28/06-01/07-06 Oban i Skotland (56º25,10 N - 05º29,83V)

(Janne skriver) I går hadde slusevokteren fortalt oss at den beste tiden å reise på var 11.45, og da var vi også klare. Men det var ikke slusa, for der lå en fiskebåt og losset nattens fangst. Men ved 1 tiden var vi ute av Crinan kanalen og satte kursen mot Oban.

Tidlig på ettermiddagen var vi fremme i Oban Yacht Marina på Isle of Kerrera utenfor Oban. Marinaen ligger på en øy, men de har en ferge som går annen hver time inn til byen, så dette skal bli fint. Marinaen var godt utstyrt med alle fasiliteter, så her blir det klesvask igjen.

Her ligger det også en annen norsk båt som vi måtte si hei til. Det er Fred og Anne Grethe i "Dream Catcher" på vei til karibien. De skal være med i ARC'en 2006, og vi er litt misunnelige.

På kvelden tok vi fergen inn til Oban for å spise middag. Oban viste seg å være en svært hyggelig mellomstor by, og det tok tid å finne en restaurant. Sånn er det når det er så mange av dem. Til slutt var vi helt i utkanten av byen, og der fant vi restauranten vår. Da var Ole Martin helt i oppløsning av sult stakkars. Men da han fikk biffen sin var alt i sin skjønneste orden igjen. Restauranten var innredet helt spesielt. Rundt spise avdelingen var det et galleri der det var utstilt gamle møbler og instrumenter, samt massevis av utstoppede hjortehoder og gevirer. Over bardisken var det en utstoppet fjellgeit som lå som om den nettopp var blitt skutt, og ved siden av bardisken stod en skotsk kriger a la dem på filmen Braveheart.

På vei tilbake til fergen oppdaget vi kinoen, og Steinar, jeg og ungene ble enige om å gå på kino i morgen. Det er det lenge siden vi har vært.

Torsdag morgen kl. 08.30 var jeg på marina kontoret. De skulle forsøke å få time til meg hos tannlegen. På vei fra Azorene til Irland mistet jeg nemlig en del av en tann, og jeg vil ikke ha tannverk og ødelegge resten av turen. Jeg fikk time kl. 16.10, og sommerfuglene i magen våknet umiddelbart. Tannlegen er ikke morsomt. Men før jeg dro til byen fikk jeg tid til å vaske et par vasker med klær, og det var godt å få gjort.

Jeg måtte ta 2 båten inn til byen, for det går ingen kl.3. Sammen med meg dro også Elisabeth og Anders, for de skal sjekke mulighetene for å få leid bil. De vil kjøre opp til Fort Augustus for å sjekke om alt er klart til bryllupet. Etter å ha tuslet rundt i byen en times tid gikk jeg opp til tannlegen. Like greit å sitte der og vente tenkte jeg. Jeg fikk vente i 15 minutter, og ble deretter sendt inn til tannlegen som het Jane og som så riktig søt og snill ut. Hun bare lappet igjen hullet (uten å borre), ga meg antibiotika og sendte meg ut igjen. 5 minutter.........jippi............hvis bare alle tannlegebesøk kunne være sånn. Det eneste jeg måtte betale for var antibiotika pillene og de kostet £ 6. Tannlegebehandling er gratis i Skotland. Hallo Norge, se og lær.

Siden jeg var så tidlig ferdig, kunne jeg møte Steinar, Ida og Ole Martin da de kom med 4 fergen. Vi ble enige om å spise pizza på gatekjøkken før vi dro tilbake til båten med 6 fergen. Filmene vi skulle på begynte ikke før 20.30, og så lenge gadd vi ikke å gå rundt i byen. Men da vi endelig kom oss på kino så Ole Martin og jeg på "Poseidon", mens Steinar og Ida så på en klissefilm med Keanu Reeves og Sandra Bulloc. Vi rakk akkurat siste ferge tilbake til marinaen.

Fredag var det nok en vaskedag, så nå begynner alt å bli rent og pent igjen. Ungene ville på kino i dag også, for i dag var det premiere på "Over the Hedge", en tegnefilm. Så mens ungene gikk på kino igjen, gikk Steinar og jeg på restaurant og spiste deilig mat. I dag rakk vi 20.00 fergen tilbake til marinaen. Der fikk vi se Fred og Anne Grethe på marina baren, så Steinar og jeg gikk opp til dem. Etter hvert kom også Anders og Elisabeth som hadde vært på biltur til Fort Augustus. Alt er nå klappet og klart for bryllup. Langt ut på kvelden inviterte Fred og Anne Grethe oss ombord i båten sin. Og den var lekker, en 48 fots Halberg Rassy. De kommer til å få en kjempefin karibien tur i den båten.

