vakten min var over.

Innen vi nådde helt inn i marinaen hadde det begynt å blåse ganske kraftig. Det var faktisk meldt storm i dag eller i morgen. Men på gjeste brygga stod det 3 staute eldre herremenn og tok imot fortøyningstauene våre. Jeg fikk ikke love til å gjøre noe som helst, utenom å stå på brygga å se på. Da de var såre fornøyde med fortøyningene fortalte han ene at han kun hadde et par blodårer igjen til hjertet, og at han andre som hadde hjulpet hadde hatt en hjerte transplantasjon for noen år siden. Jeg ble helt skjelven i bena, snakk om herrer med hjertet og pågangsmotet på rette plassen.

Dessverre viste det seg at det ikke var der vi skulle ligge, men da hadde heldigvis herremennene tatt med konene sine og gått til byen. Da vi vel hadde lagt oss på riktig plass, viser det seg at "naboen" i Rodney Bay ligger rett bortenfor oss. Eilif og Kari i "Blå" er også på vei hjem, og det var riktig morsomt å møte dem igjen.

Etter at Anders og Steinar hadde sjekket oss inn, tok vi en tur opp i byen for å sjekke størrelsen. På byen altså. Og den var skikkelig stor. Den nest største hittil, etter Dublin. Vi gikk og spiste deilig lasagna på pub, og gutta ble enige om å gå på pub på kvelden. Det er nemmelig fortsatt VM i fotball, og Anders begynner å få det skikkelig vondt. Jeg tror det nærmer seg finaler eller noe sånt.

På kvelden gikk  Anders og Steinar på fotballpub. Litt etter fulgte Elisabeth, deretter kom "Blå", og til sist kom jeg en tur. Vi rakk vel en pils alle sammen, før vi returnerte til båtene og fikk oss en god natts søvn.

Onsdag morgen var "Don't Worry" og Noravind klare for togtur til Belfast. Vi kan ikke være i Nord-Irland uten å ha vært i Belfast, selv om vi forbinder den byen med IRA og bomber. Jeg kan ikke huske sist en bombe ble sprengt i Belfast, så vi tar sjansen.

Vi er jo akkurat like kunnskapsløse om Belfast som vi er om Dublin, så vi oppførte oss som de turistene vi er. Vi havnet i handlegaten der vi ikke handlet veldig mye. Vel, "Don't Worry" handlet, og både Ida og Anders fikk alarmen til å gå av i en av butikkene vi var. Når det gjaldt Ida så skjønte verken vi eller betjeningen noe, men når det gjaldt Anders så viste det seg (som vi fikk vite senere) at han hadde kjøpt bursdags presang til Elisabeth der, og bare en av tyverialarmene hadde blitt tatt av.

Sulten stilte vi selvfølgelig også denne gang på restaurant, og kelneren der så ut som en skikkelig skotte (selv om vi er i Irland). Han var kjempestor og hadde rødt hår og skikkelig kinnskjegg.

Men vi er vel i grunnen grundig lei av store byer, så vi tok snart toget tilbake til Bangor, som jo også er en ganske stor by, men mye hyggeligere og mer oversiktlig. Rett på utsiden av marinaen er det et tivoli, men været er ganske dårlig vær her (storm på vestkysten og styrke 8-10 her) så det er stengt. Ida og Ole Martin er like glade med hele Bangor og Belfast, for det er nemmelig internett tilkobling i båten. Ole Martin har begynt å kommunisere med kompisene hjemme i Norge, og er bare interessert i det. Gjett om han gleder seg til å komme hjem.

Som den fornuftige husmoren, jeg mener båtmoren, jeg er, ble det servert middag i Noravind på kvelden. Vi kan ikke gå på restaurant hver eneste kveld kan dere skjønne.

Torsdag benyttet vi til å gjøre innkjøp på supermarkedet. Å gå å handle med Steinar er fortsatt et mareritt. Når jeg til og med må ha med Anders og Elisabeth blir torturen enda større. De er også interessert i en hel bråte med ting som de egentlig ikke skal ha, men som sikkert er kjekt å ha. Når matbutikken inneholder alt fra brød til elektriske artikler til dyner osv.osv.osv. kan dere kanskje forestille dere hvordan det var. 2 timer brukte vi i matbutikken. Men vi fikk fylt opp båten med mystisk øl til pølsefest, og ellers det vi trengte av vann, cola og tunge ting.

