Et imponerende anlegg på alle måter

Ikke før hadde vi fått på ungene båndene, så vips var de borte. Veto-barna påtok seg guide ansvaret, og viste Noravind- og Hurra-barna rundt i parken. Med oss voksne gikk det som det måtte gå...............vi hadde bryggefest utover ettermiddagen. Ungene fikk litt middag tidlig på kvelden, og installerte seg i Noravind med The Simms og DVD filmer.

Lekepark med alt en kan ønske seg

Det er forskjell på barn, og det å være liten er ikke bestandig så morsomt. Lille Ragna måtte legge seg tidligere enn de store barna, og det ble IKKE godtatt frivillig. Hun fikk et aldri så lite raseriutbrudd da Åse-Britt kom og hentet henne i Noravind. Herlig å se at barna i "Hurra!" ikke bare er snille og søte, for det er de nemmelig bestandig. Men Ragna ble lovet en time i Noravind uten de andre barna, så da ble visst alt bra.

Vi voksne fikk akkurat kastet oss inn i "Hurra!" da regnet begynte å styrte ned igjen. Det pøste skikkelig ned, og vi ble ganske våte. Men vi er jo nordmenn født med ski på bena, så hva gjør vel litt regne vær (hva har det med ski å gjøre tro?).

Det ble egentlig tidlig kvelden, for "Hurra!" og "Noravind" hadde jo vært på nattseilas, og Knut Erik hadde vondt i hodet.

04-07/04-06 Ocean World Marina, Puerto Plata (19º49,80' N -70º45,32' V)

(Janne skriver) Tirsdag morgen tok jeg med meg Ole Martin som bære hjelp, og leverte en hel masse vask på marina kontoret. Ifølge damen der koster det 10 dollar for en vask, så det blir spennende å se hvor mye dette kommer til å koste. Alle bade håndklærne må vaskes, for de er snart råtne. Har forsøkt å tørke dem, men det har hele tiden begynt å regne når de er nesten tørre. Det er en av bakdelene med båtlivet, det er ikke lett å få tørket ting når det regner hele tiden.  Vi fikk også hentet de gule arm båndene vi må ha for å spise gratis lunsj. Deretter bar det ut av området, til et lite mini marked for å kjøpe brød. Må jo ha frokost vet dere, før skolen begynner.

MarinaMaster var et oppkomme av ferdige tygde løsninger på alt fra vask til taxitur til byen

Jeg må visst få korrigere det. Skole kan vi bare glemme foreløpig. Det viser seg at ungene kun har konsentrasjonen rettet mot badeparken. Her vi sitter i båten, kan vi se rett på sjøløve showet som begynner kl. 11.00, og da var det gjort. Men hvor mange ganger i livet kommer vi til å oppleve å ligge i en marina som har en badepark som nærmeste nabo, i Den Dominikanske Republikk????? Dessuten skal "Veto" reise videre i morgen, så vi har ikke hjerte til å tvinge på de stakkars barna skolegang.

Vi var egentlig enig om at det skulle holdes skole i påskeferien, men det ble ikke noe av.

Her kan dere se årsaken til avbrutt skolegang, og påskeferie på forskudd:

Nesten alt er laget i betong, til og med gjerdestolper skilt og fjellformasjoner

Det er skikkelig moro å oppleve dette før parken er helt nedslitt. Den er jo splitter pine ny, og ble åpnet i desember 2005. Alt er så rent og velstelt, og det gjelder også dyrene. Når det gjelder dyr, så klarte Ida faktisk å få en svale. Det var en liten unge som ikke hadde lært å fly enda, og hun trodde faktisk at hun fikk lov til å ha den ombord i båten. Mor og far Noravind var beinharde, og hun måtte levere dyret tilbake til mannen som ga det til henne. Gjett om vi kommer til å være upopulære en stund fremover?

Melvin heter mannen som sjarmerte jentene helt i senk. Melvin- Thank You for making our stay a memorabel experience for us all. We just might be back one day..

Vi inntok gratis lunsjen vår i dag, og kunne spise så mye vi ville. Det var et utrolig utvalg av salater, pastaer, poteter, sauser, dressinger, grillmat, frukt og desserter. Det eneste vi måtte betale for, var drikkevarer.

Lunch for "alle penga". Hamburgere, kylling, salater, biff, alt man kan ønske seg, og så mye man orker

Det ser ut til at "Veto" har forandret litt mening. De skulle egentlig til Bahamas, men nå ser det ut til at de også vil reise til Cuba. Sånn er det med seiler livet, man vet aldri hvor man ender opp. Kanskje vi møter dem igjen der om en uke eller noe sånt.

Etter lunsj fikk vi akkurat med oss sjøløve showet kl. 15.00. Og det er akkurat like morsomt som alle andre slike show vi har sett. Sjøløver er morsomme, sånn er det med den saken. De små jentene koste seg storartet, og det gjorde de store jentene også.

Sjøløvene var imponerende trent. Alt etter modell fra det amerikanske moderselskapet.

Utover ettermiddagen og tidlig kveld så vi ikke noe til ungene våre i det hele tatt. I hvert fall ikke guttene. Men de hadde visst hatt det morsomt med å springe gjennom fossen som utgjør inngangen til Parken. De har også snorklet på revet i bassenget i nesten hele dag, og begynner å bli nokså vasstrukne.

Alle besøkende fra landeveien må kjøre eller gå gjennom denne fossen for å komme inn til Ocean World. Det gir en indikasjon over hvor fuktig det skal være der. Korrekt antrekk er badetøy...

Jentene fant vi i bassenget ved siden av tigrene. Det står skilt over alt om at unger skal holdes under oppsyn av voksne. Vi har tolket det dit hen at det er alle vaktene som står og passer på over hele i parken. Det stod tre vakter ved tigerbassenget.

To tigre, den ene hvit, tusler rundt inne i buret sitt. Det er adskilt fra de badende med en 4" tykk lexan plate

I det bassenget er det vinduer hele veien, slik at man kan se inn til tigrene. Og hvis tigrene svømmer samtidig, så ser det ut som om man svømmer sammen med dem. Stilig. Det eneste er at disse vakre dyrene skulle ikke vært i bur, men ute i det fri. Hele parken er selvfølgelig skikkelig kommersiell, og man kan bli tatt bilde av sammen med tigrene. Det er selvfølgelig pleksiglass mellom, men det synes ikke på bildet. Man gir dyrene mat gjennom et lite rør i glasset, og da kommer de selvfølgelig og spiser, men det synes heller ikke på bildet. Det ser nesten ut som om man klapper dem. Håper de får mat også utenom disse foto seansene.

Kvelden i Noravind ble stille og rolig. Veto-guttene brukte den siste kvelden sammen med Ole Martin. De kikket på film, og det gjorde jeg også. Jeg så på film med alle gutters drøm i hovedrollen.....Angelina Jolie som Lara Croft.

Onsdag morgen våknet jeg av at "Veto" startet motoren, og kastet fortøyningene. Litt over 6 om morgenen reiste de sin vei, og vi håper vi får se dem igjen på Cuba.

I dag var det provianterings dagen. Ifølge alle bøker og reisebrev vi leser, så er det nesten ikke mat å oppdrive på Cuba. I hvert fall ikke for oss turister som reiser utenom allfarvei. Dessuten er det nok vesentlig billigere å proviantere opp i Den Dominikanske Republikk enn på Bermuda for vårt andre atlanterhavseilas.

Åse-Britt hadde bestilt taxi kl. 10.00, og den ankom helt presis. Det er en tjeneste marinaen her tilbyr. Vi kan leie en maxi taxi i tre timer for 25 dollar. Da hjelper de oss også å bære varene.  Dermed bar det ut i den vanvittige trafikken her på øya igjen. Puerto Plata er en stor by, og trafikken er akkurat like kaotisk og øredøvende som noe vi har sett hittil.

Først måtte vi i banken for å ta ut penger. Vi har bunkret opp med dollar for Cuba reisen, men har fått vite at Castro har innført forbud mot å bruke dollar, i gjengjeld for at amerikanerne har innført forbud for egne innbyggere mot å reise til Cuba. De kan få båten sin konfiskert. Amerikanerne har også innført forbud for UTENLANDSKE bedrifter å gjøre forretninger med Cuba. Amerika hevder å kunne bøtelegge slike firmaer...Ingen andre land aksepterer dette selvfølgelig. Hvor arrogant går det ann å bli spør vi bare. Altså det var dette med penger.......vi må veksle til Euro eller Britiske Pund istedenfor US dollar. Men køen var så lang som et vondt år, så vi dro rett på supermarkedet.

Og det var litt av en butikk. Man hører jo så mangt om Den Dominikanske Republikk, deriblant at det er skikkelig fattigslig, og det er ikke mye å få kjøpt. Det er så feil som det kan bli. Dette supermarkedet var så moderne som bare det, og hadde alt hva hjertet kunne ønske. Åse-Britt ble helt himmelfallen da hun bare måtte betale 142 pesos for 50 egg. Det er 30 kroner det.

Steinar og jeg handlet for 21.726,36 pesos, og det er ca. NOK 4.500,-. Da handlet vi 96 1,5 liters flasker med vann, 96 bokser med pils og 96 bokser med Pepsi. Bare det hadde blitt over NOK 4.000,- hjemme i Norge. I tillegg har vi nå middag for nesten alle dagene frem til Azorene. Må bare kjøpe fersk mat på Bahamas. Egg for eksempel. Og så kjøpte vi massevis av kjeks til nattevaktene, godis, vaskemidler til kropp og båt, frukt og grønnsaker, juice og melk. Dette var billig ja. Dessuten behøvde vi ikke å ta varene med med en gang, for butikken kunne frakte det til oss gratis.

Da vi kom tilbake til båten, tok det bare en times tid, så ble varene avlevert. Det betydde at Steinar og jeg fikk masse å gjøre. Alle varene skulle arkiveres vekk ett eller annet sted. Men vi har jo ganske god peiling på hvor vi skal gjøre av ting etter forrige gang vi krysset Atlanteren.

Torsdag benyttet Steinar og Ferdinand anledningen til å stikke av for å gå på chandler i byen. Ferdinand skulle ha batterier, og Steinar skulle ha olje og oljefilter. De fikk det de trengte, selv om chandler'n var stengt. Og i dag var vi i gang med skole igjen. Vi hører rykter om at det er påskeferie neste uke, men det vet ikke våre barn noe om. De skal ha skole (tror jeg). Grunnen til at jeg er noe usikker, er at vi er på Cuba neste uke, og det skal jo også oppleves.

I dag fikk vi også fylt opp båten med diesel. På tankene har vi 300 liter, og i dunker har vi 280 liter + to dunker som ikke ble fylt opp. Nå kan vi kjøre motor helt til Azorene (nesten). Steinar truer med å kjøpe 10 kanner til, for å være på den sikre siden som han sier.

