3/9-05 La Coroña (43º22,08' N - 8º23,22' V)

(Steinar skriver) Vi er stolte av oss selv. Den første store utfordringen er tilbakelagt. Vi har krysset Biscayabukta og er blant de 2000 nålevende nordmenn som har gjort det. Vi brukte 3 dager og 13 timer fra Falmouth til Puerto de la Coruña. Ikke rart vi synes det var passende med sjampanje på brygga i seilforeningen i La Coruña. Her ligger det forøvrig to danske båter, tre norske båter til, og en svensk båt. Dessuten er Josephine ventet inn i morgen. Da blir det mer øl og festivitas i baren. Kanskje sammen med de lokale jolleseilerene.

Fru og Hr. Lille Blå og fru Hurra! Bryggesjampis og 50 års jubilanten.

Vi har nå kommet til syden. Her er det palmer og sandstrender og halvnakne jenter på stranda, GT og øl i baren og skipperskrøner på den lokale seilbaren. Roen har senket seg i sinnet, og vi føler at ferien har begynt. Fra nå av blir det bare slaraffenliv og kos og gøy og moro.

5/9-05 La Coroña - Utflukt (43º22,08' N - 8º23,22' V)

(Steinar skriver) Utflukt. Vi drar på tur til Santiago de Compostela. Vi er jo tross alt kulturelt interessert, og Santiago C er den tredje viktigste byen i den katolske verdenen. Det valfarter 10- tusen vis av pilegrimer hit hvert år, og det er mange ruter man kan følge. De fleste tar 2 til 3 måneder å gå. Vi jukser litt, og tar toget. Og for et flott tog. På stasjonen er det godteriforetning, og vi hamstrer inn av hjertens lyst. Sjokolade, drops, nøtter og is. Helt uten hemninger egentlig. Toget består av fire fem vogner, og ser ut til å være helt nytt. i kupeene er det lysskilt som sier hva som er neste stasjon, hvor lenge det er til vi kommer dit og hvor fort toget kjører. Vi peiser av gårde i 120 Km/h, og det er rett og slett behagelig. Under en time senere sto vi på plattformen i Santiago og klødde oss i hodet. Vi visste jo ikke hva vi skulle se på. Vi hadde bare hørt fra noen i havna at det var uetisk å ikke ha vært her når vi var så nærme. Så nå var vi her da, og klødde oss. Det så ut som en helt vanlig by, med en moderne tog stasjon og uten tegn til turistaktiviteter eller guider eller noe annet som lignet på noe å bruke turistpenger på.

Det er mange bygninger og steder i Santiago de Compostela som historien suser av.

Etter litt famling på fortauet, går jeg tilbake til den lokale varianten av Narvesen på togstasjonen og spør om veien til det stedet som turistene kommer for å se. Dette foregår på stotrende spansk, for her er det ikke mange som snakker Engelsk eller Norsk. Etter litt innledende spørrende blikk og skulderhevinger, går det et lys opp for den meget sjarmerende damen bak disken. Jeg får et kart og beskjed om at det ikke er ett sted, men hele byen som er hellig og valfartet til. Kartet viser hvor man kan gå for å få med seg mest mulig på kun en dag, og det har også bilder på baksiden av de 15 mest kjente objektene i byen.

VI begynner å gå, og tørsten kommer over oss, så første stopp er en bar hvor vi får dekket primærbehovene. Deretter begynner det å regne, så vi leter en stund til vi finner en butikk som selger paraplyer. Så skal vi jo ha kjøleskapsmagneter, også er det sååå mange lekebutikker med bamser og sånt som må besøkes. Vi småløper litt fra butikk til butikk i regnet, og kommer litt tilfeldig til katedralen midt i sentrum. Der, tenker vi, skal vi i hvert fall se oss om. Den er jo gjort om  til innendørs museum. Tørt, med andre ord. Vi løper til inngangen, og får høre at de stenger kl 20.00 og nå er klokken 19.40 så de slipper ikke inn folk lenger. Ja, ja. vi får løpe ned til togstasjonen da og ta neste tog tilbake til La Coruña. På togstasjonen er det jo også tørt.

Ett tog og en buss senere er vi i båten rundt 23.00. Vi er litt fornøyd med oss selv. Vi har jo tross alt sett noe som alle burde ha sett, selv om vi ikke kom oss inn i katedralen. Nå gjelder bare å lese den guide boken vi kjøpte på hjemveien, slik at vi skjønner hva vi har tatt bilder av.

