(Robert skriver) "hundevakta" 4-8 på natten. Hvorfor denne vakten har fått navnet "hundevakta" er meg et mysterium, da jeg synes det er den beste vakten.
Man står opp til stummende mørke, etter noen timer på vakt får man grålysningen og soloppgangen. Hva kan vel være bedre på vakt enn å få med seg "fødselen" av en ny dag.
Vi seiler "platt lens" med bare genoaen satt og gjør gode 6 knop med en vindstyrke på mellom 20 og 25 knop.
Med en svell på mellom 2 og 3 meter er det god bevegelse i båten, men den oppfører seg eksemplarisk.
Enskrogsbåtene har etter sigende (fra deres mannskap) en mye mer ubehagelig rulling og jaging i slike bølger enn katamaraner.
De fleste ombord sover veldig godt i disse rullende bevegelser, men Anne får nok litt for lite søvn. Hun har frivakt i natt, men når jeg sto opp for noen timer siden var hun borte fra køya. Hun lå på en benk i cockpit. Nå har hun forøvrig gått ned på lugaren igjen.
Jeg for min del synes ikke jeg gjør annet enn å sove. Jeg er litt slapp i det varme været; antagelig pga. av svetting og dertil saltmangel. Det har vi fått en ordning på da jeg i går fant frem salt tablettene.

Testen med setting av 2 gennakere samtidig har ikke blitt utført enda, da det har vært for mye vind for disse seilene i det siste.

Jeg fikk dog skipper'n til å heise meg opp i masta (i forrigårs tror jeg det var).
Under heisingen hørte jeg en ukjent lyd: Da hadde'n finni fram batteridrillen med overgang for winch'en (sikker innkjøpt på Clas Ohlson før avreise). Etter å ha tømt ett batteri og skiftet til nytt var jeg ikke ved første salingshorn engang. Noen meter lenger opp begynte drillen å ryke, så den ble avmønstret.
Så ble det rå muskelkraft igjen. Ulempen med dette er at skipper'n mener mannskapet skal gjøre mesteparten av jobben, hvilket for meg betydde at jeg måtte klatre oppover, mens skipper'n sveivet inn slakken (slik føltes det hvertfall der opp i masten).
Neste gang blir det nok til at vi wincher på ankerspillet hvis jeg får være med å bestemme.
Toppside bilder blir nok lagt på nettsiden når vi ankommer St. Lucia og får god nettilgang.

Etter litt over en uke i sjøen fant vi at vi hadde brukt omtrent halvparten av vannbeholdningen, derfor har skipper'n klokelig innført rasjonering.
Trykkvannspumpene er slått av, og vi må bruke den manuelle pumpen i pantry'et.
Skaffetøyet blir vasket i saltvann, og vi bruker en del saltvann i matlagingen.
Jeg antar at dette har ønsket virkning, og at beholdningen rekker til vi kommer frem.
Det kan jo hende at vi kommer i noen regnbyger også slik at vi kan samle litt regnvann :-)
Det må spesifiseres at dette ikke gjelder drikkevann, hvilket vi har på flasker.
Kaffe, som vi lager av tankvann har det heldigvis ikke blitt lagt restriksjoner på :-)

Man skulle kanskje tro at dagene ombord går veldig sakte, da det ikke blir gjort stort annet enn å seile (noe som går av seg selv, da vindretningen er så og si konstant), drikke kaffe, pusle litt med noen små prosjekter, spise litt, og selvfølgelig en eller to "cowboy-strekker".
Faktum er faktisk at dagene bare flyr av gårde.

Under 12-4 vakten min forrige natt hadde jeg en noe merkelig opplevelse jeg gjør best i å skrive om før noen av de andre av mannskapet gjør det slik at sannheten kommer fra den som har opplevd det:
Autopiloten, som vi forøvrig bruker hele tiden, har en vindror-funksjon som vi bruker fra tid til annen. denne funksjonene aktiviseres ved at man trykker ned knappen for manuell styring og automatisk styring samtidig.
I går natt, når jeg skulle ned under dekk og gjøre mitt fornødne aktiviserte jeg denne vindror funksjonen, gikk ned og satt meg på potta og begynte arbeidet.
Midt i økta begynte båten å huske og hive på seg :-( , hvilket kan være ganske urovekkende når man sitter i cockpit, mens noe mer urovekkende når man sitter på potta og er midt i en arbeidsøkt.
Da var det bare å sette alle kluter til, og "trøkke" som best man kunne.
Når jeg kom opp i cockpit så jeg til min forskrekkelse at vi hadde en rett nordlig kurs, mens målet vårt er så og si rett vest.
Da var det bare å legge roret hardt over og peke baugen vestover igjen.
Hendelsen var helt udramatisk for skute og mannskap, men ganske ubehagelig for meg nede på potta.
Etter en vurdering av hendelsesforløpet har undersøkelseskommisjonen (meg) kommet frem til at: I stedet for å trykke på begge knappene på autopiloten, har jeg bare trykket på "manuell styring", hvilket jeg da fikk.
Heldigvis har har verken skipper eller admiralinnen iverksatt noen straffereaksjon etter dette. :-)

Som tidligere nevnt fungerer skipet helt etter boka (bank i bordet).
Den eneste "malfunction" vi har hatt var at pop naglene som holder storseil skjøtet fast i lengderetningen på bommen røyk her forrige dagen.
Dette til glede for skipperen, som da kunne vise fram den nye pop nagle tangen han hadde kjøpt (ja, selvfølgelig på Clas Ohlson).
Feilen ble utbedret i løpet av noen minutter, og jeg vet hva jeg skal kjøpe meg på Clas Ohlson når jeg kommer hjem.

Advent: Admiralinnen hang i går opp adventskalenderen slik at det faktisk blir advent her ombord også.
Dog er lommene på denne kalenderen så små at jeg er redd for at dette bare er til barna.
Er ikke livet urettferdig ?

Jeg ønsker allikevel alle besøkende på nettsiden en fortreffelig advent.

"over og ut" fra vakthavende dekksslusk.
 

1/12-05 kl 20:00 (14º34' N - 34º04' V)

(Steinar skriver) Jeg står på akterdekk med en tom flaske utsøkt spansk rødvin, en tempranillo reserva fra 1998, i hånden på veg til å kaste den ut i havet bak oss. Det er bekmørkt og ingen måne enda. En lett shorts og og t-skjorte er akkurat passe i den milde kveldsvinden. Vi har akkurat avsluttet et herremåltid ombord som besto av gode venner, familieidyll, humor og annektoter fra tidligere skiferier på fjellet. Som tilbehør ble det servert corned beef, pasta og en utsøkt rødvin som jeg nå står med tomflasken av i hånden på veg til å kaste i havet. Ganske utrolig egentlig, hvordan livet i en båt etter bare få dager i sjøen utvikler seg til å bli fylt av gjøremål, forventninger, rutiner og samspill. Robert, som blant mange andre egenskaper er den kokkekyndige av oss, serverer stadig retter og overraskelser av den velsmakende sorten. Det legger jo ikke noen demper på situasjonen at det lukter fantastisk fra byssa i en god time før middagen er servert. Til og med barna har begynt å glede seg til Roberts matkunster. Ja vel. Jeg får gjøre min del av oppryddingsarbeidet etter middagen og kaste denne tomflaska over bord. De andre har sikkert ryddet vekk maten og skaffetøyet nå, og er i gang med et kortspill eller noe annet.  Nevnte jeg at shorts og t-skjorte er nattevaktantrekk? Vi har noen timer med kveldsaktiviteter før det blir stille i båten og de fleste sover. Det er gode timer. Ettertanke og fordøying av dagens opplevelser, og forberedelse av nattens dyst for de som skal ha nattevakt. Barna kvikner til om kvelden de også. Det hjelper en del at temperaturen synker under 27ºC når solen går ned. De er ferdig med det langdryge skolearbeidet i løpet av dagen og har kvelden til rådighet for spill, film eller hva nå annet som dukker opp.