Middagen ble inntatt på Pizza Hut som ungene hadde oppdaget i går. Det var en heller laber opplevelse. For første gang opplevde vi en kelner som var uengasjert, glass som var skitne, mat som var lite god og en regning som var altfor høy. Dårlig karakter for Pizza Hut i Bangor----------------hilsen Noravind.

Kvelden tilbrakte vi voksne på "Blå", og ungene var desperat opptatt av World of WarCraft i båten. I morgen reiser vi nemlig videre, og vi har ingen anelse om når vi får internett tilgang neste gang.

Fredag var avreise dag. Rettere sagt avreisekveld. Vi må reise ut på riktig tidevann, og i dag er det ved 11 tiden på kvelden. Men vi vil gjerne reise ut i dagslys, så "Blå", "Don't Worry" og Noravind har blitt enige om å reise ved 9 tiden om kvelden.

Bangor Marina har skikkelige fasiliteter når det gjelder alt en langtur seiler kan ønske seg. Dusj og vaskeri. Men de har også en annen fasilitet som jeg ikke har sett før. I resepsjonen har de en TV som viser redet til fugler som hekker i muren som omkranser marinaen.

Jeg forsøkte desperat å få tatt noen bilder av disse fuglene like før vi dro, og kanskje klarte jeg det. Ref. nedenunder.

Mens Steinar var lærer for sine små elever, var jeg ute og handlet. Først handlet jeg bryllupsgave til Anders og Elisabeth. For å være ærlig ble det mer en gave til båten, men de tilgir meg sikkert for det. Deretter handlet jeg jakker til Ole Martin og Steinar.

Alt var på tilbud og Steinar sin vindtette, vatterte fleece jakke med fleece shorts til kun £ 29 er jeg ganske misunnelig på. Anders har kjøpt likedan, så de er vel de tøffeste gutta i Bangor akkurat nå tror jeg. Ellers brukte jeg dagen på å handle inn ferskvarer til byssa. Dere vet sånn som kjøttdeig og grønnsaker. Begynner nå å bli ganske lei av å kjøpe inn ferskvarer som aldri blir brukt. (Ref. restaurant besøk).

Etter en heller utmattende dag i byen klarte vi alle sammen å legge ut fra Bangor Marina kl. 21.00 (ca.), med retning Crinan kanalen i Skotland. Der har vi hørt at båtene ikke kan være bredere enn 6 meter, og da har vi jo 40 cm å gå på. Jippi, gjett om jeg gleder meg.

24/06-27/06-06 Crinan Kanalen i Skotland (56º00,73 N - 05º26,75V)

(Janne skriver) Denne nattseilasen gikk faktisk uten noen begivenheter i det hele tatt. Ingen fiskebåter ventet på meg rundt hvert hjørne. Det eneste var et stort tankskip som hadde kastet anker på den trangeste plassen mellom noen øyer. (Selvfølgelig på min vakt). Jeg synes fortsatt det er vanskelig å beregne avstanden til andre båter i mørket, og nå som radaren ikke virker så er det helt umulig synes jeg. Men selvfølgelig gikk alt bra som vanlig.

Crinan kanalen åpenbarte seg i all sin tranghet ved 1 tiden på ettermiddagen.

Slusen inn til Ardrishaig stod åpen, så det var bare å kjøre rett inn. "Blå" og "Don't Worry" måtte vente på ventebrygga, for det var faktisk bare plass til oss.

Da vi hadde blitt sluset opp til bakkenivå ble vi bordet av en mann som sjekket om det lakk noe ut av oss. Altså av båten. Sånn som gass og olje og diesel. Mens kapteinen holdt på med det, måtte jeg underholde menneskene som stod på kaia. Som den sleipingen jeg er, så henledet jeg oppmerksomheten på "Don't Worry" som kommer etter oss. De er også norske, og de skal gifte seg her i Skotland. Det ble en masse okking og ojing, og jeg slapp å fortelle om HELE karibien turen.