7-8/9-05 La Coroña til Bayona (43º22,08' N - 8º23,22' V)

(Steinar skriver) Når vi la fra kaia i dag for å seile til Bayona var det liksom en lys og lett stemning om bord. Endelig i sjøen igjen. Vi skal bare runde pynten, og det er ikke mer enn 120 mil dit. Men vi ser likevel frem til nattseilas og ny havn. Vi la ut kl 18.45 og forventer å være inne i morgen ettermiddag en gang.

La Coruña skyline

La Coruña har verdens eldste fyrtårn som er i bruk. Det heter Hercules og er litt av et syn i solnedgangen.

Vi tenkte ikke lenger på Kap Finisterre's dårlige rykte. På spansk blir den kalt "La Cabo Muerta", eller " Dødens kyst". Det går en masse historier om denne kysten; En militærbåt med marinejegere gikk på her for noen år side, og 70 av 102 mannskaper forsvant (les: druknet); Fiskerne som jobber her pensjoneres etter 12 år på havet - hvis de fortsatt lever.. også videre og så videre.

Overtro og sjømannssludder tror nå vi, der vi planlegger å runde kappet midt på natten.

Vi hadde ikke kommet lenger en en time eller to fra La Coroña når Janne sier: "Seiler vi ikke veldig nære kysten"? Jeg sjekker karter og dybder og GPSer og finner ut at vi ikke seiler nærme land, det er flere mil inn til kysten. Etter forrige overseiling er vi ikke vant til å kunne se land, og i hvert fall ikke så tydelig som nå. For sikkerhets skyld legger vi kursen enda et par mil fra kysten. Vi er jo tross alt vant til å 2-3 tusen meter vann under oss.

Timene går, og livet om bord antar etter hvert kjente rutiner når vi er til sjøs. Vi har funnet ut at 4 timers vakter er det som passer oss best, så vi legger opp til det nå også. Første vaktskifte er kl 23.00 lokal tid. Rundt midnatt begynner det. Hektisk aktivitet på VHF. Jeg hører "MAY-DAY MAY-DAY" fra en tydelig stresset skipper. All annen aktivitet på kanal 16 stopper, og Finisterre redningssentral tar kommandoen. May-day båten sender  hvert andre minutt, og er tydelig ut av stand til å høre redningssentralen. De forsøker på flere forskjellig språk uten hell. En lokal fiskebåt opptrer som formidler, og posisjon, fare, og antall mennesker om bord blir mottatt av Finisterre redningssentral. Redningssentralen snakker spansk med fiskebåten, og engelsk med havaristen som de nå har fått kontakt med. Nå har det gått en halv time. Jeg sjekker posisjonen til havaristen på kartet, og ser at det er i brenningene utenfor Kap Finisterre, rundt 15 sjømil foran oss. 15 sjømil er ikke langt, rundt 3 timer seilas. Havaristen holder på å synke, og det er fem personer om bord. Etter flere intense samtaler på spansk med det jeg antar er  båter i området, blir det sendt inn helikopter. Etter 1 time og tyve minutter blir MAY-DAY avsluttet av redningssentralen, med melding om at alle fem er reddet og i god behold. Det tar nesten fem minutter før vanlig radioaktivitet blir gjenopptatt på kanal 16 den natten.

Lukten av Kap Finisterre om natten er helt spesiell. Først lukter det rekeskall, deretter brent jord, så lukter det granbar, deretter lukter det hvitløk, og etter rundt 5 mil lukter det bare sjø igjen. Så fort Finisterre er passert, merker vi endringene i klima. Vind og strøm snur mer nordlig, temperaturen stiger og vinden løyer.

Soloppgang over Cabo Finisterre, delfiner i baugen og fiskebåter om morgenen.

Dette var det siste av kjente vanskelige farvann for oss. Det begynte med gula humpen i Sverige, Kielbukta i Tyskland, Tyskerbukta etter Cuxhaven, hele Nederlands kystlinje, Den Engelske kanal, Biscaya bukta, og til sist Kap Finisterre.

10/9-05 Bayona (42º07,21' N - 8º50,71' V)

(Steinar skriver) Bayona er et fint sted. Her har vi møtt BIKA, Empire og Vannvara. Vi hørte at Veto og Galadriel nettopp hadde vært her, og dratt videre.

