November

(Janne skriver) Endelig fikk jeg se mamma'n og pappa'n min igjen. 4 måneder er lang tid når man er vant til å se hverandre i hvert fall noen ganger i måneden. De kom den 27.oktober, og vi har hatt en aldeles fortreffelig tid sammen med dem.

(Steinar skriver) Maten på Gran Canaria er utsøkt på de rette stedene. De rette stedene er gjemt bort litt, men hvis man spør noen fastboende får man som regel helt uvurderlige tips. Første kvelden gikk vi til Christina sammen med foreldrene til Janne og spiste den aller beste tornedau jeg har spist siden 2. etage i Oslo for fire år siden. Når vi bestiller får vi et anerkjennende blikk fra Christina, og de skrider til verket. Mannen hennes står midt i restauranten og lager maten på gass bluss og når den er ferdig kommer den båret til bordet av en kelner som øyeblikkelig trekker seg tilbake så Christina selv kan skjære opp og komponere tallerkenene.

Det kan umulig finnes bedre kjøtt enn på Gran Canaria. Det bare smelter på tungen, og sausen og potetmosen og all garnityr er så utsøkt at vi smatter mens vi spiser. Dette var var mat for Mons, og for oss også.

Det er en ny strand i Puerto Rico. Eller nesten ny. den ble anlagt for noen år siden fordi det var for liten plass inne i byen. Den heter Playa Amadores, og ser ut som en hvilken som helst sydenstrand med liggestoler og en promenade i sandkanten med restauranter og butikker. Noen av disse restaurantene er åpne om kvelden også. Deriblant Baña. Der server er de Fileto Baña med tre sauser. Det er en grillet indrefilet på en seng av potetskiver som er vokket i smør løk og urter. Den kommer med sesongens ferske grønnsaker og serveres med tre sauser; bernais, pepper, og urte saus. Dette skylles ned med en utsøkt Rondan Crianza reserva som er som sukkertøy for rioja elskere som oss.

Nå skulle man tro at det ikke går an å avslutte denne middagen med noe som helst uten å ødelegge ettersmakene, men det er bare til man får servert en iskald jordbærmilkshake i høyt glass med dugg og sugerør.

Etter å ha badet og solet noen dager blir lengselen for stor, og vi nesten løper tilbake til Christina, denne gangen med foreldrene mine også. Vi kaller det et avskjedsselskap for svigerforeldrene mine, og mesker med det beste som finnes på fiskemenyen; Sjøtunge a la Christina! Aldri har jeg smakt bedre tilberedt fisk noen gang. Jeg ber på mine knær om oppskrift på sausen, men Christina bare smiler og kaller meg mi niño (gutten min) til stor fornøyelse for de øvrige gjestene. Jeg trodde ikke jeg skulle spise og stønne i vellvær samtidig noen gang, men det gjorde jeg nå.

Her kunne jeg ha spist meg stor og fet på kort tid, så nå er det på tide å komme seg et annet sted. Men for alle dere som besøker Puerto Rico; dette er topp smaksopplevelse til halve prisen av en middels restaurant hjemme i Norge.

(Janne skriver) Eva og Sigurd er som foreldre flest, og vil helst ikke være i veien for sine barn. De ville ikke være med ut å spise første gangen, og det var jo synd, for dem. Men vi fikk lurt dem med ut et par ganger i uken som kom. Familien Noravind (vi) hadde ikke noe sted å overnatte de første dagene. Så vi leide bil og kjørte frem og tilbake et par dager, og vi utnyttet Eva og Sigurds gjestfrihet uten blygsel, og overnattet i stuen deres alle 4 i en natt. Deretter fikk vi hotellrom på Hotell Amadores Beach helt nede på stranden. Eller rettere sagt leilighet, med terrasse og utsikt over havet. Vi kunne til og med høre bølgeskvulp lyder, slik at vi ikke fikk for mye hjemlengsel til båten.

Vi brukte 3-4 dager på å være SKIKKELIG turister. Lå på stranden og stekte hver dag. Spiste deilige lunsjer på stranden, og enda deiligere middager i Puerto Rico på kvelden. En dag tok vi med mamma og pappa til Mogàn, mens Eva og Sigurd var barnevakter. De har nemmelig trådløst internett, så det var ingen mulighet til å få med ungene på utflukt. De hadde visst ikke fått mange ordene ut av Ida og Ole Martin den tiden de var der. Men da var de ihvertfall ikke i veien. En av kveldene var det fotballkamp mellom Rosenborg og Real Madrid, og jeg inviterte min fotballgale far til den Norske Puben på senteret i Puerto Rico. Øl og fotballkamp, hva kan vel være bedre? (Jeg kan komme på en hel del ting, men ikke pappa). Jeg tror min kjære fader ble ganske betuttet da jeg kunne drikke flere halvlitere enn han uten å springe på toalettet i ett kjør. Mamma var ikke særlig begeistret for datterens tilsynelatende evigvarende selskapsblære. Men morsomt var det. Bare synd at Rosenborg tapte. De skulle nemmelig ha vunnet. Det var sikkert dommerens skyld.

(Steinar skriver) Det er noe helt spesielt med å seile til Gran Canaria på egne kjøler og så besøke foreldrene sine. De har bodd her i snart 25 år, og har mye av æren for min higen etter det nye og ukjente og da gjerne det som krever mye av meg. Når jeg var 15 år gammel bodde jeg i Tauro sammen med familien min i ett år. Det har satt spor som jeg setter stor pris på.

Jeg er skikkelig misunnelig på foreldrene mine som så tydelig har funnet hemmeligheten med et godt liv. Takk for at dere har gitt meg troen på et ukonvensjonelt liv.