Jeg lurer på om jeg har tatt inn fiskesnøret før natten? Nei, nå får jeg kaste denne flasken og finne meg en lommelykt så jeg får sjekket fiskesnøret. Hvis jeg ikke skal bli med på en runde kortspill først da!

2/12-05 kl 12:00 (14º07' N - 35º32' V)

(Steinar skriver) God morgen Atlanteren!! Robert, Anne og jeg har satt den lille genakeren og har fått 1 til 2 knop mer fart. (med radioteaterstemme:) "Hui hvor det går!"

Jeg har justert om  vindinstrumentet i løpet av natten slik at det ser ut som om det ikke blåser like mye som før! Kjempe triks! Nå er vi innenfor arbeidsområdet til genakeren og den ble satt uten at noen ante ugler i mosen. Ikke si noe til de andre, vi ser bare hvor lenge det går å seile med denne vindføringen. Det der med hastigheter er jo relativt allikevel. 

Hysj!!

3/12-05 kl 01:00 (14º44' N - 36º56' V)

(Anne skriver) Så satt jeg her på vakta mi da og forsøker å fokusere på en veldig lys pc skjerm midt i svarteste natta . Robert har fått fullstendig fokus på genakkerseiling så han vil ikke gå å legge seg ....greit det for meg , jeg liker selskap om natta , da blir det ikke så mørkt ;-) og så kan jeg sitte her å fortelle om dagene som er fylt av "hva var det nå jeg skulle hente /gjøre" syndromet .Det er herved bevist at en blir hensatt i en veldig avslappet stemning (unntatt når det hviner, uler, bunker og banker i svarte natta ) jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg observerer, meg selv innbefattet , ett stort spørrende blikk og total mangel på bevegelse i kroppen , med lutende skuldre og munnen halvt åpen-holdning. Altså ...kommentarer som : det var noe jeg skulle gjøre akkurat her .....hva var det nå jeg skulle hente ?...var det ikke hit jeg skulle da ?...osv. i det uendelige . Jeg er klar over at dette skjer en del i heimen også men her blir det utrolig tydelig og da selvfølgelig behørig lagt merke til og kommentert .

Idag ...altså igår hadde jeg visstnok en dårlig dag angående HMS siden her på Noravind . Dårlig planlegging av arbeid og utførelse gjorde til at jeg fikk to skader . Dog ikke fraværskader som ledelsen her er fryktelig engstelig for. Ikke noen dramatiske saker men den ene hendelsen fikk vekk fingeravtrykket mitt på høyre tommelfinger , husk tau lager friksjon !!! Den andre hendelsen skjedde ved at aldri så lite kutt i hånden av en kniv . Uflaks spør du meg ...boksen var mykere og mer lettgjennomtrengelig enn jeg trodde , hadde jeg sjekket dette på forhånd kunne Skipperen ha unngått å tre inn i rollen som sykepleier eller Medic som man sier her ombord. Det med tauet er bare en så dum ting at man klarer faktisk ikke å holde igjen ett seil på veldig mange kvadratmeter helt for seg selv når vinden tar tak !!!! Jeg lever i den troen at det man vil, det klarer man ...du kan si, det stemmer vel ikke alltid!! Men som sagt , helt udramatisk og dere ser jo selv jeg sitter her og skriver med begge hender.

Janne har fått en forkjærlighet å teste sangstemmen sin på oss , det er fint ...?! Siden vi har bestemt oss for å være ærlige og snille med hverandre sier jeg ikke så mye når hun setter i gang ....stå-pelsen på armene mine sier mer enn ord og det er ikke for at det er ulidelig vakkert å høre på !!! Nå skal det nevnes at jeg går henne en høy gang da ;-)

I morgen er det den store damebadedagen , det forgår på følgende måte: Vi får vår respektive ektefelle til å helle bøtter med saltvann over oss såper oss fort inn og får flere bøtter slengt over oss til såpa er borte . Det er ikke lett å få bort såpe med saltvann men saltvann er det vannet vi har mest av kan du si så da må vi bruke det . Vi tørker oss med våtservietter etterpå men har fremdeles ikke funnet ut en god måte å få vekk saltet i håret på ....vi vet med sikkerhet at våtservietter ikke duger til det!! Vi får tenke på det til i morgen. På den annen side så er vi så fine på håret nå allikevel så bedre blir det vel ikke, vi bare legger det pent ned om morgenen når vi står opp og om det blåser stiv kuling i løpet av dagen så gjør ikke det noe for håret beveger seg ikke opp fra hodebunnen uansett. Tror dere vi gleder oss til en laaaaaaang dusj i ferskvann?

Flere kuriositeter finner jeg ikke på her i natta, vil bare fortelle at tiden står stille, natt flyter umerkelig over til dag og dag til natt, vi gjør våre ting, prater, ler eller er helt stille fordypet enten i våre egne tanker eller en god bok. I går kveld hadde vi god musikk på stereoen og satt her ute i cock pit`n med tent oljelampe. Det var flott.

Robert står og stirrer langt inn i natten og drømmer om den store lottogevinsten slik at drømmen om en 60 foter kan bli sann. Jeg sitter her og tenker at det er best han ordner båten slik at den passer for hunder ;-) jaja hver vår drøm men fellesdrømmen er jo i alle fall noe gjennomført, nemlig denne turen. Vi er heldige vi. Natta fra Anne

(Robert skriver) Litt senere på natta (det er 4 glass i 12-4 vakta).
Ved glass menes ikke hvor mange drinker man har tatt i løpet av vakta!!
I de hine hårde dager (les seilskutetiden) slo man glass. Hver 4 timers vakt består av 8 glass, hvilket for de som er gode i hoderegning allerede har fått med seg.
Jeg antar at man hadde et timeglass som utgjorde en halvtime. Det ble da hver gang dette ble snudd slått i skipsklokka.
Dette må ha vært en pest og en plage for de som prøvde å sove på frivakta, omtrent som å ha et gjøk ur på soverommet.

Skipper'n tok en sjefsavgjørelse i går, om at vi skulle seile med genakker også om natten, så dette er første natt med genakker, og med god fart også :-)
Vi har et snitt på over 6 knop.
Vi har riktig nok ikke den "Røde baron" (den store genakkeren) opp, men den vi har er stor nok.

Genakker setting: De innleide "fokke-slaskene" har helt klart endel å lære når det gjelder setting av genakker, og pakking av denne etter at den har blitt berget.
Det ble endel tumulter på fordekket i går da vi satt genakkeren: diverse tauverk hadde tvinnet seg rundt seilet og sokken som holder dette.
Det er vel slik vi lærer av.
Heldigvis har skipper'n vært overbærende og tålmodig med hensyn til våre feil, og det var ikke antydning til kjeft eller klager da han måtte låre seilet gjentatte ganger for at vi skulle rette opp feilene.