Texaco bilen var mer vant til å fylle STORE tanker, og ikke små 20 litere.

Utpå ettermiddagen MÅTTE vi kjøle oss ned, for i dag er det varmt. I parken er det en egen strand, så vi gikk dit. Der var vi sikre på at vannet var rent. Stranden var delt i to, og i den ene delen svømte det to delfiner. Der fikk vi ikke lov til å bade.

Delfinstranden var helt tipp-topp

Men under en gangbro var det et netting gjerde som avskilte de to strendene, og dit kom delfinene og hilste på meg. Begge to. Jeg holdt hånden flatt opp mot gjerdet, og da puttet delfinene nesene inn i hånden min. Kjempe stilig. Den ene lagde massevis av morsomme delfin lyder også. Vaktmannen sa det var OK, men jeg fikk ikke lov til å holde meg fast i gjerdet.

Etter en stund kom Ida, Ingrid og Guri også, og jeg måtte jo vise dem delfinene.

Delfinene var veldig nyskjerrige, og kom bort for å hilse når vi var ved gjerdet

De hadde det moro en lang stund med å prata og klappe på delfinene. Vi holdt på der i et par timer tenker jeg. Da var det "våre" delfiners tur til å være turist attraksjoner. Man kan svømme med dem, som jeg har fortalt tidligere, og det koster bare US$ 80,- pr. person. For familien Hem hadde det altså kommet på 320 dollar for en halv times moro.

Topp tilbud for alle som ønsker nærkontakt med delfiner.

Men det ser veldig moro ut, og både Ida og jeg har VELDIG lyst. En ting man får gjøre er å holde tak i ryggfinnen på delfiner. En på hver side av seg, og så blir man dratt fremover i skikkelig kjempefart. Steinar tok tiden, og det tok 2,5 sekunder. Når man regner ut hvor mye de sekundene kostet, så ble det en timepris på kr. 806.400,-.

Kvelden tilbrakte vi i "Hurra!". Vi ble invitert til middag, og det smakte fortreffelig. Italienske kjøttboller med peppersaus og potetmos. Smaskens. Ida og Ole Martin var i utgangspunktet forbeholdne, for de mener Åse-Britt og Ferdinand lager "rar" mat. De er med andre ord kresne. Men denne gangen skled maten ned på høykant.

Fredag og siste dag i Puerto Plata. Dagen brukte vi til å  sjekke Ocean World Park en gang til, bare for å være sikre på at vi ikke har gått glipp av noe. Nok en gang spiste vi lunsj, så mye vi bare orket. Men denne gangen måtte vi betale USD 10,- pr.pers.

Vi måtte se sel showet kl. 11.00 fra restauranten, for det var smekkfullt på tribunen. Ungene har vi nektet å svømme med delfinene, og fått nok en stjerne i upopulær boka. Men vi har gått og sett på dem nok en gang. Vi var også innom Love Bird buret, for å sjekke om svalen til Ida hadde det godt.

Love Birds holder sammen hele livet, og sitter ofte tett sammen slik som på dette bildet

Åse-Britt hadde på morgenen ertet på seg damen på marina kontoret. Det viser seg jo gang på gang at Den Dominikanske Republikk er ganske korrupt. Da admiralinnen på "Hurra!" kom for å betale regningen, viste det seg at det hadde påløpt ganske mange kostnader som ikke var varslet på forhånd. Da er ikke Åse-Britt helt tam har vi forstått, og det ble heller ikke damen på marina kontoret.

Men alt ordnet seg da gutta boys tok affære. Steinar og Ferdinand tok turen innom kontoret og prutet ned den ene dollaren etter den andre. Vi fant ut at damen desidert var mer glad i gutter enn i jenter. Sluttsummen ble som følger:

Da vi kom: Ingenting å betale

Da vi dro: 50 dollar pr. uke til havnemyndighetene som marinaen hadde en avtale med. Dessuten 20 dollar for å få reise ut av marinaen. Da hadde gutta prutet vekk 20 dollar for å kunne få reise når vi ville. Deretter var det 0,80 dollar pr.fot pr.dag. den "avgiftsfrie" dieselen kostet US$3,34/ gallon og det er 30 cent mer en på bensinstasjonen. De hyggelige ansatte som kjørte oss til og fr byen kostet US$15 pr båt pr. tur.  Og i tillegg var det moms på 16% og et ulovlig visa gebyr på toppen, på 4% av totalsummen. Det eneste som stod i prislisten til marinaen, var 0,80 dollar pr.fot. Ja, ja. Sånn er det.

Landet er gjennom korrupt, men folk her er så hyggelige og imøtekommende, at jeg lurer på om ikke det har vært verdt det.

På kvelden gikk familien Noravind ut for å spise middag. Denne gangen på Island BBQ som er lokalisert på stranden tvers over for veien der vi spiste sist. Der var også damen vår fra marinaen, og nå var hun så blid som en sol.

Marina Damen med datteren på fanget. Hun var stort sett bare lutter glede og service orientert

Ole Martin og jeg bestilte biff, og fikk servert det største kjøttstykket jeg har sett i mitt liv. Ikke sjans  i havet om at vi klarte å spise opp det. Det morsomste av alt var at potetene ble servert i en liten lastebil.

Restaurant med en vri. Skikkelig hyggelig atmosfære også

Restauranten var også kjempekoselig, og full av mennesker. Et band holdt på å gjøre seg klare til å spille, men det gikk vi dessverre glipp av. Vi skal reise i morgen tidlig, og kan ikke holde på til langt ut over natten.

Restauranten ligger helt nede ved vannet

Dette var virkelig et sted vi kunne tenkt oss å tilbringe resten av kvelden. Men noe som er skikkelig spennende er å gå hjem til marinaen om kvelden. Etter stenge tid. Vi må jo gå gjennom parken, og det er akkurat som å gå gjennom en jungel midt på natten. Dessuten er det vakter med avsagde pumpe hagler som popper ut av jungelen og spør hvor vi skal. Spennende. Men nå sier vi adjø til Den Dominikanske Republikk, og setter kurs for Cuba.

08-09/04-06 Overfart til Cuba

(Janne skriver) Presis kl. 09.00 var vi ute av marinaen, og på vei mot Cuba. Ifølge kart plotteren ville turen ta 52 timer. Altså vil vi være fremme ved 13 tiden på mandag. Det passer oss ypperlig, for vi har lest en del om Cuba nå, og vet nå at vi må forvente storinnrykk av myndighetspersoner når vi anløper havnen. Vi har nå kurs mot Puerto Vita, Marina Internacional, og farten er beregnet til i overkant av 5 knop.

Vi begynner friskt og freidig med 25 knop vind på platt lens, og nærmere 2 knop medstrøm. Det betyr at vi durer av gårde i mellom 7 og 9 knop. Dette kan jo ikke vare tenker vi, for da kommer vi frem midt på natten, og det vil vi ikke. Men det fortsetter hele dagen, og nesten hele natten.

Jeg må innrømme at jeg tenkte litt på hvaler og containere igjen på den første natte vakten min. Grunnen til det var at vi passerte massevis av flytende trær, et skap, en kommode, samt massevis av små stubber da vi passerte Haiti. Ferdinand gjorde meg oppmerksom på at da vi passerte Haiti hadde vi også passert en øy som heter Isle de Tortue (Torturøya) og en elv som heter Riviere de Massacre (Massakre elva). Jeg er glad vi ikke har besøkt Haiti, selv om jeg har et fjern adoptiv barn der.

Søndag morgen våknet jeg til blikk stille hav, og nattens fangst på dekk. Jeg visste ikke at blekkspruter hoppet opp på dekke til båter, slik som flyvefisk.

Flyvefisk er ganske vanlig, men ikke flyveblekksprut!

Vindmåleren viste 0,00, og det betyr at vi kjørte motor. Hele dagen. Og det var usigelig varmt. Jeg hadde tenkt at vi skulle gjøre rent og støvsuge til alle øvrighets personene kommer ombord i morgen. Men jeg driver IKKE med tortur, så det kom ikke på tale. Vi dusjet i saltvannsdusjen isteden.

Overfarten til Cuba gikk uten store overraskelser

Natt til mandag hadde jeg første vakten fra 20.00-24.00, og denne gangen hadde JEG flaks. 15 minutter før jeg skulle vekke Steinar til vakten hans, begynte det å lyne og tordne. He-he tenkte jeg skadefro, nå er det hans tur til å få det vått og utrivelig. Da jeg hadde lagt meg, sovnet jeg som en stein, og våknet ikke før jeg ble vekket til morgenvakten fra 04.00-08.00. Det hadde vært et skikkelig drittvær. Ikke mye vind, men massevis av lyn og torden. Vi har jo hørt at man må pakke PC'er og andre sensitive instrumenter inn i folie og legge det inn i steke ovenen. I tilfelle lyn nedslag. Steinar hadde bare gjort som vi gjør hjemme......tatt støpslene ut av stikk kontaktene.

10/04-06 Puerto Vita på Cuba (21º04,74 N -75º57,62V)

(Janne skriver) Da jeg hadde overtatt vakten, gikk kapteinen og la seg, og vi nærmet oss Cuba med storm skritt. Åse-Britt hadde vakt på "Hurra!" skjønte jeg etter hvert, for hun kalte meg opp på VHF'en på morgenkvisten. Kaptein Ferdinand nektet å reve seilene, og derfor seilte de litt fort. I grunnen så seilte de fra oss, og vi hadde jo blitt enige om å holde følge inn til Cuba. Jeg tok hintet og rullet ut genoa'n, og dermed klarte jeg på en måte å holde følge med "Hurra!". Kaptein Steinar kom tassende ut ved 08.30 tiden, og overtok styringen inn til Puerto Vita.

Innseilingen til Bahia Vita

Innseilingen til marinaen går gjennom en lang smal fjord med mange armer. Akkurat da vi skulle begynne innseilingen, oppdaget vi at den tredje båten som også skulle inn var norske "Bonanza". Du snakker om. Da var vi tre norske båter på vei inn til havn i Cuba.

Bonanza møtte vi igjen i Marina International

Vi hørte at "Bonanza" kalte opp marinaen, så det gjorde vi også. Da fikk vi til svar av en hyggelig stemme som tilhørte Ernestine, at det var bare å komme. Hun ville stå på brygga og ta oss imot. Og du snakker om velkomst. Det må være den hjerteligste vi har opplevd hittil på turen vår. Ernestine og to medhjelpere stod klare til å hjelpe oss med å fortøye, for vi fikk ikke lov til å gå i land selv. Vi fikk ligge longside, for davitene ville dunke ned i brygga hvis vi lå med akterenden til som de andre båtene. Da vi var godt fortøyd kom Ernestine bort og ønsket oss velkomne og ga oss blomster. En av dem var Cubas nasjonal blomst: Sommerfugl sjasmin.