(Janne skriver) Men alle herlige ting tar slutt en gang, da også ferier. Mamma og pappa Sommerhein fløy tilbake til et høstkaldt Norge, og vi dro tilbake til et regnfullt Las Palmas. Det er faktisk ganske kaldt når solen ikke er fremme, og det er den som kjent ikke særlig mye i Las Palmas. Morgenene er ganske deilige, for da er solen oppe, men ettermiddagene og kveldene er kalde.

Det er deilig å være tilbake på Noravind igjen. Merkelig, men denne båten er faktisk blitt hjemmet mitt på disse 4 månedene, og det mener jeg gjelder de andre i familien også.

Mens vi var borte har det blitt VELDIG trangt i marinaen. Mange nye ARC båter har kommet til, men vi mener vi hadde mast oss til å ligge på pontong 17. ARC'en samler nemmelig alle katamaranene i en egen havn (Vela Latina de Canaria), og der er det ganske innestengt. Det er gøy å være her å se alle båtene som kommer inn, og prate med folk på pontongen. Alle båtene er blitt bedt om å heise signalflaggene til festflagging (alle flaggene), og det har veldig mange gjort allerede. Vi har nå kommet til fredag 4 november, og til mandag starter offisielt ARC arrangementene. Da benytter vi tiden frem til det med å gjøre oss kjent i Las Palmas.

Mandag 7 november åpnet ARC kontoret. Jeg regnet med at ALLE kom til å stå i kø for å sjekke inn. Vi må nemmelig gjøre en avtale på det ene ARC kontoret, for å prate med noen andre på ARC kontoret ved siden av. Jeg hadde som vanlig uroet meg unødig, og det var ingen kø. Vi fikk "time" kl. 15.30 samme dag. Når man sjekker inn på ARC'en får man en hel veske full av reklame og "free drinks" biletter til diverse fester. Vi måtte også logge inn tid for "safety cheque" og levere inn data på båten som ikke var levert inn fra før. Jeg hadde bestilt t-skjorter til hele mannskapet, med ARC logo og Noravind brodert på, men de var stoppet i tollen i Madrid. Lurer på hva de hadde gjort, t-skjortene altså. Kanskje vi får dem i neste uke en gang. Etter innsjekking gikk vi tilbake til det første ARC kontoret og fikk billetter til alle de ARC seminarene vi kunne ønske oss. Vi tok med oss massevis av billetter. Jeg tror nok at det var mesteparten. Igrunnen var vel hele dagen opptatt, alle dager, resten av de to ukene vi skal være her. Lurer på hva ungene skal gjøre? Neida, rett skal være rett. ARC'en har stelt istand en del for barna også. En dag med Beach Party som varte i 2 timer, en kveld med Family Dinner og en kveld med Karneval......tema Mardi Gras. Lurer på om det er mange i Norge som vet hva Mardi Gras er?

Safety Cheque er noe dritt..............Ikke fordi vi fikk flere mangler på listen til den hyggelige herremannen som kom ombord og sjekket sikkerhetsutstyret. Neida, det er noe dritt fordi Steinar får enda en anledning til å tilbringe mye av sin tid på chandleren. Nå er jeg sikker på at båten kommer til å gå på grunn midt i Atlanteren på grunn av alt han har kjøpt av "må ha" eller "kjekt å ha" ting. Unnskyldningen denne gangen er at vi må ha det av sikkerhetsgrunner. OK - jeg er enig i at vi må kjøpe nye nødbluss fordi de andre skulle vært byttet i 1994, men når han samtidig kommer hjem med flate fendere, så ser jeg ikke sammenhengen. Og når vi skal ha lys på redningsvestene, så behøver han ikke å kjøpe 6 stk. som blinker, og 6 stk. som IKKE gjør det. Men hvis dere lurer på hvor Epirber skal registreres, så er det på Telenor. Det er kjekt å vite det.

Ellers så har jeg vært på "Provisioning Seminar" med en hyggelig jente som heter Sallyanne Turner. Hun skulle prøve å fortelle alle oss nye Atlanterhavs seilere hva vi skal ha med oss av mat på en tur som kanskje varer i 21 dager, eller kanskje 28, eller kanskje 15. Men jeg fikk mange fine tips som jeg helt sikkert skal bruke. Men jeg lurer på om hun har rett når hun sier at kyllingbryst varer 6-8 uker i KJØLESKAPET hvis vi får det vakumpakket og frosset. Ja, ja, vi får vel prøve. Dessuten kom hun med en utfordring. Prøv å få en urt til å leve hele veien over Atlanteren. Jeg har selvfølgelig gått til innkjøp av en urt....en rosebusk. Alle har jo hørt om "roseurt". Jeg har tenkt å vinne den utfordringen. Og Steinar og jeg har vært på "First Aid and Safety at sea" seminar. Veldig kjekt å vite at man må bruke munn til munn metoden hvis folk er purpur farget i ansiktet. Jeg tror jeg fikk med meg det viktigste... ABC , Air, Blood, Circulation. Samt at personer som har blitt kraftig nedkjølt ikke skal varmes opp utenom av deres egen kroppsvarme. Altså ikke for hurtig. Gjett om jeg hadde pakket inn ungene mine i varmedyner og varmeflasker og varme hva det nå måtte være hvis jeg ikke hadde visst dette????

(Janne skriver) Men den store happeningen denne uken er at MANNSKAPET VÅRT HAR KOMMET OMBORD. Fredag 11 november kom de endelig. Anne og Robert har nok ikke gledet seg mindre enn vi har. Vi leide en diger Mercedes 9 seters bil, og kjørte i vill fart til flyplassen. Fikk plutselig dårlig tid da det ikke er samsvar mellom tid i Norge og lokal tid her på Gran Canaria. (Norge er en time før). Men vi rakk det selvfølgelig, og stod som noen tullinger å vinket inn i bagasjeområdet hver gang dørene gikk opp. Familien de Vries trillet tungt når de endelig kom ut i ankomsthallen. (Og jeg skal bare ha spesifisert at det er Steinar som har bestilt alle "gadgetene", ikke jeg). De hadde hatt 47 kg overvekt på tingene til Steinar.

