(Janne skriver) Ifølge guide boken vår er Marine plassen å dra til hvis man vil ha reparert ting. Vi skal jo reparere baby staget, så derfor måtte vi bare til Marine. "Veto" reiste tidligere på morgenen enn oss, og sendte følgende melding på SMS: "Gjør sjøklart...25-30 knop over dekk. Skvalpe sjø. Ellers alt vel. Norunn er sjøsyk stakkar". Men hva annet kan man vente seg når "Noravind" skal ut på tur. Turen ble også ganske skvalpete og ekkel, men den tok bare 4 timer så det er til å leve med. Vi håpet egentlig på å få en plass i marinaen. Det gjør det litt enklere å få riggere ombord, for ikke å snakke om alt vi har planer om å bunkre opp her på Martinique. Marine er også en Port of Entry, så der kan vi også sjekke inn.

Marinaen i Marin bærer tydelig preg av å være en charter havn. Ingen bryr seg om en enslig besøkende båt på en bøye.

Men den gang ei. Marinaen var full. Det gjorde egentlig ikke så mye, for det var like greit å få tak i en skikkelig bøye (og denne gangen fungerte bøyefanger devisen). Og vi er litt lei av marinaer etter lang tid i Rodney Bay. Klokken var bare 16.00 da vi ankom Marine, og Steinar jollet til land for å sjekke inn og skaffe en baby stag reparatør. En halv time senere var han tilbake. Baby stag reparatøren kunne kanskje komme ut til oss på mandag, og innsjekking er kun mellom kl. 07.00 og 12.30. Kom tilbake til mandag. Lurer på om det er lov å oppholde seg i et land en hel helg uten å sjekke inn????

Kapteinen var i grunnen i ganske elendig humør da han kom tilbake. Som den søte hustru jeg er, tenkte jeg at en tur på restaurant ville være hyggelig. Det er jo ikke noe vi gjør så ofte (ha-ha). Restauranten var hyggelig, menyen var på både fransk og engelsk, betjeningen var hyggelig, maten kom fort og var nesten god, men det hjalp ikke. Humøret var ikke så mye bedre. Og da underholdningen begynte med to sikkert velmenende sangere som ikke kunne synge, da dro vi tilbake til båten og så på film.

04/02-06 Anse Mitan på Martinique (14º33,23' N -61º03,22'V)

(Janne skriver) OK - morgenstunden i dag var ikke særlig hyggelig. Steinar var i dårlig humør, jeg var i dårlig humør, og det fører ikke til særlig kreative diskusjoner om hvor ferden skulle gå videre. Her ville nemmelig ikke kapteinen være lenger. Men etter 2 timers iherdig kverulering og diskutering kom vi endelig frem til Anse Mitan rett på utsiden av Fort de France var et godt kompromiss. Vi var begge enige om at det var nordover, og dermed var vi på det nærmeste venner igjen. Kl. 10.00 bar det ut av Marine og nordover.

Enkelte vakre monomaraner er det jo her også

Seilasen viste seg å bli den flotteste vi har hatt i karibien så langt. Gliset til Steinar ble større og større, og det dårlige humøret forsvant som dugg for solen. Eller rettere sagt etter hvert som Noravind gikk fortere og fortere, ble kapteinen blidere og blidere. 9,5 knop var vi oppe i, og det uten at bølgene slo over hele båten, de kom nemmelig bakfra. Herlig. Det er visst slik det er å seile i karibien. Og slik skal det være fra nå av har jeg bestemt.

Etter nok et seilas på 4 timer var vi fremme i Anse Mitan, og la oss til ankers rett på utsiden av en deilig strand. Anse Mitan var et av de første turistområdene på Martinique, og det ser veldig rent og velholdt ut.

Anse Mitan er en fornøyelse å ligge i. Skolebarn på stranden og restauranter på brygga.

Her går det hurtigbåt ferger til Fort de France, og der kan vi kanskje finne en rigger. Og vi kan helt sikkert sjekke inn (på mandag). Forhåpentligvis blir vi ikke kastet ut som illegale innvandrere før det.

Et par timer etter at vi hadde ankret opp ble vi ropt opp på VHF'en av "Hurra!". De hadde leid seg bil, og hadde kjørt rundt nesten hele øya. De visste at vi var her, så de stakk innom for å hente bank kortet til Åse Britt. Hun hadde glemt det igjen i butikken i Rodney Bay, og vi fikk oppdraget med å bringe det til Martinique. Vi møtte dem inne i landsbyen Anse Mitan, og der var det skikkelig pittoresk. Jeg ble imponert over hvor ordentlig og rent alt er. Det er nesten som å være tilbake i Europa igjen.

Sivilisasjon! Landsbyliv, aircondition og moderne biler.

Etter at vi hadde spist et deilig måltid på restaurant (igjen), handlet vi mat på 8 Huit, gikk litt i suvenir butikker, handlet smykke til meg, sa ha det til "Hurra!, vi sees plutselig igjen, og dro tilbake til Noravind. Der hadde gudskjelov båten rett bak oss forlatt arenaen. Det betyr at vi har bedre plass, og ikke risikerer å dunke inn i en annen båt hvis vinden skulle snu. Da får jeg sove godt i natt. Søvnen kom ganske sent, for det var fest på den lille marinaen "Le Ponton" 100 meter bortenfor her. Men sånn er det på lørdagskvelder.

05/02-06 Anse Mitan på Martinique

(Janne skriver) Etter litt diskusjon om vi skulle bli her, eller flytte oss inn til Fort de France, ble vi enige om å være her. Der inne kan vi ikke bade, mens vi her bare kan hoppe i havet når vi vil. Nå fortjener vi en liten badeferie igjen. Det betyr at hele familien Hem falt ned i total sløvhet, som varte helt til langt ut på ettermiddagen. Herlig. Vi badet, solte oss, spilte dataspill, spiste baguetter og godteri, og drakk brus og øl.

Men jeg ville gjerne inn til landsbyen Anse Mitan for å ta noen bilder, i tilfelle vi flytter til Fort de France imorgen. Så Steinar og jeg tok jolla i land. Ifølge guide boken vår, så er alt stengt på søndager. Det var helt feil. Mesteparten av butikkene var åpne. Men det er jo mest suvenir butikker da, og det er ganske dyrt selvfølgelig. Midt i landsbyen er det en søt liten marina. På den desidert mest sentrale plassen i marinaen fant vi "Veto".

Veto i Martiniques koseligste havn.

De hadde ankommet arenaen på morgenen, med en mast som hadde behov for TL&C. Vi tok en pils på restauranten vi spiste på igår, og oppdaterte hverandre på de siste dagers hendelser. Jeg tror Knut Erik hadde blitt ganske skjelven da han oppdaget hvilken tilstand masten til "Veto" var i. De må ligge her til han har reparert den. Heldigvis hadde han med reservedeler som kan være ganske vanskelig å få tak i. Gaute og Knut Erik ble med tilbake til "Noravind" for å hente litt verktøy, og da skal jeg si Ida og Ole Martin ble irritert for at de ikke hadde blitt med i land.

Etter at Knut Erik og Gaute hadde forlatt åstedet, grillet vi hamburgere. Nå har vi jo funnet ut at gass grillen fungerer, så nå blir det vel grilling som gjelder. Hadde det bare smakt litt godt. Jeg må få tak i noe ordentlig krydder snart. Kanskje jeg finner noe når vi skal bunkre opp i Fort de France.

06/02-06 Anse Mitan på Martinique

(Janne skriver) Vi har funnet ut at vi vil bli her. Storbylivet er nok ikke noe for oss enda. I dag er det mandag, og innsjekkingsdag. Steinar overlot skoleungene til meg, og tok fergen inn til Fort de France for å sjekke inn, og for å kjøpe nytt stag. Det ble nok ikke en helt vanlig skoledag. Første time: Lærer'n leser ett kapittel av Harry Potter. Andre time: Ole Martin har naturfag og Ida har matte. Tredje time: Lærer'n leser ett kapittel av Harry Potter. Fjerde time: Ole Martin har historie og Ida har engelsk. Femte time: Lærer'n leser ett kapittel av Harry Potter. Sjette time: Ole Martin har engelsk og Ida har norsk. Syvende time: Steinar lærer'n kom tilbake og ødela neste kapittel. Nå skal vi nemmelig på sight seeing i Fort de France, og hente staget som er ferdig.

Etter å ha stelt oss litt, tok vi jolla til land og fergen over til Fort de France. Det virket ikke som fergeselskapet tok fergetidene så høytidelig. Fergen skulle gå kl. 15.45. Den kom kl. 16.00 og gikk 10 minutter senere. Godt at vi har kommet inn det karibiske tempoet........lev sakte.

Fort De France er en skikkelig storby med industri og McDonalds.

Det vi fikk se av Fort de France var chandler'n hvor vi hentet staget, en platebutikk der kapteinen kjøpte masse musikk, og McDonalds der vi spiste litt med "Veto". Samt gatene vi gikk for å komme til de forskjellige stedene. Det lille jeg fikk se varierte fra litt løent, til skikkelig strøkent. Men vi må ta en tur til inn til byen for at jeg skal få et ordentlig inntrykk. Det var ihvertfall masse butikker, så Steinar kommer til å kose seg stort.

Vi voksne ble enige om å bare spise litt på McDonalds, og heller spise en bedre middag når vi kom tilbake. Ungene syntes det var helt greit, hvis de kunne se på film i "Veto". Skulle du ha sett, idag ble det restaurant spising 2 ganger. Må jo ta igjen for hamburger grillingen igår. Så da ble det til at de voksne fra "Veto" og "Noravind" inntok en restaurant vi syntes så bra ut rett ved siden av bryggekaien. Maten var god den, og kelneren skikkelig blid og service innstilt. Men midt i måltidet begynte Eirill å klø. Hun hadde nemmelig sett en rotte oppunder taket. Slutt å tulle sier vi andre, og stirrer opp i taket. Der går det mange stålrør som holder taket oppe, og der tasset det rotter frem og tilbake. Ikke bare en rotte, men mange rotter. Jeg fikk ikke lov av Steinar å ta bilder, for ikke å tiltrekke oppmerksomheten til de andre gjestene mot rottene. Så dessverre får dere ikke se bilder av kreaturene. Vi fortet oss å spise opp, og tok god natt drinken et annet sted.

Dette var første gangen jeg har sett rotter i karibien, og er glad for at "Noravind" ligger på svai. Da kan nemmelig ikke rottene klatre inn i båten min via fortøynings tauene. Huff, nå begynner jeg å klø jeg også.

07/02-06 Anse Mitan på Martinique

(Janne skriver) Denne morgenen har vi sett den mest fantastiske regnbuen jeg har sett i mitt liv. Ref. nedenfor.

En dobbel regnbue over ankringsplassen i Anse Mitan. Herlig ikke sant?

Steinar har visst fått behov for å være for seg selv, så han reiste på tur idag også. Denne gangen skulle han ta bussen til Marine for å kjøpe ting på chandler'n der, som de ikke hadde her. Det betyr at jeg må være lærer i dag også. Skoledagen ble som forventet, masse kapitler av Harry Potter. Nå er vi snart ferdige med boka. Men skolebarna var også flinke til å lese. Ole Martin synes det er morsomt med historie, så nå er han kommet skikkelig langt i pensumet. Ida synes faktisk det er mest gøy med norsk, og hun skriver på opp til flere historier.

Utpå ettermiddagen kom Steinar tilbake med leiebil, og bilen full av drikkevarer. Han hadde ikke skjønt noe av disse små bussene, og funnet ut at bussen til Marine bare var for lokalbefolkningen?????? Kan det være at han synes det er enklere å kjøre bil? Ihvertfall så hadde de ikke de ingenting av det Steinar skulle ha på chandler'n der, så han hadde heller reist til dagligvarebutikk og hamstret drikkevarer. Vi fant ut at vi tok det tunge idag, så Steinar kjørte to turer til butikken. Nå er båten smekkfull av vann, cola, pils, eple- og appelsinjuice, samt noe jeg ikke vet hva er. Sider kanskje. I morgen bunkrer vi opp med hermetikk og matvarer som  holder lenge. Her på Martinique er det MYE billigere enn alle de andre øyene vi har vært på. Ihvertfall i matvarebutikken.