Ernestine og blomstene vi fikk når vi kom

Hun forklarte også hva som nå kom til å skje, og at det ikke var noe å være redd for. Akkurat som om vi var det. Men nå var det myndighetenes tur til å innta båten vår. De bordet Noravind først. Og først kom legen ombord. Det tok ca. 30 minutter. Legen var en hyggelig mann som forsikret seg om at vi var friske og raske alle mann. Da han var sikker på at alt var bra, fikk vi beskjed om at vi kunne ta ned det gule karantene flagget. Det var signalet til at tre andre staute herremenn kom ombord. Hvis jeg ikke tar mye feil, så var det toll, immigrasjon og veterinær. De skulle vite alt om reisen vår. Neida, bare om de tre siste havnene og hvor reisen hadde begynt. Vi måtte vise utreise dokumentene fra alle de tre siste havnene. Alle sammen var veldig hyggelige og joviale. Veterinæren ble lengst ombord, og han sjekket også kjøleskapene våre og varene vi hadde der. Det er nok enkelte ting som er ulovlige å ta med inn i Cuba, men han forklarte ikke nærmere hva det var. Da veterinæren forlot båten, hadde han vært ombord i nærmere 1 time. Men nå fikk vi lov til å gå i land på brygga. Jippi.

Myndighetspersonene kjørte staslig på helt nye mopeder

Etter at de hadde vært ombord i "Hurra!", kom immigrasjon og hentet kaptein Steinar. Da måtte han være med opp på kontoret og fylle ut de samme papirene en gang til. Ifølge kapteinen ble de samme papirene fylt ut 4 ganger til sammen. Da han kom tilbake etter ca. 30 minutter hadde han sjarmert seg til å ta med oss opp på restauranten. Vi var nemmelig ikke helt sjekket inn i landet enda.

Etter at myndighetene hadde hatt lunsj, kom de mannssterke tilbake. Men denne gangen fikk vi bare besøk av narkotika avdelingen med hund. Og denne narkotika hunden var en cocker spaniel. Hellandussan. Men alle de andre var også med ombord. Gjett om vi NÅ var sjekket inn i landet??? Neida, vi måtte jo ha passene våre tilbake med visum. Da var det på tide å ta fasilitetene i nærmere øyensyn.

Førsteinntrykket av Cuba fra marinaen

I dusjene var det ikke vann, men det skal visst bli ordnet, og ellers så det helt greit ut. Ganske koselig egentlig. Vi satt i restauranten sammen med "Bonanza" og "Hurra!" og fikk en gjennomgang av Ernestine hvordan vi skulle oppføre oss i Cuba. Hva vi burde og ikke burde gjøre, samt at hun kunne hjelpe oss med hva det skulle være.

Ved 6 tiden om kvelden fikk vi passene våre tilbake med visum. Her i Cuba stempler de ikke i passene, men gir oss et papir ved siden. Dette fordi de vet hvor vanskelig det kan være å komme inn i The United States of America senere. Bare på trass hadde vi lyst til å få stempel i passene våre, men tok til fornuften isteden. Det kan jo hende vi skal besøke Inger i Connecticut en gang. Hele innsjekkings prosedyren har altså "bare" tatt en hel dag. Total pris for innsjekking: Ca. Convertible Pesos 150,-. Men nå er det fritt frem. Vi har fått tildelt 30 dager til å oppleve Cuba. Og vi har bare en ukes tid.

Visum får man når man kommer, og de ser slik ut

11/04-06 Camagüey på Cuba

(Janne skriver) Kl. 09.00 stod det en hyggelig mann utenfor båten vår, for å frakte kapteinen til bilutleie firmaet. Vi visste han skulle komme kl. 09.00, men vi trodde klokken bare var 08.00. En liten misforståelse hadde gjort at vi i går stilte klokken en time tilbake. Noe som medførte at Steinar (som var opptatt med noe helt annet) ble en tanke stresset. Men han kom seg av gårde sammen med Åse-Britt og Ferdinand til slutt.

Etter bare et par timers tid var de tilbake i hver sin knall røde Peugeot 206.

Leiebiler for turister er nye og av vestlig standard

Det hadde selvfølgelig vært litt av en prosedyre for å få leie bilene. Det skal fylles ut skjemaer (for hånd) for alt mulig rart, og det tar jo litt tid. Og det er ingen i hele Cuba som ikke kommer til å vite at vi er turister. For alle leiebiler er myntet på turister, og har røde skilt der nummeret begynner med T for TURIST. Det passer oss egentlig ganske dårlig, for vi har lyst til å være litt anonyme. På vår tur rundt skal det vise seg å bli umulig her på Cuba.

Etter en del om og men er vi ferdig pakket, og "Hurra!" og Noravind er stablet sammen i hver sin bil. Vi måtte bare stoppe og levere vasken vår i et lokalt hus. Ernestine hadde forklart oss veien og gitt oss en lapp som forklarte at vi ville ha vasket klærne våre. Herremannen som tok imot var lutter smil og velvilje. Det blir spennende å se om vasken er ferdig når vi kommer tilbake.

Så startet vi vår ferd rundt om på Cuba. Kursen ble satt mot Havana, eller La Habana som de sier på disse kanter. På begynnelsen satt vi bare og stirret og tok bilder. Dette er noe vi ikke har sett maken til i vårt liv.

Cuba stoppet utviklingen  for 47 år siden, og det er et fasinerende syn

Her bruker de faktisk fortsatt hest og kjerre. Det er selvfølgelig biler også, men de er i mindretall.

Bilder langs veien

Det er også massevis av syklister og fotgjengere. Så dere kan jo forestille dere et ganske kaotisk trafikk bilde.

Det er ikke noe trafikkproblem i cuba, syklister og hester eier veien.

Vi ble jo sultne etter hvert, og da stoppet vi først på et lokalt serverings sted der det stod kafeteria. Der serverte de baguetter med tomater den dagen...........og det var det. Ikke noe drikke eller noe som helst annet. Dessuten måtte vi betale i lokale pesos, noe vi ikke hadde. Vi hadde flaks igjen, da det stod to stilige herremenn og spiste.

De hyggelige cubanerene tok på seg sin barskeste mine når vi tok bilder av dem

De betalte regningen på 3 pesos uten engang å spørre om de fikk gjøre det. Det var jo nok til at vi ble på talefot, og vi betalte dem tilbake med 3 convertible pesos. En lokal pesos er ca. 65 øre, og en konvertibel pesos er ca. 8 kroner, så de gjorde en god deal der. Ikke at de visste det akkurat. 3 peseos seddelen ble gransket og sendt rundt til stor fornøyelse. Damen i kafeterian hadde trolig set en slik før, men ikke de andre.

Cubansk økonomi

Cuba har to økonomier. En som går i Cubanske Pesos, og en i Konvertible Pesos. Cubanere har to valg. De kan gå i lokale butikker (Cuban Pesos) som har et ganske dårlig utvalg av varer, eller de kan gå i såkalte dollar butikker (Convertible Pesos) som har et mye bedre utvalg. Alle restauranter, hoteller, taxier osv., må betales med Convertibles. Vi har sett de lokale butikkene, og noen selger bare brød, noen bare vann, noen bare såpe osv., osv. Og vi har vært i dollar butikker, og cubanerne må betale det samme som turistene. Amerikanske dollar er ikke lenger akseptert betalings middel. Nå går det i Euro eller Britiske Pund som gjengjeld for at amerikanerne har innført nok noen restriksjoner mot Cuba. Amerikanere har lovfestet at de kan konfiskere alle lystbåter som har vært i Cuba, men klarer bare å håndheve dette for amerikanskregistrerte båter. Derfor er det ikke lenger amerikanere på ferie i Cuba, men Europeere, Japanere og sør Amerikanere.

Pesos (CUP) og Convertibles (CUC)

Nok om det. Ingen i familien Noravind er særlig glade i tomater, men spiste opp en liten baguett for å være høflige (ikke Ida og Ole Martin). Da vi kjørte videre var vi skjønt enige om at vi snart måtte stoppe igjen for å spise middag. Etter en stund oppdaget vi at myndighetene i Cuba også har opprettet turist restauranter langs med veiene. Og de er riktig forseggjorte.

Og med skam å melde, maten var veldig mye bedre enn baguett med tomat. Vi var skikkelig spente på maten, for vi har jo hørt at maten på Cuba ikke er noe å skryte av. Det kan jo hende det var fordi vi ikke hadde særlig høye forhåpninger, men maten smakte helt OK, til en fornuftig pris (Convertibles). Vi betaler rundt 25-30 pesos for en middag til 4 personer, med drikke. Ikke spesielt billig, men ikke spesielt dyrt heller.

Det var mørkt da vi kjørte inn i Camagüey som vi hadde bestemt oss for å overnatte i. Vi kjørte litt på kryss og tvers for å finne et hotell, men hadde ikke flaks i så måte. Og det var da vi kom ned i sentrum at vi oppdaget baksiden med å være eksponert turist i Cuba. En syklist hang seg på siden av bilen til "Hurra!", og gestikulerte en hel masse. Det viste seg at han ville vise oss til et Casa Particulare som hadde 14 rom og som bare kostet 15 convertibles pr.natt.

Casa Particulare

Privatfolk som leier ut rom i sitt eget hus som kalles casa particulare. De har en avtale med staten hvor de betaler en fast sum i convertibles hver måned. De holder orden på pass og regnskap etc. Det er ikke mulig å få en avtale med staten på mer enn to rom til utleie. Pengene går til staten, og huseieren får i gjenngjeld tilgang på flere varer og mat, såpe, lyspærer etc til turiststandard. Der det er en grønn trekant på huset må vi betale i convertibles, der det er en blå trekant må vi betale i lokale pesos. Det er veldig vanlig å overnatte i Casas Particulares, da det ikke er så veldig mange hoteller i mindre byer, samt at det kan være MYE billigere enn å bo på hotell.

Vi ble enige om å gi fyren på sykkel en sjanse, og ble selvfølgelig bondefanget. Noe som automatisk gjør oss mistenksomme ovenfor alle som vil gjøre oss en tjeneste. Gjør de det for å være hyggelige, eller skal de ha penger for det? Casa'en han tok oss med til hadde to rom, og var særdeles lite hyggelig. Til slutt stod vi på Plaza de los Trabajadores, og var fullstendig forvirret. Camagüey er nemmelig designet for å forvirre fienden, og gatene er derfor totalt uoversiktlige. Til slutt fikk vi hjelp på Grand Hotell. De ringte innehaveren av et Casa Particulare, og ba ham om å hente oss på Plazaen. Han kom på moped, viste vei først til minibank så vi fikk penger, og deretter rett hjem. Hurra familien ble installert to hus ovenfor oss, og vi ble med moped mannen hjem i huset hans. Bilen ble parkert i garasjen, og vi fikk to deilige rom og eget bad. To rom og frokost kostet 55 convertibles pr.natt. Altså ca. 440 kroner.