Lørdag var dagen for å proviantere litt igjen. I morgen går turen til Caledonien kanalen, og med butikk utvalget i Crinan kanalen friskt i minne var det greit å kjøpe med seg litt ferskmat. Mens jeg gikk i et digert supermarked, gikk Steinar og Anders på fotball pub. I dag er det visst kjempespennende kamper. England/Portugal og Brasil/Frankrike tror jeg det var. Jeg avtalte å møte Steinar i byen ved 19.00 tiden, for da skal Steinar, jeg og ungene på skotsk show. 

Jeg plukket opp ungene i båten, og kl. 20.00 var vi klare på restauranten McTavish's Kitchens. Anders ble også med en liten tur, men gikk tilbake til puben for å se Brasil - Frankrike kampen før showet begynte. Vi bestilte deilig mat og koste oss med skotsk show i et par timer. Egentlig blir det litt langdrygt med 2 timer fele/trekkspill/dans, sang og sekkepipe, men det var moro å få det med seg. Det var en liten jentunge som danset og hun var virkelig flink. Sekkepipen var også morsom, men etter en stund går lyden gjennom marg og ben.

Helt til slutt kom selvfølgelig Amazing Grace, og når den spilles på sekkepipe er det bare helt fantastisk. Faktisk minner den skotske musikken og dansen mye om den norske. Enkelte ganger kunne man faktisk danse reinlender. Kl. 22.00 var det over, og vi rakk akkurat å dra med oss Anders fra puben, før vi tok 22.10 fergen tilbake til marinaen. Vi ble enige om å reise kl. 12.00 i morgen.

02/07-05/07-06 Caledonien kanalen i Skotland (56º50,52 N - 05º07,39V)

(Janne skriver) Både Noravind og "Don't Worry" klarte å bli reiseklare til kl. 12.00. Etter å ha sagt hadet og god reise videre til "Dream Catcher" satte vi kursen mot Caledonien kanalen. Været var nydelig, og det var naturen også.

Vi fikk til og med se delfiner. Tror det blir siste gang, for de finnes vel ikke i Nordsjøen tror jeg.

Litt over 5 på ettermiddagen var vi fremme og tok plass i første sluse i Corpach. Dette var ganske mye større dimensjoner enn i Crinan kanalen, men slusevokteren var like hyggelig. Her må vi heller ikke åpne slusene selv, og det er jeg glad for. Vi fikk først beskjed om at vi måtte ligge utenpå en sort og gul stålbåt, men det ville ikke Anders og Steinar. Og når de ikke vil, så blir det som de vil. Vi fikk plass ved kaien. Noravind innerst og "Don't Worry" utenpå.

Steinar har funnet frem syklene, så han og jeg tok en sykkeltur for å se på neste store prøvelsene..............Neptun's Staircase. Det er syv sluser etter hverandre, så det blir spennende. Vi får bare lov til å ligge i det første bassenget frem til kl. 08.30 i morgen tidlig. Da må vi gå videre.

Etter middag lånte Elisabeth og Anders syklene våre for å møte forloveren til Anders i Fort William. Vi i Noravind (utenom Ida) rigget oss til og så på Braveheart på DVD. Ved 24.00 tiden kom de tilbake i taxi. Det hadde vært ganske mye lenger å sykle enn de hadde trodd. Steinar orket ikke å se slutten på Braveheart, så han ble med over til "Don't Worry".

Mandag morgen hadde jeg satt vekkeklokka til å ringe halv åtte, men var oppe ved 7 tiden. Må jo ha litt kaffe før vi skal begynne å jobbe oss oppover slusene. Halv 9 var vi alle klare, selv om Elisabeth og Jørn Thomas bare hadde sovet en times tid. De så ikke ut til å ha det så veldig godt.

Vi måtte vente litt da vi kom til Neptun's Staircase fordi det var båter på vei ned. Ida tok en tur for å kikke, og kom tilbake med beskjed om at det var nordmenn i slusene som hadde fulgt med på hjemmesiden vår i vinter. Vi måtte selvfølgelig bort og hilse. Det var "Harry Z" på vei til karibien, og vi er litt misunnelige på dem også.