Utpå kvelden fant vi ut at vi fortjente en tur på restaurant. Vi har jo vært så flinke idag. Dessuten har vi ikke testet restauranten på Le Ponton enda.

Le Ponton; restaurant, diesel, leiebåter, 20 plassers marina, charter turer. Alt i en bryggeenhet.

Som sagt så gjort. Vi spiste en deilig middag der. Alle var fornøyd utenom Ida, for hun har kommet inn i en fase der hun ikke liker noe som helst. Alt hun spiser er baguetter med sjokoladepålegg og pasta. På Le Ponton ruslet det en gammel hund mellom bordene, og den satt trofast ved vårt bord til vi var ferdige med å spise. Kanskje vanket det noen godbiter, så den logret iherdig med halen hver gang vi så på den. Kapteinen sa: "Fy, fy, det er ikke lov å mate hunden ved bordet. Tenk hvis det var din hund." Så da svarte jeg at når de er så dumme å la hunden sitte å tigge ved bordet, så får de takke seg selv. Den syntes det var kjempe godt med entrecote. Jeg spurte kelneren for sikkerhets skyld om jeg fikk lov, og det var bare å sette igang. Men den ville bare ha små biter.

08/02-06 Sight seeing på Martinique

(Janne skriver) Idag har vi hatt historie, naturfag og samfunnsfag. Nemmelig rundtur på Martinique.

Vi startet med fredig mot ved 10 tiden, og satte kursen nordover i ca. 55 knop. Denne øya er så annerledes enn resten vi har vært på, at det ikke går ann å sammeligne en gang. Det er som å være i Europa igjen. De har skikkelig motorvei. Selv om det er en ganske svingete en, så er det en motorvei. Men i motsetning til i Europa så er denne motorveien omkranset av vakre blomster og palmer.

Etter et par timers kjøring kom vi til en liten landsby som heter Case-Pilote, og det var på tide med lunsj. Vi stoppet på torvet, og jeg ruslet inn på turist informasjons kontoret. Det var det en nydelig dame som snakket nesten bare fransk, men hun fikk forklart oss veien til byens beste lunsj restaurant. Jeg mistenker at det er den eneste. Det rareste med dette informasjonskontoret, var at det lå masse løv i en haug på gulvet, samt at masse løv var sopt sammen rundt disken. Merkelig. Kanskje de hadde storrengjøring.

Borgemesteren har, som seg hør og bør, det flotteste huset på byens torg.

Vi tok en liten rusletur ned til fiskehavnen, og her lå det en del yachter også. Når fiskerne her setter ut garnene sine ved 5 tiden om morgenen, gir de blaffen i hvem de måtte vekke. Ligger det en yacht feil plassert, så blir de kjeppjaget. Folk her vil fortsette å ha landsbyen sin slik den alltid har vært. De vil ikke at den skal bli nok et eldorado for yachties som oss, og det står det respekt av.

Fiskehavnen med det lokale motorverkstedet.

Restauranten fant vi langs strandkanten. Vi ble litt betenkt da vi var de eneste kundene, men vi har funnet ut at vi har det med å spise på alle de tider hvor lokalbefolkninger ikke spiser. Så vi satte oss ned og bestilte. Jeg bestilte grillet fisk og de andre kylling med spagetti. Før vi hadde fått maten, var restauranten full av andre gjester, men jeg tror bare ett annet par var turister. Maten smakte fortreffelig, og vi fortsatte turen mette og fornøyde.

På vei til den lokale lunchrestauranten. Der fikk vi Red Snapper som bare var en time gammel..

Neste stopp var St. Pierre nord på øya. Denne byen ligger ved foten av vulkanen Montagne Pelee. Historien sier at i 1658 utslettet europeiske nybyggere de siste karibiske innbyggerne. Før den siste døde, fremsa han en fryktelig forbannelse som sa at Mt. Pelee ville ta en fryktelig hevn. Det gjorde vulkanen den 8 mai 1902, da hele St. Pierre med 30.000 innbyggere ble utslettet i en fryktelig vulkanutbrudd. Det var kun 2 overlevende. En morder som satt i en steincelle i fengsel, og en som hadde gått ned i kjelleren sin. Det verste av alt var at borgermesteren og ledende industriherrer hadde overbevist folk om at det ikke var noen fare på ferde. Det var nemmelig valg snart, og borgermesteren mente han ville bli gjenvalgt hvis ikke noe galt skjedde. Industriherrene mente de ville gå konkurs dersom byen ble evakuert. Ergo var det bare noen få sjeler som forlot byen, selv om vulkanen hadde buldret og hatt små utbrudd over en lengre periode. Byen er gjenoppbygget oppå de gamle ruinene, og veggene i de gamle husene kan vi se igjen i de nye. Samt at i hele byen er det ruiner som er utgravd etter katastrofen.

Det lå aske og svart lavastein overalt i St. Pierre.

Vi måtte jo kjøre opp for å se på synderen. Man kan kjøre opp til 824 meter over havet, og deretter gå hele veien opp til vulkanen. Men den er over 1.300 meter høy, så det var uaktuelt for oss. Vi hadde ikke utstyret som trengtes. Som for eksempel skikkelige sko og klær. Det var kaldt der opp, fordi helt nede på 800 meter var fjellet dekket av skyer, så vi var ganske våte da vi kom tilbake til bilen. Ole Martin var litt skuffet, for han ville gjerne klatre opp til toppen. Vi lovet at neste gang vi kommer til en øy med en vulkan, så skal vi klatre til topps. Det verste er at nær sagt alle de karibiske øyene har en vulkan, så det betyr at vi skal ut å trimme ganske snart.

Kaldt, tåke, regnbyger og ingen sikt. Nesten som i Norge, vi fikk litt hjemmelengsel.

Vi fant ut at vi ville kjøre tilbake på østsiden av øya, og da gikk veien ut til kysten gjennom regnskog. Det er ganske imponerende å kjøre gjennom bambusskog, og vite at de digre plantene egentlig er gress. Vi hadde også planer om å stanse på en rom-destilleri som det myldrer av på øya. Men skiltene med henvisning til disse kom litt for brått, og vi var vel egentlig ikke interessert etter hvert som mørket falt på.

Regnskog er ganske stilig. Når luftfuktigheten blir så høy og konstant, vokser planter på en helt annen måte.

Da vi nok en gang var tilbake i Fort de France kjørte vi innom et kjempedigert kjøpesenter som heter Carrefour. Vi måtte fylle opp båten med matvarer med lang holdbarhet. Slik som hermetikk og pasta. Dere vet jo hva jeg synes om handling, så jeg hadde gardert meg med en handleliste. På den måten, tenkte jeg, kunne jeg kanskje avverge at min kjøpegale familie gikk bananas på kjøpesenteret. Vi skulle ha mat og godis, ingenting annet. Det første vi kom til var DVD filmer, tegnesaker og klær. Da det tok over 30 minutter bare å komme forbi de 2 første hyllene i et mega digert kjøpesenter falt jeg i frø. Men etter et par tre timer hadde vi fått alt vi skulle ha (og mye vi ikke skulle ha), unntatt Picknik skinke som vi handlet på en annen butikk.

Kapteinen er som sagt en forsiktig mann. Han hadde funnet ut da vi dro på tur, at det var best å ha jolla ved båten. Da så det nemmelig ut som om vi var hjemme, og det var liten sjans for innbrudd. Det er også liten sjans for at jolla skal bli stjålet når den er lenket fast til båten, kontra om den skulle ligge lenket fast til en brygge. Ergo kjørte Steinar først oss inn til land, for deretter å kjøre tilbake til Noravind og svømme til land selv. Ikke at jeg på noen måte mener å kritisere, men var ikke det noe tungvint?? Det betydde jo at han måtte ut å svømme igjen da vi kom tilbake. Men vi klarte ihvertfall å få plass til hele familien og plastposer med mat tilsvarende 2 digre stappfulle handlevogner i jolla, så vi slapp å kjøre flere ganger.

09-10/02-06 Anse Mitan på Martinique

(Janne skriver)

Vi har vært ute å reist i 7 måneder. Tenk på det.

Disse to dagene har vi benyttet til å fikse båten litt, samt at jeg har hatt litt tid for meg selv. Vi hadde nemmelig blitt enige om å ta en handletur til Fort de France og kjøpe litt klær til alle sammen. Men etter Carrefour hadde jeg fått mer enn nok av handling, og kunne ikke komme på et eneste klesplagg jeg bare MÅTTE ha. Derfor reiste Steinar og ungene til byen uten meg, og må jeg nok innrømme, etter noen heftige diskusjoner. Jeg håper de skjønte at jeg trengte litt tid for meg selv. Aggresjonen ble ble borte ved iherdig vasking og rydding av båten, og da familien kom tilbake var jeg blid og fornøyd igjen. Særlig da det viste seg at de hadde kjøpt massevis av klær til meg, men nesten ingenting til seg selv. Hva skal man si om en sånn familie??? Jada, jeg er glad i dem. De hadde kjøpt kjole (som ikke var kort og gjennomsiktig), fire topper (som var korte men ikke gjennomsiktige), et skjørt (som var langt og gjennomsiktig) og to bikinier.

Gjett om jeg var glad for at båten var i tipp topp shape da vi fikk besøk ombord. Noen ganger kommer det folk ombord, som gjerne vil se  hvordan det er i en katamaran. Denne gangen fikk vi besøk av landslagstreneren til jentene som seiler Laser. De var på treningsleir her på Martinique, og han trente jenter fra alle de skandinaviske landene. Flere av dem er visst VM vinnere. Nå holdt de på å trene til OL i 2008, og begynte å få dårlig tid. Det kan jeg jo skjønne. Bare to år da gitt. Ja, ja, folk har forskjellig oppfatning av tid. Da vi fortalte hvordan det var å seile på langtur, fortalte han hvordan det var å være landslags trener. En totalt forskjellig verden enn vår, og jeg tror nok han kunne tenke seg et langturseilas.

Ellers har vi hatt nok en liten vintur i "Veto". Det blir vel en stund til vi får se dem igjen. De skal møte venner som har lånt en seilbåt, og skal seile fort etter hva vi har fortstått. Men Knut-Erik hadde tid til å hjelpe oss med baby-staget før de seilte avgårde for å møte "Christiania". Etter en siste lunsj/middag i Anse Mitan gjorde vi sjøklart (forhåpentligvis), fylte diesel, og la ut på tur nordover.

10-11/02-06 Nattseilas til Iles des Saintes (15º52,21' N -61º35,05'V)

(Janne skriver) På engelsk blir navnet på småøyene rett sør for Guadeloupe The Saintes, og det er litt enklere. Selv om vi har vært på Martinique en uke nå, så er vi ikke blitt noe bedre i fransk. Men The Saintes er også franske, så kanskje vi lærer litt mer her.

Seilturen til The Saintes fant vi ut skulle foregå om natten. Vi hadde ikke lyst til å reise innom Dominica, da vi har hørt litt negative ting om øya, samt at vi trengte å få beveget oss et stykke. Vi er tross alt på seiltur. Man kan ikke bare ligge og duve til ankers eller i en eller annen karibisk marina hele tiden skjønner dere.

Det må gå som det gjerne gjør når Noravind reiser på tur. Vi fikk skikkelig drittvær for å si det mildt. Nå begynner jeg å lure om reklamen bare tuller når det gjelder de såkalte "Blue Water Cruising" med 10-15 knop aktenfor tvers eller på platt lens med forholdsvis FLAT sjø. HVOR ER DET????