(Anne skriver) Vi er her ..utrolig men sant og hva er vel 47 kilo ;-) de første dagene var ikke preget av sol og fint vær , det minnet heller om en særdeles dårlig sommer i Norge men det kom seg ,og idag , dagen før dagen har vi 27 grader og strålende sol. Drømmen om lange late dager med paraplydrinker etc. ble raskt knust til pinneved når Janne (heretter kalt admiralinnen ) uttalte med fynd og klem ..jeg siterer: Om dere innbiller dere at dere er kommet på ferie ...BERRE GLØM DET ..sitat slutt. Vel..det stemte .. etterhvert har store supermarkeder blitt ett sant mareritt , for hva trenger ett mannskap i løpet av tre uker ??? Som Janne nevnte har hun jo fått noen tips men det meste har vi egentlig tenkt ut selv ved diverse dyyype samtaler over en kopp kaffe , eller noe annet leskende. En ting vil jeg ha sagt ...det er ikke lett å proviantere !!!

En annen stor happening er at vi tok med en brødbakemaskin fra Norgelandet, altså alle catamaraneiere med respekt for seg selv har selvfølgelig en slik en .Det kan jo tilføyes at antall kilo overvekt skyldes eks.antall med sånn der ferdig blandet mel til forskjellige brødtyper;-) kjekt å ha spør du meg. Apropos brødb.maskin her finnes trykk koker , mikro ovn , vannkoker , jeg nevner i fleng;-) sjølivet er ikke hva det engang var (sa hun som knapt har passert Nøtterøens vakre skjærgård) . Nå må jeg dessverre gå ..de som kjenner meg godt vet jo at jeg kan sitte å skrive både vel og lenge men nå har det seg slik at jeg er på en måte ansatt her ;-) så da må jeg jo gjøre nytte for meg , det holder ikke bare å ta seg ut altså!!! Tuuuusen takk til alle dere som har sendt hilsninger , det er bare så artig å lese og å se at dere følger med oss på ferden over. Nå er det bare timer igjen så er det goooood bye Las Palmas and Helloooo St. Lucia ;-)NB: Kjære kolleger på Heidrun plattform der oppe på Haltenbanken ...om vi skulle ha klart å komme så usannsynlig ute av kurs at vi nesten dytter borti lastebåten , vær da så vennlig å få oss ombord og stell veeeldig pent med oss , tror vi trenger det da ;-)

(Robert skriver)
Takker for alle hilsener i gjesteboka, det er hyggelig at dere følger oss på den store sjøreisen.
Etter en uke ombord er det vel på tide med en liten snutt på skutas nettsted. Vi håpet å pick'e opp trådløst nettverk etter at passasjerene hadde med nesten 2 meters antennepisk med tilhørende elektronikk av ypperste klasse fra moderlandet, men den gang ei. Derav dårlig med oppdatering av nettsiden.
(Vi lover på tro og ære at vi skal bli flinkere på overfarten).
En annen grunn til at vi ikke har fått skrevet noe er at skipperen og admiralinnen har pisket mannskapet (Anne og meg) fra lyse morgen til sene kveld.

Alle ombord lengter etter å sette seil mot sørligere breddegrader, og er litt ekstra rastløse (reisefeber).
En uke i Las Palmas er mer enn nok.
Heldigvis går startskuddet i morgen kl. 13:00 sånn at vi kan komme oss ut på havet, og slippe den ståkete tilværelsen her i Las Palmas.

Det aller meste på gjøremålslisten er allerede utført, så ledelsen ser ut til å ha et avslappet forhold til alt.

(Steinar skriver) Dette er dagen før avreise og båt og mannskap er klare for avreise. Vi er bunkret opp for minst 8 uker i rom sjø, har hatt sikkerhetsgjennomgang og holder på å gjøre båten sjøklar. Rutevalget er gitt av et lavtrykk vest for oss. Vi setter seilene på styrbord hals og seiler så høyt vi kan. Det blir trolig rett sør over de første dagene. Så, når smøret smelter og må ha kunstig kjøling, dreier vi til høyre (østover) og blir med de deilige passatvindene til St. Lucia.

Forøverig må det sies at det å mannskap ombord er så smart at jeg ikke kan skjønne hvorfor vi ikke har hatt det før. De bare kom, står opp morgen, virker hele dagen, er kjempe hyggelig om kvelden, og gjentar det hele neste dag. Båten har aldri vært så ship shape noen gang før. Det med "ship shape" har sikkert noe med "tight ship" å gjøre. Det må jeg vel egentlig finne ut av og skrive litt om senere.