Turen opp de 7 slusene i Neptun's Staircase viste seg å bli en anstrengende affære. Det er hardt å holde i tauene når det pøses tonnevis med vann inn i slusa. Etter to sluser var vi så intelligente at vi tok på hansker, og etter 5 sluser fant vi ut at det var best å fortøye akter og at Steinar kjørte motorene.

Etter erfaringene fra Crinan kanalen, så vet vi nå at det er vanskeligst å gå opp slusene. Nedover går alt så mye lettere. Da klokken var blitt 12 var vi endelig på toppen, og kunne legge oss til ved gjestebryggene i Banavie. Her har vi tenkt å bli et par dager, for vi har lyst til å se Fort William.

Før svetten fikk helt tid til å tørke, fant Steinar og jeg frem syklene igjen og syklet ned på butikken. Der var det Coop butikk ved Corpach, og de hadde alt vi måtte trenge. På vei ned stoppet vi på et lite hotell rett ved slusene for å sjekke menyen. Kanskje vi kan spise der i dag eller i morgen? Guttene hadde lyst til å besøke Ben Nevis Destillery sent på ettermiddagen. Så mens de tok en tur dit, lånte Elisabeth en sykkel og dro for å handle matvarer.  Etter et par timer var gutta tilbake, lange i masken. De hadde kommet for sent til den siste omvisningen. På kvelden tok vi med ungene på det lille Moorings Hotel og spiste en deilig middag. "Don't Worry" var fornuftige og spiste middag i båten.

Tirsdag bestemte "Don't Worry" seg for å gå videre mot Fort Augustus. Vi hadde lyst til å bli en natt til, for jeg vil se Fort William. Dessuten er det en utstilling av stener som heter Treasures of the Earth nede i Corpach som vi også har lyst til å se. Så da Noravind dro på oppdagelsestur med taxi, reiste "Don't Worry" videre innover i kanalen.

Første stopp var Treasures of the Earth, og det var virkelig verdt et besøk. Det var utstilt de mest fantastiske krystaller og edelstener. Mange av montrene viste hvordan steinene og krystallene ser ut når de blir funnet i naturen, og hvordan de ser ut når de er blitt slipt til smykkesteiner. Hadde jeg for eksempel funnet en topas, så hadde jeg aldri skjønt det. Det finnes faktisk også steiner som sender ut lys.

Det var også utstilt fossiler og skjeletter fra tiden da dinosaurene hersket på jorden, og det var i det hele tatt en interessant utstilling.

Etter å ha sett utstillingen ble vi selvfølgelig ledet inn i salgslokalet. Og der brukte vi en masse penger.

Etter Treasures of the Earth gikk turen videre til Fort William med samme taxi som tidligere. Han satte oss av på togstasjonen, for der mente han den beste restauranten for å spise lunsj var. Vi var ikke helt enige, og beveget oss derfor inn i byen. Vi vil jo på skotsk restaurant eller pub for å spise.

Først så Fort William ut til bare å være enda en mellomstor by uten noen særlig sjarm. Men da vi kom til gågaten ble alt så meget bedre.

Der fant vi også lunsj puben vår. Steinar måtte ta bilde av baby back rib retten sin, bare for å erte Anders. Det er nemlig det beste han vet.

Etter å ha spist var vi klare for å handle suvenirer og ellers det vi måtte komme over. Da vi hadde kommet til enden av gågaten hadde vi brukt eksepsjonelt masse penger og var klare for å dra tilbake til båten. Taxisjåføren vår ble tilkalt, og det bar tilbake til båten. Men på veien fant Steinar og jeg ut at det var blitt for sent til å reise videre i dag, så vi etterlot varer og unger i båten og dro til Ben Nevis Distillery for å få med oss hvordan de lager skotsk whisky.

Omvisningen begynte med en film som omhandlet en mye om hvordan kjempen Hector MacDram hadde hjulpet gudene til å forme landskapet rundt her, og hvordan han hadde funnet kilden til det rene vannet. Deretter hadde han gitt kilden og oppskriften på whisky til stifteren av Ben Nevis Distillery. Deretter ble vi vist rundt i destilleriet og forklart hvordan whisky blir laget. Guiden var vel ikke av de mest inspirerende, så jeg synes det mest interessante på turen var redningen av en svale unge. Den hadde det visst med å falle ut av redet, for det stod en stige klar ved siden av. Guiden forklarte at når tønnene med whisky var blitt lagret i noen år, så hadde en del av innholdet fordunstet. Og det er englenes andel. Englene liker spesielt godt skotsk whisky, så det er derfor de lar det regne så mye her. De gir det rene vannet tilbake slik at skottene kan produsere enda mer whisky. Så vet vi det.