Men rett skal være rett, det var ikke masse vind og masse bølger HELE tiden. Bare når JEG skulle sove (føltes det ut som ihvertfall). Jeg fikk nemmelig tildelt vakter som medførte at jeg skulle sove over kanalene. Mellom alle de karibiske øyene er det kanaler der det er skikkelig ruskesjø. Der kommer Atlanteren inn med full kraft. Jeg trodde vel kanskje at Atlanteren hadde roet seg nå som det er februar, men den gang ei. På den annen side, så er det veldig greit at Steinar tar de ekle vaktene, for jeg har vel en tendens til å bli litt redd når vind og bølger tar helt av. Bølgene var ikke så høye, men de skvulpet skikkelig, og på slutten kom de inn rett forfra, noe som betyr klasking med en katamaran. Ikke hyggelig. Men på vakten min fra kl. 01.00 til 05.00 fikk jeg se et fenomen jeg aldri har sett før. Jeg måtte til og med vekke Steinar så han også fikk se det, ellers er det sikkert ingen som hadde trodd meg. En regnbue midt på natten. Fullmånen skinte tindrende klart mellom skyer og regn og vind, og laget en regnbue som først så grå ut. Men da jeg kikket nærmere, så jeg bleke avskygninger av fargene i regnbuen. Stilig.

Vi har forresten endelig også sett "Det grønne glimtet", og det varer litt mer enn ett sekund. Det kommer akkurat når den siste biten av solskiven forsvinner under horisonten. Man blir jo ganske ør i øynene av å niglane på sola de siste par minuttene før den går ned, men nå har vi ihvertfall sett det.

Steinar var ikke helt enig med meg i at det hadde vært et masete seilas. Det var jo ikke stort annet å vente når man seiler ut når det er meldt 20 knop vind. Da blir det masse bølger. Ja, ja, jeg skal huske det til neste gang. Når det er meldt 10 knop, så blir det kanskje 15, og det er sikkert akkurat passe.

Da vi kom inn mellom øyene på The Saintes ved 8 tiden begynte det å øs regne. Det regnet slik at vi  nesten ikke så de forskjellige øyene, og ihvertfall ikke fiskerne i de små farkostene sine. Men endelig hadde vi massevis av flaks. I ett opphold  i regnbygene fant vi frem til riktig bukta på øya Terre den Haut. Vi hadde bestemt oss for å legge til i hovedstaden.

Hovedstaden på The Saints

Det er jo så smått at det går nesten ikke ann. Herlig er det. Vi hadde knapt stukket baugen på innsiden av bukten før vi fikk opprop på VHF'en. Det var "Hurra!" som fortsatt er her. Så begynte det å øs regne igjen. Men i neste opphold, fikk vi kastet dreggen rett bak "Hurra!" uten å bli våte. Og du snakker om gode venner. De lurte på vi ville ha kaffe, og da tenkte jeg at de kanskje ville at vi skulle komme ombord i "Hurra!" og drikke kaffe når vi var ferdige med ankring og alt det medfører. Må si at jeg følte stresset presse seg på. Men neida. Åse-Britt og Ferdinand hoppet i jollen sin med kaffelatte i hver sin kopp til Herr og Fru Noravind. Snakk om god service. Det var til og med melkeskum og ekstra sukker med. Yess, sånn vil vi ha det.

Akkurat der hvor "Hurra!" lå, rullet det noe skrekkelig, så vi flyttet oss nord i bukta. Og her ligger vi nå. Etter en liten seiltur til en annen bukt, kom "Hurra!" tilbake, og la seg ved siden av oss. Ida ble kjempelykkelig, for der er det Guri og Ingrid å leke med. På morgenen hadde vi blitt enige om å gå ut og spise pizza på ettermiddagen. Men, da tiden nærmet seg, fikk vi det første tilfellet av sykdom ombord. Jeg fikk skikkelig vondt i magen,og måtte bare gå å legge meg. Etter å ha sovet noen timer, følte jeg meg rimelig bra (bare litt kvalm), og sitter nå her og skriver. Kapteinen kom tilbake etter pizza spising i byen, og et glass vin på "Hurra!", og ligger nå og sover i cockpiten. Det er ham vel forunt.

Skipperblund på frivakta.

Ole Martin hadde ikke lyst til å leke med jentene, så han kom også tilbake. Ferdinand bringer vel Ida tilbake når det er slutt på leken. Jentene skulle nemmelig bare gjøre ett eller annet.

12/02-06 Iles des Saintes (15º52,21' N -61º35,05'V)

(Janne skriver) Steinar og jeg begynner å føle at vi har hastverk, og det er en lite hyggelig følelse. Lenge siden jeg har kjent det gitt. Vi prøvde nemmelig å planlegge videre seile rute på morgenen idag, og fant ut at vi må hoppe over mange øyer hvis vi skal rekke å få med oss Cuba også. Det er vel nesten bare å innrømme.............vi rekker nok ikke Cuba. Kanskje vi kan ta fly fra Dominikanske Republikk? Vi får se hva fremtiden bringer. Men vi ble ihvertfall enige om å forlate The Saintes imorgen.

Kapteinen og admiralinnen reiste inn til land ved 12 tiden for å ta byen og omegn i nærmere øyensyn. Kapteinsbarna ville ikke være med, for de hadde fått besøk av Hurra-barna. Da er det selvfølgelig mye morsommere å bade og leke med plastalina enn å være med mamma og pappa å se på nok en liten pittoresk by.

Men denne byen er virkelig flott. Bare se på disse bildene:

Utrolig flott by med masse sjarm og easy living.

Her kunne vi faktisk ha tenkt oss å bo. Folk her er så hyggelige, og hilser på oss på gaten. Til og med en liten jente på sykkel sa så søtt "bon jour". Som dere skjønner, så snakker de fortsatt feil språk, men det må da kunne gå ann å lære fransk, selv om det er vanskelig. Vi travet gatelangs en lang stund før vi stoppet i butikken i fiskehavnen og kjøpte oss en kald pils hver. Deretter satt vi oss på bryggekanten, tok av oss sandalene, dyppet tærne i vannet og drakk hver vår iskalde pils. Dette mens vi nøt utsikten, og diskuterte fordeler og ulemper ved å bo så nærme vannet. Det ble ikke mange ulempene.

Blant de enkleste stedene å like over evne.

Vi tok sideveiene tilbake til jolle-brygga, og der var det nok mer fattigslig. Eller kanskje ikke fattigslig, men mindre vedlikeholdt enn i hovedgaten. Men det er jo gjerne slik at man gjerne vil vise en uplettet fasade.

Medaljens bakside ser også bra ut.

Jeg fikk kjøpt meg en flott t-skjorte (må jo ha en fra hver øy). Den ble innkjøpt i en kunstbutikk, og hadde påtrykk av et av bildene til kunstneren. Hun heter Martine Cotten og maler akvareller på bomull. Temaene er selvfølgelig karibiske, og fantastisk flotte. Tenk å kunne være så flink til å male, ha sin egen butikk på en slik deilig plass, og tjene penger på det man liker aller best. Tankene går til svigermor som også gjør det, om enn ikke i en butikk. Maleriene hennes er nydelige. Og tankene går til mamma som burde gjøre det. Hennes malerier er nemmelig også nydelige.

På vei tilbake til båten stoppet vi i "Hurra!" og informerte om at vi måtte ha et møte om hvor ferden skulle gå videre. Ikveld hadde det passet bra med et glass vin og rute planlegging på Cafe de la Marine. En søt liten kafe rett ved jolle brygga. Det var de helt med på, for de ønsker også å få litt fortgang på reisen.

Tilbake i båten informerte vi kapteinens barn om at de skulle trimmes (vi også). Vi må nemmelig opp til Fort Napoleon og se på iguanene. Fortet er bare åpent i perioden 09.00 til 13.00, og det er altfor tidlig for oss. Inne på fortet er det anlagt en kaktus hage, men vi vil bare se iguanene. Det ble en ganske slitsom tur opp dit, men det er nok bare fordi det er så varmt. Gudskjelov hadde vi tatt med oss vann, så vi ble ikke dehydrert. På veien opp møtte vi masse geiter på vei ned, samt at alle husene oppover hadde høner og haner.

Vi mistenker husdyrholdet for å være av romantiske årsaker.

Vi har merket at det er massevis av haner rundt omkring. De begynner å gale ved 6 tiden om morgenen. Når først en begynner, begynner alle de andre også. De prøver nok å overgå hverandre i praktfull galing. Vel opp ved fortet fikk vi se våre iguaner. De var ikke redde i det hele tatt. Men de var ikke vakre.

Øya er kjent for sine store iguaner. De er rundt en meter lange og ser tunge ut.

Vi tok et sveip rundt nesten hele fortet, og plukket med oss litt aloe vera. Kjekt å ha. Hvis de bare ikke hadde siklet sånn. Vi hadde jo ingenting å pakke dem inn i. Og da vi leste at det var strengt forbudt å plukke noen planter, så kastet vi de to bladene vi hadde plukket. På veien tilbake til jolle brygga fikk vi med oss babord side av byen også. Da hadde ikke ungene noe valg, og måtte bli med. Utspekulerte foreldre. Herlig. På den siden av byen så det ut til at det var små leiligheter som ble leid ut til turister. Tror ikke helt at jeg ville ønske å bo i en slik leilighet.

Bretagnsk sjarm med karibisk klima.

Men det var enkelte skikkelig flotte hus innimellom.

Da vi kom tilbake til båten ble det diskusjoner om vi skulle på restaurant (som vi tror åpner kl. 19.00), eller om vi skulle spise i båten. Det ble til at vi sparte kr. 1.000,- og spiste i båten. Skikkelig gourmet mamma mat.

Ved 7 tiden møtte vi "Hurra!" på Cafe de la Marine. Ungene våre ville nok en gang ikke være med. De ville være i båten og se på Alle De Vakre Hestene på DVD. Da vi kom til kafeen, tok det ca. 5 minutter før Ingrid og Guri tok Hurra-jolla og kjørte til Noravind. På kafeen sammen med Åse-Britt og Ferdinand var det også et engelsk par de hadde blitt kjent med. De har en sønn på 4 år, og venter barn nummer to om 3 måneder. Det har de bestemt seg skal komme til verden på Trinidad, så de hadde litt hastverk med å komme dit. Man vet aldri når et barn bestemmer seg for å gjøre entre. De er på vei jorda rundt, og venter å være tilbake i Gurnsey om ca. 3 år. Snakk om tøffinger.

Vi fant ut at det var bedre å rute planlegge i cockpiten på "Hurra!" enn på kafe. Alle ble med, selv engelskmennene som skulle motsatt vei. Det eneste vi fikk planlagt, var å reise imorgen. Samt at vi tar kanalen som går tvers gjennom Guadeloupe på det smaleste punktet. Guadeloupe ser ut som en sommerfugl, og kanalen er da midt på øya.

13/02-06 Fra The Saintes til Pointe a Pitre på Guadeloupe (16º14,06' N -61º32,05'V)

(Janne skriver) Som planlagt, så begynte vi dagen med en kopp kaffe. Deretter litt frokost, og så reiste Steinar i land kl. 10.00 for å sjekke ut. Her på The Saintes er det Gendarmerie Municipal som hjelper oss med dette. De må fakse alle papirer til Guadeloupe, men det tar ikke lang tid allikevel. Etter bare en time var han tilbake igjen. Ferdig utsjekket. Da har vi 72 timer på oss til å forlate landet.

Når Noravind skal ut på tur, så går jo ikke ting på skinner. Så heller ikke denne gangen. Vi hadde planlagt avreise før kl. 12.00, og alt var sjøklart kl. 11.00 (tror jeg). Da ringte telefonen til Steinar, og han ble sittende å prate i en lengre periode. Samtidig kom "Apricus" seilende inn, og Sonja kom roende bort for å si hei og hade. Da Sonja hadde rodd tilbake til "Apricus" og Steinar var ferdig å prate i telefonen, kom en heller stresset mann kjørende i jollen sin og la til på siden av oss. Båten hans het "Nora", og han lurte på om Steinar hadde fått med seg hans papirer fra Gendarmerie. Og skulle du ha sett, der var hans papirer, og ikke våre. Det betød at Steinar måtte tilbake å hente våre papirer etter kl. 14.00, for da åpnet kontoret etter lunsj. Ferdinand mente at kontoret var oppe bestandig, og rodde kapteinen inn i jollen sin. Vi hadde jo allerede tatt av motoren og heist opp jolla vår. Kontoret var stengt.