Det eneste jeg helt klarte å konsentrere meg om, var den usannsynlig smale passasjen ut fra den slusen vi lå i, som til og med med gikk i en sving inn til Ardrishaig bassenget. Vi tenkte at vi kanskje kunne ligge der til neste dag, men ble kjeppjaget inn i neste sluse. Eller kjeppjaget og kjeppjaget...............vi måtte jokke oss gjennom porten til neste sluse. Vi måtte ta opp alle fenderene og vrikke oss inn i slusa. Jeg  bare visste at det kom til å bli sånn. Men det viste seg at den ene sluseporten hadde kilt seg litt fast, så de neste portene ville bli lettere.

"Hurra!" hadde fortalt oss at Crinan kanalen selvbetjent, og slusene hadde Ingrid og Guri håndtert. Derfor så vi ikke for oss de store kraftanstrengelsene. Det ble det heller ikke de 4 første slusene, for vi fikk hjelp hele veien av to mannfolk som liksom skulle lære oss å håndtere slusene.

Ida og Ole Martin hadde det veldig morsom med å se på hva sluse-hjelperne gjorde, og sluse-hjelperne hadde det like morsomt tror jeg. Siden sluse-hjelperne og mine barn var like barnslige, fikk vi hjelp helt opp til og med sluse 4 der vi la oss til for natten.

Etter hvert kom også "Blå" og "Don't Worry" opp, med hjelp av Ida og Ole Martin, og i siste sluse også av Steinar og meg.

På kvelden gikk vi ned til landsbyen for å spise, og fant en kjempehyggelig pub. Vi skjønner etter hvert at det er billigere å spise på pub enn på restaurant. Dessuten er det vanligvis bedre mat på pubene også.

Denne dagen var det også bryllup i landsbyen, og herrene bar kilt. Og det er bare så sexy. På puben vi spiste var det et ungt par som vi (jeg) bare MÅTTE ta bilde av. Deretter gikk vi forbi bryllupsfesten, og der var det de skjønneste ungene i kilt som vi bare MÅTTE ta bilde av. Sist men ikke minst så gikk vi forbi et forelsket kjærestepar som vi bare MÅTTE ta bilde av.

Ardrishaig er vel ikke den plassen man blir lengst, og "Blå" har litt hastverk, så på dagen på søndag seilte vi videre gjennom Crinan kanalen. Vi seilte forbi en liten plass som heter Lochgilphead, og vi kunne stoppet der og tatt bil til Achnabrecht og sikkert en masse andre plasser med masse rare navn.

Men i dag var dagen for å prøve slusene på egen hånd, trodde vi. Sluse nr. 5-6-7 og 8 leder opp til Cairnbaan. Vi klarte sluse 5 på egenhånd, men deretter var det en sving bro, og deretter fikk vi hjelp igjen resten av veien opp til og med sluse 8. Da hadde vi avtalt med "Blå" og "Don't Worry" at vi gikk opp først, og skulle deretter komme ned og hjelpe dem opp.

Vi har nemlig hjelp av Ida og Ole Martin til slusene og tauene, mens "Blå" og "Don't Worry" bare er to på hver båt. De trenger hjelp, mens Noravind egentlig ikke trenger hjelp. Hvem fikk hjelp.................??????? Joda, det fikk vi.

Da vi var vel fortøyd på bryggene etter sluse nr. 8 sprang vi ned for å hjelpe de andre. De hadde allerede kommet til sluse nr. 7 og var ganske utslitt. Hadde de fått hjelp???? Neida. Men langtur seilere overkommer det meste har vi skjønt etter hvert.

Da alle var kommet vel opp til og med sluse 8 ble vi enige om å fortsette. Dagen var fortsatt ung. Vi fortsatte ca. en halv time, så kom nye sluser som skulle føre oss nedover igjen. Vi bandt oss fast i en liten brygge før sluse nr. 9. Deretter hjalp vi "Don't Worry" ned til sluse nr. 10. Så var det "Blå" sin tur som kom helt ned til og med sluse 13. De har som sagt litt hastverk.