Våknet grytidlig denne flotte solfylte morgenen, og hadde magen full av sommerfugler. Har vi husket alt tro? Har vi kjøpt nok mat? Rekker vi å få båten sjøklar før kl. 12.30? Starten går jo kl. 13.00. Vel, Robert hadde et ønske i siste liten. Han ville ha fersk melk. Leche del dia. Etter et morgenmøte der kapteinen fordelte de siste gjøremålene, ble jeg sendt til HiperDino (noe jeg hadde håpet jeg aldri skulle igjen) etter fersk melk. Det var bare ett lite aber. Supermarkedet var stengt på søndager. Men jeg fikk en liten trimmetur på morgenen. Og vi klarte å få alt klart før startskuddet gikk. Vi var nok litt stresset og spente alle sammen, men med godt samarbeid klarer man det meste. Det var VELDIG spesielt å seile ut av Vela Latina de Gran Canaria, marinaen vi har ligget i sammen med de andre katamaranene. Det var masse mennesker på kaien som klappet og ropte og ønsket oss lykke til på reisen da vi seilte gjennom inn/utseilingen. Det var så en fikk klump i halsen, ørner i magen og ståpels over hele kroppen. Men mest av alt var det helt fantastisk endelig å være på vei. Dette har vi gledet og gruet oss til i lang tid. Musikk korps hadde helt dagen gjort sitt for å piske opp stemingen, og katamaranen foran oss spilte karibisk musikk så det kriblet i dansefoten. Gjett om vi er klare for Karibien.

Turen startet fortreffelig med vinden i ryggen, så vi heiste vår flotte røde genaker. Selv om vi var en av de siste over startstreken, tok vi igjen noen båter da. Noravind syntes nok det var rart å få vinden aktenfra, og følte seg nok mer hjemme da vinden snudde og vi fikk den rett i fleisen. Genakeren måtte låres i all hast, og mannskapet viste seg som skikkelige seilere. De jogget ut på dekk og ordnet den saken i en fart. Etterhvert økte vinden til å bli den sterkeste vi har vært ute i på turen vår hittil. Jeg så opp i 43 knop på vindmåleren, og det rett forfra. Skjønner ikke at det går ann å ha slik uflaks. Men det går sikkert bedre etterhvert. Vi behøvde ihvertfall ikke å snu som flere av de andre deltagerne. Dessverre var en av dem CoCoNut. Ryggen til Leslie tåler ikke slik rulling og stamping som 43 knop i fleisen medfører. Men de kommer sterkere tilbake om et par dager. Da er værmeldingen for dårlige rygger bedre. Nemmelig vindstille.

Robert hadde middagsvakt idag, og laget en fortreffelig Taco som ble servert i cockpiten. Det var ingen som hadde lyst til å sitte inne å spise, selv om vinden hadde løyet til rundt 30 knop midt imot. Han hadde også laget nettingvugger til frukt og grønnsaker inne på Idas lugar, som for denne reisen er omgjort til mat depot. Ida og Ole Martin får sove i kjempesengen i salongen, noe de synes er helt kult. Dessverre holdt ikke vuggene stand da det blåste som verst, så frukt og grønnsaker ble slengt veggimellom. Det får vi ta oss av imorgen, for nå blåser det for ille. Anne og Robert tok første vakt kl. 20.00-24.00, Steinar tok andre vakt 24.00-04.00 og jeg tok siste vakt 04.00 til 08.00.

Anne hadde nok ikke hatt en spesielt hyggelig natt med all den plaskingen. Vinden løyet en masse utover natten, men det var fortsatt litt gyngete fra gamle bølger da hun kom tuslende ut i cockpiten kl. 06.30. Følte seg stiv og støl i hele kroppen. Men etter en kopp kaffe og en røyk smilte hun som en sol igjen. Robert kom blid og fornøyd opp kl. 07.15, så da var egentlig det nye vaktlaget samlet. Men de skulle ikke på vakt før kl. 08.00. Jeg laget en baguett til Robert og meg, Anne ville ikke ha. Hun skulle vel over på sikrings kosten sin litt senere (potetgull). Da Anne og Robert overtok vakten var vinden nede i 8 knop rett forfra. Ja, ja, vi fortsetter der vi slapp. På med motorene. Eller rettere sagt en om gangen.

Idag var det en veldig lite hyggelig hendelse i ARC'en. På SSB'n hørtes en av båtene rope om hjelp, fordi båten holdt på å synke. Vi fikk ikke helt med oss om den hadde støtt på noe hardt (som en container), eller hva det var som hadde skjedd. Ihvertfall fikk vi litt hakeslipp da vi hørte ARC kontoret svare at de ikke håndterte krise/havari situasjoner, og at båten måtte rope MAY DAY på VHF'en. Litt av en service. Men ihvertfall kom en redningshelikopter fra kystvakten på Gran Canaria og hjalp dem, samt et redningsfartøy. Det er skikkelig skummelt å høre på slike meldinger.

Ellers har dagen gått med til diverse gjøremål. Som brødbaking i vår flotte brødbakemaskin. Noen av oss tok seg en høneblund midt på dagen. Ingen hadde sovet spesielt godt i natt. Jeg benyttet sjansen da Anne sov til å ta oppvasken. Hun gjør det nemmelig hver eneste dag, før jeg i det hele tatt har tenkt tanken. Anne fikset også opp i frukt og grønnsaks sølet i mat deponiet. Det hadde blitt en ordentlig griseri av det inatt. Idag var det jeg som stod for middagen. Spagetti a la mamma. Noe som er så flott som spagetti med kjøttdeig. Skikkelig spennende. Prøvde meg på å ta oppvasken da også, men fikk et strengt blikk fra Anne. Det er nok til å gjøre admiralinnen spak, så jeg ga opp. Hun har nemmelig fått det for seg at utslettet jeg har fått på hendene kommer av for mye oppvask. Men jeg mener det kommer fra saltvann.

Første vakten idag er det Anne og jeg som tar. Robert tar andre vakten, og Steinar den siste.

(Steinar skriver) Ja, da sitter jeg her og tenker over livet. De første 42 årene går det jo fort å tenke over, og så kommer vi til denne turen. Nå tar det straks lenger tid for den er så mettet av opplevelser og ny inntrykk. En stakkars tenker blir til stadighet avbrutt av at øyeblikket krever nytelse. Et forsiktig skylag ligger som et lett teppe over himmelen og gjør månelyset diffust og trolsk. Atlanterhavet vugger oss forsiktig i favnene sin. Det er omtrent som å ligge i en hengekøye i skyggen en solfylt dag i juli uten noe spesielt å gjøre utenom å smile litt sånn som Mona Lisa. Minnes hun en seiltur hun har vært på? Kanskje en nattevakt?