Men kl. 14.30 var vi på vei. Endelig. Åse Britt hadde kalt på VHF'en og fortalt om flott seilas, så det var bare å sette alle kluter. Da vi hadde fått ombord alle ankrene og satt kursen, kalte Åse-Britt igjen og sa at vinden dreide visst, så det hadde blitt huskete der ute i passasjen mellom The Saintes og Guadeloupe. Kan ikke si at jeg ble overrasket. Noravind skal jo ut på tur. Det er bare 20 nautiske over til Guadeloupe, men ferden gikk selvfølgelig mot været, så det ble en huskete tur. Cockpiten er nok en gang full av salt og denne gangen blir den ikke gjort ren før vi kommer til Antigua. Vi må over en kanal passasje til før vi kommer dit, men det er allerede imorgen.

Kl. 18.30 kastet vi ankeret ved siden av "Hurra!" i Pointe a Pitre på Guadeloupe. I denne lille bukta var det fullkomment vindstille, så vi surret oss sammen slik at ungene lettere kunne gå frem og tilbake. Pointe a Pitre er den største og viktigste byen på Guadeloupe, så vi ble enige om å ta jollene inn for å gå på sight seeing. Til vår skuffelse var alt stengt, utenom en par tre restauranter. Og med stengt, så mener jeg stengt med lemmer foran alle vinduer og dører. Vi kunne ikke en gang ane hva slags butikker som befant seg innenfor. Men det var en vakker park der, med en liten lekeplass der ungene kunne springe av seg en del energi.

Storbyer er som storbyer flest.

Vi kjøpte oss en is hver, og så bar det tilbake til båtene. Kl. 21.00 tuslet jeg i seng, for vi skal opp igjen kl. 04.00 inatt (eller på morgenkvisten alt etter som du ser det). Den første broen i Riviere Salée åpner kl. 05.00 presis.

14/02-06 Fra Rivière Salée til Antigua (16º15,96' N -61º32,90'V)

(Janne skriver) Kl. 04.00 er veldig tidlig å stå opp, men etter et par kopper med kaffe var vi klare til innsats igjen. Vi hadde lest i guide boken vår at vi måtte være klare foran broen i god tid, med alle lys tent. Hvis ikke mannen som skal åpne broen ser at båter venter på å passere, da snur han bilen og kjører hjem og drikker kaffe. Vet ikke helt hvor mye hold det er i det, for det stod ihvertfall to herremenn nede ved inngangen til bropasseringen, og en oppe i kontroll tårnet. Så da måtte det være 3 menn som snudde bilen for å kjøre hjem og drikke kaffe. Vel, vel, vi kom oss gjennom broåpningen etter å ha dundret styrbord side, fra baug til akter, inn i betongmuren. Åpningen er bare 7,5 meter bred og Noravind er nå vant til digre manøvreringsrom, så det ble i trangeste laget. Vi skulle ha holdt til babord gjennom åpningen, for strømmen førte oss rett inn i muren på styrbord side. De hyggelige herremennene ropte ett eller annet om babord, men det var også alt vi forstod av fransken. Derfor stod jeg på babord side med blåsen, og der var den ikke til stor nytte når styrbord side ble angrepet av betongmuren. Ja, ja, shit happens. Gjennom den andre broen gikk alt så meget bedre, selv om den ikke var særlig mye bredere, og med en skarp babord manøvrering rett etter.

På dette tidspunktet nærmet klokken seg 06.00, så "Hurra!" og vi la oss til på bøyer rett etter den siste broa. Hadde lest i guide boken at det var lurt å ligge der å vente på dagslyset, for vi er nå midt i en mangroveskog. Vi ble enige om å dra på sight seeing med jollene ved 8 tiden, for vi måtte være på vei til Antigua senest kl. 10.00.

Kanalen minnet litt om "Keiserkanalen" i Tyskland.

Og vi var faktisk igang kl. 08.00 etter at kapteinene hadde hatt racer kjøring med jollene for å se hvor fort de kan gå. Vår gjorde 16 knop, og det var ikke Steinar fornøyd med. Vi jollet rundt i mangrove skogen i en times tid, og det var en interessant opplevelse. Røttene vokser faktisk i saltvann, og det vokser skjell på dem. Krabbene klatrer også rundt i trærne.

Jolletur i mangroveskogen var en høydare. Her er vi sammen med Hurra! Det er de som tok bildene av oss.

Så tidlig på morgenen var det helt stille og fredelig overalt. (Når man ser bort fra motorduren fra jollene) Vi så massevis av fisk som hoppet, og skremte opp vakre fugler på vår vei gjennom mangrovene. Men alle morsomme ting må ta slutt en gang, også denne lille utflukten. Overfarten til Antigua venter.

Denne gangen ble faktisk ikke overfarten så ille. Vi hadde det morsomt med å kappseile med "Hurra!" nesten hele veien. Men da vi nærmet oss Antigua fliset han fra oss. Det var nok bare for å vise seg, og vi syntes ikke det var noe moro. Nå må vi kjøpe is igjen (for andre gang har vi tapt veddemål med Hurra). Denne gangen seilte vi faktisk hele veien, og brukte ikke motor i det hele tatt. Det tror jeg ikke Noravind syntes noe særlig om, så da vi skulle starte motorene ved innseilingen til English Harbour på Antigua, fikk ikke babord motor kjølevann igjen.

Mirabella V er 246 fot lang og 338fot høy. Det er verdens største enmaster. Man kan parkere flere fullstørrelse busser på tvers inne i skroget om man skulle få lyst til det.

Men vi klarte å få lagt til i Nelson's Dockyard Marina før "Hurra!" i hvert fall. Men det var et skikkelig aberas. Vi må ligge med akterenden inn, og binde oss fast i en bøye forut. Det hadde vært helt OK, hvis ikke bøya hadde vært sånn cirka midtfjords. Først bandt jeg fast et 20 meters tau, og fant fort ut at det ble altfor kort. Hektisk aktivitet, og så ble et 40 meters tau skjøtet på 20 meters tauet. Det holdt akkurat. Kan tenke meg det var 5 meter igjen av tauet da vi var vel fortøyd i brygga. "Hurra!" kom sigende inn ved siden av oss, og de hadde et så langt tau. Snakker om velutstyrt båt. Kanskje jeg skal ønske meg et 60 meters tau i gebursdags presang? Et grått et kanskje? Og en ny fender som erstatning for den som forsvant utenfor Gran Canaria?

Før vi hadde rukket å summe oss, kom ei lita jente hoppende og sprettende. Det var Camilla fra CoCoNuT med lillebroren Collin på slep. Det ble en hjertelig gjenforening mellom Ida og Camilla. De har nok savnet hverandre i et par måneder nå. Etter en liten stund kom også Leslie travende. Hun ser helt strålende ut, og ryggproblemene blir mindre og mindre.

Gledelig gjensyn med Camilla fra Coconut.

CoCoNuT gjengen stortrives her på Antigua, og har bestemt seg for å bli her i et års tid. De må være helt sikre på at ryggen til Leslie er helt leget, før de legger ut på Stillehavsturen sin. Camilla og Colin har derfor begynt på skole her, og det virker som det går veldig bra. De har til og med fått seg skoleuniform.

Nesten hele Coconut, vi manglet bare Trond som dessverre var i Norge en snartur.

Leslie tok oss med på en liten runde rundt i Dockyard Marina, før hun gikk for å lage middag. Og denne marinaen er virkelig en flott plass. Den er egentlig et museum, og det koster penger å komme inn.

English Harbour er den eldste havnen i Caribbean.

Havnen var ferdig bygget i 1745 og ble Englands viktigste marinebase her i området. Nelson, Englands største sjøhelt, var stasjonert her i 1784, og ble etterhvert kommandant. Han likte seg ikke på Antigua, men havneområdet er likevel oppkalt etter ham. Da kommandant Vernon Nicholson seilte inn i English Harbour i 1947 var hele havnen i ruiner, og alt var gjengrodd. Nicholson's Charter Company etablerte seg her i 1949, og restaurerte ruinene tilbake til fordums prakt.

Kanoner som gjerdestolper og det flotteste beliggende seilloftet vi har sett så langt.

Havnen administreres nå av Nelson's Dockyard National Park, og er litt av et syn. Etter at Leslie hadde lagt barn, kom hun en tur på besøk til oss. Vi hadde en veldig trivelig kveldsstund sammen med henne, og fikk høre mange gode  historier fra livet i karibien.

15/02-06 Antigua (17º00,51' N -61º45,83'V)

(Janne skriver) GRATULERER MED 70 ÅRS DAGEN PAPPA. Håper du nyter den i varme omgivelser i Malaysia.

Det er merkelig å ligge i en marina igjen. Jeg er helt utslitt. Først våknet jeg av at det stri regnet, og måtte opp å sjekke at alle luker var stengt. Deretter drev Noravind å stanget i brygga, og det hørtes ikke bra ut. Derfor måtte jeg vekke Steinar slik at han kunne sjekke fortøyninger (jeg kan jo ikke gjøre alt heller, har dere hørt om arbeidsfordeling) . Så nå tenker jeg han er like trett som meg. Ihvertfall hadde han gjort en avtale kl  10.00 med en som skulle gi tilbud på polering av båten. Han var på plass kl. 08.15 og lurte på om kapteinen var tilregnelig, jeg mener våken. Det var ikke kapteinen, han var i heller dårlig humør. Da kapteinen fikk høre at det kostet US$ 500 (ca. kr. 4.500,-) å få polert båten ble han stram i fjeset og sa NEI.

Idag var det innsjekkings dag. Customs åpner kl. 09.00, og Ferdinand var ferdig innsjekket før oss. Han kom noe blek tilbake, og fortalte om 350 kr natten, uten strøm og vann. Kapteinen på Noravind ble enda strammere i fjeset, og gikk for å sjekke inn. Vi måtte ut med kr. 500,- pr.natt, og jeg fikk beskjed om at vi legger oss ut på svai imorgen. Det koster nemmelig bare US$ 4 pr.natt. Ja, ja, men flott er det ihvertfall her.

Verdens søteste dame stod klar på brygga da vi ankom, og spurte om vi hadde noe vask hun kunne ta for oss. Nå har det ikke blitt vasket klær, håndklær eller sengetøy på Noravind på aldri så lang tid, så etter at Leslie hadde garantert at hun var til å stole på, sendte jeg alt med henne idag. Og det ble 7 sekker med skittentøy.

Denne damen administrere vaskeriet sitt fra brygga ved hjelp av en VHF. Den rosa erke-engelske kjolen er blitt et kjennemerket. Hun har vært her så lenge noen kan huske.

Dette marina livet i English Harbour er kun for spesielt interesserte. Man må ihvertfall like å ligge på utstilling. Ved 11 tiden hver dag inntar horder av cruise båt turister havnen, og de har 20 minutter på seg til å ta bilder, kjøpe suvenirer og komme seg tilbake i bussen. Denne marinaen er jo egentlig et museum, så det er egentlig ikke så rart, men ganske irriterende. Men på den annen side, hvis vi IKKE hadde ligget i denne marinaen, så hadde vi ikke truffet Ida og Bjørn med barn og venner. De er på cruise i karibien.

Ida og Bjørn med venner og barn. Ida og Steinar vokste opp sammen hjemme i Vestskogen. De traff på oss i et tidsvindu på bare noen få timer. Man kan undre om verden er liten eller om det er noe annet som gir slike opplevelser.

Det er helt utrolig hvor liten verden er noen ganger. I denne pytte lille marinaen på Antigua i karibien, møter vi bekjente fra Tønsberg. Sist gang jeg møtte Ida var på jobben min i Horten for ett års tid siden, og sist gang jeg møtte Bjørn var for mange år siden. De visste at vi var ute på tur, og hadde spøkt med at: "Kanskje vi møter Janne og Steinar her, ha-ha". Og det var jo akkurat det de gjorde. Kjempe morsomt. Dette kommer vi til å leve lenge på. De hadde heller ikke mer enn de tilmålte 20 minuttene, og måtte haste videre. Håper dere hadde et fortreffelig cruise videre Ida og Bjørn.

Akkurat i disse dager ankommer det folk som er deltagere i en regatta for robåter. Og de ror samme rute som vi har seilt over Atlanteren, bare at de kommer inn her i Antigua og ikke St. Lucia. Idag krysset 3 jenter fra England målstreken, og aldri har jeg sett lykkeligere mennesker.

Mottagelsen i English Harbour med ståk og roping og hoiing. Dette er første gang de nærmer seg land

etter 86 dager i havet.