Genakkeren var altså "godt satt" ved hjelp av en "briddle" mellom baugene, og dertil fra denne festet til halsen på seilet med en sjakkel. I tillegg til dette har vi en ekstra sikkerhetsline fra halsen og ned til et fast punkt på dekket (gjerne et kryssholt eller lignende).
Halveis ut i vakta syns jeg at genakkeren vandret ekstra mye og tok en tur fram på fordekket for å inspisere. Festet til briddel'en hadde løsnet ved at sjakkelen var blitt deformert, og genakkerens hals var kun festet i sikkerhetslina.
Nå var gode råd dyre, og jeg måtte finne fram " godt sjømannskap" fra gamle dager.
Vi har en regel om at ingen går frem på dekket om natten uten at det er minst en i cockpit; en regel er en regel er en regel er en regel, osv.
Tauverk ble funnet frem, og festet til halsen ble dradd nok ned til at et nytt feste kunne settes til briddel'en. Det ble da brukt et tau med skipperens eminente øyespleis, slik at den kan testes ut ( den har holdt hittil ).
Jeg går ut fra at systemet på fordekket vil bli gått over med "lykt og lupe" etter at solen har stått opp på morrakvisten, og at defekte deler skiftes ut.
Hvorvidt det blir offentlig avstraffelse av han som har brutt skipets regler i nattens mulm og mørke vites ikke.
Jeg er faktisk ikke sikker på om ledelsen i det hele tatt har "nihalet katt" (pisk for avstraffelser) ombord.
Jeg har ikke sett den enda, og håper den er  gjenglemt i gamlelandet.

Fortsettelse følger såfremt vi holder oss flytende, og PC'en ikke krasjer.

Over og ut fra "regelbryteren"

4/12-05 Lørdag og halvveis dag

Idag passerte vi 35 grader og 30 minutter vest, og er dermed halvveis. Har lest at Anne klager på syngingen min, noe jeg overhodet ikke forstår. Alle sangene har jo med reisen vår å gjøre. F.eks. så skal vi vestover, og da blir sangen som følger.......da-da-da-da Go West ta-ta-ta-ta tei (fritt etter Village People), og nå som vi er halvveis så blir sangen... ooooh-oooooooh We're half way theeeere.....pam-pam-pam-pam (fritt etter noe vi tror er Europe) Og jeg skal bare ha sagt at ungene også synger med av hjertens lyst. Ole Martin har kommet i stemmeskifte, så han høres ut som en skadeskutt kråke når han synger. Jeg derimot, høres bare ut som en syk kråke.

Men nå er vi altså halvveis, og da har vi grunn til å feire. Champagnen ble lagt i kjøleskapet tidlig på kvelden, og Ida ble satt til å lage hatter til oss alle sammen. Med navn og 1/2 veis skrevet på. Robert stod for matlagingen..... Spagetti Carbonara.... og Anne stod for desserten...... Himmelsk lapskaus (fruktcoctail) med brownies. Rødvin til oss voksne, og brus til ungene. Det ble et fortreffelig måltid, med masse synging av "Half way there" og "Go West". Kanskje vi skal dikte en Noravind sang også. Det vil nok Anne sette pris på. Jeg skal personlig synge inn en kassett til henne (bare tulla). Etter maten var det tid for godteri, snacs og champagne. Men da var klokken blitt over 8 allerede, så vi voksne begynte å bli trette. Champagnen får vente til en annen halvveis fest, eller kanskje til vi  når St. Lucia om 8-9-10-11-12-13 dager eller noe.

Den usannsynlig kjedelige 20-24 vakta var idag min, selv om vi delte litt på den frem til kl. 21.00. Da gikk førstemann å la seg. Kl. 22.00 hadde alle lagt seg utenom mine usannsynlig tålmodige barn. På det norske nettet på SSB radioen idag hadde vi hørt at Fatuhiva hadde møtte på en skikkelig byge igår natt (tror de kaller det squall, eller er det ekorn?) En sånn som bare varer i 10 minutter, men kommer med skikkelig vind og regn. De hadde fått en del skader ombord, og også fru Fatuhiva. Som Herr Fatuhiva så vakkert uttrykte det...."Jeg trodde fa...... i meg jeg hadde blitt enkemann". Man kan se disse bygene på radaren. De siste nettene har vi ikke hatt radaren på, men jeg skal love dere at den ble skrudd på før jeg gikk på vakt idag. Vi har nemmelig genakkeren oppe, og den tåler visst ikke mer enn 15 knop vind før den går føyka. Altså må jeg redde den før det blir så mye vind. Ved 23.00 tiden begynner det å tykne til på radaren, for ikke å snakke om på himmelen. Jeg ser helt klart at det kommer MANGE byger, og de kommer nærmere og nærmere, men det kommer ingen vind, og ikke noe regn annet enn noen få dråper. Det har vi hatt om dagen også, uten at det har kommet vind, så jeg lar det stå til. Resten av denne turen kommer jeg kanskje til å bli kalt Janne Genakkerdreparen. Den siste bygen (rett etter at jeg hadde vekket Robert til hans vakt), kom med kast på 21 knop, Noravind hastet avgårde i 9,2 knop, og ploff sa det, så hadde vi ingen gul, rød og blå genakker mer. Utrolig irriterende. Jeg rakk ikke engang å snu meg for å løsne skjøtene, før seilet var mer eller mindre borte. Det var en liten tøyremse igjen nederst, litt tauverk og sokken. Egentlig kan jeg vel skylde på Steinar denne gangen også (sånn som med flyvefisken). Lurer på om vindmåleren er kalibrert riktig......??????

Men ikke nok med det. Robert hadde lyst til bare å kappe alle tau, og la restene seile sin egen sjø. Ingen grunn til å vekke kapteinen. Jeg synes vel kanskje det var på sin plass å underette øverstkommanderende om hendelsene ombord, så Steinar ble purret rett etter kl. 24.00. Robert er så omtenksom, han husket sikkert at Steinar hadde vært oppe siden kl. 04.00 natten før, og kunne trenge litt søvn. Men brydde jeg meg om det, neida. Da Steinar etter 5 minutter stod til rors, slo han av babord motor. (Jeg som akkurat hadde startet den for at vi skulle ha litt fremdrift). Den fikk ingen kjøling, og holdt derfor på å skjære seg. Men dette får kapteinen skrive mer om, for motorer har jeg ingen peiling på...............kun dreping av genakkere.

(Steinar skriver) En mulighet til å bli bedre kjent med båten kommer sjelden alene. Nå har vi nettopp lært masse om vindstyrker, kast, genakere, skjøter, berging i mørket og fordelene med å ha trent mannskap (Robert) om bord. Dessuten har vi fått et skjøtet til overs som vi kan trene på når vi skal lage spleiser på seiltau. Ikke nok med det! Vi får nå muligheten til å bli bedre kjent med "Røde Baron", den STORE genakeren vår. MEn først skal vi lære litt om saltvannssiden av kjølesystemet på Volvo marinmotorer med seildrev. Etter at vi har konstatert at temperaturalarmen virker tilfredsstillende, er det på tide å finne frem dokumentasjonen.