Innseilingen til Bayona

Det begynner å dra seg til med båtene som skal over Atlanteren nå. Vi har vel ikke oversikt over alle, men vi begynner å ha møtt mange av dem. Dessuten har vi møtt folk som BIKA. Folk som virkelig seiler. Henrik og Nina skal rundt jorden i en 26 fot Contessa seilbåt. Vi hadde en kjempehyggelig kveld sammen med dem i Lille Blå forrige dagen. Vi kommer helt sikkert tilbake til dem og de andre etter hvert, men nå må jeg legge meg.

16/9-05 Baiona eventuelt Bayona (42º07,21' N - 8º50,71' V)

(Janne skriver) Ja, nå har vi vært her i Baiona i mange, mange dager. Grunnen til at jeg har skrevet Baiona evt. Bayona, er at marinaen vi ligger i heter "Marina Deportivo Baiona", og alle skilt her i havnen sier Baiona. Men på alle postkort jeg har sett, står det Bayona. Så begge deler er sikkert riktig.

Jeg har nå vært alene her i Baiona 4 dager. Steinar har slike karriere nykker som jeg glemte for flere år siden. Han har vært i London på messe med Vinghøg, og møtt mange av arbeidskollegene sine fra Norge. Det var sikkert morsomt det. Men da jeg våknet på mandags morgen (Steinar reiste grytidlig), var det mildt sagt STRÅLENDE solskinn fra en skyfri himmel, og null vind. Etter alt regnet vi har hatt, var alt helt dekket av dugg, og det fikk meg til å tenke på høstdager i Norge. Dere vet når man må begynne å skrape vinduene på bilen om morgenen, før man skal kjøre til jobben og levere unger på skolen osv. osv. Men da jeg åpnet vinduene var det glitrende klart solskinn med 20 varmegrader. Å..........livet er herlig dere.

Det som ikke var så herlig, var at jeg nå er vikar lærer igjen. Steinar hadde gitt klare føringer før han reiste. Skolen begynner kl. 09.10, og slutter kl. 12.10. Friminutt i 10 minutter etter hver hele time. Kjempekult når sola endelig skinner ute. Men Ida, Ole Martin og jeg startet friskt kl. 10.10. Ole Martin med norsk og Ida med engelsk (eller noe sånt). Deilig frokost med eggerøre og baguetter kl. 11.10, og gym og kunst og håndverk på stranden fra 11.30 til langt på ettermiddagen. Gym var da leking, jeg mener svømming, på stranden. Kunst og håndverk var sandslottbygging. Meget vellykket, og kan anbefales på det varmeste. Neida, det har ikke vært sånn hver dag. Vi har ikke vært på stranden før nærmere 13.30 etter mandagen. Ida og Ole Martin har vært kjempeflinke, og jeg fikk passet påskrevet av Ida de første dagene. Skolen skulle begynne kl. 09.10 fikk jeg beskjed om. Men hva skal man gjøre da....jeg våkner jo ikke før 08.30, og så må jeg ha en kopp kaffe, og før jeg vet ordet av det, så er klokken masse.

Jeg har også lært meg det internasjonale språket "finger/ kroppsspråk". Steinar reiser jo ikke av gårde uten å se til at jeg har ting å gjøre. Han hadde bestilt reparasjon av vindmåleren som ikke virket. Så mandag morgen (rett etter eggerøra) troppet det opp en kjempe service-innstilt herremann, som pratet nesten bare spansk. Og han skulle forklare meg at det ikke var noe feil med dingsen på toppen av masten, men apparatet på dashbordet (sier man det i båt tro??) Etter mye om og men fikk jeg med meg beskjeden, og at ny vindmåler ville ankomme marinaen på onsdag. Han ville da komme til samme tid og installere tingen. Steinar hadde sagt klart ifra at han bare ville ha en SVART omramming på sin nye vindmåler. Den som kom var selvfølgelig GRÅ. Gjett om jeg prøvde å ringe ham på Nera SatCom'en?? Gjett om ikke en gang PC'en virket akkurat da??? Så derfor har vi nå et nytt, moderne og grått Raymarine vindinstrument på dashbordet.