De har brukt 3 måneder på turen (startet nesten samtidig med oss i november), og har ikke sett andre mennesker på hele denne tiden. Da blir det ganske overveldende å komme inn til en mottagelses komitee på ihvertfall 50 mennesker, musikk, jubel, klapping, tuting, hyling og oppskyting av nødbluss. Mennene/kjærestene deres stod også og ventet, og det ble selvfølgelig snørr og tårevåte gjensynsglede. Jentene klarte nesten ikke å stå på bena da de klatret i land. Kanskje ikke så rart når de har sittet i 3 måneder i en liten robåt?

Jentene kunne ikke gå selv når de kom i land, og måtte støttes frem og tilbake.

 Gjensynsgleden hos ektefellene på land var stor.

Siden det er så urimelig dyrt her i English Harbour, fant vi ut at vi måtte på restaurant. Det er da helt logisk. Særlig når vi skal ha med barn som nesten ikke liker noen ting. Vi gikk på restauranten H&Q som holder til i de gamle offisers messene.

Det ble selvfølgelig som forventet. Ida ville ikke ha maten sin, selv om hun fikk pasta som ikke stod på menyen. Steinar, Ole Martin og jeg hadde alle bestilt noe vi trodde var biff, men det viste seg å være en  ganske slintrete affære av en biff. Da vi fikk regningen var det nesten så vi begynte å le, men vi klarte å holde oss, og begynte nesten å gråte isteden, så dyrt var det.

16/02-06 Nelsons Dockyard, fortsatt i Antigua

(Janne skriver) Dusje må vi selvfølgelig når vi endelig ligger i en marina. Det kostet bare EC$ 5 pr.pers. Det billigste jeg har kjøpt hittil i English Harbour. Nåvel, hvis man ser bort fra en baguett til EC$ 3,50. Men nå ble vi kvitt et helt syltetøyglass av vekslepenger. Jeg tror ikke hun som tok imot betalingen av Ida og meg ble særlig lykkelig over å få betalt i 1 og 2 center tilsvarende 10 EC$.

Før vi la fra kai, gikk Steinar og jeg en tur til Falmouth Harbour rett ved siden av English Harbour. Leslie fortalte at marinaen der blir kalt "The Christmas Tree Alley". Det er nemmelig slik at alle båter som har en mast på OVER 100 FOT må ha en rød lanterne på toppen. Dette for at småfly ikke skal fly inn i mastene. Igår kveld telte vi 2 røde lys her i English Harbour, og 15 i Falmouth Harbour. Det må vi jo ta i nærmere øyensyn.

Falmouth Harbour hvor megayacthene kommer inn

Det var også i tankene at vi kanskje kunne flytte til en marina i Falmouth. Kanskje det var billigere enn museums marinaen vi ligge i nå. Men, vi fant ut etter hvert som vi gikk langs med bryggene, at da måtte vi ha landgang. Bryggene var altfor høye for lille Noravind. Men gøy hadde det vært å ligge midt mellom "Baloo" og "Leopard of London". Eller noen av de andre kjempedigre båtene, som var så vakre at det er vanskelig å beskrive. Derfor.............her er noen bilder:

Ganske lekkert, ikke sant?

Det er noen ganske lekre båter i "vår" havn også.

Siden det er så usannsynlig billig her i English Harbour, så stoppet kapteinen og admiralinnen på "Admiral's Inn" på veien tilbake og spiste frokost. Det var en nydelig frokost med frukt, kaffe, juice, egg, bacon og toasts. Alt til kun EC$ 100.

Vi sprang nesten deretter tilbake til Noravind og kastet loss, og alle de 50 meterene med tau ble halt tilbake i båten. Vi kjørte ca. 500 meter og kastet ankeret i Tank Bay, rett på utsiden av Admiral's Inn.

Her spiste vi frokost til 300kr.

Man kan si det slik at ALLE på Noravind synes det var deilig å kommet ut på svai igjen. Det er hyggelig å ligge i marina noen dager, men å bli beglodd fra morgen til kveld er ikke særlig hyggelig. Etter å ha lagt oss til rette rett ved siden av en norsk båt med det flotte navnet "Caribee", senket vi nok en gang skuldrene og nøt livet. Men når man ligger på svai, bli jolla som en slags bil. Unger skal kjøres i det vide og det brede. Denne gangen skulle Ida, Ingrid og Guri bli med Camilla i stallen. Hun har nemmelig ansvaret for en halv hest. Så 15.30 ble Ida avlevert i CoCoNuT, og jeg fikk hentet vasken min. Antallet poser hadde sunket til 5 1/2, men slik er det når alt er rent og pent brettet. Regningen kom på EC$ 175. Omtrent det samme som jeg betalte i Bequia, og det er ikke så galt.

Leslie leverte Ida tilbake i kveldingen, med klar beskjed om at Camilla måtte lese til en prøve dagen etter. En liten stund etterpå kom Ferdinand jollende sammen med Ingrid og Guri. Det var sikkert noe kaptein snakk som måtte utføres, og jeg begynte med middagen. Det er på tide på spare noen 1000 lapper igjen. Men etter hvert som jeg lagde mat, så ble det bare mer og mer. Spaggeti'n tøyt over sidene på kjelen, og min "Middag a la mamma mysterium" inneholdt etterhvert 4 bokser corned beef. Jeg måtte bare spørre Ferdinand om "Hurra!" ville spise middag hos oss, og avhjelpe krisesituasjonen. Han jollet tilbake til båten, hentet Åse-Britt og Ragna, og kom durende tilbake til Noravind. Dermed fikk jeg avkastning på all middagen, og det så faktisk ut som om de likte det.

Vi var 9 personer til bords, og det gikk greit. Vi spiste opp all maten.

Etter en flaske vin (til maten), og et par glass portvin, var nok en fantastisk dag i karibien slutt kl. 22.30.

17/02-06 Jada, vi er fortsatt i Antigua

(Janne skriver) Idag har vi slitt noe forferdelig. Først var vi på stranden. Nei, forresten, det var feil. Først hadde Ida og Ole Martin skole. Det har de forresten for det meste hver dag. Men vi har jo fått med oss at neste uke er det vinterferie. Det skal ikke våre barn ha. De har for mye ferie som de har, og denne beslutningen har selvfølgelig vakt diskusjoner, but life is hard in Antigua.

Ole Martin snerrer bak Pc'n

Men etter det var vi på stranden. Og det er en vakker strand. (Der hvor vi ligger i Tank Bay går det ikke ann å bade, for det er helt innerst i English Harbour. Jeg tror nok at all dritten samler seg der, og vannet er totalt brunt. Lenger ute i bukten (der hvor "Hurra!" har vært så intelligente å legge seg), der går det ann å bade fra båten, og svømme i land til en deilig sandstrand.) Men først stoppet vi på "Hurra!" for å si ifra at vi dro på stranden. Og hva tror dere de hadde gjort på skolen idag? Jo, de hadde hatt skolekjøkken, og laget fastelavens boller. Er det fastelaven nå tro???? Det var vi usikre på alle sammen. Etter å ha fått deilige boller og kaffe, jollet vi inn på stranden.

Hotellstranda sto til vår disposisjon og det benyttet vi oss av av.

Livet er deilig. Etter en stund på stranden hadde Ole Martin fått nok, og ville tilbake til internettet i båten. Da Steinar kom tilbake hadde han pratet med Leslie og Camilla. Leslie har fått besøk av en venninne fra Norge som heter Nina, og datteren hennes Stella på 3 år. Camilla ville gjerne ligge over hos Ida i natt, og det var helt OK. De har jo bare noen få dager sammen før vi reiser videre.

Men før vi reiste fra stranden ble vi enige med "Hurra!" om at Ferdinand skulle sjekke prisene på Pizza restauranten på Antigua Slipway. Vi begynner å skjønne at det er dyrt her, så det er best å sjekke først. Tilbakemeldingen på VHF kanal 77 var gode. Prisene var til å leve med, så vi avtalte pizza restaurant besøk kl. 19.00.

Det ble skikkelig vellykket. Alle 6 ungene fikk lage sin egen lille pizza mens de ventet på den egentlige pizzaen. Pizza kokken showet og laget mye gøy for ungene.

Service i toppklasse. Kokken ble meget fornøyd når det blinket i blitslys.

Da vi skulle spise ordnet vi det slik at ungene fikk sitt eget bord, og vi voksne satt ved vårt. Dessverre kunne ikke Leslie og Nina bli med, for lille Stella var så trett. Pizzaene var kjempegode, og det var vinen også.

Pizza and Fine Vine. Balsam for ganen.

Umiddelbart etter at de var ferdige å spise, ville Camilla og Ida tilbake i båten, og de ville være alene. Det var OK for oss, så vi kjørte dem til båten, og deretter til "Hurra!". Der ble vi et par timer, og så var det god natt.

18/02-06 English harbour, Antigua

(Janne skriver) Idag har vi planlagt grilling på stranden, noe som betyr handling av grill råvarer. Ida og Camilla ville være i CoCoNuT, og Ole Martin fikk litt tid for seg selv.

Steinar og jeg møtte Leslie på brygga, og så gikk vi for å handle i Falmouth Harbour. De som bor her på Antigua reiser nok inn til St.John for å handle. Det er hovedstaden her. Men yacthies som oss, vi handler i provisioning butikken i marinaen der alle de kjempedigre båtene ligger. Der har de russisk kaviar og champagne og jordbær i sortementet. Og som dere nok forstår, der er det priser som står i stil til kjempebåtene.

Men vi fikk da handlet inn kylling, pølser og hamburgere. Litt salat og brød ble det også råd med. Leslie hadde vært veldig smart og lånt vognen til Stella. Da slapp hun å bære varene, og kunne kjøpe med seg noen tunge varer som melk og juice.

Tilbake i båten hadde jeg litt storrengjøring. Det er det morsomste jeg vet i 30 varmegrader. Særlig det store badet blir overopphetet, og det blir jeg også etter hvert. Både svett og irritert blir jeg. Men når jeg tenker på at det nærmer seg en meter snø hjemme, så skal jeg ikke klage altfor mye. Gjett om jeg er glad for å slippe å måke så mye snø. Og gjett om jeg er glad for at jeg har en jolle istedenfor en senket bil som kjører seg fast for et godt ord.

Kl. 15.00 kom Steinar halsende, og sa at det er NÅ vi skal på stranden. Det var å fyre ganske bra oppunder mitt allerede overopphetede meg. Jeg trodde vi hadde avtalt ved 4-5 tiden. Men det nytter ikke å være sur, så jeg fortet meg å lage istand salat og grillting, og så reiste vi på stranden alle sammen. Men først laget Steinar en termopose til matvarene. Dette etter at jeg hadde frest til ham at maten kom til å bli ødelagt i denne varmen. En gang ibland så er han ganske smart han mannen min.

Strandlivet er ganske OK når man har myggspray.

Leslie hadde avtalt med eieren av restauranten Calabash om å låne grillen deres. Den står nesten helt nede ved stranden, og det er bord og krakker i skyggen der man kan sitte og spise. Etter hvert kom også "Hurra!", og da var vi 6 voksne og 8 unger. Steinar stod for grillingen, og vi andre for spisingen. Kokken fikk servert hamburgere og pølser av Ferdinand og meg.

Som vanlig klarte vi ikke å spise opp maten, men vi fikk gitt bort noe av kyllingene så vi slapp å kaste alt.

Da solen gikk ned over palmene var vi ganske mette og trøtte alle sammen. Camilla overnattet nok en gang i Noravind. Hun var kjempetrett etter å ha vært oppe så sent igår, så ved 21.00 tiden ble lyset slukket i salongen hvor jentene sov. Steinar, Ole Martin og jeg satt oss godt til rette i cockpiten, og så på film "Spy Game". Men før filmen var ferdig var jeg segneferdig, og hoppet i seng jeg også.

19/02-06 Shirley Hights, Antigua

(Janne skriver) Formiddagen i dag var deilig og avslappet. Ihvertfall for meg og masse barn. Vi satt å så på film. Charlie og sjokoladefabrikken. Veldig morsomt. Steinar stakkars, polerte sidene på båten, og det ble skikkelig lekkert. Nå kan vi speile oss i Noravind.