Det viser seg raskt at dokumentasjon er av typen: "sett inn nøkkelen, vri med klokken til motoren starter, sett spaken fremover, og len deg tilbake mens VOLVO gjør jobben for deg!".

Det er selvfølgelig nyttig det, men jeg ønsket litt mer inngående læring, så motorrommet ble åpnet og vannfilter renset. Den pumpen som pumper sjøvann har en del som heter impeller som bør byttes litt oftere enn vi har gjort, så den ble byttet nå (jeg har med reservedeler). Det manglet en liten bit der som viste seg, etter ganske mye læring, at satt fast i en liten ventil som skal sørge for at det ikke blir noen "hevert virkning" i kjølevannet når motoren skrues av. Den ble utbedret og plutselig fortjente jeg en øl. igjen. Det var ikke helt nødvendig, men utrolig nyttig, å ha en ekstern elektrisk saltvannspumpe til bruk i læringsprosessen. Det var unødvendig med dykketuren for å sjekke vanninntaket på undersiden av skroget, men det var moro og lærerikt.

Håper vi får lære noe i morgen igjen. Sees senere (Janne kommenterer: Men ikke om ødelagte motorer og genakkere).

6/12-05 Noe mer enn halvveis

(Steinar skriver) Nå har jeg lært at impellere kan settes inn feil vei. Det lærte jeg midt på natten i stummende mørke med høye bølger og mye vind. Når den er satt inn, bare litt feil vei, blir den most til små plastikkbiter på veldig kort tid. Da er det godt å ha reservedelslager.

På det norske nettet (radio nettet på SSB) kl 17.00 UTC sang vi halvveis sangen vår til stor fornøyelse for alle som lyttet.

Etter påtrykk fra våre medseilere publiserer vi halvveis sangen her:
 

Halvveis sang.

Melodi: ”Bamses bursdagsfest”??
”I skogen skulle være fest for bamsefar i lia
for bamsen fyller 50 år omtrent på denne tida
trallallatrallalla trallala tralallala tamtaram taram taram taramtaramtamta”

Nå skal vi lage halvveisfest på denne gjeve skuta

For loggen viser at vi nå har utseilt halve ruta

Hiv ò hoi på Noravind

Sjø og bølger squall og vind

Hipp hurra for ”mann og mus” *

På lens i sus og dus

Vi pynta båt og stelte oss og lagde fest til tida

Nå er det ikke lenge til vi er på St. Lucia

Vi satte oss på akterdekk

All bekymring blåste vekk

Hipp hurra for ”pikk og pakk” **

Og genakker’n som sprakk

Note * og **:
”mann og mus” er endret i andre vers etter pålegg fra likestillingsombudet da dette var påstått kvinnediskriminerende. Ombudet informerte at en arbeidsgruppe har jobbet med dette gamle sjømannsuttrykket, og bestemt at det heretter skal hete ”pikk og pakk”.

Ja det var det. Den er avsunget på eteren og vi jobber nå med en ny sang.

8/12-05 kl 05:00 Dag ?? av seilasen (09º16' N - 56º31' V)

(Robert skriver) Det ser dessverre ut til at vi må belage oss på ruskevær den siste delen av turen. Hvis jeg tyder værkartet riktig er det generert av et stort høytrykk som ligger utenfor kysten av nord Amerika (New York). Og vi som hadde håpet på silkeseilas med genakker "den Røde Baron", men den gang ei.

Hvor lenge vi har vært i sjøen nå er jeg noe usikker på, jeg vet heller ikke hvilken dag det er, men "what the heck", det har jo fælt liten betydning uansett.
Her i forrige uke var vi alle ombord helt overbevist om at det var fredag, helt til en av de andre båtene skipperen er i kontakt med daglig informerte om at de skulle lage i stand lørdagskos for barna.
Når det gjelder datoer er det blitt litt lettere etter at ungene har fått adventskalender:
Det er bare å finne den fulle luken med lavest tall og bruke følgende formel:
 (Nummer på  "luke") - 1 = dagens dato.
OBS: Dette funker ikke før ungene har stått opp, da må man bruke følgende formel:
 (Nummer på  "luke") - 1  + 1 = dagens dato.
Såre enkelt, ikke sant. La oss gjøre en test for å se at det virkelig stemmer:
8 - 1 + 1 = 8. desember. (Håper det er korrekt dato).

Det ser ut til at ETA St. Lucia blir førstkommende søndag kveld, hvilket betyr at vi har brukt 21 dager på overfarten.

De fleste ombord gleder seg til en god og varm dusj når vi kommer frem.
Skipper'n og undertegnede forstår ikke helt hvorfor dette skal være så mye å se frem til.
Vi har jo saltvannsdusj i trappa på babord skrog som blir brukt når de andre ombord begynner å klage på at det lukter "hest".
Og hest skal det jo ikke lukte ombord i ei skute. På gården Lerskall i Andebu derimot; der skal de lukte hest, for der driver de med hester.
Det kan selvfølgelig hende at konene ombord synes vi mannfolka oppfører oss som "hestpeiseser" (unnskyld språket) innimellom, men det skal uansett ikke lukte hest i ei skute.
Hamp og tjæredrev kan det dog lukte ombord, men det var i gamle dager.
Her ombord lukter det f.eks:
- Ferskt brød, når brødmaskinen er nesten ferdig med sin jobb.
- Parfyme eller aftershave, når noen en sjelden gang har dusjet.
- Middagsmat, når kokken står i byssa og traller.

Nå må jeg dessverre forlate dere en stund, da jeg skal se til mine plikter som vakthavende styrmann

ship ò hoi

9/12-05 kl 16:00 Dag 19 av seilasen (14º30' N - 55º28' V)

(Anne skriver) Ruskevær ja , fytti katta , her er det om å gjøre å holde seg fast å finne kjappest mulig en plass å sitte om en er så uheldig at en må reise seg for å gjøre noe . Noe som vi må ofte her på den "travle "skuta .Jeg har ikke klart å sitte her nede i bestikke å skrive på pc av den enkle grunn at det er veldig ubehagelig . Nå er jeg blitt vant til denne spesielle rullingen også, så nå er det bare flott ! Skal aldri mer si noe på forskudd .....jeg uttrykte meg i høye ordelag om hvor overraskende sjøsterk jeg var ....altså etter 14 dager i sjøen og ingen sjøsyke !!! Akkurat ja ....neste dag ...veldig fysisk dårlig og etterhvert psykisk dårlig også.....tanker som: hva iallverden driver jeg med her ute ???? Det er jo helt meningsløøøøst, for gjennom hodet mitt mer enn en gang de tredve timene det gjaldt . En trøst i det hele , jeg hadde lightversjonen eller så er jeg bare så inderlig kjip at jeg ønsket ikke å dele middagen min med fiskene så jeg beholdt både sjøsyketabletter , middagen (littegrann) og vannet .