Vakten min har passert 4 glass, og nå ser jeg startdagen i ett nytt lys. Etter alle seminarerer kurs om rigging, seilføring, sikkerhet og rutevalg, får vi prøvd mannskap og båt før vi mister landkjenning. Det første vi gjorde var å heise genakeren slik som vi sa vi skulle, men bare for å ta den ned igjen slik vi sa vi ikke skulle. Deretter fikk vi testet mannskapets egenskaper til å å gjøre sjøklart, innbefattet å skalke luker og å finne frem varme klær. Rutevalg og taktikk fikk vi testet også når vi skulle velge mellom en kystnær rute eller å gå så langt ut at vi kom øst for akselerasjonssonen.

Alt dette fikk vi testet mens det ennå var tid til å gå til havn for reparasjoner eller annet behov. Vi klarte oss bra, jeg vill gi oss 5/5 i karakter, og det er bra det!

(Robert skriver) Vi beveger oss sakte men sikkert sør og vestover.
Motoren har gått nesten kontinuerlig siden vi kastet loss i Las Palmas, dog motorseiler vi når dette gir oss ekstra fart.
Da passaten har latt vente på seg har latt vente på seg har skipperen tatt en sjefsavgjørelse, slik skippere skal, og bestemt at vi tar en kort stopp på en av Kapp Verde øyene for bunkring.
Etter værmeldingene å dømme må vi antagelig allikevel ned på disse breddegrader før vi får føling med passaten, derfor "steamer" vi for full fart (med en av 2 motorer) mot Kapp Verde.
Mange av båtene i ARC ligger forholdsvis langt bak oss.
Dette kan det jo være flere grunner til:
Noen skammer seg litt når de går for motor , noen har et mål om ikke å kjøre motor mens mange ikke har planer om å gå innom Kapp Verde, og derav må rasjonere litt på fuel'en.

Mannskapet ombord er samstemte som et godt smurt maskineri. Alle tar sin del, og alle virker like fornøyde og blide.
Steinar (les skipperen) får en del mer arbeidsoppgaver enn oss andre, da det er han som oppdaterer oss med værfiler, og har den daglige kontakten med ARC og de andre norske båtene i seilasen.
Han tar det med et smil og klager ikke, så jeg tror han egentlig liker å ha det litt for seg selv ;-)

Vi har valgt en rullering på vaktene ombord, slik at den som hadde 8-12 vakta får 12-4 neste natt, og 4-8 deretter. På dagen har vi alle mer eller mindre flexi-tid, bortsett fra skipperen selvfølgelig.
Frem til nå har Anne (min vidunderlige kone) valgt å gå vakter sammen med en av oss andre slik at hun blir kjent med, og trygg på utstyret, dog har hun indikert at hun vil gå egen vakt fra i morgen.
Med den vaktrotasjonen vi har valg betyr det at de vaktgående får hver 4. natt fri, uten trekk i hyre.
Janne (les rederen eller admiralinnen) har godtatt denne ordningen uten trekk i hyre og derav lagt seg over tariffen for norske skip i utenriksfart.
Hadde vi hatt flere slike redere i Norge hadde vi sluppet utflagging av skip og arbeidsplasser.

Å sitte slik på nattevakt i rolig vær, og uten noe særlig båttrafikk å ta hensyn til, gir meg en indre ro som er ubetalelig, og vanskelig og forklare for noen som ikke har opplevd det selv.
Selv om de andre også er her føles det som om man er helt alene midt på havet med alle elementene; det er en nytelse :-)
Månen gir et trollskt lys over hav og båt mens himmelen er er så full av stjerner at det (for meg) er tilnærmet umulig å finne noen som helst stjerne-bilder, mens havdønningene gir båten en god svaiende bevegelse (ikke ulikt bakenden til en lett overvektig dame som går med høye stiletthæler.

Nå begynner det og lysne, solen farger østhimmelen rød-oransje bak et spredt skydekke.
Det tyder på at det blir nok en nydelig dag her ute på havet.

Min vakt er snart over, og jeg skal gjøre klar kaffe, og purre avløser etter god gammel sjømannskikk.

(Anne skriver) Min første natt alene på vakt startet klokken 20:00 og var ferdig klokken 24:00 det er jo egentlig kveldsvakten , tenkte den var best å ta i begynnelsen siden jeg er fersk ombord , folk er jo oppe allikevel om det skulle være noe ...tenkte jeg da ,men den gang ei ..klokken 20:30 sov nesten alle unntatt barna og så ble det helt stille og fryktelig mørkt , ja ikke bare mørkt men svart !! Stor mørke skyer samlet seg som grådige fingre over lille Noravind og meg og vinden begynte sakte å øke. Spennende tenkte jeg , da kan jeg kanskje ta ut genoaen ..det er jo bare å gjøre sånn og sånn og sånn... ,det skal gå fint om jeg bare hadde vinden litt mer fra styrbord slik at jeg slapp å seile så skarpt og bare den var litt sterkere og om det bare ikke hadde vært så veldig mørkt ,alt blir mye vanskeligere når en mister den ene sansen , det er så mørkt at du ser ikke hånden for deg . Dere skjønner vel at jeg kun led av en sterk beslutningsvegring for det er noe trygt og stabilt ved å kjøre motor skjønner dere , det bare går og går og går ..vel vi har jo begrenset med diesel så jeg måtte gjøre min plikt å sette igang . Det gikk aldeles strålende !!!Genoaen kom opp og storseilet stilt . Etter en liten konferering med skutas skipper , som tilfeldigvis våknet , fant vi ut at vinden var sterk nok til å stanse motor . Klokken 22:00 seilte fru de Vries for første gang helt alene og hun var heldig , perfekt og stabil vind gjorde at Noravind lå jevnt mellom 6-7 knop og det er faktisk bra med denne båten.