Kveldstimene tilbrakte vi i "Don't Worry" med nok en gang å tape i Trivial Pursuit. "Blå" vant klart med en kake mer enn oss andre, og de blir nok ikke tilgitt med det første.

Mandag morgen hadde "Blå" forsvunnet ut i det blå, og er sikkert halvveis til Norge allerede. Neida, de måtte få med seg høyvannet kl. 11.00 eller noe sånt. Vi andre måtte fortsette nedover slusene 9 til og med 13. Først gikk Noravind ned med Elisabeth, Anders, Ida og Ole Martins hjelp. Deretter fikk vi "Don't Worry" ned med Janne, Steinar, Ida og Ole Martin sin hjelp. HE-HE, nå tenker jeg ungene mine fikk trimmet seg litt.

Noe som var litt morsomt på denne turen, var at vi måtte  hjelpe andre. Han som hjalp oss i går har visst funnet ut at vi kan klare oss på egen hånd, pluss at vi kan hjelpe ham med ubehjelpelige andre båter. Det er bare morsomt. Vi hjalp blant annet en seilbåt med 2 eldre damer som seilte alene, og det er det første gangen jeg har sett på hele turen.

Da alle var vel gjennom sluse 13 fortsatte vi til Bellanoch marina.

Det er så vakkert og velstelt her i Crinan kanalen, at jeg knapt har opplevd maken. Ved alle broene vi har seilt forbi er det et lite hus, os alle sammen har vært fullstendig maleriske. Folk er også veldig gjestfrie og vennlige, noe vi fikk bevist nok en gang i Bellanoch Marina. Da vi hadde lagt til kom det en fyr bort og sa at det var hans plasser vi hadde tatt. Noravind hadde til og med koblet seg til strømmen hans. Han eide et charterbåt selskap som opererte fra denne marinaen.

Vi tilbød oss selvfølgelig å flytte på oss, men det behøvde vi ikke. Bare vi ikke brukte for mye strøm, den måtte han nemlig betale for. Og vi måtte reise videre i morgen. Vi benyttet anledningen til å spørre hvor vi kunne få kjøpt mat, for her var det ingen restauranter eller puber. Da måtte vi helt tilbake til Ardrishaig mellom sluse 3 og 4 fikk vi vite, men han kunne kjøre en av oss til butikken og tilbake. Snakk om service. Anders fikk oppdraget, og kom tilbake en time senere med alt vi hadde bestilt.

I dag er det bursdagen til Elisabeth og vi hadde bestemt oss for å grille. Vi fikk en veldig hyggelig kveld ombord i "Don't Worry" med mye god mat. Steinar stod for grillingen og det smakte fortreffelig. Det hadde ikke blitt det samme hvis eieren av plassene ikke hadde kjørt Anders til butikken.

Tirsdag morgen syklet Steinar og jeg ned til Crinan for å sjekke om det var plass for oss i bassenget før den siste slusen ut i havet. Det var ifølge en av slusevokterne ikke noe problem, så vi dro tilbake til marinaen og kastet loss. Men først fikk vi oss en god dusj. Langs hele kanalen er det søte små hus med dusj fasiliteter. Nøkkel fikk vi utlevert da vi seilte inn i kanalen. Og alt har vært rent og pent så langt.

Vi hadde fått beskjed om at det var trangt den siste biten ned til Crinan, og det var det.

Mannen i marinaen sa at Noravind var den største katamaranen han noen gang hadde sett på kanalen, men han trodde at vi kanskje kunne klare den siste svingen også. Oppløftende. Tenk om vi måtte snu ved den nest siste slusa? Men vi møtte ingen problemer, og på ettermiddagen var vi trygt fortøyd til brygga i bassenget ved Crinan. Vi koste oss i gresset med cola, pils og is, for været var aldeles nydelig.

Her er det heller ingen matbutikker, men de har et hotell og en liten bar der det serveres mat. Hotellet var det helt utelukket å spise på for maten var så dyr at Annen Etasje i Oslo bare kunne gå og gjemme seg. Ungene ville ha dobbelt dekker i båten, så det fikk de, og deretter gikk Steinar og jeg og spiste skalldyr på puben.

fortsetter i juli 2006