Vår første private overnatting i Cuba

12-13/04-06 Trinidad på Cuba

(Janne skriver) Etter at vi alle sammen hadde fått oss en deilig dusj, var frokosten klar kl. 09.00. Presis når vi hadde bestilt den.

Frokostbordet

Vi koste oss med baguett med ost og skinke, egge omelett, melk, kaffe og juice servert av Grechell som var datter i huset. Hun hadde blitt kastet ut av rommet sitt sammen med mannen sin kvelden i forveien, for der har Ida og Ole Martin sovet i natt.

Vi spurte pent om vi kunne få ta bilder av hele familien, og det var bare lutter velvilje.

Huseieren, kona og datteren

Så hvis dere skal reise til Camagüey og bo på et casa particulare, så spør etter Marlene og Oscar Fernández Pérez som bor på Ave de la Victoria No. 24, Alturas del Casino Camagüey. De trodde ikke helt sine egne ører da vi fortalte at vi hadde seilt fra Norge og hit med våre to barn. Alle på Cuba har god utdannelse, og de visste godt hvor Norge var. Det var moro å prate med dem, og de virket ekte interessert. Bondefangeriet fra i går begynner å gå i glemmeboka, og vi er igjen positive og greie turister.

Pr. SMS ble vi enige om å møte Hurra-gjengen på samme plassen som Oscar hentet oss i går. Vi måtte jo se litt av Camagüey også, og inntok byen med stor nysgjerrighet. Det er feil at det ikke finnes butikker på Cuba, det er mange av dem i byene.

Vareutvalget finnes bare i butikker hvor man priser i convertible

Egentlig er det helt fornøyelig å se på. Noen butikker har massevis av utvalg som er typisk for 80 tallet. F.eks. salt og pepper bøsser som er formet som frukt og grønnsaker. Hvem har ikke sett dem? Andre butikker har hyper moderne TV'er og kjøleskap. Ett kjøleskap kostet f.eks. Kr. 28.000,-. Det må jo være noen som har råd til å kjøpe dem? I en annen butikk fikk lokalbefolkningen utlevert et eller annet elektrisk hjelpemiddel. Alle kom med emballasjen under armen, og fikk så utlevert apparatet. Vi tror det var en elektrisk kokeplate.

Tradisjonell Cubansk butikk

Etter hvert fikk vi også lokalisert noen av Hurra gjengen (Ferdinand og Ingrid), og tuslet tilbake til plazaen der vi hadde parkert bilene. På denne plazaen tror jeg ALLE som hadde noe som helst med turister (OSS) å gjøre, var lokalisert. Det betyr at du blir angrepet fra alle kanter av folk som vil yte deg diverse tjenester, eller som tigger penger av deg. Deriblant denne kvinnen inne i kirken.

Det tigges i kirkene her

Jeg er sikker på at hun hadde lånt barnet hun har på armen. Det hadde nemmelig knall blå øyne. Men på den annen side kan man ikke være sikker. Mange mennesker her på Cuba er forholdsvis mørke, samtidig som de har lyst hår og blå øyne. Det finnes i grunnen mennesker i alle avskygninger i hudfarge, hårfarge og øyenfarge, og det har vært en bevisst politikk fra myndighetene at det ikke skal være rasisme. Og det ser ut til at det har vært vellykket. I hvert fall det vi har sett.

Etter hvert fikk vi samlet alle medlemmer av Hurra og Noravind medlemmene, og pakket oss sammen i våre respektive biler igjen. Kursen ble satt mot Trinidad, som ikke er en øy, men en by på Cuba, og som til alt overmål ligger i provinsen Sancti Spíritus (som vi glatt oversatte til Hellig Sprit).

Eneste form for skilt eller plakater eller reklame langs veien var politiske boards slik som denne

Dere må ikke tro at bilturen gikk helt på skinner. Langs veien kjørte vi stadig forbi biler som hadde punktert. Veien her på Cuba er ikke av de beste. Og da måtte det selvfølgelig skje..........vi punkterte. Midt på en rett strekning sa det bare flaff-flaff, og dekket var flatt. Men det ble byttet på null komma niks. Jeg tror Ferdinand og Steinar brukte under 5 minutter på å bytte det. Og så var det full fart igjen.

Punkteringen langs veien. Heldigvis var alt reserveutstyret i orden på leiebilen

Trinidad

Trinidad ble i 1988 satt på Unescos liste over bevaringsverdige steder i verden. Og det var lett å forstå da vi kom kjørende inn i byen. Gatene var av skikkelig klumpete brostein, og vi humpet oss fremover. Gamlebyen er fra koloni tiden, og er for det meste pusset opp. Alt er i spansk stil, og det er VELDIG STILIG. Jeg vil ha et sånt hus.

Her kom vi nok en gang kjørende inn i en by når det nærmet seg mørkt. Da vi gikk ut av bilene for å orientere oss ved et informasjons skilt, ble vi nok en gang overfalt av "tjenestevillige" cubanere. De var mild sagt skikkelig slitsomme, og vi sa tvert NEI til ethvert forslag de kom med. Denne gangen skulle vi klare oss selv.

Trinidad gamlebyen når vi kom

Etter hvert som vi banket på hos den ene Casa Particulare etter den andre, med beskjed om at det var fullt, sank stemningen merkbart. Vi ble stadig stoppet av folk som skulle "hjelpe" eller tigge, og vi ble ganske fort veldig lei av det. Kanskje vi skulle la en "hustler" sjekke opp et hus for oss? Eller skulle vi prøve å finne et hotell?

Til slutt var det en dame som forbarmet seg over oss. Hun sa "Una momento" og forsvant som et skudd bortover gaten. Etter en liten stund kom hun tilbake med en mann som kjørte i en gammel Skoda eller hva det var. Vi var straks i forsvars posisjon. Men etter et lite diskusjonsmøte ble vi enige om å gi cubanerne en sjanse til. Vi var ganske skeptiske da vi så døren vi skulle gjennom. Den var pytte liten og ganske slitt og stygg og jeg vet ikke hva.

Den ene døren til venstre er inngangen vår

Men gjett om vi var glade for at vi ble med. Huset han tok oss med til var hans eget, og det mest sjarmerende du kan tenke deg. Hvem skulle ha trodd at det stygge eksteriøret skulle skjule en slik skatt. Vi hadde lest i guide boken at vi måtte prøve å få en Casa med tak terrasse, og det var det her. Med utsikt over hele gamlebyen. Men det vet man ikke før man er inne i huset. Fra gaten så i hvert fall ikke vi noen hus med tak terrasse.

Casa Particulare med takterrasse

Men først måtte det pruting til. Han skulle ha 78 Convertibles (CUC) pr.rom pr.natt. Vi fikk prutet det ned til 114 CUC pr.rom for to netter. Inklusive frokost og middag. Vi hadde allerede falt for huset og bestemt oss for at her skulle vi bo, og vi var villige til å gi CUC 120 pr.rom for to døgn, så vi sparte da litt billigere enn forventet.

Det var sent da vi endelig var installet. Vi voksne delte et par pils eller fem før vi gikk og la oss. Eller rettere sagt, vi ansvarlige kvinner gikk og la oss, mens kapteinene gikk ut på egen hånd.

Morgenen etter var frokosten klar ved 9.30 tiden og inkluderte som følger: Egge omelett, brød, smør, sirup, masse frukt, melk, kakao, juice og kaffe. Deilig å starte dagen med en slik frokost.

Frokostbordene; ett for voksne og ett for barn

Vi har klart å trykke oss inn på to rom, men egentlig så har de tre soverom som ikke er i bruk. Reglene for utleie er visst ganske rigide, for de kan bruke det ene rommet kun om dagen, ikke natten. Men det betød at vi fikk to bad, og det er deilig når man er 9 personer som skal dele.

På tørkesnoren hang det ett håndkle fra Norge. Skorpionen krabbet oppover skjorten til Steinar om morgenen. Da fikk vi vite at alle selvfølgelig ristet klærne sine før de tok dem på!

Etter frokost var det ut å oppleve Trinidad. Og denne byen er så vakker på en litt loslitt måte. Mesteparten av husene er i spansk koloni stil. Noe som betyr at husene er bygget rundt en åpen patio, gårdsplass. De er gjerne i to etasjer og usannsynlig sjarmerende.

Hverdagsbilder fra Trinidad

På Plaza Mayor som ligger midt i gamlebyen, ligger Museo Romántico. Det har selvfølgelig vært et rikmanns hjem, men kan vel representere denne stilen. Første etasje ble bygget i 1740 og andre etasje i 1808. Det inneholdt møbler som jeg godt kunne ha tenkt meg i mitt eget hjem.

Huset er fra før revolusjonen

Unger synes at museer og by vandringer er uutholdelig kjedelig. I hvert fall Ida og Ole Martin. Derfor var de i Casa'n vår og lekte på tak terrassen, mens vi voksne fikk dekket litt av nysgjerrigheten over nye ting uten klagende barn. Blant annet fikk Åse-Britt og jeg vår første neger. Vi måtte nemmelig sette oss ned og få litt å drikke, og der var det selvfølgelig levende musikk. Det er det over alt her på Cuba. Bandet het Nico Saquito al Bate - Participación especial de Eliades Ochoa.

Den "Spanske" trappen i Trinidad er kjent for sine salsa aftener og sine muihjito. Her det Janne får sin  første negerdans

Det var selvfølgelig skikkelig turist jippo. Han danset med alle damene, og etterpå gikk han rundt og solgte CD'en som vi selvfølgelig kjøpte. Og den CD'en inneholdt i hvert fall ikke det de spilte på restauranten. Det høres mer ut som propaganda musikk i mine ører.

Før vi gikk på restauranten gikk vi forbi kirken Inglesia Parroquial de la Santisima Trinidad. Der var det gudstjeneste, og det gikk opp for oss at det faktisk er Skjærtorsdag og Påske. Altså ingen dårlig samvittighet for at vi er på oppdagelsesferd på Cuba, og ikke har skole.

Kirken var godt besøkt

Folk på Cuba er faktisk ganske religiøse selv om landet er kommunistisk. Ca. 400.000 er katolikker (paven godtok i 1998 igjen Cubansk katolisisme), ca. 300.000 er protestanter pluss at det selvfølgelig finnes minoriteter som 7 dags evangelister osv.osv. Santería er også godt representert. Det er en afrikansk religion, og er i slekt med Voodoo på Haiti. Folk er veldig åpne om dette, og det er helt akseptert. Men kan til og med bli invitert til å overvære en seremoni. Spennende.