Ellers må jeg si om nord Spania at det lille jeg har sett, er aldeles nydelig. Alt er rent, pent og ordentlig. Fortauene er fliselagte. Det er lite tagging å se. Busser og tog er skinnende nye og rene. Folk er så hyggelige og høflige, særlig på den lokale internett kafeen. Der kom jeg med mine to barn som ville spille World of Warcraft på sine egne Laptopper. Steinar hadde vært der med dem før, men når jeg kommer er det selvfølgelig en ny type der som IKKE snakker ett ord engelsk. Men han kunne data. Ingenting virket så klart, så selv om pc-menyene stod på norsk, så fikset han det. Mirakuløst spør du meg. Med finger/ kroppsspråket fikk jeg forklart at jeg kom og hentet dem kl. 20.00, og det var helt OK. Da jeg ankom på rette tidspunktet hadde de ikke spilt WOW i det hele tatt, for serverne ble vedlikeholdt. Ikke rart at han som jobber der hadde problemer med å få ungene koblet opp. Service til siste slutt spør du meg.

Idag er det 16. september, (gratulerer med dagen Anne-Brith svigerinne), det er fredag, og Steinar kom tilbake i går kveld. Jeg har vært totalt avskåret fra å snakke norsk med andre enn mine barn siden han reiste på mandag. Da reiste nemmelig alle de andre norske båtene også. Igår kveld kom altså Steinar tilbake, og CoCoNuT kom også rekende smått om senn. Ida var overlykkelig over endelig å se Camilla igjen. Idag kom det enda to norske båter seilende inn i havnen, R/S Christiania og S/Y Veto, og ifølge ryktene skal de ha gutter på Ole Martins alder ombord. Samtidig kom våre danske venner i "Jonna", naboene fra La Coruña inn. Bare synd at vi har blitt enige om å reise i morgen. Men nå er jeg ganske lei av Baiona, og er klar for nye eventyr.

Må forresten fortelle at Steinar og jeg var ombord i en splitter ny Broadblue 42 Catamaran idag. Det var en danske som hadde kjøpt den, og han var på vei til Tyrkia med den. Han skulle ha hjemmehavn der. Og det var "bærre lækkert". 

Blomsterbarn	Optimal middag?	Endelig tenåringersgutter	Tilskuerbenken	På havet igjenn

 

(Steinar skriver) Vi rakk akkurat en tur på den lokale severdigheten, en borg, før fotballkampen startet. Landskamp mellom Spania og Skandinavia på løkka. Stemningen var høy og ungdommen diskuterte strategi og plassering på banen. Foreldre benken var sterkt engasjert de første 20 minuttene inntil det gikk opp for oss at Spania kom til å vinne. Da trakk vi næringsinnholdet i middagen i tvil, og kastet oss over Veto i stedet.

Veto hadde funnet den lokale jernvarehandelen, og gått til innkjøp av to grå dieselkanner som kan skimtes på bildet over.  Dét går jo ikke stille for seg i dette miljøet. Kannene ble inspisert i detalj. Korkinnfestingen er alltid interessant. Gjengestigningen, hvor sannsynelig det er at kannen holder tett når korken skrues på, før og etter en mulig skade på kanten av gjengepartiet, samt innfesting av den medfølgende helle tuten, tok ett kvarter. Deretter ble plastsveisingen i sømmen inspisert, og det ble gjort overslag over hvor mye overtrykk kannen kunne tåle, og det ble regnet på ved hvilken temperatur trykke ville bli så høyt at korken trolig ville slippe ut gassen. Det vil si hvis ikke sveisen ryker først. Kanne var påstemplet 30liter volum. En av skipperen hadde med seg målebånd, og volumet så ut til å stemme noenlunde ved fjerde gangs finregning. Vi konkluderte med at kannen trolig ikke ville holde mer enn tre år, og at det var en god deal til 18 euro stykke.

Av en eller annen grunn hadde koner og barn blitt borte, men vi fant dem igjen på stranden hvor is, øl, og brusfaktoren var høy.

Det ble 5-2 til Spania.

Nå drar vi.

 

18/9-05 Leixoes (41º10,97' N - 8º42,42' V)

(Steinar skriver) Dette er havnen utenfor Duro, innseilingselven til Porto. Den bærer preg av å være en industrihavn. Inne i havnen er det en marina, men den er stengt for øyeblikket, så vi måtte ankre opp utenfor marinaen. Vi kom dit ved firetiden om morgenen, og skulle vente til kl 1500 for å gå inn til Porto på høyvann.