Men nå er jeg frisk og rask og sulten som en ulv hele tiden ;-)    Jeg hadde en rimelig hektisk førstevakt inatt , så hektisk at jeg måtte vekke Robert 45 minutter før hans vakt begynte . Da turde jeg rett og slett ikke være der oppe i cockpit`n alene lenger . Hadde revet seil grunnet tiltagende vind men det ble bare værre og værre .på radaren dukket det opp byge på byge , tegnet som tjukke kladder på skjermen . Problemet er jo at disse inneholder sterk vind og jeg hadde ikke lyst til å ta alle de alene , jeg hadde ridd av to men da var det slutt på tøffheta ....jaja Robert kom og der ramla himmelen ned . Det høljregnet , blåste og bølga av en annen verden . Da ble det jo bare gøy og spennende når jeg slapp å stå der alene ;-) Båten klarer seg kjempefint , den klatrer , sklir , rir og renner ned bølgene og vi prøver å holde følge .

Vi må stoppe opp å tenke oss om nå om dagen , er dere klar over at vi har toppen to døgn igjen av overfarten ? Vi har bodd i båt i 4 uker Robert og jeg ...vi har seilt i tre av disse . Det virker helt utrolig , det er liksom så lenge siden vi dro og samtidig så veldig kort tid siden ;-) ingenting har skjedd , vi leser ingen nyheter , vi ser ingen tv , vi aner i det hele tatt ikke hva som foregår i den store verden .Det som er viktig er vårt lille samfunn her og nå !!!

Nå er det strålende solskinn ute og ikke en sky men det er fremdeles mye sjø så vi går med forsiktighet . Robert lager pizza og vi andre styrer med vårt . Nå skal jeg ut i cock pit`n å holde Janne med selskap ...hun har faktisk en vidunderlig sangstemme ,på tide at jeg setter kursen hjem til Norge snart kanskje ;-0 kanskje jeg skal be Janne synge en trudelutt som jeg kan ta med meg hjem å legge den inn som vekkemelodi på mobilen !!?? Hmmm , ja det var en god ide;-) 

Idag fikk vi besøk av hvaler ....store hvaler som kom glidende gjennom bølgene , det var utrolig vakkert og spesielt siden de ikke kom opp av vannet men vi så de i bølgene som tårnet seg bak båten og der hvor bølgene var på topp kom hvalen glidende i bølga . skikkelig stilig !! Tror naturen ville gjøre godt igjen bråket vi hadde om natten med det synet der ;-)

Ship o hoi fra Anne også ....som nærmer seg avmønstring *sukk*

11/12-05 kl 13:57 Rodney Bay (14º04' N - 60º56' V)

(Steinar skriver) I mål! Vi har nå kommet i mål i Rodney Bay. Vi brukte 21 dager. Vi har hatt 8 dager på kryss, 6 dager med kuling, 3 dager med lite vind og 4 dager med passatvinder og genaker føre. Alt i alt en meget vellykket overseiling. Alle har det bra og ser frem til å sette foten på land. På brygga venter rom punch og fruktkurv og gratulasjoner fra medseilere. Får håpe vi får en god plass.

kl senere.

Vi ligger midt i smørøyet. Kjempe plass. Det er trivelig å se hvordan de ser ut de som vi har snakket med på radio siste tre uker. Og St. Lucia og Rodney Bay er skikkelig caribbean. Her er det rastamusikk, sandstrender, 30 grader i lufta og 27 grader i vannet. Når vi seilte inn siste strekket måtte vi spille litt musikk, og det var "Summertime" som som sto i fokus. Vi har 8 forskjellige versjoner av Summertime om bord. Alt fra Janis Joplin til Luis Armstrong. De ble alle behørig avspilt med allsang og det hele. Det som har festet seg etter dette er frasen: "Summertime, when living is easy". Slik er det her. For en nytelse å ha komme i mål. Vi har tilbakelagt like mange mil på denne atlanterhavskryssingen som vi har seilt fra Norge til Cran Canaria. Til sammen har vi nå seilt 6000 nautisk mil.

Nå skal vi feire med de som har kommet, og med de som kommer i løpet av de neste få dagene; Fatuhiva, Sedna, Vanvara, Blå, Stormsvalen, Hurra!, Blue Marlin, Odin 2, Empire, Coconut, Necessity og alle de andre. Og de aller fleste skal til Bequi til Jul!!.

Kl. enda senere.

Nå har vi snakket med mange om opplevelsen og begynner å forstå at vi har hatt det lett. Når andre beskriver bølgemønstret som å leve i en sentrifuge, og noen har håndstyrt og noen har hatt omfattende nødreparasjoner, ja da blir vi litt stille etter hvert. Vi har jo spist middag hver dag til dekket bord i salongen, og det største uhellet vi har hatt var når en stor bølge traff oss på siden av båten og det veltet to stettglass med rødvin i fanget på Janne og meg.

Det er ikke mye sympati å hente for dette på brygga i Rodney Bay.

Nå skal vi feste, og bade, og kjøre jolle og skaffe internett og masse mer. Vi kommer tilbake. Og takk til alle for de fantastiske meldingene i gjesteboka. Det har virkelig vært skikkelige høydepunkter i hverdagen vår.

13/12-05 kl 08:00 Rodney Bay (14º04' N - 60º56' V)

(Anne skriver) Helt ubeskrivelig deilig å komme frem . En skikkelig "ja mann" atmosfære og noen helt utrolige blide mennesker . Vi er her på andre dagen og først nå begynner det å gå opp for meg hva vi egentlig har gjort . Vi har virkelig hatt en enkel tur i forhold til mange andre slik Steinar nevner , men vi har dratt over dammen helt for oss selv og det er bare helt unikt !!!!

Som dere sikkert har forstått så har vi hatt en ukomplisert tur , mye takket være at både båt og mannskap har fungert helt flott sammen . For å snakke for min egen del så var det mange ting å venne seg til , jeg er jo totalt uvant med båtliv i den forstand men må man så må man og en innretter seg ganske kjapt .Det var ikke gøy å dusje i saltvann for så å bare tørke seg etterpå uten den vante skyllingen med ferskvann men etter ett par ganger så følte jeg meg skikkelig "fresh"etter en slik dusj . Det å ikke kunne søle med vann gikk helt uten problemer , men vi har vel funnet ut at rasjonering er ikke noe vi er flinke på , for når det ble oppdaget at vi hadde brukt for mye vann , ja da stoppet vi helt opp å bruke vann ........kun ett glass hver til tannpuss pr.dag og det gjorde til at det ikke minket noe særlig . Rasjonering er bare tungvint , stopp heller forbruket helt en periode å se hvordan det går ;-)

Janne og Steinar = helt unikt gode mennesker , det har vært en fornøyelse å være sammen med de . De er faktisk preget av litt "jamann " atmosfære fra før av så livet har vært rolig og vennlig hele tiden . Aldri sure trøtte miner , aldri sure kommentarer til noen av oss fra noen av oss ......vel....stakkars Robert fikk vel litt av meg når jeg skulle på vakt klokken fire om morgenen og det var ruskevær ....da sa jeg klart ifra om at dette båtlivet er SIKKERT IKKE noe for meg !!! Men......solen kom opp, vakta gikk flott og da var livet helt på line igjen . Jeg takker disse to flotte menneskene for å gi oss denne anledningen til å få være med på denne fantastisk flotte turen . Jeg lengter etter at de skal komme hjem til Norge til Vestfjordveien slik at gjengen er samlet igjen ....vet med sikkerhet at de ikke lengter ;-) (men vi kommer snart Hannemor ;-))

Vel , avmønstringens dag er kommet , Robert og jeg skal nå ha en aldri så liten fortsettelse på bryllupsreie 2 og sjekker inn på hotell idag her i St. Lucia . Vi blir her en uke og så får vi se hva som venter oss rundt neste hjørnet . Kanskje en tur til Martinique for så å reise hjem derfra ...vi vet ikke enda og det er det som er så deilig ;-) Nå skal vi kose oss videre her i Karibien frem til jul , livet er herlig og hjemme venter vår flotte familie og gode venner som det skal bli deilig å se igjen når den tiden kommer .