Som om ikke det var nok fikk jeg selskap av delfiner , mange delfiner som hoppet og spratt , svømte og prustet rundt båten . De er lynkjappe og det som er så utrolig flott at en ser de jo egentlig ikke , en ser bare morilden som lyser der bevegelsene oppstår i vannet, fosforgrønt lys i mørkeste natten rundt hele båten , det er kort og godt ubeskrivelig. Resten av skiftet sitter jeg bare å følger med på vind og fartsmåler og holder utkikk , det har vært ett supert skift men jeg vet i ettertid at nestemann på i natt får en helt annen verden enn den jeg har hatt , han må nemlig stå på for her kommer en aldri så liten "byge"som varer lenge. Det kan skipperen selv fortelle om Dette er en utrolig ferie og opplevelse , det går kjempebra med oss alle sammen og bare for å rette på admiralinnens uttalelse angående min sikringskost så er det faktisk kjeks !!! Ikke potetgull !!! Jo vel , litt potetgull er det vel ;-) Godnatt kjære leser .

(Steinar skriver) Det heter jo egentlig byge, men det høres mye bedre ut med squall. Vi har lest og hørt om disse "squallen" som kommer som lyn fra klar himmel, med kraftig vind, nedbør og hektisk aktivitet. Vår første squall kom fra sør, så den liksom lurte seg inn på oss. Vinden bare økte sakte fra de meldte 5 knop fra nørdøst til 35 knop fra syd. Jeg kom på vakt kl 00.00 og gledet meg til å fortsette den herlige seilasen fru de Vries hadde påbegynt, da jeg begynte å ane uråd. I løpet av 15 minutter hadde vinden passert 30 knop, og da har jeg en regel som sier at jeg skal ta rev i seilene om det er natt. Det var natt, og revene ble tatt i genoan, kursen satt høyere mot vinden, og så begynte husketuren. Stabil 35 knop, med opp til 45 knop i kastene over dekk, bølger som kastet oss rundt, og verktøy og utstyr som lå på benker rundt omkring ble kastet i gulvet. Ingen sov noe særlig oppdaget jeg når jeg etter en halvtime husket på å skalke lukene, og måtte innom alle køyer og ventiler. Båten klarte brasene bra, og vi gjorde gode 7 knop på 30-40 grader kryss med halvveis innrullet genoa. Hadde jeg tenkt på det skulle jeg ha brukt stormfokka som er rullet opp på babystaget i stedet for å seile med en genoa som har mistet all fasong etter å ha blitt rullet inn så mye. Men det får være til neste gang. En annen båt lå rett akter om oss, 2-3 nautiske mil, og det var en trøst å se lanternen hans i mørket mens det sto på som verst. 15 minutter før jeg skulle gå av vakt var morro over, og vi var tilbake til 5 knop fra nordøst og motorseiling. Det var ganske deilig å legge seg etter endt vakt. Jeg visste ikke at man kunne bli så sliten av bare fire timer med litt urolig seilas. Havet var fortsatt litt ruskete noen timer etterpå, men ingen av mannskapet klaget på det.

(Robert skriver) Jeg hadde 8-12 vakten i går kveld. Til å begynne med kjørte vi motor pga. tilnærmet ingen vind, men etter noen timer økte vinden såpass at vi kunne rigge "butterfly" (nesten platt lens). Slik har vi seilet så og si hele natten.

Dagene går så og si i et, med litt vakter hist og pist, og noen små gjøremål. Tid har nesten ingen betydning. det eneste vi bruker klokka til er vaktskifte. Hvilken dag det er må vi som regel sjekke på pc'en :-)

(Janne skriver) Vi har også hatt vår første dusj. Ihvertfall noen av oss. Etter 4-5-6 dager uten hårvask, ligger det klistret bakover av seg selv, og er altså i akutt behov for rengjøring. Da er det bare å plassere seg på øverste trinn i trappen akterut. Rigge seg til med saltvannsdusjen og saltvannssåpen, og vaske løs. Vi har blitt enige om at ferskvannet må vi spare på, men vi bevilger oss litt ferskvann til slutt. Det er ikke bra å springe rundt med saltvann på kroppen, noe Anne kan skrive under på. Hun har blitt sart i huden bak på lårene, og tilskriver det sitting på dekk med mye salt på. Ja, ja, hun har rare forklaringer på meste.

Og det er så herlig å ha Anne og Robert ombord. Særlig Robert. Han har gjort det veldig enkelt for meg å ha kjøkkenvakt. Igår var det min tur til middagslaging, og da var det rester fra dagen før. Kjøttkaker, poteter og kålstuing (som Robert hadde laget). Vel, jeg måtte spe på litt med ris og koteletter. Folk spiser skikkelig mye middag. Sikkert fordi det blir litt hipp som happ med mat på dagen, så da tar vi det igjen på kvelden. Jeg prøvde meg også med en sleip en ovenfor Robert idag (og den gikk rett hjem). Hvis jeg lager en lett middag idag, (les toast med ost og stekt egg), så kan vel du lage den deilige pizza'n din til lørdagskos imorgen. Og så er jo du så flink til å lage middag, så søndagsmiddagen må nesten du lage også??????? Da har jeg laget middag to dager på rad, og det har du også. Det kan vel hende han gikk så villig med på det for å slippe å spise maten jeg lager, men jeg velger å overse den muligheten.