 

 

Litt før kl 1500 gikk vi mot Porto etter en begivenhetsløs natt

 

19/9-05 Oporto (41º08,40' N - 8º36,83' V)

(Steinar skriver) Porto er et must for alle sjøfarende fanter. På mange måter er byen en opplevelse av de store kontrastene. Her får du alt fra forlatte kulturminner til glass-stål-betong-neonlys barer 100 meter fra hverandre og midt i sentrum. Det tyngste elementet i byen er portvinshusene. De ligger på rekke og rad langs elvebredden, og både symboliserer og er en langsiktighet i bybildet som avkrever respekt. Portvin lagres i opp til 40 år før den selges i markedet, og representerer en voldsom lagerverdi for husene.

Portvinshusene ved bredden av Duro midt i Oporto om natten

Kontrasten til restaurantene vegg i vegg med sin dag til dag virksomhet er slående. Portugal er nedkjørt og sliten, og har vært det lenge nå. Sosiale sikkerhetsnett finnes ikke, og få offentlig tilbud er å oppdrive. Det er slående at de lokale konene i Porto gir småmynt til tiggerne i gaten. Her er tiggere faktisk folk som nesten ikke klarer seg uten slike bidrag. For å sitere en annen langturseiler; "Med hvilken rett kan vi fra verdens rikeste land sette nesen i sky og overse tiggere, til og med anta at de er ute etter å lure oss?"

Porto gjør et uslettelig inntrykk på alle som har besøkt byen. Den stor og sammensatt og har alt og intet.

Oporto by har mange fasetter, og alle har sin egen sjarm

Når vi kom inn i havnen i Porto ble vi kalt opp av BIKA. De lå og holdt av plass til oss langs steinbrygga i sentrum av byen. Her er det ikke noen havneavgifter eller marina tøys, slik som toaletter, dusj, vaskemaskin og så videre.

Christiania la seg innerst, deretter kom vi, og ytterst lå BIKA.  Det var rundt 4 meter forskjell på høy og lavvann, så Christiania ble fortøyd med laaange spring. Det første lavvannet holdt vi fortøyningsvakt, og deretter var det kjent stoff.

Norge er overrepresentert i Porto	Luna heter skipskatten til BIKA. Den har eget pass...	Ole M i riggen til Christiana

 

 

 

 

Ole Martin fyller 13 år i Oporto

 

 

22/9-05 Nazaré (39º35,05' N - 9º04,48' V)

Nasare er en pulserende levende fiskehavn med en liten yacht avdeling. de kan ta rundt 20 båter der. Når vi ankom var kapteinen som driver marinaen, kanskje stresset. Det hadde jo kommet hele tre båter den dagen. I løpet av kvelden og neste dag kom det enda 8 båter som skal til Vest India. Ingen ligger lenge i Nazarè. Den ekte pulserende fiskehavnen er nok sjarmerende og autentisk, men støynivået er høyt. Det er fiskeauksjon om natten, med høytalere og masse mennesker og lastebiler og høylytt handel. Hver gang det kom inn en fiskebåt om natten går det en sirene som får alle som jobber til å storme til den nyankomne for å losse lasten. Det kommer inn rundt 30 båter i løpet av de mørkeste timene om natten.

Dessuten er det lukten. Fisk lukter jo godt, men ikke gammel fisk. Slik som fiskerester som sitter fast på redskap, i garn og slikt. Lukten av gammel fisk blander seg med lukten av tjære, asfalt, diesel og olje, og står som en konstant eim over havnen. Det er ikke mange som blir her mer enn at par dager. De skulle også ha 80 Euro! for to netter i havn. Helt urimelig usannsynlig dyrt. Denne havnen sorterer nok i posten: for de spesielt interesserte.

 

Nasarè har vært hjembyen til en av våre hjemmelig doktorer. Jan Brøgger har etter sigende skrevet sin doktoravhandling i sosialantropologi om menneskene i denne byen. Her er det visst kvinnene som styrer byen. Alle pengesaker, forretninger, avgjørelser og innkjøp gjøres av kvinnene.

 

24/9-05 Cascais (38º41,55' N - 9º25,02' V)

Vi har ankommet "Cash-cash" etter en strålende motorseilas i 7 til 8 knop langs en fantastisk kyst. Den har både stein, fjell og hus.

Nå er vi i havn i Portugals mest sjarmerende by. Det synes på prisnivået. Vi betaler 51 Euro natten for å ligge her. Nåvel, vi får tro det er verdt det.