Takk for meg og tusen takk for alle koselige hilsninger , de varmet ;-)

PS: Håper eg får en god attest av Steinar ......ellers så ligger eg tynt an ;-)

Klem fra Anne X-fokkeslask

18/12-05 Fortsatt i St.Lucia

(Janne skriver) VAAAAAAAAAAAAAAAAAAARRRRRMMT. Steinar lyver. Det er ikke 30 grader i lufta og 27 i vannet. Det er 70 i lufta og 40 i vannet. Ihvertfall føles det slik. Jeg ser det begynner å bli noen misfornøyde ytringer i gjesteboken igjen. Skjønner at dere venter på nytt, men de av dere som har vært i karibien skjønner sikkert at TING TAR TID. Ting tar uhyggelig lang tid, så vi har brukt de første dagene på å senke skuldrene som vi trodde var senket fra før. Blir de senket lenger ned nå, så går de ut av ledd. Et lite eksempel....det har tatt 5 dager å få vasket en sekk med tøy. Det skal sies at vaskeriet sikkert var overarbeidet med 3 ukers skitne klær fra 250 ARC båter. Men vi naive nordmenn tok for gitt at når man sier at vasken er ferdig dagen etter, så er den det. Anne ble litt stresset da hun ikke fikk vasken sin før de flyttet på hotell (de bor nå på spa hotell og nyter air condition), men dagen etter fikk hun vasken sin. Det vil si, hun fikk min lyse vask og sin vask i et salig rot. All min lyse vask var der, men litt av hennes var visst forsvunnet. På fredag fikk jeg min mørke vask, men der var det ingenting av Annes. Jeg må også få poengtere at vaskemaskinene i Norge er en million ganger bedre enn på vaskeriet her. Men det luktet ihvertfall som om klærne hadde vært gjennom en vask av ett eller annet slag.

Bryggeliv i Rodney Bay

Vi har selvfølgelig også vært på restaurant. Mange restauranter. Og nå skjønner vi hvordan det fungerer. Vi må gå på restaurant et par timer før vi blir sultne. Første gang vi var på restaurant (den 11.12.05 kl. 19.00) satt vi som de veloppdragne menneskene vi er og ventet på en kelner. Det svevde mange kelnere rundt, men ingen hadde visst lyst til å servere oss. Vi var ute å skulle spise med Hurra!, og det betyr at vi hadde mange barn med oss (5 for å være nøyaktig), og minstemann på Hurra! sovnet lenge før maten kom. Vi måtte nemmelig spørre kelneren selv om vi kunne få mat. Da vi endelig skjønte det, var servicen upåklagelig, og maten var ualminnelig god. Men det er ikke bestandig det er sånn. Noen ganger er restauranten delt opp mellom de forskjellige kelnerne. Da må vi finne ut hvem kelner som har vårt bord, og deretter kjempe om oppmerksomheten hans/hennes med et utall gjester på andre bord. Men når de først kommer, så er det verdens hyggeligste mennesker, og maten er fantastisk god på alle stedene vi har spist. Jeg legger på meg masse kilo jevnt og trutt.

Og det er så usannsynlig vakkert her. Her vil jeg gjerne bo når jeg blir pensjonist. Men eiendommene langs med vannet koster selvfølgelig en formue, så det blir det nok ingenting av. Vi har brukt jolla en masse. Både for å komme på stranden og til pizza restauranten med den beste pizzaen. Da får vi godt innsyn til eiendommene rundt Rodney Bay, og det er "bærre lækkert". Men ifølge folk her er det ikke slik St. Lucia er. Rodney Bay er "plastic". St. Lucianerne er usannsynlig stolte av øya si, så derfor måtte vi dra på sight seeing for å se med egne øyne hva de pratet om. Vi hadde ikke lyst til å reise med "reisebyrå-guider", så vi ansatte rasta mannen Emanuel for en dag. Han skulle vise oss øya, slik lokalbefolkningen ser den, ikke bare slik St.Lucia blir presentert for turistene.

Omgivelsene rundt Rodney Bay

Så, kl. 10.30 en deilig dag (spør meg ikke hvilken), satte vi oss inn i bilen til Emanuel. Steinar, jeg, Ida, Ole Martin, Anne og Robert. Ifølge Emanuel skulle det være en stor bil, men vi satt alle sammen med knærne oppunder haken. Anne og Robert fikk sitte foran, så jeg tror de hadde det litt bedre enn oss fire i baksetet. Emanuel var skikkelig stolt av bilen, for den var importert fra USA og hadde derfor venstre styring. På St. Lucia kjører de på venstre side, men det gikk bra allikevel. Emanuel var en opplevelse i seg selv. Ifølge ham selv, så var han kjendis på øya, for han var stadig på TV. Han er nemmelig økolog, og driver økologisk jordbruk (deriblandt mariuhana). Han hadde tenkt å skrive bok om hvor viktig det er å ta vare på jorden, men isteden forteller han det på TV og i lokalsamfunnet. Logikken er selvfølgelig: Svært få på St. Lucia har råd til å kjøpe bøker, og de bøkene som blir kjøpt, blir kjøpt en gang, for deretter å samle støv i en bokhylle. Derfor er det viktig å fortelle folk hva de skal gjøre for at ikke St.Lucia skal ende opp som Haiti, uten ett eneste tre.  Etter ca. en halvtimes kjøring stopper vi ved et "photo stop" med utsikt over Marigot Bay. Det er en lagune som ihvertfall ovenfra så aldeles idyllisk ut.

Marigot Bay er en perle vi skal besøke vannveien senere.

På stoppeplassen var det også utsalg av suvenirer. Emanuel førte oss ikke videre før vi hadde kjøpt et par små skilpadder av stein. Deretter kom turen til en mann som klatrer i palmer, og det var ganske utrolig å se på. En liten, tynn, senesterk mann klatret oppover palmen som en apekatt, kuttet ned 4-5 kokosnøtter, og raste nedover igjen. Robert lurte fælt på om han hadde "nøttene" sine i behold, noe som vakte stormende latter. Vi fikk smake på kokosnøttene, og fikk en lang leksjon i alt hva en kokosnøtt kunne brukes til. Så kom dagens høydepunkt spør du meg. Robert og Steinar skulle også klatre i palme fant de ut. Begge to var ca. 3 ganger så stor som "palmeklatremannen". Robert fikk beskjed om at han nok var for tung, men han kom ihvertfall en meter opp i treet. Steinar fikk beskjed om at det ville bli lettere for ham, siden han var lettere enn Robert, men han datt ikke særlig elegant rundt trestammen etter 20 cm. Resultatet var skrubbsår og såret stolthet.