Men det er begrenset hvor lenge barn kan være alene uten at foreldrene får dårlig samvittighet. Alle 5 barna ble hentet på Casa'n vår, og dratt ut på nye eventyr. Denne gangen hadde vi lyst til å gå på arkitektonisk museum. Familien Noravind oppdaget (nok en gang) at vi ikke hadde cash. Vi skilte derfor lag med Hurra familien, og gikk ned i byen for å finne en Cadeca. På Cuba får man penger enten i banken eller i en Cadeca. En Cadeca er mer en vekslings institusjon, men man kan også få ut penger der på kreditt kort (koster 11% av uttaks summen).

I denne byen var det også massevis av butikker. Men her var dollar butikkene like dyre som butikkene hjemme. Dessuten er det ikke mye som er interessant å kjøpe. Jeg har selvfølgelig kjøpt meg en t-skjorte med Che Guevara. Man kan ikke ha vært på Cuba og ikke kjøpt noe med bilde av den mannen på. Han er nemmelig OVER ALT. Dessuten har jeg kjøpt en kjøleskap magnet. Og det var det.

Men vi fant en kolonial butikk der de hadde massevis av ting. Deriblant Coca-Cola og Fanta. Jeg trodde det var amerikanske varer, men da er det øyensynlig ikke det. Kanskje det har blitt internasjonale varer??? Etter at vi hadde vært i byen et par timer og spist is (som ikke var god), ville ungene tilbake til Casa'n. Steinar og jeg benyttet anledningen til å ta en siste tur rundt for å sjekke kunst butikkene. Vi hadde funnet et par kunstverk som forestilte de spanske conquistadorene som vi begge hadde lyst på.

Sultne kunstnere finner man overalt

De var selvfølgelig lovet bort til et kunst studio, og vi kunne derfor ikke få kjøpt dem. Så da kjøpte vi et domino spill av en gateselger isteden. Det er mye billigere. Dessuten hadde han det EKTE cubanske spillet med 9 øyne, og ikke bare det europeiske med 6. Da skal vi bare lære oss å spille det også.

Vel tilbake i vår deilige Casa viste det seg at vi fikk god tid til å øve oss på å spille domino. Vi hadde bestilt middag til kl. 19.00, og den ble servert nærmere kl. 21.00. Selvfølgelig med mange unnskyldninger som jeg ikke fikk med meg. Men maten var verd å vente på. Vi fikk kylling, fisk og biff som var perfekt tilberedt. Det viser seg at husverten vår har vært kokk på hotell, så han kan virkelig lage mat.

Så hvis dere reiser til Trinidad, ta inn i Casa Particulare som følger: Rafael Soler Valdés, Juan Manuel Márquez No. 54A, Trinidad.

Etter middag, som var ferdig ved 10 tiden på kvelden, fikk vi lov av barna våre å ta en tur på terrasse restauranten (der hvor vi danset med neger). Der var det fullt kjør, og vi fikk for første gang se skikkelig salsa. Jentene og guttene her er hengslet annerledes enn oss fra Norge, det er derfor de er så flinke til å danse salsa. Vi ble alle enige om at vi skal begynne på salsa kurs når vi kommer hjem. Vi skal også lære oss skikkelig spansk.

Mens vi stod der å hørte på fantastisk flott salsa musikk, spilt av en band med skikkelig trøkk, hørte vi norske stemmer bak oss. Det viste seg at det var en familie på pakke tur til Cuba. De ville heller tilbake til Havana, enn å være her i Trinidad. Det er vanskelig med alle disse menneskene som tigger eller skal selge deg ting eller gjøre ting for deg hele tiden. Vi møtte også to australiere som Steinar og Ferdinand hadde blitt kjent med i går kveld. Han ene var fullstendig i oppløsning fordi Norge nok en gang var blitt kåret til verdens beste land å bo i, mens Australia "bare" var nummer 5 på listen. Han burde være stolt, for jeg kan ikke huske å ha sett Australia blant 10 på topp noen gang. Dessuten var han mektig imponert av norske jenter, så han skulle til Norge og finne en eller annen å gifte seg med. Ja, ja, vi ønsker lykke til. Men jeg er ikke imponert over at han ikke trodde at det jobber jenter på norske olje plattformer. Han jobbet selv som driller, og hadde aldri jobbet sammen med ei jente på noen av plattformene han hadde vært på.

Før klokken ble 24.00 tuslet Åse-Britt, Ferdinand, Steinar og jeg tilbake til huset vårt. Det blir litt feil å vekke familien langt utpå natten for å komme inn. Verten hadde allerede gått og lagt seg, så det var bra vi ikke ble lenger.

14-17/4-06 La Habana (Havana) på Cuba

(Janne skriver) Morgenen etter startet vi med å pakke sakene våre. Det er helt utrolig hvordan man klarer å spre eiendelene sine på bare to dager. Men da Steinar skulle kle på seg, fikk vi den ekleste opplevelsen hittil på turen vår. Og da mener jeg HELE turen. Da han tok på seg t-skjorten sin krabbet det en SKORPION oppover brystet hans. Gjett om det ble stor ståhei.

Denne skorpionen krabbet oppover skjorten til Steinar om morgenen. Da fikk vi vite at alle selvfølgelig alltid ristet klærne sin før man tok dem på seg!

Vi grep fatt i damen som holdt på å dekke på til frokost og spurte om den var farlig. Helt rolig og avbalansert tråkket hun den til døde og sa at det var vondt å bli stukket av den, hvorpå hun gikk sin vei. Vi tolket det dit hen at den ikke var dødelig, og ingen hadde jo blitt stukket. Men ekkelt var det likevel.

Etter nok en deilig frokost i huset til Rafael og kona hans, sa vi adjø, betalte regningen og satte kursen mot Havana.

Rafael og kona hans

Vi hadde spurt Rafael om letteste veien til Havana, og han sendte oss ut på veien langs med vannet. Der opplevde vi det merkeligste på hele turen. På en strekning på mange kilometer var det krabber som krabbet frem og tilbake over veien. Det må ha vært million talls som allerede var kjørt i hjel, og vi kjørte i hvert fall i hjel et hundre talls.

Det må være millioner av krabber som har blitt kjørt ihjel på denne veien. Allikevel lærer de ikke

 Vi måtte selvfølgelig ut å ta bilder, og det luktet SKIKKELIG krabbe fest. Det kom en mann syklende forbi og fortalte at krabbene kunne klype veldig hardt, og at det var best at ungene holdt fingrene sine unna dem. De gule kunne spises, men de røde var det ikke mat i.

Stolt Cubaner med sykkelen i god stand

 Han fortalte også at han bare syklet denne veien når krabbene kom til vannet for å parre seg, for bilen bare punkterte hele tiden. Og vi har ikke flere reserve dekk igjen.

Gule kan spises, røde er bare i veien

Resten av turen gikk uten de store begivenhetene, og vi punkterte ikke igjen. Men vi stoppet for å spise på det som må sies å være den tregeste restauranten hittil. Da maten endelig kom var stemningen passe amper fordi vi damene var ganske så sultne. Og sultne damer er ikke tamme.

Turistrestaurant langs hovedveien

De fikk ikke noe særlig med driks av oss. Sikkert kjipt, men det blåser vi i.

Sent på ettermiddagen kunne vi endelig kjøre inn i Havana på Cuba. For oss er dette en stor opplevelse. Vi har seilt hit med egen båt, og Havana har vi hørt så mye om. Dette er skikkelig eksotisk og spennende.

Uten skilter langs veiene var det nødvendig å spørre seg frem av og til

Hovedtrafikkåren i det pulserende Havana har ikke akkurat et trafikkproblem. Det er langt mellom bilene selv i hovedstaden. Nederst til høyre er Malecón.

Når vi nå kjører inn i denne byen er vi litt forberedt. På restauranten med den dårlige servicen, hadde Steinar og Åse-Britt studert guide-bøker, så vi er nesten klar over hvor de billigste hotellene er. Vi har også prøvd å ringe for å holde av rom, uten å ha lykkes med det. Casa Particulares finnes jo over hele byen, så dette skulle vel ikke bli noe problem.

Med erfaring fra Santo Domingo kjørte vi langs vannet på Ave. de Maceo også kalt Malecón. Dette er Centro Habana, og ser skikkelig nedslitt ut. Men etter bare noen hundre meter tårner hotell Deuvilles 14 etasjer seg. Den eneste bygningen som ser sånn noenlunde oppusset ut.

Det statlige hotellet var bare passe sluskete

Kontakten med "Hurra!" går på land ikke med VHF men med walkie talkies. Følgebilen "Noravind" gir beskjed til lederbilen "Hurra!" om at vi vil se hva dette er. Vi ser for oss å sjekke inn på et hotell tidlig på kvelden, og slippe å lete byen rundt etter billige Casas Particulares.

Det ender med at vi alle sammen installerer oss på Hotell Deuville, selv om det bare får middels omtale i guide boken vår (Lonely Planet). For meg spiller det ingen rolle, jeg skal bare sove der, og det gjelder også for Steinar. Her er vi for å oppleve Havana.

Vi installerte oss i tre trippel rom à 61 CUC. Fordelt som følger: Steinar, Janne, Ole Martin i ett rom. Åse-Britt, Ferdinand og Ragna i ett rom. Og Ida, Ingrid og Guri ble overlykkelige over å få rom sammen.

Utsikten fr hotellrommet viser hvordan Cubanere virkelig bor

Ole Martin ble mest overlykkelig over TV'en med amerikanske kanaler. Ida ble mest overlykkelig over badebassenget i 6.etasje. Steinar og jeg var mest overlykkelig over lobbyen der de begynte å spille musikk ganske tidlig. Deriblant et jazz ensemble må man kanskje kalle dem. En på trompet, en på bass og en vokalist. Både Ferdinand og Steinar ble mektig imponert, og til og med jeg likte dem. At den lille jentungen hadde gjemt en slik stemme inni seg kunne ingen ha gjettet.

Yasek Trio og Yasek Duo i Lobby baren. Dessverre er lyden litt dårlig, men dette var bare fantastisk. Vi gjorde avtaler og møtte dem igjen på jazzklubben i Havans bakgater dagen etter.

Det er som jeg har skrevet før, musikk på hele Cuba. Etter at jazzen var over, fortsatt en trio med mer tradisjonell kubansk musikk, og da var det ikke så morsomt lenger. Ferdinand forsvant opp til Åse-Britt, mens Steinar og jeg ble sittende. Og vi fikk en skikkelig morsom kveld. Først satt vi i foajeen og hørte på kubansk musikk og pratet med en tysk par på pakketur. Deretter gikk vi på natt klubb i hotellets under etasje. Der var det først show med lett kledde jenter og gutter med masse klær og rysjer og blonder, før det fortsatte med salsa disko. Jeg kan fortsatt ikke danse salsa, men jeg ble kjent med Cuba Libre, og deretter kunne jeg i hvert fall ikke danse salsa. Så det er nok ingen bilder tilgjengelig fra denne kvelden som er bare Steinars og min. 