 

27/9-05 Cascais (38º41,55' N - 9º25,02' V)

(Steinar skriver) Vi har fått besøk fra Norge i dag. Det var rent som julekvelden med pakker og gaver og lenge etterlengtede norske varer. Barna jublet høyt over norske pølser, spagetti ala Capri, og Bon-Bon godteri. Vi voksne fikk diodeskiller, spristake feste i rustfritt, sotet plexiglass, lysdioder, tørkesnor, blekkpatroner og mange flere ting. Som sagt; julekveld. I kveld blir det pølsefest på brygga.

Besøk av norsk mannskap med overvekt på flyet av norske varer til oss

Jeg har fått en 12 til 24 Volts konverter som skal brukes til NERA Fleet 33 Imarsat telefonen. Den er nå installert, og det er en helt annen verden. Nå bruker den 4 Amp på standby, og 6 Amp på sending. Nå kommer vi til å ha på telefonen i alle havner og hver gang vi kjører generator og når vi tror vi ikke har så langt igjen til landstrøm og kanskje litt ellers også.  Vi har også fått installert  dynaplaten som er jordplanet til SSB radioen. Da boret vi hull gjennom skroget i styrbord lasarett under vannlinjen. Høres spennende ut, men det var helt udramatisk. Jordplanet er nå på plass, og radioen virker perfekt.

 

28/9-05 Cascais utflukt til Lisboa

(Steinar skriver) Vi benyttet sjansen til å dra til Lisboa og se på delfinshow i dyreparken nå som vi hadde ekstra mannskap. Nå ville mannskapet også være med, så de fikk komme sammen med barna. Selv om vi nå var 7 stykker, fikk vi ikke grupperabatt på toget, men måtte betale fulle 3 Euro hver for en tur/ retur billett. Når vi kom til inngangen så vi at vi fikk rabatterte dyrehagebilletter fordi det var vinter sesong! Skiltet hadde til og med snøkrystaller! Der sto vi i shorts og T-skjorte og synes dagen var som i overkant av hva en god norsk sommer kunne by på. Herlig. Vi tar det vi kan av rabatter og begir oss inn i villmarken.

Det første vi møter er en skiheis.

Dyreparken i Lisboa har en skiheis for de som ikke er så flinke til bens

 

Tross alt er dette vintersesongen, men skiheis var en smule overraskende. Etter å ha summet oss en stund (over en øl på McDonalds), kommer vi til at dette kanskje var helt genialt. Vi krabber opp trappene til startpunktet for skiheisen og finner oss plasser i tre vogner. Så, på hedersplass, blir vi transportert rundt i dyrehagen i 4 til 7 meters høyde. Over løvebur og elefanter og nesehorn og giraffer. Utrolig flott opplevelse. Nesten som å være på fotosafari i Afrika (innbiller jeg meg).

Villmarken brer seg ut under oss der vi fraktes rundt i trygg høyde

Nå var hele dyreparken dekket og vi kunne med god samvittighet sette os på en bar og gjenopprette væskebalansen i kroppen. Nå var det heller ikke lenge til delfin showet, og vi begynte å gjøre oss mentalt klare til opplevelsen ved å spise is.

Ganske imponerende forestilling med hopp og sprett og surf og dykk

Etter at delfinshowet var ferdig kom delfinene. Det viste seg at de første delfinene var sjøløver, og at de neste delfinene var delfiner. Uansett var det flott å se på. Vi avsluttet på McDonalds med BigMac meny, hvor drikken kunne velges bland tre brussorter og to ølsorter. Spiseplassen med bord og lignende var skilt fra krokodillene med en solid glassvegg og krokodillene var ikke for innpåslitne heller.

 

30/9-05 Cascais (38º41,55' N - 9º25,02' V)

(Steinar skriver) Party igjen. Leslie fyller 39 år og datteren lager i stand party for henne på Noravind. Det kan se ut som det blir barneselskap med klissete søte jordbærboller og sjokoladekake fra supermarkedet. Godteri i lange baner kombineres med sjokoladefingerbøll fylt med krem fra sprayboks.

Leslie Coconut fyller 39 år i Cascais

Vi var 22 mennesker ombord i Noravind denne dagen, og festen fortsatte til lenge etter at barna ikke orket mer. Som dere ser fikk vi sneket inn litt skipperting rundt kartbordet og værkartene. Mannen i rød caps er John fra Wild Alliance. De seiler en tomastet Famosa på 51 fot. De har tre barn og har med seg en lærer om bord. Meget god plan.

Vi har mye å lære av vår samtidige seilere, både når det gjelder utstyr og hvordan de ordner seg.

Ny måned, nye fortellinger...