Etter rundturen ble vi selvfølgelig ledet inn i utstillings- og salgslokalene, og der kjøpte vi selvfølgelig litt whisky. I en innhegning ved siden av destilleriet hadde de 3 ullete okser gående. De blir foret med malten som er blitt brukt til å lage whisky. Disse Highland kuene er skikkelig snåle, med pannelugg, lang pels og kjempehorn.

Deretter kom taxi sjåføren vår og hentet oss, og fikk oss helskinnet tilbake til båten. Vi kommer aldri til å bli vant til å kjøre på venstre side av veien. Kvelden tilbrakte vi i båten, og jeg lagde kylling fajitas. Vi var enige om at tacos er bedre.

Onsdag gikk turen videre til Fort Augustus. Vi seilte gjennom steder som heter sånn som Muirshearlich, Moy, Gairlochy, Laggan og Cullochy. 2 av innsjøene ble også unnagjort - Loch Lochy og Loch Oich. I Laggan tok vi igjen "Don't Worry". De hadde overnattet der, og drev nå og øvde seg på bryllupsvalsen på brygga. Til stor fornøyelse for de som så på. Jeg tror jeg tok fra dem litt av motet da jeg ropte: "Hvor mange ganger må jeg si det, det er frem til siden og sammen, ikke frem sammen til siden og sammen". Men det kommer helt sikkert til å gå bra.

"Don't Worry" tok oss igjen i slusen ved Kytra, og det tror jeg ikke de var spesielt lykkelig over. Slusevokteren klarte nemlig å presse dem inn i slusen som allerede var ganske full. De ble derfor liggende sånn cirka på tvers inne i slusa, mellom tre av de beryktede charter båtene. Vi har nå sett mer av disse motorbåtene som chartres ut til folk som umulig kan ha kjørt båt før. Mange av dem bruker brygga som brems, og fendere er noe som ligger til pynt bak i båten. Siden de ikke bruker fenderne ser båtene skikkelig oppskrapet og fæle ut. De blir jo dratt langs steinveggene i slusene helt ukritisk. Vi har begynt å holde øye med dem for å avverge at de bruker oss som fender eller brems.

Video av Don't Worry inn i slusen

Resten av ferden gikk uten de store problemene. Utenom at Steinar ble stukket av veps, og det ble Elisabeth også. Kl. 18.00 var vi gjennom alle slusene ned til Fort Augustus, og la oss til ved gjestebrygga.

05/07-09/07-06 Fort Augustus-Caledonian kanalen i Skottland (57º08,76 N - 04º40,54V)

10 minutter etterpå var vi alle sammen på vei til restaurant. Vi hadde fått anbefalt en restaurant rett ved den siste slusen av "Dream Catcher", så vi gikk dit. Imponerte ble vi ikke, så det ble ikke mye driks på de servitørene. Ungene gikk tilbake til båten, og vi voksne gikk på pub. Det er nemlig fortsatt VM i fotball, og nå er det visst noe finale greier som holder på. Portugal og Frankrike. Jeg holdt ut til og med første omgang, så gikk jeg tilbake til båten jeg også. Resten av gjengen holdt på til siste slutt. Det viste seg at etter kampen begynte karaoke, og det er kjempepopulært i Skottland.

Torsdag skulle vi ha benyttet til å gjøre ferdig denne hjemmesiden for eksempel. Først var det litt skole for Ole Martin, han er fortsatt ikke ferdig med mattematikken. Da gikk Ida og jeg på tur til turistinformasjonen. Jeg skulle gjerne ha besøkt et skikkelig slott. Det viste seg å være ganske langt til et slikt slott, så det får bli til en annen gang. Isteden gikk vi i dyrehagen som har mange sjeldne dyr. Vi fikk mate fuglene og sauene. Det var en sauerase som hadde 4 horn. 2 som stod rett opp fra hodet, og to som krøllet seg nesten som på steinbukk.

Torsdag kvelden tilbrakte vi i "Don't Worry". Flere av vennene deres hadde kommet fra Norge for å være med på bryllupet, og det var moro å hilse på dem. Elisabeth og Anders var skikkelig lykkelige over å møte vennene sine igjen, og det ble nok en sen kveld.