Her lærer Robert og Steinar å klatre i palmer. Hemmeligheten er å puste riktig!

Deretter var det enda en halvtimes kjøring, før vi skulle ta bilder igjen. Denne gangen over en liten fiske landsby som heter Anse La Raye.

En fattig fiskelandsby som prøver å lokke turistene til seg hver fredag med en fiskefest, dans og morro.

Her var det også suvenirselgere som Emanuel kjente, og nå slapp vi ikke unna før vi alle hadde kjøpt smykker av lavastein. Vi fikk beskjed av Emanuel av vi nå var med på å bidra til å opprettholde en viss levestandard for disse fattige menneskene. Dette er nemmelig en veldig fattig landsby og lever for det meste av fiske. Men de hadde verdens flotteste fest hver fredag. Vi så også når vi kjørte gjennom landsbyen at det var særdeles fattig. Men folk var like blide, og ropte "Rasta Man" etter bilen vår (med referanse til Emanuel), og "Respect", samt at Emanuel fikk tilbud om å komme hjem til diverse søte jenter vi kjørte forbi. Anne synes det var helt fornøyelig, og kvitterte med "Ja man", og lurte på om det fantes Rasta Women. Joda det gjør det, så Anne er nå "Blue Eye Rasta Woman".

Deretter var det enda en halvtimes kjøring, før vi endte opp på en "photo-stop" med utsikt over Soufrière, fjelltoppene Petit Piton og Gros Piton, samt vulkanen mellom fjelltoppene.

Utsikt over hovedstaden

Byen ved foten av Piton er hovedstaden i St. Lucia

Og dere vil ikke tro det, men der var det også suvenirselgere. Der fikk vi ikke dra fra før vi alle hadde kjøpt, tro det eller ei, bananketchup. Ida fikk også kjøpt seg en kurv av bambus, som Emanuel og selgeren etter mye krangel kom frem til var St. Lucias nasjonalgress. Nasjonalblomsten er hibiskus og nasjonalfuglen er papegøye. Vi har ikke sett noen papegøyer, men det er sikkert noen der. På veien til Soufriere kjørte vi også gjennom regnskog, uten at vi kunne se forskjellen på vanlig skog og regnskog. Vi fikk da beskjed om at i en regnskog falt det minst 700 ml regn hvert år, og at det vokste flere plantearter enn i annen skog. Så vet vi det. Tett vegetasjon var det ihvertfall.

I Soufriere stoppet vi og spiste lunch på en liten lokal restaurant, hvor kokken selvfølgelig var en stjernekokk som hadde startet for seg selv. Maten var helt nydelig, så det skulle ikke forundre meg. Denne gangen måtte vi ikke spørre om nå bli servert engang, for det fikset Emanuel. Etter maten besøkte vi "The Tropical Garden" i Soufriere, og det passet ypperlig å bevege seg etter maten. Og jeg skal si vi fikk beveget oss. Hagen er ganske stor, og guiden sprang rundt som om det var ett eller annet han skulle rekke. Totalt ulikt alt vi har opplevd hittil. Men vi lærte forskjellen på jente bananer og gutte bananer, noe gutta i følget ikke lot til å like særlig bra. Gjett om gutte bananene var VELDIG små og uspiselige???? I denne hagen var det også originale mineralbad fra den gangen franskmennene hadde herredømmet på øya på 1700-tallet. Vannet kom fra fossen innerst i hagen, og den hadde varmt vann.

Botanisk hage i regnskogen med alle slag vekster

Da vi gikk inn i hagen og gikk ut, ble vi overfalt av selgere av smykker. Vi forsøkte å si at vi allerede hadde kjøpt, men det gikk ikke. De solgte nemmelig ikke smykker av lava stein, men av mahogny perler. På denne tiden av turen var vi blitt grundig lei av selgere selv om det var for å støtte lokalsamfunnet, så vi klarte å vri oss unna. Igrunnen så begynte vi å bli skikkelig irriterte. Neste stopp på turen var "drive-inn" vulkanen mellom Gros Piton og Petit Piton. Vi kjente stanken av svovel (som bedervede egg) lang tid før vi kom frem. Jeg har bestandig sett for meg vulkan krater som en hull ned i toppen av et fjell, men her lå det i en skråning mellom to fjelltopper.

En spill levende vulkan som bobler i overflaten. Dette er Karribiens eneste "Drive In Vulcano"!

Jeg tror at ungene synes dette var det mest spennende på turen. Særlig da guiden fortalte at det var blitt forbudt for 20 år siden å gå inn i selve vulkanen. En av guidene skulle nemmelig vise gruppen av turister hvor bløt grunnen var. Han hoppet, og gikk gjennom overflaten opp til livet. Dette førte til 2. og 3. grads forbrenninger, men han overlevde. Hullet er fortsatt der, og har fått navn etter guiden. Vi fikk også vite at alle vulkanene i karibien er forbundet med hverandre, og da en av vulkanene på de andre øyene hadde utbrudd for 8 år siden, sprutet geysirene 10 meter i været på St. Lucia.

Da vi skulle ut igjen, ble vi nok en gang overfalt av smykkeselgere. Denne gangen ble de ganske bryskt avvist. Tror ikke Emanuel syntes vi var særlig hyggelige da vi spurte om vi skulle stoppe veldig mange andre steder der vi "måtte" kjøpe suvernirer. Vi så for oss flere "photo-sights". Men neida, siste stopp på programmet var mineral badene, og vi kom så sent at det bare var et lite bord med noen smykker på. Ingen som ville selge dem til oss. Herlig. For å komme til badet måtte vi gå 5 minutter gjennom jungelen, og det var i seg selv en opplevelse. Det er irrende grønt overalt. Minst like grønt som i Norge. Solen begynte såvidt å dale, og med den går temperaturen også ned. Plutselig står vi ved en foss, omgitt av palmer og knallgrønn vegetasjon. Vel er fossen liten, men i bunnen er det berømte mineral badet. Vannet i fossen er naturlig varmt, og da jeg gikk ut i badet anslo jeg temperaturen til å være ca. 40-45 grader.

Mineralfoss med automatisk massasje

Det var bare oss der, og det var fantastisk deilig. Etter en varm dag med masse kjøring, masse kjøping, masse suvernirer var vi passe slitne og irritable. Hva passer bedre enn en naturlig massasje. Det var bare å lene seg inn i fossen, så masserte den deg helt naturlig. OG DET VAR SÅ DEILIG. Vi hadde fått beskjed om at vi bare måtte dukke en gang. Det ville nemmelig gjøre oss 10 år yngre. For hvert dykk ville vi bli 10 år yngre, og etterhvert medføre at vi havnet på 10 års stadiet. Ikke veldig hyggelig når man er gift med hverandre. For ikke å snakke om at jeg synes det er usannsynlig deilig å ha en 12 og en 13 åring. Ikke 2 og 3 åring igjen ellers takk. Emanuel smørte oss også behørlig inn med søle i ansiktet. Det skulle garantert gjøre oss 10 år yngre. Om vi ikke ble yngre, så var det ihvertfall deilig. Sølen hadde en peeling effekt. Til og med Ida prøvde dette, selv om jeg ikke så helt vitsen med silke huden hennes.

Gjørmebad i regnskogen er et must for bleke nordmenn.