Bena i vannet i to timer var bare behagelig.

Baksiden ved å være så iherdig som kapteinen har vært idag, er at han ble solbrent på ryggen. Ikke skikkelig solbrent, men slik at det var ubehagelig. Vi blir ikke så veldig solbrente lenger, etter mange måneder i solen.

Ettermiddagen var ikke så rolig og avslappet. Noravind og CoCoNuT avtalte tur til Shirley Heights Lookout. Det er på en av fjelltoppene, og har en fantastisk utsikt over English Harbour. Nina, Steinar, jeg, Ida, Ole Martin og Camilla var de eneste som orket å gå. Leslie, Colin og Stella tok taxi. Turen opp gikk på en liten sti som enkelte steder passet bedre for geiter.

Utrolig mange forskjellige kaktuser på turen opp.

Men det var en flott tur som bare tok en halv times tid. På Shirley Heights var det MASSE mennesker som nøt det deilige været og utsikten. Mange nøt nok også en rom punch mens de digget steel band musikken. Hver søndag er det "hot party" her oppe. Det begynner kl. 16.00 med steel band musikk, og bytter til reggae kl. 21.00.

Klikk på bildene for å høre steelband fra Shirley Heights.

Vi hadde med oss masse barn, så det ble ikke noe hot party på oss. Men vi fikk deilig grillmat. Vi bestilte kylling alle sammen, og for min del var det noe av den beste maten jeg har spist her i karibien.

Her er det fullt liv og røre. Etter solnedgang går man over på reggae og da blir haraball.

Solen hadde så vidt rukket å gå ned bak horisonten, før vi satt i taxi på vei ned til English Harbour igjen. Vi kunne ha gått ned stien igjen, men det hadde vært skummelt i mørket.

Kvelden tilbrakte vi i avslappet ro i Noravind. Og dette var nok siste dagen på Antigua. Imorgen ettermiddag reiser vi til St. Martin, eller rettere sagt Sint Maarten. Vi skal til den Nederlandske delen av øya.

20/02-06 English Harbour, Antigua

(Janne skriver) Det er varmt å ha skole ombord i båten, men Ida og Ole Martin fikk kjørt seg idag også. Ole Martin ble faktisk ferdig med pensum i historie i dag.

Etter skolen, ble Ole Martin, Ida og jeg sendt i land. Kapteinen hadde nemmelig en kjempejobb foran seg, med å legge inn bilder på dette etter hvert kjempe lange reisebrevet vårt. Da er han ikke til å snakke til, så det er like godt å skygge banen. Vi måtte dessuten ta oss en siste dusj før avreise. Aner ikke når neste anledning byr seg. Og vi måtte ta masse flere bilder av English Harbour.

Vel tilbake i båten etter et par tre timer, fant vi kapteinen i ganske godt humør. Han var nesten ferdig med å legge inn bildene, og jeg begynte så smått å gjøre sjøklart. Men det er ikke bare bare når Noravind skal ut på tur. Denne gangen skar oppdateringen av reisebrevet seg skikkelig.

Da skar jeg igjennom og bestemte at i dag går vi på pizza restauranten igjen, og reiser videre i morgen. Pizzaen var kjempegod, jeg slapp å lage middag og Steinar ble ferdig med oppdateringen utpå natten en gang.

21/02-06 Antigua og nattseilas

(Janne skriver) Ida og Camilla hadde selvfølgelig avtalt besøk i stallen i dag, siden vi ikke skulle reise før på kvelden. Etter skolen, skulle vi møte Camilla og Nina på bussholde plassen kl. 15.00. Da kommer Camilla med skolebussen. Men det er ikke alltid den kommer når den skal, og i dag kom den selvfølgelig ikke før 15.30. Men Nina, Ida, Camilla og jeg kastet oss inn i en taxi istedenfor å ta buss, og sparte vel 15 minutter på det.

Stallen var en overraskende hyggelig opplevelse. Alt virket forholdsvis velhold og hestene så friske og spreke ut.

Stallen var overraskende velhold etter Antiguansk standard

Stallen blir faktisk drevet av en svensk jente som heter Pia. Hun er egentlig bare vikar for 5-6 måneder tror jeg det var. Og det var lenge siden hun hadde drevet med hester. Men hvem sier nei til en slik jobb i karibien for noen måneder. Ihvertfall ikke Pia. 

Camilla kan ikke ri på hesten hun har på fòr på halvtid, for hun er dårlig i ryggen. Derfor skulle den longeres isteden.

Camilla viser hvordan, og Ida prøver etterpå

Det er for å si det ærlig en ikke særlig morsom måte å trimme hester på. Og det blir garantert ikke morsommere når det plutselig begynner å striregne. Det regnet i bøtter og spann, og selvfølgelig akkurat når Ida fikk sitte på ryggen av hesten.

Ida rir bareback når det begynner å regne

Etter hvert så både hest og rytterer ganske begredelige ut, og spurte pent om det var nok nå. De fikk heller pusse hesten igjen og møkke ut av stallen. Det gjorde de mens Nina og jeg søkte tilflukt på verandaen til Pia. En av hundene hennes hadde blitt kuttet opp av en machete, og det var ganske utrolig at den hadde overlevd. Ifølge Pia er det visst ganske vanlig at noen dreper dyr på denne måten her nede. Kanskje for å ha det moro. Kl. 17.00 kavet vi oss frem gjennom sølen som regnet hadde laget på stallområdet, og inn i taxien som ventet på oss.

Tilbake i English Harbour var det på tide å ta farvel med familien CoCoNuT igjen. For nå var det ingen bønn. Nå skulle vi reise. Ida og Camilla tok det selvfølgelig tungt, men vi ser dem kanskje til sommeren igjen. Og det gjør ikke avskjeden så tung å bære for Ida. Men det ble massevis av klemmer, og vinking og roping og gode ønsker.

Farvel til Coconut. Vi håper å se dem til sommeren en tur før de setter kurs mot Australia og nye eventyr. Det har vært et hyggelig og lærerikt følge.

Kl. 18.30 var vi ute av English Harbour, og heiste seilene. På denne nattseilasen var vi veldig flinke, og seilte hele veien til St.Martin. Sparte sikkert kr. 1000 på det også. Men fortsatt er det slik at vi lurer på hvor det blir av det gode seile været. Vinden var helt topp. Mellom 14 og 26 knop aktenfor tvers. Men bølgene var jo 1-2 meter høye skvulpe bølger som kom inn mellom 60 og 100 grader. Det er VELDIG UBEHAGELIG. Og det medførte at hverken Steinar eller jeg sov så veldig mye om natten.

Noen av dere har kanskje fått med dere at vi har blitt veldig flinke til å komme oss litt fortere frem i det siste. Vi begynner nemmelig å få dårlig tid. Eller det er kanskje litt å overdrive, men vi må ihvertfall begynne å prioritere VEKK enkelte øyer. Vi må bare godta at vi ikke kan besøke dem alle.

I nattens mulm og mørke passerte vi følgende perler: Barbuda som "Hurra!" har reist til. Denne øya hører til gruppen av øyer som kalles "Islands of Mountains and Mangroves". Det morsomme med denne øya, er at den er at alle som bor der eier øya i fellesskap. Noe som betyr at ingenting av den kan selges til utenforstående. Lokalbefolkningen gjør også alt de kan for at øya skal bevare sitt særpreg, og ikke bli altfor turistifisert.

Saba og St.Christopher på avstand.

Deretter passerte vi Nevis, St.Christopher, Statia og Saba som alle kalles "Islands that brush the clouds". Da vi var kommet så langt hadde månen beæret oss med sitt nærvær, og det var lett å se hvorfor øyene kalles det. De har høye fjelltopper, som alle er vulkaner. St.Kitts vulkan er den høyeste med 4000 fot. Ingen av dem er aktive så vidt jeg vet.

22/02-06 Simpson Bay Lagoon på St. Martin (18º02,36' N -63º05,62'V)

(Janne skriver) Som det står på t-skjorter du kan kjøpe på hver eneste øy her "Same Shit, Different Island". Neida, dette kan nok vise seg å være en flott plass. Etter 16 timer seilas uten særlig søvn, blir nok dømmekraften litt svekket.

St. Martin nærmer seg.

Ved halv elleve tiden kastet vi anker i Simpson Bay. Spørsmålet var om vi skulle ligge der, eller gå inn gjennom hevebroen og inn i lagunen innenfor.

Ankerplassen utenfor lagunen er sånn passe innbydende.

Vi ble ganske fort enige om at vi går inn i lagunen, selv om Simpson Bay hadde massevis av flotte strender. Det var en lekeplass ute i vannet, med sklier og trampoliner så det ut som. Så dit skal vi helt sikkert på jolletur.

Simpson Bay Lagoon kom ihvertfall som et klask i ansiktet på meg. Det var MASSE båter der. Helt stappfullt så det ut som. Super yachter ligger på rekke og rad, med mannskap som gnukker og gnir for å få gliset til å glinse enda mer. Midt i lagunen ligger sikkert hundrevis av seilbåter til ankers.

Når vi gikk gjennom kanalen og inn i lagunene, var det første vi så en kolossal Megayacht som heter Ecstasea.

Vi la oss til ankers rett innenfor broen, og Steinar dro for å sjekke inn. I mellomtiden fikk jeg god anledning til å ta lagune livet i nærmere øyensyn. Her er det IKKE 5 knops begrensing på hastighet. Vann scootere freser forbi i en vanvittig fart, og joller med massevis av hestekrefter i motorene kjører om kapp med dem. Scooterne vinner. Men det er selvfølgelig noen som joller avgårde i et bedagelig tempo også. Innimellom alle disse jollene og scooterne, går det turist båter som spiller musikk og guider som prater i ett kjør.

På toppen av det hele er flyplassen et steinkast unna. Og jeg er sikker på at ALLE flyene tar av rett over båten vår. De er ikke mer enn 2-300 meter over oss når de går over lagunen. Propell flyene bråker desidert mest og lengst. Jetflyene hviner over oss, og vuups så er de borte. Og de er store de.

Da Steinar kom tilbake var jeg ganske bestemt på at her ville jeg ikke være. Men en liten jolletur kunne vi da ta. Og hvis vi skulle ligge i marina, skulle det være en billig en. Nemmelig. På denne turen har vi glemt å ta med kamera. Det skal ikke skje igjen. Vi får heller ta jolleturen en gang til ved en senere anledning.

Ihvertfall var lagunen mye større enn det lille jeg hadde sett. Det kan bare betegnes som "inngangspartiet". Men dessverre var det jeg fikk se nå ikke særlig vakkert. Det var flere marinaer der, med båter som så ut som de var vraket og forlatt. Det så også ut som om det var en del anleggsarbeid på gang. Med mange rustne lektere og gravemaskiner. Og innimellom alt dette, lå enda flere hundre seilbåter til ankers.

Etter dette var hverken Steinar eller jeg særlig optimistiske med hensyn til å finne en marina der vi kunne parkere Noravind. Vi trenger å få vasket saltvann av henne, og ha litt generelt vedlikehold. Men nesten innerst i lagunen, blant alle super yachtene fant vi Simpson Bay Marina. Vi kan jo spørre tenkte vi, men det er sikkert kjempedyrt. Det var ingen på marina kontoret, så vi gikk isteden på Jimbo's og spiste en tidlig middag. Vi var kjempesulte. Restauranten var inne på marina området, og hadde blant annet en kunstig badestrand å by på. Inne på restauranten. Snakk om flotte saker. Her kan du ta med ungene dine. De vil bade og du vil spise. Alle får det som de vil. Lekkert. Maten var helt usannsynlig god, og til en overkommelig pris.