Det er skikkelig mange norske båter på vei den andre veien. Mesteparten er på ferie, og vi legger merke til at vi ikke har plass til flere nye bekjentskaper. "Vennekvoten" er fylt opp. Egentlig så er det litt synd, for vi hilste på mange hyggelige mennesker, som helt sikkert hadde hatt mange morsomme historier å fortelle.

Steinar hadde lovet landkrabbene fra Norge en tur på Loch Ness med Noravind. Så fredag formiddag tuslet ungene og jeg på land. Vi hadde ikke lyst på noen seiltur, og Ole Martin hadde ikke sett dyrehagen. Derfor gikk vi tilbake dit for at Ole Martin også skulle få se alle de rare dyrene.

Deretter spiste vi lunsj på en hyggelig Fish & Chips restaurant som het "The Moorings". Da vi akkurat hadde klart å få i oss maten, kom Noravind tilbake. De hadde hatt en flott tur uten å oppdage noe Loch Ness Monster, og alle var nå kjempesultne. Steinar hadde lovet seg selv at han skulle spise Haggis før han forlot Skotland, og nå var tiden kommet. Jeg måtte jo være med å se på det.

Egenlig så så det ut som innpakket lungemos, og det luktet heller ikke særlig godt. Men kapteinen spiste uten å kny. Faktisk presterte han å si at det smakte godt. Vet ikke helt om jeg tror på det, men når jeg ikke turde å smake selv, så har jeg vel ingenting jeg skulle ha sagt.

Ungene ville bare tilbake til dyrehagen, og det fikk de lov til. De ble kjent med amerikanerne som drev den, og ble til og med med dem hjem. Der var det massevis av unger, brødre, søstre, kusiner og fettere, så de hadde en kjempeflott ettermiddag og kveld.

Utpå kvelden fikk vi også hilse på brudens mor og hennes mann, samt brudgommens mor og far. De skulle spise på "The Bothy Bite", selv om vi ikke ble imponert første gangen.

Ellers brukte vi denne dagen til å se oss godt rundt i Fort Augustus. I morgen blir det ikke tid, og på søndag reiser vi videre.

08/07-06 Anders og Elisabeths bryllup i Loch Nes

Fort Augustus er en skikkelig pittoresk liten by, og folkene her er akkurat like hyggelige og gjestfrie som de vi hittil har fått møte i Irland og Skottland. Hit skal vi garantert tilbake.

Lørdag og bryllupsdag opprant med sol-regn-sol-regn-vind-kaldt-varmt-sol-regn. Altså en helt vanlig dag i Skotland. Vi bare håpet at regnet ville holde seg borte mens vielsen holdt på.

Alle møtte opp på Lovat Arms Hotel for derfra å bli fraktet i maxi taxier til stedet der Anders og Elisabeth skulle love hverandre evig troskap.

Ferden gikk til den mest fantastiske borgen vi har sett. Urquart Castle. Det er en av de mest fotograferte borgene i Skotland. Der stod en høylender i full uniform og ventet på oss. Mens han spilte sekkepipe, førte han oss i prosesjon frem til der hvor vielsen skulle finne sted. Jeg tror alle turistene trodde dette var et typisk skotsk bryllup, og de fulgte godt med. De skulle bare ha visst at det var en bråte med gale nordmenn.

Det regnet litt da vi kom, men da Jørgen fra "Vanvara" avsluttet vielsen med "Nå kan du kysse bruden", hadde det vært sol hele tiden. Dette lover bra. Vielsen ble en rørende og romantisk opplevelse for alle oss som fikk være med. Mest av alt for brudeparet som bare gliste og lo hele tiden.

Steinar fungerte som fotograf for anledningen, så da brudeparet skulle foreviges i disse fantastiske omgivelsene, gikk gjestene på sight seeing. Men da begynte det å regne og blåse. Og så ble det sol igjen, for deretter å regne. Det ble ikke lange stunden ute, for det passer heller dårlig å klatre rundt i en borg med kjoler og høyhælte sko. Vi gikk derfor opp til opplevelses senteret der de viste en film om borgens historie. Og tro det eller ei, nordmenn var de første som slo seg ned og bygde borgen her, sammen med skottene på stedet. Eller norsemen som vi blir kalt. Etter hvert ble klanen for mektig, og uvenner med den engelske kongen. Hvorpå borgen ble gitt til en annen klan. Ikke særlig populært kan dere tro. De opprinnelige eierne kom derfor tilbake en gang i året, og brente borgen ned. Litt av noen villmenn disse skotten (iblandet norsk blod).