Dagen etter oppdaget jeg at Cuba Libre ikke er noen god venn, og lovet meg selv at jeg aldri skulle drikke det noe mer i hele mitt liv.

Havana med guide

Men hva gjør vel det når hele Havana ligger og venter. Ida kom og ble med i familien Noravind. Vi ble enige om å ta en guidet buss tur rundt hele Havana. Det er en altfor stor by til å ta seg frem på egen hånd. Dessuten har vi bare et par dager på oss. Men først måtte vi ha mat, og det fikk vi på en lokal restaurant 500 meter bortover Malecon.

Innen vi var ferdige med dette hadde Steinar og jeg fått forståelsen av at ungene helst ville være på hotellet og bade og se på TV. Vi var ikke populære som tvang dem ut for å se på ting de ikke var interessert i. Men denne gangen var det ingen nåde, ut på tur skulle de. Og kl. 15.00 inntok vi en diger turist buss med myke seter og air condition.

Først gikk turen oppover gaten Prado som nå heter Paseo de Martí (en av heltene), opp til Capitolio Nacional, der vi ble sluppet av for å ta bilder i 15 minutter. Bygningen er helt lik The Capitol i Washington men er rikere utsmykket. Det var da også amerikanerne som bygget det. Det kostet 17 millioner US$ å bygge. Og det tok 5000 arbeidere 3 år, to måneder og 20 dager å bygge mesterverket. Det er ingen offentlig funksjoner i bygget, bare en kunsthandler og et gatekjøkken.

Plassen rundt Capitol egner seg spesielt bra for å spille baseball

Her ligger også Parque la Fraternidad som er et samlingspunkt for alle. Men særlig for de som er interessert i base ball. Dette er Cubas nasjonal sport, og ifølge guiden vår er Cuba nr. 2 i verden etter Japan. Og, som hun poengterte meget sterkt, Cuba er før Amerika, altså er de BEDRE enn Amerika. Bare sånn så vi vet det. Ved denne parken ligger også Gran Teatro de La Habana. Foruten alle disse fantastiske bygningene, var det et massivt folkeliv. Det er nesten mer moro å se på folk enn bygninger.

Her var det flott å ligge over natten med tilhørende soloppgang og morgenbad

Videre gikk turen til en rom fabrikk. Her fikk vi lære hvordan cubansk rom blir laget. Og også at all rommen som Cuba eksporterer er kjemisk laget. Det gjelder f.eks. Havana Club. Men ikke de vi har kjøpt som er Santiago de Cuba og noen til. De blir nemmelig laget kun til internt bruk, fordi det tar så lang tid å lage dem. Og så hadde de en presang som jeg skal gi til mamma'n min (sammen med en konkylie selvfølgelig). Trikset for å få god rom er en saktegående renseprosess. Den rå rom massen renner ned gjennom store aktive kullfiltere, for deretter å lagres på tønner i mange år. Renseprosesen gjennom kull drives av tyngdekraften og mengden er ikke egnet til eksport. Til gjengjeld blir den mye bedre. Tønnenen som romen lagres i er laget av Amerikansk eik, og er fra før revolusjonen. De har allerede problemer med å skifte ut tønner som ikke lenger holder tett.

Hele fabrikken så ut som et gammelt vognskur.

Det er staten som eier romfabrikken, og følgelig er det ingen eier eller ledelse i fabrikken. Bare arbeidere som sørger for å holde produksjonen i gang. På vegen ned trappen fra utsalgsstedet i annen etage ble vi tilbudt rom til halv pris fra en av de som jobbet der, sikkerhetsvakten var også der, og han solgte billige sigarer! Det spises nok av lasset i det nye Cuba. Utenfor stod det også mennesker og tagg. Blant annet to gamle, og jeg mener skikkelig gamle, skrukkete damer. Jeg får dårlig samvittighet av ikke å gi dem noe, når jeg kommer fra verdens rikeste land. Men de fikk ingenting.

Videre gikk turen til Plaza de la Revolución. Må jeg bare få si at alle byene vi har kjørt gjennom og vært i har en Plaza de la Revolución. Midt på plassen er et 142 meter høyt tårn, med en knelende José Martí foran. Castro har talt til opp til 1,2 millioner mennesker på denne plassen, så den er stor.

Plaza de la Revolución i Havana.

Innenriks departementet er lett gjenkjennelig med en diger stilistisk fremstilling av Ernesto "Che" Guevara. Han var minister her tidlig på 60 tallet, før han ble drept i Bolivia.

Kanskje den mest kjente bygningen i Havana; innenriksdepartementet.

Rundt hele plassen er det fylt opp med president kontoret og diverse departements bygninger.

Etter dette kjørte vi litt rundt i byen, og fikk se bl.a. universitetet og baseball stadionene som cubanerne er veldig stolte av. På dette tidspunktet er våre søte barn fullstendig i oppløsning av kjedsomhet. Ida må tisse og Ole Martin svetter. Gøy med barn.

Deretter gikk turen til Parque Histórico Militar Morro-Cabaña, og Castillo de los Tres Santos Reyes Magnos del Morro. Det er et stort festningsverk langs med havnen i Havana, og mye av det er bygd på 1500 tallet. Og skulle du ha sett, her var det også massevis av boder som solgte ting til turistene.

Utsikten over innseilingen til Havana fra festningsverket

Vi fikk bare gå litt rundt på festningsverket, ikke inne i festningen. Det kostet ekstra penger, og dessuten hadde vi bare 15 minutter til rådighet.

Da var klokken 18.00, og vi trodde turen var over. Ungene gikk på en skikkelig smell da det viste seg at vi også skulle besøke gamlebyen. Steinar og jeg gledet oss. Bussen parkerte på Plaza de Armas som ligger i Habana Vieja. Her er det plantet et tre der den første konstitusjonen i Cuba ble undertegnet. Et tre kan naturligvis ikke leve i ubegrenset med år, så nye trær blir plantet når de gamle dør.

Det er ikke mye trafikk i Havana

Her har de også det største bokmarkedet i Cuba, og man kan gjøre skikkelige varp på gamle bøker. Man må ha eksport lisenser for å få dem med seg ut av Cuba.

Deretter fortsatte rundturen til fots. Vi fikk se det eldste hotellet i Cuba, grunnlagt i 1902, og fortsatt i drift, og hotellet der Hemingway bodde i 6 eller 7 år. Da måtte vi jo også besøke baren der han var stamgjest, og der fikk vi oss en drink.

Vi nyter en Moijo på stambaren til Hemingway

Den guidede turen ble avsluttet på Plaza de la Catedral, og det var den mest pittoreske plassen vi hadde vært på hittil.

Det er egentlig bare fronten som er i gammel stil. Inne er det pusset opp så mange ganger at Cubanerne ikke lenger vet hvilken stil de skal beskrive bygget med.

Bygningene er bygget i barokk stil, og er tilholdssted for mange kunst utstillinger og museer. Lokale kunstnere holder også til i sidegatene her, så det er mye spennende å se på. Deriblant spåkoner som røyker hemningsløst store sigarer, og er kledd i de mest usannsynlige gevanter.

Fargerike klær og flotte kjoler er et vanelig syn i hovedstaden

Vi bestemte oss for å hoppe av turistbussen, og spise middag her. Klokken var allerede blitt over 7 om kvelden, og Steinar skulle på jazz klubb sammen med Ferdinand. Vi fant en hyggelig restaurant der vi fikk deilig pizza og spagetti carbonara. Endelig et sted som ikke bare hadde kylling. Vi tok vanlig drosje tilbake til hotellet, og Ole Martin og jeg tilbrakte kvelden med å se på TV. Deilig avslappende, og helt uten Cuba Libre.

Dagen derpå

(Janne skriver) Steinar var i overraskende god form dagen etter, og vi kom oss etter hvert ut på tur igjen. Ungene lot vi bli igjen på hotellet. De kunne kose seg med TV og bade basseng hvis de ville.

Hotellets svømmebasseng var nedslitt og gammelt, men gjorde jobben for barna

Steinar og jeg hadde veldig lyst til å se en sigar fabrikk, og tok en taxi rett utenfor hotellet. Det er bare en feil ting med denne dagen. Det er søndag i påsken, og alt utenom restauranter og turist butikker er stengt. Vi bestemte oss derfor for å ta en spasertur på Prado gaten. Taxien stoppet utenfor en sigar fabrikk som holder til i side gaten, og vi gikk inn der. Utsalgs stedet var nemmelig oppe. (Anne-Britt: Jeg får ingen rød strek under nemmelig, ikke nemlig heller, derfor blir det nemmelig, nemlig). Vi må jo ha med oss sigarer hjem til Norge. Kanskje det er noen vi kjenner som har lyst til å røyke cubanske sigarer. De koster en formue hjemme, men her er det ikke så veldig dyrt.

Et typisk sigarutsalgssted

Etter besøket i sigar butikken, ruslet vi nedover Prado og bare så på alle menneskene som var ute og gikk, eller barna som lekte og spilte base ball.

Prado kalles denne gaten som er en kopi av Prado i Paris. Komplett med løver ved start og slutt. Dette var en søndag og det var ingen gateselgere her.

Utpå dagen satte vi oss på en fortaus restaurant og tok en pils. Etter en liten diskusjon, spiste vi også lunsj. Jeg er ikke helt god på verken timing eller spansk, så jeg fikk chipsen etter at jeg var ferdig med maten. Ja, ja, da ble det chips til dessert. Deretter fant vi ut at ungene hadde fått nok tid for seg selv, og tok en coconut drosje tilbake til hotellet. Det var en av de gamle coconut drosjene, de nye er mye rundere i formene.

Denne coconutdrosjen måtte trilles i gang. Det var ikke noe problem for overalt er det hjelpsomme folk.

Vi fikk lurt med ungene til gamlebyen, ved å love dem at vi skulle gå i suvenir butikker. Da får i alle fall Steinar, Ida og Ole Martin det morsomt. Dermed dro vi tilbake til Plaza de Armas og Plaza de la Catedral, der vi synes det var aller finest. Og vi fikk til og med handlet litt. Jeg kjøpte en figur av en skikkelig ferm neger kvinne som røyker sigar og enda en magnet til kjøleskapet. Dessuten fikk jeg meg et håndlaget sjal, for det er ganske kaldt om kvelden. I hvert fall ikke mer enn 26 grader tenker jeg.

Noen bilder fra omgivelsene rundt hotellet.

Tidlig på kvelden møtte vi Hurra-gjengen på Plaza de la Catedral, og vi ble enige om å spise middag sammen. Først prøvde vi oss på restauranten midt på Plazaen, men der var det kjempe dyrt, og dessuten hadde de ikke noe vi hadde lyst på. Da vi nevnte restauranten med pizza og spagetti fra i går, ble vi enige om å gå dit isteden, og spiste nok en gang deilig mat. De kunne lage spagetti carbonara også.