Ellers har jeg hatt opprydding i den store kjøla idag. Det hadde gått hull på ett eller annet av kjøttvarene, og blod hadde rent ut. Skal hilse og si at det luktet ikke godt. Jeg kunne ikke finne noe som var gått istykker, så jeg håper det som er igjen er inntakt. Synes det høres rart ut at det skal holde seg så veldig mye lenger vakuumpakket, men det er bare å håpe. Nå har vi kastet halvparten av frukten og grønnsakene etter julingen de fikk første dagen av seilasen, så vi vil ikke kvitte oss med kjøttvarene også.

(Anne skriver) Afrika , Afrika vi har vært i Afrika !!! Dette er seilasen med de mange kontinenter. Etter nøye overveielse ble det bestemt at diesel er en god ting å ha i disse motvind,for mye eller ingen vind tider,følgende ble kursen satt til Capp Verde øyene og til den øya som hadde det beste tilbudet, nemlig Sao Vicente . Utrolig spennende . Øyene dukket plutselig opp på morgenkvisten innhyllet i tåke, og med de forrevne fjelltoppene og det golde landskapet følte vi oss hensatt i en blanding av Ringenes Herre kulisser og en skikkelig deilig grøsser film .Capp Verde øyene har etter sigende ikke hatt noe særlig regn på tyve år , vel.....når Noravind tøffet inn mot havnen hva gjorde det da ? Jo, selvfølgelig så regnet det . Nå skal det nevnes at det ikke regnet mye da , men dog!! Det er blitt oss fortalt at så umulige værforhold i ARC er en sjelden vare . Vi har banket, ristet,slingret , skvalpet rundt i Atlanteren i 9 dager unntatt 6 timer for fylling av diesel som sagt. Nå trodde jo jeg at det var slik det skulle være når en først er til sjøs i en seilbåt men det stemmer ikke . Det har ikke gått en natt uten at jeg har stukket hodet opp av luken og spurt om vi er midt i en storm eller noe lignende , det hørtes nemlig slik ut i vår lugar !!

Sao Vicente ja , det var faktisk mye bedre enn forventet siden vi hadde hørt folk på radioen som visstnok måtte vente så lenge på hjelp etc. men vi fikk kjempegod service og menneskene var hyggelige og blide . En liten spasertur i byen ble det også tid til i 40 kosete varmegrader.Vi synes det var en spennende plass men var forsiktige med å rote oss inn i smug og bakgater , selv om det kanskje også hadde gått bra , like greit å ikke utfordre skjebnen. Etter sigende var kriminaliteten på øye mest tyverier , forståelig når en ser hvor fattige de er ,og der kommer vi velfødde turister med utstyr , gadgets og ekstra fettlag på kroppen ,ikke rart de kan bli fristet. Men vi hadde ingen problemer og fikk stor sans for Vicenterne ;-)

Hmmmm. lukter vondt ja, kjøla ligger rett bak meg her jeg sitter og skriver og det er stadig mennesker nede å henter noe å drikke og ja....det lukter sinnsykt vondt . Skikkelig råttent men lukta sitter i som bare rakkern selv om vi (as in Janne ) har vasket den. Slik er det på tur , bare venn deg til det Anne ;-)

Nå er det faktisk slik at en singlet eller t-skjorte må vare i minst 5 dager helst en uke, det er lang tid det og jeg glemte jo det så nå er det nesten ikke rene klær igjen(bare venn deg til det og Anne)sitat Janne!! ,Men hva skal en med klær i disse tider ? Nå har vi endelig nådd varmen , skikkelig varme , så varmt at en shorts og singlet brukes om natta på vakt . Før på turen har vi sittet med svære seilerjakker og bukser (iallfall jeg )Idag har vi hatt nesten 40 grader midt i Atlanteren , vindstille og stekende sol . I skrivende stund har klokka blitt syv på kvelden og det er ca.tredve grader ute og stupmørkt. Vi går for motor igjen .....tradewinds har enda ikke blitt funnet and"we`re hunting high and low", forhåpentligvis for vi snurten av de riktige vindene i morgen og da er det bare opp med genakkeren og suse til St. Lucia .

Nå er det bare ca. 14 dager i beste fall så er vi fremme , inntil da må fru de Vries lære seg og leve med lite vann til den daglige hygienen men er det så himla nøye da ?? Nei....det er faktisk ikke det , alt er bare slik det skal være og man har da våtservietter og skulle det bli for ille så er det tonnevis med deilig , veldig salt vann tilgjengelig rett utenfor døren , saken er bare den at saltet må bli igjen på kroppen men pytt pytt livet er hærlig og om en blir litt sår på baken og solbrent i toppen så er det bare slik det skal være for oss langturseilerer ;-) Nå skal jeg snart gå å bli vugget i søvn av bølgene , skal på vakt klokken 24:00 og ta over for min kjære husbond så han også for litt nattesøvn. Morgenvakta skal skipperen ha , vi har nytt navn på han nå etter at han fikk fisk og drepte fisken med sommer aquavit ;-) Det har seg nemlig slik at her ombord slår man ikke fisken brutalt i hodet men skjenker`n bare ørlite grann for mye så navnet ble Steinar Fiskardrepar , eit godt gamalt navn og Steinar imponerer stadig med sin kunnskap om alt mellom himmel og jord.Og til de som måtte lure på om Robert og jeg fremdeles er venner og kjærester etter å ha hatt svært liten plass og tid for oss selv over lenger tid.....ikke noe problem ...fremdeles like glad i hverandre om ikke mer. Dette er jo Robert`s rette element og han storkoser seg virkelig uten forbehold . Han ordner og fikser ting og tang og tar livet med knusende ro , veldig godt for ei kone å se ;-) Nå er det nok fra meg for denne gang , kanskje Robert`n tar en aldri så liten kreativ skrivestund på sin vakt i natt ;-)

Bare en siste liten hilsen til Odd Arne Paulsrud og Knut Mikkelsen som har hver sin lange jobbtur foran seg på Heidrun , håper det går fint med dere og tusen takk for at dere kunne jobbe min tur!!