Etter at kapteinen på Noravind hadde foreviget brudeparet på alle tenkelige (og utenkelige) plasser på borgen, bar det tilbake til Fort Augustus og Lovat Arms Hotel.

Ida og Ole Martin kunne ikke være med på kveldsarrangementet, så jeg hoppet av ved båten sammen med dem. Fra The Mooorings kjøpte vi med massevis av pizza, og de installerte seg godt fornøyde i Noravind.

Etter at Elisabeth og Anders hadde pakket ut alle gavene (som de hadde sagt de ikke ville ha, de ønsket seg bare at folk skulle komme i bryllupet), ble det servert en deilig middag, med masse deilig vin. Forrett og dessert ble det også. Og mange taler. Anders hadde gruet seg helt umenneskelig til å holde talen til Elisabeth, men han klarte det helt fortreffelig.

Ingen bilder fra middagen, for da gikk Kaptein fotograf over til å være Kaptein toastmaster. Elisabeth holdt også en flott tale til Anders. Det ble en rapp. Helt utrolig flott. Skjønner ikke at hun tør. Det ble mye latter og moro under middagen. Da den var ferdig, gikk vi ut i baren der vi fikk kaffe og nogo attåt, mens det ble ryddet i spisesalen. Der ble det flere taler, deriblant søsteren til Elisabeth som lærte oss alfabetet slik de lærer det på Steiner Skolen. Med mange store fakter.

Deretter gikk det som det måtte gå. Fest til langt på natt.

En liten morsomhet var at da vi tippet over kl. 24.00 var det bursdagen til Steinar, og han ble behørig gratulert.

Det har vært kjempemorsomt å være med på en slikt uvanlig bryllup, og Anders og Elisabeth har et flott minne fra en slik viktig dag. Dessverre måtte forloveren til Elisabeth og mannen hennes gå rett etter middagen. De måtte rekke et fly tilbake til Norge.

Søndag morgen opprant som seg hør og bør etter en sen natt. Deilig solskinn og vondt i hodet. Men nå er det andre ting enn bryllup som teller. VI SKAL HJEM.

Etter å ha gjort rent litt på båten og gjort de siste innkjøp, satte vi kursen over Loch Ness sammen med Don't Worry.

Jeg VET at det ikke finnes noe monster i innsjøen, men jeg tok meg i å kikke etter det flere ganger. Godt at jeg har kjøpt meg en T-skjorte med bilde av den.

Vi fortsatte over Loch Ness som er ganske stor, så det tok noen timer. Don't Worry fliste avgårde, så de rakk siste åpning av slusen ved Dochgarroch, og vi belaget oss på å bli der over natten. Men slusevokteren hadde god tid og var i godt humør, så han slapp Noravind gjennom også. Kjempesnilt gjort.

Da kvelden kom kastet vi fortøyningene foran svingbroen ved Tomnahurich, rett bak Don't Worry. Han vet visst hva han gjør den godeste Anders. Rett borti veien var det en bar som serverte gode måltider, og som hadde to store TV skjermer. I kveld var det finalen i det fotball mesterskapet som har pågått en stund. VM eller noe sånt. Men barn er ikke velkomne på baren i Loch Ness House Hotel etter kl. 20.00, så jeg fikk den gleden av å ta dem med tilbake til båten. Ekteparet Wergeland (Anders og Elisabeth altså), Steinar, samt en nordmann til og datteren hans ble igjen og så kampen.

10/07-11/07-06 Inverness-Caledonian kanalen i Skotland (57º29,13 N - 04º14,94V)

Så er vi kommet til slutten av Caledonian kanalen, og Nordsjøen er det neste på programmet. Etter svingbroen ved Tomnahurich kom vi oss velberget gjennom slusene og svingbroen til Inverness. Eller rettere sagt, Inverness ligger ikke langs kanalen, vi la oss til i Seaport Marina Muirtown, og kan se rett bort på den siste slusen ved Clachnaharry.

Steinar pakket ut syklene, for vi ville gjerne sykle en tur og se Inverness. Ungene er ikke interessert i flere sight seeinger, de vil bare HJEM. Dessuten var det internett her, og da nytter det ikke hvor mye vi enn lokker. Don't Worry er også veldig klare for å dra videre med en gang, så i morgen bærer det over Nordsjøen. Det er meldt kuling og elendighet, men vi får været i ryggen, så da går det vel bra.