Tropicana

Åse-Britt, Ferdinand, Steinar og jeg har fått tillatelse av barna våre til å gå på natt klubb i dag. Det går ikke an å ha vært i Havana og ikke besøkt TROPICANA. Derfor tok vi taxi tilbake til hotellet, og vi voksne jentene fikk litt tid på oss til å pynte oss. Denne gangen tok jeg på leppe stift også. Snakk om overpynting. Og kl. 21.15 ble vi satt av på nattklubben Tropicana.

Tropicane still live and kicking

Denne klubben ble åpnet i 1932, og siden da har de ikke hugget noen av trærne rundt stedet. Det har medført at hele Tropicana nå ligger inne i en regnskog bare 20 minutters kjøring fra hotellet. Og det var kjempelekkert.

Åse-Britt og Ferdinand hadde ikke kjøpt billetter, men vi fikk allikevel bord sammen. De beste plassene koster "bare" 85 CUC, og det inkluderer som følger: 1 glass champagne pr.person, 1 stk. cola pr.person og en halv flaske rom pr. par. Da vi kom fikk også jentene en blomst, mens  herrene fikk en sigar.

Billettene ble kjøpt på et utsalgssted for billetter i hotellet. Statlig drevet selvfølgelig.

Alt dette ble servert da showet begynte kl. 22.00, før det måtte vi kjøpe det vi ville ha. Vi kjøpte en pils hver. Men da showet begynte glemte vi den lille irritasjonen vi hadde følt med å måtte vente. Det var et flott show, faktisk bedre enn det som var på Lido i Paris.

Utrolig velutstyrt og flott show. Kostymene var fantasifulle og fargerike

Nok en gang var det massevis av lettkledde jenter som danset, og gutter med masse klær som danset en gang i blant. Vel, rett skal være rett. Mot slutten av showet inntok de to mannlige hoved danserne scenen i bar overkropp og tanga. Lekkert. Jentene i showet var selvfølgelig aldeles nydelige, med kropper som gaseller. Steinar og Ferdinand klarte å la være å sikle, men det var bare så vidt.

Flotte jenter var det også

Etter showet kunne publikum danse på scenen. Vi tenkte vi skulle danse, men vi kan fortsatt ikke salsa, så det ble med tanken. Ved 12 tiden fant vi ut at det var best å komme oss hjem til ungene, og fikk tak i en taxi. Men først måtte vi gå litt rundt i parken, for det var bare så lekkert.

Dansende alver i fontenen utenfor, men fortsatt inne i "hagen"

Vi fikk også taxi sjåføren til å stoppe ved skiltet inn til klubben, for vi måtte ta noen bilder. Det var det mange andre som også hadde gjort.

Mulig en skikkelig klassisk positur

Vel tilbake på hotellet fant vi ut at kvelden bare var en ungdom, så vi gikk ned på nattklubben i kjelleren. Etter 10 minutter der, fant vi ut at vi ikke lenger var ungdommer, så vi gikk og la oss isteden. I morgen er det atter en dag, og vi skal kjøre langt.

Morgenen etter våknet vi friske og raske. Bagasjen ble pakket og kl. 10.30 hadde vi sjekket ut av hotellet. Etter å ha kjøpt litt kjeks, godis, vann og brus var vi klare for avgang. Kursen ble satt mot Marina Internacional de Vita i ca. 55 knop. Men Ferdinand er en råtass, og noen ganger var vi oppe i over 70 knop.

Det er ingen skilt eller reklameplakater på Cuba. Det eneste som er langs veien er disse skiltene.

 

Hva skal man si om en slik kjøretur??? Vi hadde to strekke-på-bena stopp, og et spise stopp. Spisestedet La Vaquero var forresten ett av de bedre vi har spist på. Servicen var topp, og maten var god. Dessuten klarte Ingrid å fange giftige padder. Hva den jentungen klarer å få tak i.

Restauranten var et kjærkomment stoppested på veien til Marinaen

 

Vi følte det som å være på en ranch, og det var sikkert meningen også.

Presis 12 timer etter avreise fra Havana var vi tilbake i La Vita og Noravind. Hun så ikke ut til å ha lidd noen overlast, men Ida ble litt bekymret da hun oppdaget 7 maur. Det lå også et brev fra Vanvara og ventet  på oss. Anne og Jørgen hadde giftet seg i Havana 14 april, og det var kjempekoselig å høre. Da venter vi bare på at Åse-Brith og Ferdinand skal gjøre noe med sin sivil status også. Nå har vi foreslått den ene romantiske øya etter den andre som de kan gifte seg på, så da foreslår vi Bermuda som neste sjanse.

 

18/04-06 Tilbake i Marina Internacional de Vita (21º04,74 N -75º57,62V)

(Janne skriver) Jeg var tidlig oppe i dag, og alt så ut til å fungere greit i Noravind. Ingenting manglet. Ernestine kom på jobb og stoppet for å høre hvordan vi hadde hatt det rundt om på Cuba. Hun må være det mest tjenestevillige mennesket vi har møtt hittil på reisen vår. Mens jeg satt å skrev på dette reisebrevet, la jeg merke til en kolonne av maur som passerte på ryggstøet av benken i cockpiten, deretter enda en kolonne på dekk langs skinnen til storseilet. Joda, det var maur invasjon på gang. Pytte små maur som gikk til angrep på Noravind uten blygsel. Janne var da umiddelbart på krigsstien, og fant ut at invasjonen kom via strømkabelen og det svarte fortøyings tauet. Giftspray ble funnet frem, og kjemisk krigføring var i full gang. Maurene hadde ikke en sjanse, de døde som fluer.......eller maur kanskje. Men det tar nok noen dager før vi har tatt rotta på alle sammen.

Tidlig på formiddagen hadde Ferdinand og Steinar et kaptein møte. De måtte sjekke værmelding og vind og føreforhold, for å se om vi kan reise til Bermuda en av de nærmeste dagene. Konklusjonen ble som følger...........vi reiser i morgen tidlig. Vi ga Ernestine beskjed, og hun sa at myndighetene ville komme ombord i morgen tidlig kl. 09.00. Vi hadde fått advarsel fra Vanvara om at vi måtte forvente samme prosedyre som ved ankomst, så vi regner ikke med å kunne gå før på ettermiddagen i morgen. Dessuten hadde Vanvara advart oss om at vi måtte gjemme "skatter" som vi hadde kjøpt. Men vi har kvitteringer, så alt skal være i orden.

Ellers ble dagen i dag benyttet til å levere bilene. Det var ikke bare bare det heller. For bilene skulle leveres her i marinaen, og ikke der det ble utlevert. Så det ble en del frem og tilbake. Dessuten fikk vi ikke tatt ut penger som vi måtte ha for å betale regningen i marinaen, for vi hadde ikke bil å kjøre med lenger. Da ble det til at vi bestilte taxi til kl. 15.00, og da forsvant Åse-Britt, Steinar og Ferdinand ut på handletur, mens jeg måtte skrive ferdig reisebrev.

(Janne skriver) Da Steinar kom tilbake hadde han også hentet vasken min. Det eldre ekteparet som har gjort jobben for meg hadde visst ikke så veldig lyst på penger, men mannen hadde bare en Mustad fiskekrok igjen, og han ønsket seg flere. Det ble til at Steinar fant frem en hel masse fiskesaker som vi ikke bruker lenger. Deriblant Mustad fiskekroker og et par fiskestenger og massevis av fiskeliner. Da alt var klart, tok Steinar og jeg en spasertur ned til dette ekteparet for å levere sakene (Steinar hadde betalt litt penger tidligere på dagen).

Vi trodde vi bare skulle levere tingene i døra, si takk for flott utført vask, og så forsvinne. Men neida, vi ble selvfølgelig invitert inn. Og hvis vi skal ut på tur igjen, så skal jeg ha lommene fulle av bilder av alt og alle. Det er helt opplagt at de var veldig stolte av familien og huset sitt. Vi fikk se bilder fra da de giftet seg (veldig romantisk), av døtrene, barnebarnet, fester i huset, venner osv.osv. Det var helt herlige gamle mennesker som inviterte oss inn i hjemmet sitt bare fordi de syntes det var hyggelig. Gamlefar snakket litt engelsk, og Steinar snakker litt spansk, så vi fikk til en ganske god dialog. De virket faktisk ganske skuffet over at vi ikke ville bli til kaffe og kaker, fordi vi måtte tilbake til ungene i båten. Klokken var jo blitt over 10 på kvelden, og i morgen reiser vi til Bermuda.

19-26/04-06 Overfart til Bermuda

(Janne skriver) Etter advarslene fra Vanvara, må jeg si at jeg grudde meg litt til utsjekkings prosedyrene. Første mann ombord var immigrasjon, og han kom kl. 09.00. Han var ferdig kl.09.10. 20 minutter etterpå kom to andre herremenn, og de var ferdige kl. 09.40. Og det var det. De siste som var her sa at de skulle egentlig ha sjekket rundt i båten, men det gadd de ikke. Ernestine sier at tiden det tar å sjekke inn og ut har mye med hvilket humør inspektørene er i, og i dag var de øyensynlig i godt humør.

Et lite oljeskift, og så drar vi til Bermuda

 

Etter å ha gjort rent båtene og oss selv, var "Hurra!" og "Noravind" atter på tur. Vi sier adjø til Cuba, etter å ha tilbrakt en fantastisk flott uke her. Det er altfor liten tid, men kanskje vi kan komme tilbake. Det hadde vært spennende å komme hit igjen, si om en 10-15 års tid. Hva kommer til å skje med Cuba?

26/04-06 St. George's på Bermuda (32º22N - 64º40V)

(Janne skriver) Endelig fremme. Ved 15 tiden seilte vi inn i St. George's Harbour, etter nøyaktig 7 døgn i sjøen. Dette er det lengste strekket som familien Noravind har gjennomført uten mannskap, og vi er slett ikke utkjørt.

Førsteinntrykket av Bermuda. Legg merke til at alle husene har hvite tak.

På tidlig vakten min hadde Bermuda Harbour Radio kalt oss opp, uten at jeg hadde hørt det. Ferdinand fortalte oss det, så Steinar kalte opp Bermuda Harbour Radio et par timer før vi nådde frem. De hadde massevis av spørsmål. Til og med om hvor mange personer det var plass til i redningsflåten vår. Da Steinar hadde svart tilfredsstillende på alle spørsmålene, ble vi ønsket velkommen og fikk beskjed om å legge til ved tollbryggen på Ordnance Island når vi kom inn i havnen.

Der stod det en underlig mann med hjelm og vinket på oss. Etter at han hadde hjulpet oss med å fortøye, viste det seg at han hadde en marina og at han hadde plass til oss. Det viste seg at han måtte vente lenge, for det tok sin tid å sjekke inn. Først "Hurra!" og deretter oss.