Da vi var ferdige å spise, var marina kontoret bemannet igjen. Vi sendte Steinar bort, og gikk ut fra at alle plasser var opptatt. Det er nemmelig Heineken (den grønne pilsen vet dere)  regatta her i helgen.  Vanskelig å oppdrive plasser da kan du skjønne. Men skulle du ha sett. Det var plass til oss, og sikkert mange til, og KUN TIL US$ MASSE for en natt. Vi tok agnet umiddelbart, og sa vi ville ha plassen. Da kom det mest merkverdige av alt hittil i karibien. Vi fikk ikke lov til å seile Noravind inn på egenhånd. Vi måtte ha liksom-los. Går det an eller????  Men, men, det var bare å vente til siste bro åpning. Vente på at alle super yachtene hadde kommet gjennom, og deretter vente til SBYCM (Simpson Bay Yacht Club Marina) båten kom og viste oss vei. Akkurat som om vi ikke kunne veien. Vi hadde jo vært der for kun et par timer siden og sjekket forholdene.

Før det ble stup mørkt var vi vel plassert på vår egen plass på Simpson Bay Marina. Og nå har vi kamera igjen. Ref. nedenfor.

Simpson Bay Marina er tiltalende og usjenert inne i lagunen

Jeg kan ikke annet enn å sammenlikne denne utsikten med utsikten i Cuxhaven i Europa. Hvem er vakrest?

For de som ikke husker Cuxhaven er dette noen bilder fra utsikten der.

Det må kunne sies til denne plassens fordel, at det synes å kunne konstateres at fly kun tar av og lander i perioden når det er lyst. Det virker også som om de letter og lander i puljer. I en halv times tid er det masse fly som flyr over lagunen, og så er det slutt i et par timer.

Vi benyttet kvelden til å fortøye Noravind godt til betong bryggen. Tok et glass vin, og stupte til sengs kl. 21.00. Sånn er det med dagen derpå. Nattseilaser tar piffen ut av den tøffeste, og det er bare å gå og legge seg.

Det gjelder kun de voksne (Steinar og meg som har hatt nattevakt). Jeg aner ikke når mine små barn gikk og la seg. Mest sannsynlig langt ut på natten. Steinar kjøpte internett tilkobling, og dermed var det slutt på alt mas fra våre håpefulle.

Og med denne begredelige innrømmelsen må jeg avslutte denne turbulente dagen.

23/02-06 Simpson Bay Marina, St. Martin (18º02,03' N -63º05,42'V)

(Janne skriver) OK - det var kanskje ikke SÅ turbulent igår. Ikke mer enn at jeg satt lys våken i cockpiten kl.07.15. Jeg kan på det varmeste anbefale en kopp kaffe og en stille morgenstund i denne flotte marinaen. Flyene begynte å gå kl. 07.00, men de kommer med lange mellomrom. Hvis du ikke gidder å irritere deg, så er faktisk flyene ingenting å irritere seg over.

Steinar våknet også tidlig, og det betyr at kapteinen og admiralinnen blir sittende og diskutere hva som skal skje denne dagen. Vi har jo blitt enige om at vi må bli flinkere til å utforske øyene vi kommer til.

Men det må innrømmes at ingen i familien Hem var eventyr lystne idag. Etter at skolen var ferdig, holdt alle på med å fikse opp fasaden til Noravind en stund. Ungene støvsugde og ryddet. Jeg vasket først inne, og deretter ute. Så nå er båten gullende ren en liten stund. Steinar har funnet seg en chandler eller to, og har laget seg en handleliste. Utrolig hvor mye den mannen bare må ha.

Utpå ettermiddagen var Ida og jeg skikkelig svette og varme, så vi gikk for å bade. Det ble jo en liten utflukt. Det tok ca. 5 minutter å gå til stranden hvor vi hadde ligget til ankers i går. Stranden var kjempelekker, med deilig sand, barer, lekeplasser for barn, solstoler og parasoller. Men vannet var skikkelig ekkelt. Det ble bare et ørlite dypp. Jeg vet nemmelig at mesteparten av de båtene som ligger til ankers rett utenfor, ikke har septiktank. Mest sannsynlig tar strømmen med seg alle uhumskheter ut i havet, men det føltes ikke bra å bade der. Vannet var grumsete og brunt, og det var heller ingen andre som badet.

Vel tilbake i båten pakket Ida og jeg dusje saker, og gikk for å ta en dusj. Det er ikke gratis. Det kostet US$ 1, og da fikk vi dusje i 5 minutter. Hvem i all verden har tatt tiden på hvor lang tid en dusj tar? Ihvertfall ikke jeg. Neste gang skal jeg kjøpe dobbelt dusj, for jeg stresset og vasket, og fikk akkurat spylt av den siste såpen, så var det bråstopp på vannet. Alt vannet, ikke bare det varme. Altså liker jeg å stå lenger enn 5 minutter i dusjen. Kjekt å vite.

Kvelden tilbrakte vi i båten, med å spise deilig middag. Spagetti a la mamma. Og å se på film sammen med barna. Big Daddy. Da er jeg skikkelig fornøyd, for da har vi spart kr. 1000 igjen.

24-28/02-06 St.Martin (18º02,03' N -63º05,42'V)

(Janne skriver) Tja, hva kan man skrive om St. Martin? Det er en øy som er delt mellom Frankrike og Nederland, og som bare er 7 mil lang. Ifølge sagnet ble øya delt på en veldig fredsommelig måte. Nederlenderen og franskmannen skulle begynne å gå fra hver sin side av øya. Der hvor de møttes, der skulle grensen gå. Nederlenderen ble utstyrt med en flaske med gin, og franskmannen med en flaske med vin. Franskmannen kom litt lenger, for det tok lenger tid før han ble full av vinen enn nederlenderen ble av ginen. Derfor har franskmennene en litt større del av St.Martin enn nederlenderne. En søt liten historie.

Fredag skulle vi egentlig ta en sykkeltur rundt lagunen. Men dere kjenner jo oss. Det er så utrolig mye som må gjøres. Først er det skole, og så skal Steinar på chandler'n igjen, og jeg må en tur i minibanken. For et slit. På ettermiddagen ble vi ihvertfall enige om å rusle inn til sentrum for å høre hvor mye det koster å leie en sykkel. Vi kom ikke mer enn til over broen før vi hørte velkjente stemmer som hoiet og ropte. Der stod 4/5 av familien "Hurra!" ved Toll kontoret. Den siste 1/5 delen var inne og sjekket inn.

Det ble til at vi gikk en tur på McDonalds og tok en soft ice. Vi måtte jo oppdatere hverandre med hva som hadde skjedd siden sist vi var sammen. For ikke å snakke om hva vi skulle gjøre nå. Familien Hurra! ble med for å sjekke utleieprisen på sykkel, og kom til samme konklusjon som oss....altfor dyrt. Det kostet ca. kr. 250,- for en sykkel i 24 timer. Vi skulle bare leie den for noen timer og var ikke interessert. Dessuten hadde vi nå gått langs veien vi skulle sykle, og det ville være å utsette seg selv for livsfare å sykle på den veien.

Åse-Britt hadde middagen sånn noenlunde klar i båten. Gjett om hun var vanskelig å overtale til å bli med på restaurant? Vi måtte ta dem med på Jimbo's kan dere skjønne. Ungene hadde ikke med seg bade tøy, men bassenget var selvfølgelig kjempepopulært. Dessuten var det massevis av firfisler der, og de er Ingrid en mester på å fange.

Middagsreprise sammen med Hurra! en hyggelig fredag ettermiddag.

Fredagskveld på Jimbo's viste seg å kunne utvikle seg til å bli et skikkelig drikke kalas. Det synes vi ikke unger passer inn i, så vi sendte dem til Noravind alle sammen, mens vi ventet på regningen. De unge jentene som serverte var nemmelig mye mer interessert i de kjekke unge seilerne som skal være med på Heineken regattaen, enn å servere 4 mer tilårskomne voksne ansvarsbevisste mennesker. Jeg mener 3 mer tilårskomne. Åse-Britt er jo knapt tørr bak ørene har jeg forstått. Ungene hadde hatt ca. 20  minutter alene i båten da vi voksne også ankom. De hadde da rukket å legge planer for resten av kvelden. Ida skulle overnatte i "Hurra!". Og slik ble det.

Lørdag kom vi oss endelig ut på en liten jolletur. Vi måtte over til den franske siden for å sjekke om det virkelig er karneval på mandag og tirsdag. Det står det nemmelig i guiden vår. Vi spurte i marinaen, men det virket ikke som de ante hva de gjorde på den andre siden av St.Martin. Ole Martin ville ikke være med. Etter en lengre diskusjon vant han med argumentet: "Dere tvinger meg bestandig til å være med på ting jeg ikke vil, og jeg trenger også litt tid for meg selv". Vi plukket opp Ida i "Hurra!" ved 12 tiden (hun ville heller være der å leke med jentene, men ble tvunget med), og jollet over lagunen til Marigot som er hovedstaden på den franske siden av St. Martin.

St. Martins franske hovedstad Marigot.

Det virker ikke som om franskmennene tar like godt vare på sin del av St. Martin som de gjør på f.eks. Martinique og The Saints. Her er det ganske nedslitt, og enkelte steder ser ut som om det er fraflyttet og helt falleferdig.

Byen derimot var veldig sjarmerende, selv om den også viste tegn til forfall.

Den franske dekadensen likner mistenkelig på helt vanlig forfall.

I en del av byen, nærmest bukten, var det marked med alle de vanlige t-skjortene og suvenirene. Det var utallige boder, og mens jeg går der, så begynner jeg å lure hvilken bod som selger billigst. Det ender med at jeg ikke kjøper noen ting, for det kan jo hende at i den neste boden jeg kommer til, der selger de samme varen for halv pris.

Et sjarmerende og fargerikt market i Marigot

Etter hvert som vi nærmet oss tilbake til marina området, ble butikkene mer og mer fancy. Det ene kjente merket etter det andre dukket opp, og til slutt vasset vi rundt i diamanter, TagHeuer, La Coste, Versage osv.osv.osv.osv. Jeg kan ikke alle disse merkene jeg. Men på hele vår lange rundtur i byen, så vi INGENTING som kunne gi oss et hint om at det var karneval snart. Ikke en eneste plakat, eller restaurant som hadde "karneval-meny". INGENTING.

Vel tilbake i marina området var vi både sultne og tørste, og fant en restaurant som hadde noe for enhver smak. Den var virkelig koselig, og hadde skikkelig fransk atmosfære. Kelnerne snakket utmerket engelsk, med sjarmerende fransk aksent.

Restauranten var upåklagelig.

Vår kelner viste seg å være en tanke åndsfraværende, til irritasjon for de andre kelnerne. Men hun kom sprettende når en av de andre kelnerne spurte om vi trengte noe, så alt i alt hadde vi et fortreffelig måltid.

Etter maten tuslet vi litt rundt i butikkene rundt marinaen, og kjøpte litt av hvert. Denne gangen var det jeg som kjøpte ting til meg selv. Og så kjøpte vi bursdags presang til Ragna som fyller år samme dag som meg. Vi havnet også i en butikk som importerte møbler og løsøre fra Marokko, og der var det så mye lekkert.

Men sønnen vår ventet i Noravind, så etter noen timer var det bare å sette kursen hjemover igjen. Denne gangen hadde vi med oss kameraet, og her kommer bildene jeg lovet dere:

Lagunen huser alle slag marine aktiviteter

Da var det godt å komme hjem igjen til Noravind. Men hadde vi fått vite om det var karneval?? Neida. Kelneren på restauranten visste ikke, men hun skulle spørre, og det glemte hun selvfølgelig. Ikke at vi skal klage, for vi glemte å spørre om hun hadde husket å spørre. Så da så.

Steinar hadde avtalt med Ferdinand at de skulle ha en guttetur på byen denne kvelden. De skulle på Shrimpy's der alle yachties kommer. Kanskje de der kunne finne ut om det skulle være karneval på mandag og tirsdag? Men hvis dere har lyst til å  høre om hvordan det var på Shrimpy's, så må dere få Steinar til å skrive selv, for jeg var ikke der. Ungene og jeg var på Noravind og spiste pannekaker, yammis. Etter maten fordelte Ida og Ole Martin internett tiden seg imellom. Annenhver time hver. Jeg fikk lest ut "Engler og Demoner", så da var jeg fornøyd. Men det er jo bestandig sånn med en god bok, at man skulle ønske at den varte litt lenger.