Dagen i Inverness brukte vi til å proviantere for det siste lange strekket vårt og å gjøre litt rent i skuta. Vi fikk også tid til å ta en liten sykkeltur, men jeg tror ikke vi var helt inne i Inverness. Bare litt i utkanten.

På veien tilbake kom vi frem til kanalen igjen ved den siste slusen. Kjekt å vite hva vi skulle igjennom. Men den slusen så akkurat lik ut som de andre, så dette kommer til å gå greit.

Tirsdag 11 juli opprant med skikkelig vind, og ha det klemmer til Elisabeth, Anders og mannskapet. Vi slår følge over Nordsjøen, men de skal til sørlandet og vi skal til Nøtterøy.

Don't Worry måtte få hjelp ut av båsen sin, ellers hadde hun blåst på land. Sånn sett er det kjekt med katamaran, vi er litt mer manøvreringsdyktige med liten fart. En nordmann til, samt en tysker fikk plass i slusa sammen med Noravind og Don't Worry. Og det ble noe kaotisk. Det blåste skikkelig fra babord, så tyskeren som skulle legge til på babord side i slusa fikk problemer. Han blåste fra brygga, og mannskapet på land fikk problemer med å holde ham igjen. Gudskjelov gikk det bra, og han unngikk med en hårsbredd å kollidere inn i nabobåten.

Deretter gikk alt bare helt greit. Etter å ha blitt regelrett spyttet ut av slusen, fikk vinden umiddelbart tak og av gårde bar det. Kjempefort. Og nesten hele veien fra Skottland til Norge hadde vi følge av skikkelig store delfiner. Vi trodde først det var små hvaler, men de leker jo ikke med båter, så derfor fant vi ut at det måtte være delfiner. Å oppleve oljefeltene var også morsomt. Plattformene så ut som store byer, og de ble passet på av vakt båter. Vi måtte ikke komme for nærme nei, for da ble vi kalt opp med en gang. Like greit å holde seg på avstand.

15/07-06 Hjem til Norge

Vi hadde gruet litt for dette siste strekket, for vi hadde hørt at Nordsjøen kunne være lunefull. Det var den ikke denne gangen, det blåse kuling hele veien over, i riktig retning. Og torsdag ettermiddag/kveld den 13 juli kunne vi atter kaste øynene på Norge. Det første som slo meg var at her var det da veldig goldt. Ingen trær, bare svaberg og bølger. Men jeg må innrømme at klumpen i halsen var der ja.

Ett lite problem hadde vi imidlertid. Vi fikk ikke komme hjem før til lørdag. Og fortsatte det i denne farten ville vi være hjemme i morgen tidlig. Problemet skulle vise seg å løse seg av seg selv. Motstrømmen kom nemmelig og tok oss. Fra å flise over Nordsjøen i gjennomsnittlig 9 knop, stampet vi nå av gårde i under 2 knop. Hjelp, så det er sånn det er å seile på norske kysten? Vi sa adjø til Don't Worry på VHF'en da de gikk inn til land, og fortsatt med en siste nattseilas oppover mot Tønsberg.

Fredag ettermiddag kastet vi ankeret i Tallakshavn utenfor Sandefjord. Godt bortgjemt, slik at ingen skulle finne oss før tiden. Men vi klarte ikke helt å dy oss. Vi ringte hjem til Anne Brith og sa vi hadde kastet anker et hemmelig sted på Nøtterøy. HE-HE, morsomt.

Her i Tallakshavn er det slik jeg husker fra skjærgården. Nydelige trær, flotte hytter, deilig vann og massevis av båter. Det er jo fellesferie. Det rareste av alt......læreren til Ida var den siste vi sa hade til da vi dro, og de kom nå putrende i snekka si, så de var de første vi sa hei til når vi nå kommer tilbake.

Vi er alle i en merkelig oppkavet tilstand. Vi gleder oss til i morgen. I morgen er vi HJEMME.