En "offentlig" bygning på torvet som trolig var til for fotomulighet for rike cruiseskipturister

Mens vi stod og ventet på at Steinar skulle bli ferdig, ble vi kjent med Anders og Elisabeth fra "Don't Worry". De ligger til ankers rett her ute, sammen med "Vanvara". De har kjøpt båten sin i USA, og er nå på vei hjem. Fyren fra marinaen var mektig imponert. Nå er det 4 norske båter her, og det er flere enn noen andre nasjoner. Men så er det ikke veldig mange båter her heller. Vi er nok tidlig ute. Elisabeth og Anders fortalte at de får mannskap ombord i helgen, og reiser til Azorene på mandag. Det gjør også Anne og Jørgen i "Vanvara".

Da vi var ferdig sjekket inn, skulle vi legge oss i marina. "Hurra!" fikk plass rett ved bryggen der de store cruise skipene legger til, mens vi fikk plass i Captain Smoke's Marina rett bortenfor. Det var bare det at marinaen hadde brent for et par dager siden, og vi kunne derfor verken få strøm eller vann. Dessuten mistet vi tilgangen til internett som vi hadde hatt ved Ordnance Island, og som om ikke det var nok, så var vinden så sterk at vi nesten ikke klarte å legge til. Vi ombestemte oss. Å ligge til ankers måtte være mye bedre enn dette. Vi kastet derfor ankeret ved siden av "Vanvara" og "Don't Worry", og hadde da tilgang til internett igjen. Ole Martin var atter en gang lykkelig.

Hurra! fikk kjempeplass longside ved bryggen

Vi hadde avtalt med Hurra-gjengen at vi skulle spise middag på land om kvelden, og det gjorde vi. Ved 19 tiden var alle klare, inklusive Anders og Elisabeth. Anne og Jørgen var på flyplassen for å hente mannskapet sitt som kommer fra Danmark. Det var ikke spesielt billig å spise på denne restauranten. Men det var så mye mat, at det rettferdig gjorde til dels prisen.

Så braket det inn i restauranter igjen. Denne hadde en koselig uteterasse.

Da han var ferdig å spise baby back ribs, ville Ole Martin tilbake i båten. Steinar kjørte ham ut. Ved 21 tiden kom vakten og sa at nå begynte diskoteket, og barn var ikke tillatt. Så da kjørte Steinar Ida også tilbake i båten. Vi voksne var nemlig ikke helt klare for kvelden enda. Vi fikk en kjempe hyggelig kveld, med masse godt drikke. Rødvin, pils og Bermuda Triangle (rom). Så vi får ta morgendagen som den kommer.

 

27/04-01/05-06 Bermuda (32º22,84 N -64º40,39V)

(Janne skriver) Torsdag ble en rolig og avslappet dag. Etter gårsdagens utskeielser er det kanskje ikke så rart. Vi tok en liten rund tur i St. George's Town, og fant en mat butikk med godt utvalg. Det lover godt for provianteringen for turen til Azorene.

Bermuda gir inntrykk av å være en øy som ikke har normalt liv. Alt er pastel farget og vedlikeholdt over samme lest, og over halvparten av butikkene i handlegatene er suvenirer og turistbutikker.

På ettermiddagen fikk vi besøk av Don't Worry og Vanvara. De fikk servert kaffe og brus. Vanvara har fått mannskapet sitt ombord. Jasper fra Danmark.

I natt har enda en norsk båt lagt seg til her i havnen, og det er Swany. De har vi aldri møtt før, så det var gøy da det kom en ungdom jollende bort og inviterte oss på pils ombord i Swany i morgen ettermiddag. Båten skulle egentlig tilbake til Norge, og de hadde bunkret opp med massevis av pils og godis. Nå viser det seg at båten mest sannsynlig blir solgt, og de trengte derfor hjelp til å fortære godsakene. Det var ikke nei i vår munn.

Fredag kom endelig vaskeånden og tok meg. Noravind trengte desperat en omgang med såpe og vann. Dessverre hadde jeg begge deler, så det var bare å sette i gang. Når jeg først setter i gang, så er det vanskelig å stoppe, og jeg var selvfølgelig ikke ferdig til kl. 16.00 og pilsturen til Swany. Hurra! skulle ta med ungene sine, så jeg sendte mine med Steinar. Kunne ikke helt skjønne hva unger har å gjøre i en båt der voksne skal fortære massevis av pils, men Swany hadde vel sikkert mye brus også.

Swany er ei flott skute som nå kanskje blir på andre hender

Det viste seg etter hvert at det ikke var helt meningen at ungene skulle være med, selv om Swany hadde satt på film og funnet frem både godis og brus. Steinar kom kjørende med alle Hurra og Noravind barna, og tenkte å ta med meg tilbake. Men først ved 7 tiden på kvelden var jeg klar for Swany tur. Og det var litt av en båt. 72 fots to master. Man kunne jo gå seg vill på den båten. Det viste seg også at ungdommen som kom for å invitere oss i går heter Andreas og kommer fra Teie på Nøtterøy. Ca. 500 meter fra der hvor vi bor i Vestskogen. Verden er ikke stor. Og det beste av alt.....han trenger hyre til Azorene. Kanskje får vi med oss mannskap allikevel.

Kvelden ble ikke mer enn 9 før jeg hadde fått litt nok. Steinar kjørte meg tilbake til Noravind og alle ungene. Rett etterpå kom Åse-Britt og hentet sine, mens herrene Steinar og Ferdinand fortsatte festen på Swany.

Lørdag ble vi enige med Andreas. Vi tar ham med til Azorene, så får vi se derfra. Kanskje han blir med helt til England. Det er vanskelig å gjøre avtale for hele distansen med en gang. Kanskje vi ikke liker hverandre engang. Mandag blir det utsjekking fra Swany, og innsjekking i Noravind for Andreas. Ole Martin skal sove i salongen, og det er han kjempefornøyd med. Da får han skikkelig stor plass.

Andreas fra Nøtterøy ble med oss til Azorene

Ellers brukte vi helgen til å gjøre Noravind litt mer sjøklar, litt mer ren, og litt mer klar for å motta Andreas. Dessuten måtte vi flytte litt på oss, for det kom en diger turist katamaran og skulle ligge på en moring rett foran oss. Det gikk ikke så bra. Å flytte på seg mener jeg. Ankeret satt nok en gang dønn fast i ett eller annet på bunnen. Andreas har dykker sertifikat, så vi forsøkte å få tak i ham på Swany. Men han var på tur til Hamilton, så Steinar, kapteinen på Swany, kom for å hjelpe oss. Han har spilt i elite serien i undervanns rugby tror jeg det var, så han fridykket og befridde oss for kanonen vi satt fast i. Jada, helt riktig lest. Vi satt fast i en kanon, og kapteinen hadde rykket så hardt i ankeret at det var blitt skjevt.

Vi har også oppdaget at St.George,s og Bermuda er skikkelig turistifisert, hvis det er noe som heter det. Annen hver dag kommer det nye skipslaster med turister, og vi tror mesteparten er amerikanere. Det ene cruiseskipet heter forresten Norwegian Crown.

Norwegian Crown ruver i havnen

På ettermiddagen på søndag måtte jeg sjekke om vaskeriet mot all formodning skulle ha åpnet igjen. Både Vanvara og Hurra! har sagt at det er stengt til og med onsdag, men jeg måtte sjekke selv. Det var selvfølgelig stengt. Men en hyggelig dame jeg møtte på butikken fortalte at det var et vaskeri på marinaen akkurat i innseilingen til havnen. Dinghy Dock Marina. Steinar og jeg tok en jolletur bort for å sjekke fasilitetene, og det var helt tipp topp. Vi måtte bare ha  Bermuda 1 dollars, så var det bare å vaske og tørke. 4 dollar for en vask, og 4 dollar for en tørk. Det er dyrt det, og jeg har skikkelig mye klær å vaske. Det var også en kjempehyggelig yacht club der, og der kunne vi veksle til Bermuda dollar i morgen fikk vi beskjed om.

Vi har selvfølgelig også besøkt en hel bråte med restauranter og skikkelig gasset oss i deilig mat. Endelig ble også Steinar fornøyd med restaurant maten.

En fordel med et turistmaskineri er at det er mange og gode restauranter.Vi prøvde noen av dem, og maten og servicen var upåklagelig.

Det er usannsynlig deilig å slippe å spise corn beef og spagetti.

Mandag flyttet Andreas ombord, og vi er nå 5 ombord i Noravind. Dette blir spennende. Vi kjenner jo ikke gutten i det hele tatt, men han virker veldig grei. Mandag var også provianterings dag. I morgen reiser vi ut på havet igjen. Søndag hadde Steinar og jeg kjøpt tunge ting som vann, juice, melk, pils og brus. Mandag kom turen til fersk varer, frukt, grønnsaker og enda mer pasta. Nå er vi klare for nok en Atlanterhavskryssing.

Tidlig ettermiddag på mandag okkuperte Anne fra Vanvara og jeg alle vaskemaskinene og tørketromlene på Dinghy Dock Marina. Men det var litt feil at man bare kunne veksle penger på yacht klubben. Den åpnet nemmelig ikke før kl. 16.00. Steinar kjørte meg inn til byen, der jeg måtte stå i nærmere en times kø i banken for å få vekslet. 50 US dollar til 50 Bermuda dollar. Det var godt at jeg vekslet så mange dollar, for Anne hadde også tenkt å veksle i yacht klubben. Men når vi delte, så fikk vi vasket alle klærne våre.

Mandag kveld spiste vi nok en gang middag på White Horse. Vi måtte jo ha en velkommen ombord middag for Andreas, samt at det er siste middagen i land på mange, mange dager.

Tirsdag og avreise dag. Alle sammen hadde tenkt å ta en tur til Dinghy Dock Marina for å dusje, men det var det ingen som rakk. Det er jo så mye som skal ordnes. Først måtte Andreas vaske noen klær. Deretter måtte vi spise en siste lunsj i land, og så måtte vi jo kjøpe suvenirer.

Vi "gutta" var på besøk hos Bermuda Radio. Det var skikkelige greier! De er koblet tett mot USA og har oversikt over mer hav og luft trafikk enn det er mulig å forestille seg.

Og før vi visste ordet av det, så var det klart for avgang. Don't Worry hadde reist på morgenen, og Hurra! reiste da vi begynte å fylle diesel og vann på Noravind. Men kl. 16.30 (lokal tid) stevnet vi ut av St.George's Harbour, med kurs for Azorene, ca. 14 dagers reise unna.

Utsikten fra Bermuda Radio over havnen hvor vi ligger. Rundt 2000 lystbåter går innom her hvert år

 

fortsetter i mai...