Steinar våknet ganske sent denne deilige søndags morgenen. Jeg var ganske spent på om han hadde fått med seg om det var karneval eller ikke. Ut fra dundringen i båten da han kom tilbake i natt, hadde han og Ferdinand hatt det morsomt. Men han overrasker stadig. Da han våknet glad og fornøyd, fortalte han at karnevalet var i dag (søndag), kl. 14.00. Men, det var også i dag kl.11.00 at det var loppe marked på Shrimpy's. Han håpet å få kvittet seg båtstolen han kjøpte i Las Palmas. Den kostet nesten 1000 kroner, og han bare MÅTTE ha den. Skulle lage en eller annen flott innretning til å sitte på på rekka akterut sa han.

Men sånn ble det seende ut:

Og dette var stolen han hadde tenkt å ha der??????

I hvert fall tok han stolen med på loppe marked, og kom tilbake med den også. Han ville heller dumpe den enn å selge den til US$ 10 som han var blitt tilbudt. 

Kom vi oss på karneval?? Nei. Vi konkluderte med at siden ikke lokalbefolkningen visste når det var karneval, så var det nok ikke mye å se på. Dessuten er det usannsynlig varmt akkurat nå, så vi pakket sammen bade sakene og dro på stranden. Den med badebåten for barn.

"PlayStation 4 Kids" står det på skiltet. Kun 15 US$ pr. barn. Naturligvis er det tomt der hele tiden.

Nå har vi lest i gjesteboken vår hvor ille det har gått med nordmennene i OL, og på denne stranden i St.Martin fikk vi takk fra noen Canadiere. Steinar har en tendens til å tråle nye steder etter nye mennesker å bli kjent med. Denne gangen klarte han å fange to par fra Canada på en ukes sydentur må man nesten si. Da de hørte at vi kom fra Norge, takket de pent for at de vant ett eller annet i OL. Vi skjønte ikke helt hva de pratet om, men de forklarte noe med en skistav et canadisk lag eller skiløper hadde fått av Norge. Og hvor var du da Canada brakk staven?? På en strand i karibien.

Strandliv som fortjent selv om vi  vanligvis trekker i skyggen når sola steker.

Etter en stund kom også Åse-Britt og ungene også en tur på stranden. Ferdinand hadde visst ikke helt kommet seg etter gårsdagens utskeielser, og trengte litt alene tid. He-he. Jeg har visst sittet litt for mye i skyggen i det siste, for etter et par timer følte jeg meg svidd, grillet og ferdig, selv om jeg badet mange ganger. Det er rart med det, man får nok av solen etter hvert. Og man skjønner hvorfor folk som bor i varmere land foretrekker skyggen når solen steker som verst.

Dessuten måtte vi jo gjøre oss i stand til kvelden. Vi var invitert på middag i "Hurra!". Jippi...........kr. 1000 spart. Kl. 18.00 (nesten) var vi på plass. Vi ble litt forsinket fordi en hel bråte med mega yachts var på vei inn gjennom broen akkurat da vi skulle ut. Men vi ble tilgitt. Det ble servert deilig grønn pasta, tagliatelle a la Bergersen tror jeg. Med en saus som skikkelig skrek kalorier. Tror nok jeg vil ha oppskriften på den der.

Solnedganger blir man aldri lei av. Her er utsikten fra middagsbordet i Hurra!

Denne kvelden oppførte vi oss som de ansvarlige voksne menneskene vi er. Det er jo skole i morgen og arbeidsdag for noen, så vi avsluttet kvelden tidlig etter kun et par flasker vin.

Kl. 07.15 satt jeg igjen denne mandags morgenen og kikket på vakre båter. Vi begynner å lengte ut til større romfølelse enn det man har i denne marinaen. Det er også en rar ting. Det er kjempedeilig å legge seg til i en vakker marina, men det er bare deilig i noen dager. Da lengter man ut til rent vann og mer luft rundt seg. Det er kjekt å ikke ha naboen 1,5 meter unna hele tiden. Men det skal ikke skje før i morgen, så idag er det MASSE som skal gjøres.

Siden jeg har lagt på meg drøssevis av kilo, er jeg nå på slanker'n. Det betyr at jeg må bevege meg litt hver dag. I dag var det supermarkedet jeg skulle GÅ til, sammen med Åse-Britt. Steinar har syklet dit tidligere og mente at det var i hvert fall en time å gå dit. Han tok feil, det tok 10 minutter. På en vei som er så trafikkert at det aldri er et opphold mellom bilene. Det er heller ikke fortau. Men som de tøffingene vi er, travet Åse-Britt og jeg i vei mellom biler, eksos, lastebiler, mer eksos, casinoer, biler, restauranter, enda flere biler, adult toy stores, kloakk utløp, enda mer eksos osv. osv. Men til slutt var vi i matvare butikken. Etter innkjøp av diverse nødvendighets artikler, som gele, agurker, peppermynte drops og doruller, travet vi samme vei tilbake. Da var vi helt utmattet av støv, svette og støy.

Bare en vei, ikke rart den er fullpakket hele tiden.

Gjett om jeg ble lykkelig da vi fikk beskjed om at vi måtte forlate marinaen i  morgen tidlig før kl. 09.00. Ut i Simpson Bay med noenlunde klart vann. Herlig. Det var ikke lenger plass til oss, for alle Heineken båtene som hadde reservert plass kom nå. Herlig.

Men først måtte vi få byttet sink anode på den ene propellen. Hvis dere vil vite hva en sink anode er, så må dere spørre Steinar, for det vet admiralinnen ingenting om. (Da er det to ting Steinar må skrive om.....guttekveld.....sink anoder) Og kl. 16.00 kom en kjempehyggelig australier og ordnet med den saken. Det er bare det at broen går opp siste gang kl. 16.30 for båter som skal UT av lagunen. Så da rakk vi ikke ut, og måtte legge oss til ankers inne i lagunen, rett ved broen, sammen med de andre hundrevis av seilbåter. Men vi hadde en hyggelig kveld med kylling a la mamma, ris og salat. Kr. 1000 spart denne kvelden også.

Tirsdag morgen måtte vi ha noen diskusjoner om hva vi skal gjøre videre. Vi har jo fortsatt ikke sett så veldig mye av øya. Enige ble vi veldig fort. Mens Steinar er lærer for våre søte barn, skal jeg fylle opp båten med drikkevarer. Vi må ha masse vann i det minste, og vi har funnet melk som går ned på høykant, så det må vi også ha mye av. McArthur Dairy, 2% reduced fat milk. Ifølge ungene er den akkurat som lett melk hjemme i Norge.

Da skolen starter drar jeg ut i jolla med freidig mot, og er tilbake i løpet av 3 minutter. Jeg finner ikke dingy docken der Steinar sa den skulle være, og mister motet. Til min store irritasjon. Men aldri så galt, så er det godt for noe. Når jeg får med meg Steinar, får vi med oss tredobbelt så mye som hvis jeg skulle gått alene. På to vendinger til butikken, er jolla fylt opp med vann, fanta, cola, vin, melk, sjampo og diverse digg, og vi er tilbake i Noravind på null komma niks.

Kl. er 10.58 da vi ankommer Noravind. Vi finner ut at vi skal besøke Philipsburg som er hovedstaden i den nederlandske delen av St. Martin, og broen går opp kl. 11.00 for utgående trafikk. Men vi jobber godt sammen Steinar og jeg, så vi er klare lenge før køen av båter har gått gjennom broen.

Men dere vet hvordan Noravind er når hun skal forlate en havn. Det er ikke så veldig lett. Så ikke denne gangen heller. Vi skulle bare kaste anker ved "Hurra!" og si ifra at vi kommer tilbake i morgen, og gjøre sjøklart for den en time lange turen. Da kapteinen satte skuta i revers for å feste ankeret, begynte Noravind å vibrere i det ene skroget. Går det ann eller................det var noe galt med propellen. Steinar tok på dykkerutstyret, dykkemaske og snorkel, og sjekket situasjonen. Australieren hadde ikke gjort jobben skikkelig. Ett av bladene på propellen var ikke festet forskriftsmessig. Hva nå det betyr. Det må dere spørre Steinar om. Da kapteinen først fikk tak i den godeste australieren, tok det kun, og jeg lyver ikke, 3 minutter før han var på plass for å rette opp feilen. Snakk om service. 5 minutter etter det var feilen rettet opp, og han forsvant med et lystig "Bye, bye mait".

Da kunne vi egentlig ha reist til Philipsburg, for klokken var ikke mer enn 2. Men det skulle jo gjøres sjøklart, og mye hadde skjedd, og vi trengte å hvile litt. Blir vi stort latere nå, så kommer vi aldri hjem. Men en god unnskyldning var det. Jeg måtte hente vasken min. Den hadde jeg levert i Simpson Bay Marina igår, og den ville være ferdig i dag kl. 14.00. Etter fiaskoen med jolla tidligere på dagen, var jeg klar for revansj (jolla og jeg liker ikke hverandre).

Beistet ser uskyldig nok ut når det er fortøyd til Noravind

Nå visste jeg hvor jeg skulle, og dro nok en gang ut med freidig mot. Dingy docken var fullstendig over fylt da jeg kom. 3 og 4 joller lå utenpå hverandre. Men hva så, jeg la til helt ytterst og kavet meg over 3 joller til jeg kom i land. Gjett om fortøyningstauet mitt var langt nok?? Nei. Og gjett om jeg hadde glemt lommeboka igjen i jolla?? Ja. Men jeg stod nå der som et naut en stund, og håpet at det så ut som om jeg bare holdt jolla mens jeg ventet på en eller annen. Og det gjorde jeg jo, jeg håpet det skulle komme en og fjerne jolla si, så jeg kunne få plass. Etter en stund oppdaget jeg at aller ytterst lå det bare èn jolle helt inn til brygga. Det var nok en grunn til det, siden det var en diger steinrøys rett bak. Men den som intet vover, intet vinner. Jeg kavet meg tilbake til min jolle og lommebok, og fikk startet motoren før jeg var midtfjords. Jeg hadde jo drevet så mye utover at jeg slapp å sette i revers. Det var bare å sette motoren i F for FORWARD, så dunka jeg rett i den enslige jolla. Snakk om fintfølende navigering. Men jeg fikk med meg lommeboka, fikk fortøyd jolla, OG hentet vaska. Kun US$ 24 for en hel masse vask. Jolla lå der som et lite troll da jeg kom tilbake. Skikkelig godt kilt fast mellom jolla på brygga, steinrøysa bak, og en ny jolle på utsiden av meg. Men jeg tror hun var så lykkelig for at jeg hadde fortøyd så stramt at motoren ikke var blitt most mot steinene at hun samarbeidet uten å mukke. Jeg fikk vrikket jolla ut, satt motoren i riktig posisjon (vanligvis så går det feil vei i forhold til dit jeg vil), og så duret vi ut av marinaen og hjem til Noravind. Er jeg god eller? 

Vel tilbake i Noravind måtte jeg ta min daglige bevegelse av kroppen. I dag, 10 svømmerunder rundt båten, med etterfølgende 10 x 10 situps.  Null pils, og rengjøring i båten. Lille Ragna på "Hurra!" blir 5 år imorgen (uten å nevne noen andre som også fyller år imorgen). De skal ha båten sin på land for å fylle på bunnstoff, og da passer det dårlig å ha bursdag i båten. Men siden det er en til som fyller år, så skal vi feire bursdagene i Noravind, og da må jeg gjøre rent. Kan ikke få folk ombord når det ser ut som en svinesti vet dere.

Kapteinen bidrar til effektiviteten ved å lage mat. Han griller kyllingpølsene han kjøpte her om dagen, og de smakte fortreffelig. Og denne gangen stod ikke mor for tilbehøret. Han hakket løk, fant frem sennep, ketchup og pølsebrød, samt alle remedier han trengte til grillingen. Pølsene smakte nydelige, selv om alle hadde sprukket. Dette på grunn av admiralinnens utidige innblanding. Det var nemmelig ikke mer gass igjen da jeg skulle koke vann til geleen vi skulle ha i morgen, og jeg insisterte på at gassflasken måtte byttes øyeblikkelig. Da sprakk jo pølsene må vite.

I dag har vi spart nok en tusenlapp ved å spise hjemme, så da blir det vel en herlig bursdags presang i morgen tenker jeg (eller kanskje ikke).

Mars