Lørdag 15 juli opprant med et aldeles fantastisk vær. Blikkstille vann og en diger sol, og vi har fortsatt ikke vært på land i Norge. Tidlig på formiddagen kommer en båt med en ungdom ombord som selger is og Dagbladet. Vi hoiet som galninger, livredde for at vi ikke skulle få kjøpe norsk is. Han trodde sikkert ikke vi var helt riktige i hodet, men kom etter hvert til oss også. Himmelriket, Diplom Is. Åh, det smakte deilig. Dagbladet derimot var en ordentlig nedtur. Det var nøyaktig de samme overskriftene som når vi dro. De kriger i Irak.

Ved 11 tiden var vi mer enn klare til å sette kursen mot Tønsberg. Det er ikke lange strekningene, så vi fikk ta det med ro. På veien inn pyntet vi Noravind med festflagg fra masten til hver baug, og gjesteflaggene til alle landene vi hadde vært i fra masten og akterut. Lekkert.

Ved innseilingen til Tønsberg fikk vi øye på en diger ketch som lå mistenkelig stille. Kunne det være noen som ventet på oss? Joda, det var "Maria" til Truls. Ombord var to av kameratene til Ole Martin, nemmelig sønnen til Truls, Martin og Thomas fra klassen. Ole Martin var i himmelen. Ombord var også Cai og Carina, og de hadde med jordbær og champagne til oss.

De fulgte oss i sneglefart inn mot broen i Tønsberg, mens vi nøt norske jordbær og champagne. For et herlig liv.

Kl. 13.45 var vi på plass ved broen, og der stod to av venninnene til Ida. Liv Helene og Mia hylte og skrek på land, og Ida hylte og skrek i båten. Ja, ja, dette blir ståhei. Neste til å dukke opp på kaien før broa, var min mamma og pappa, og de fikk kastet ombord norske moreller. Og klumpen i halsen vokste og vokste.

Og endelig gikk broa opp, og vi kunne seile inn i Tønsberg med kurs mot gjestehavna. Tro om noen kom til å møte oss der??

Den neste vi møtte på før den nye broa over til Kaldnes var mamman til Steinar. Hun stod ytterst på en av bryggene i småbåthavna og vinket og vinket. Snart skulle hun også få en klem.

Og så dukket broa til Kaldnes opp, og der var det MANGE mennesker som stod og ventet på oss. Med bannere som ønsket oss velkommen og norske flagg og hoiing og roping. Og da var ikke klumpen i halsen der lenger, den løste seg opp i snørr og tårer.

Etter å ha seilt gjennom denne broen også, hadde kapteinen en liten "show off". Noravind gjorde en elegant liten piruett foran alle som ventet på oss, samt alle som satt på ute restaurantene på brygga. Men hva gjør vel det. Kanskje vi aldri opplever dette igjen.

Deretter kunne vi fortøye til gjestebrygga i Tønsberg og endelig ta de første skrittene på norsk jord igjen. For ikke å snakke om å la følelsene slippe løs. Endelig møtte vi igjen familie og venner som vi ikke hadde sett på et helt år. Det var helt praktfullt og uforglemmelig. Tønsbergs Blad var også på plass, så en av dagene vet nok hele Tønsberg og Nøtterøy at vi har kommet hjem igjen.

Vi fikk beskjed om at alt var klart for pølsefest hjemme i Vestfjordveien, og det var bare å komme når vi hadde pakket.

Det tok nok litt lenger tid enn folk hadde forventet før vi innfant oss hjemme. Noravind skulle jo klargjøres. Festflaggene skulle tas ned, og ting skulle pakkes. Noravind som har vært hjemmet vårt i et helt år, skal nok en gang bli vanlig "bruke om helgen båt". Det føles ikke helt riktig, men nå blir det pølsefest med norske pølser og potetstappe, så får vi se hva fremtiden bringer.

Til slutt vil Steinar, Ida, Ole Martin og jeg få takke alle som har gjort denne turen til det den har blitt. En særlig takk til Laila og John som har passet på huset vårt, taklet leieboere, reparert feil og mangler, betalt regninger og gjort alt de har kunnet for at vi skulle få en flott tur. TAKK SKAL DERE HA.

En stor takk går også til familie, venner, kjente og ukjente som på hele turen har lagt inn meldinger i gjesteboken vår. Meldingene har vært til stor glede, og vært underlagt høytlesning veldig ofte.

Og aller mest vil vi takke våre seilervenner.  CoCoNuT, Hurra!, Lille Blå, Veto, Christiania, Sedna, Vanvara, Don't Worry, Snorre, Fatuhiva, Blå, .....................dere har gjort turen uforglemmelig, og vi håper at vi fortsatt vil holde kontakten i årene som kommer.