(Robert skriver) Ferdig på vakt (8-12 var min i kveld /natt).
Jeg kunne ha skrevet endelig, men det er faktisk deilig å være på nattevakt; helt alene i cockpit'en.
Med all den båttrafikken har en nok med å bare holde utkikk, og vike for de som vi skal vike for. På min vakt i natt har jeg sett ikke mindre enn 1 båt, og den var farlig nære: 3 nautiske mil. Det er nesten til lå bli nervøs av ;-).
Til informasjon for landkrabber, og andre interesserte: Nautisk mil må ikke forveksles med sjømil, som en del velger å kalle det. 1 sjømil = 4 nautiske mil.
Før i tiden kalte man nautisk mil for "kvartmil".
Det har vært vakter hvor jeg ikke har sett en eneste båt.

Det merkes godt at vi ikke har kommet til tropene enda: Når solen hadde gått ned måtte nesten ta på meg t-skorte. Nå etter midnatt er det bare 28 grader Celsius.
Jeg hører det har kommet snø hjemme i gamlelandet.
Det er vel koselig, da kan dere jo lage snølykter og snømenn :-p, og ake og stå på ski, og en masse andre morsomme ting.
Man må jo heller ikke glemme snømåkinging: Det er god trim det!
Jeg for min del får heller sitte her i solen og svette.

Kapp Verde virket som en spennende øygruppe som sikkert er vært å reise til ved en senere anledning.
Det ha båten liggende til kai, og sette beina på landjorda igjen var en stor nedtur for oss alle (tror jeg).
Det var en befrielse og komme ut i rom sjø igjen.

Det har stort sett vært motorseiling fra Kapp Verde, da det ikke har vært all verden av vind. Skipperen /og vi andre dødelige vil gjerne treffe passaten så fort som mulig, derfor starter vi motoren i tillegg til seilføring når farten vipper under 4 knop.
Etter hva sjefts-meteorologen ombord hevder får vi flott genakker-vind kl. 06:00, eller var det 06:13 (husker ikke helt), så da får vi vel bare stole på det.
Vi har merket at vinden har øket litt på de siste timene, og det er jo bra.

Tidligere i dag var det så nært vindstille som det går. Da stoppet vi motorene og lot Yachten ligge og drive mens vi alle tok et bad.
Det var deilig med en avkjølende dukkert, da dagen var veldig varm.
Undertegnede brukte anledningen til å ta på dykkemaske og skrubbe propellene med gryteskrubb for å få av ruer, så nå er de gullende rene.
Vaskejobben ble utført nesten helt uten arbeidsulykker (hvertfall etter min standard:
Jeg fikk kun et lite kutt i panna etter kollisjon med en sinkanode eller "dynaplaten" under en av oppstigningene.
Etter endt oppdrag renset medic'en såret og smurte på salve.
I god gammel "tradisjon for utenriks sjøfart" ble det ikke utarbeidet skadeskjema.

Rederen har utrustet skuta med 2 genakere for denne turen, så hvis været er bra skal vi antagelig prøve og sette begge to.
DET GLEDER JEG MEG TIL !!!!!!!!!!

Hvis skipperens overarms muskler har sluttet å verke etter forrige gang han heiste meg opp i masta ( 3 dager siden ) kan jeg kanskje få lurt ham til å heise meg opp en tur i morgen også.

(Steinar skriver) Vi har møtt passatvindene! En mild og god bris fra øst blåser nå over båten og seilene er satt. Bare forseil og hovedseil siden det fortsatt bare er meg på vakt, men de står i en sommerfugl (butterfly- seilene til hver sin side som to sommerfuglvinger) og vi gjør oppunder 5 knop. Det sitrer i kroppen av forventningen om passatvindseilasene med Røde Baron - vår nye genaker.

kl 0900 Mannskapet er oppe og virker og genakeren er satt. vi gjør nå litt under 7 knop med vinden rett bakenfra og alle er fornøyd. Båten oppfører seg eksemplarisk og det er rene smør-seilaset vi er i gang med. dette lover bra for late dager i solsteika.

(Janne skriver) I natt var det min frivakt, noe som betyr at jeg IKKE behøver å stå opp til de mest ubeskrivelige tider av døgnet. Men hva skjer så kl. 04.30 om morgenen. Jo, en FLYVEFISK finner veien inn luka og ned i min seng. Den luka er ikke mer enn ca. 20x30 cm, og Atlanterhavet er enormt stort. At den flyvefisken klarte å treffe akkurat den luka er nesten et under. Det verste av alt er at Steinar fikk skylden, ihvertfall i tankene mine. Han hadde nemmelig vakt, og hadde akkurat vært i kjøla og hentet ett eller annet. "Hva pokker har han gjort nå", tenkte jeg. "Det stinker jo fisk". Men så hørte jeg flappe-lyder ved siden av meg, og merket at noe spratt omkring i sengen. Jeg kunne nesten ikke tro det. Men jeg slo på lyset og fikk kastet den uvelkomne gjesten ut av luken igjen. Steinar ble påkalt med papir, slik at fiskeskjell og vann kunne bli tørket opp. Steinar skal få nytt putetrekk imorgen, da det synes som om fisken hadde tenkt å ligge der i natt. Full av fiskelukt.

02/18/09