Etter badet bar det strake veien tilbake til Rodney Bay. En kjøretur på 1,5 time. Det var veldig deilig å være tilbake i båten da hjemturen tok litt lenger tur enn normalt. Det hadde nemmelig vært en bilulykke, og da korker trafikken seg. Men ved 19.30 turen kunne vi nok en gang strekke ut bena. Etter en slik lang dag er det bare naturlig at både Noravindere og ex fokkerslasker dåner ved 21.30 tiden.

Det har også vært "Childrens Christmas Party" her i marinaen. Den ble ikke arrangert av ARC'en, men av Rodney Bay Marina. Det stod i programmet at det finest antrukne barnet ville få en premie. Det betydde at Ida og Camilla trodde det nærmest var karneval, så de dro med seg en villig Steinar på shopping mallen rett borti gata. Resultatet ble to aldeles nydelige jenter, med nisseluer og roser i kinna, og en litt mer motvillig nissefar med blinkende grønne juletrær i lua isteden for sminke i ansiktet.

Tropisk nissetema ga uttelling på premiefronten

Festen skulle vare fra kl. 12.00 til kl. 15.00, og skuffelsen stod å lese i ansiktene da vi kom bort kl. 12.10. Alle ungene var i svømmebassenget og badet. Ingen flott påkledde barn. Hvis det da ikke dreide seg om flotte badedrakter. Jeg måtte tusle tilbake til båten (ca. 20 meter) å hente badedrakten til Ida. En litt betuttet dame kom styrtende etter en stund. Hun hadde fått beskjed om at festen skulle starte kl. 12.30, og beklaget så mye. Men ungene hadde det gøy. Ihvertfall Ida. Ole Martin kom tuslende tilbake til båten etter en time fordi det ikke skjedde noe. Ida kom gledesstrålende kl. 16.00 og hadde hatt det kjempekult. Hun og Camilla hadde vunnet førstepremien for beste antrekk. De hadde ikke noen premie å dele ut på festen, for den hadde arrangøren glemt. Men de skal få den imorgen. Ja, ja, folk er forskjellige. Nå skal det sies til Ole Martins forsvar at det finnes ikke en eneste gutt på hans alder her. Alle er mye yngre. Men, på den annen side, det er massevis av jenter her, selv om de også er yngre enn ham. Det blir nok godt å møte Christiania og Veto igjen i Bequia. Tror nok at internetten i båten trekker vel så mye som et juleselskap.

Igår ble jeg lurt ut på de skrå bredder. Og jeg måtte betale for det. Ida har nemmelig opparbeidet seg en skikkelig hestedille på turen. Dette uten å ha sittet på en hest i sitt liv, eller å ha besøkt en stall for den saks skyld. Camilla på CoCoNuT har nemmelig klart å overbevise Ida om at hester er livet. Rett i nærheten av marinaen har de oppdaget at det er en stall der de leier ut hester, og nå MÅTTE de bare ri. Bussen fra stallen kom og hentet oss i marinaen. 3 voksne og 5 unger. Jeg tenkte at jeg bare kunne vente til de kom tilbake fra utflukt, men ingen av de andre voksne ville være med, så da måtte vel jeg, fant jeg ut. Det var før jeg så at det var ihvertfall 5 mer enn kompetente ledere med på turen. Jeg fikk tildelt en hest som het Tango, og alle småjentene stønnet misunnelig. Det var nemmelig den flotteste hesten, og den de bruker i reklame materiellet sitt. Nå i ettertid angrer jeg slett ikke, for rideturen gikk til stranden. Det var en lang strand uten folk, men med palmer og kokosnøtter, og det var så flott.

Hesteriding på en strand i Karibien er drømmen for mange, inklusive mor og datter Noravind

Jeg trodde kanskje Ida kom til å bli litt redd siden det var første gang hun red. Men hun hadde bare noen sommerfugler i magen da vi startet, og så ble alt bare flott. Vi måtte tilbringe masse tid i stallen etterpå også, og der oppdaget vi noe rart. Hestene på St.Lucia liker ikke epler og gulrøtter. Eller de er ikke vant til det, så de vet ikke hva det er. De pleier å få mango og bananer. Hestene var så snåle da de fikk servert disse rare godbitene, og mange av hestene spyttet det ut igjen, mens andre synes det var godt. Før vi begynte turen oppdaget Tango som jeg red på at Leslie hadde epler i vesken, så han fulgte veldig oppmersom etter henne. Veldig morsomt. Jeg trodde at både Ida og jeg kom til å være støle i kroppen dagen etter, men vi klarte oss bra.

Igår var det også "Prizegiving ceremony", og avslutning for ARC'en. Litt vemodig. Alle deltagerne ble hentet i taxi (som vi måtte betale selv) i marinaen, og fraktet til en nydelig plass rett i nærheten. Der var det rigget opp diverse telt som serverte drikke og mat.

I første halvdel av seremonien delte de ut premier for 4-3 og 2 plasseringer i de forskjellige klassene, samt diverse spesialpriser og moropriser. Da de annonserte at de også hadde en pris for mest motorbruk ble vi litt skjelvne, men vi fikk gudskjelov ikke den. Alle barna fikk også diplom og medalje, og det var veldig moro. Deretter var det pause i 45 minutter. Og på den tiden skulle vi rekke å få oss litt å drikke, og litt å spise. Det var umulig. Litt for mange mennesker og altfor få serveringssteder. Vi klarte å få tak i en pils til oss selv, og en cola til ungene, og det var det. Men ungene hadde det allikevel kjempefint i pausen, for de kunne springe fritt og leke med alle de andre ungene. Leken denne gangen gikk ut på at guttene skulle fange jentene og sette dem i fengsel i en liten paviljong. Kjempestas. Mye springing og hyling. Men på dette punktet i seremonien hadde ex-mannskapet vårt fått nok. Anne og Robert tok taxi til en bedre restaurant.

Prisutdelingen var en formell affære med ministere og turistsjefer annet storfolk.

I andre halvdel av prisutdelingen ble førsteprisene delt ut, samt enda flere spesial priser. Det var spesielt en pris som vakte stormende jubel. Den tidligere direktøren i marinaen hadde vært en partyløve, og kona hans hadde ønsket at det skulle opprettes en pris til minne om ham. Den skulle gå til den båten der mannskapet var flinkest til å feste og spre glede rundt seg. Den prisen gikk til en båt der hele mannskapet var handikappet. Alle manglet et ben, og bar protesene sine med stolthet. Vi har jo sett dem i marinaen, og det ser virkelig ut som om de har hatt en flott tid. Ellers var det selvfølgelig en nedtur for oss at det ikke var noen pris for "Første norske katamaran med 2 unger ombord". Fatuhiva var litt skuffet over at det ikke var noen pris for "Flotteste skipperlue" og Hurra! fikk ingen pris for "Stiligste bimini". Ja, ja, alle kan ikke vinne, men det var kjempegøy å delta. Særlig med det flotte mannskapet som vi har hatt ombord. Da vi endelig kom til slutten av seremonien var både Ida og Ole Martin helt i oppløsning av kjedsomhet, så vi reiste rett og slett tilbake til båten. Selv om festen fortsatte både der og på plassen utenfor marinaen.

Må forresten fortelle litt om ex-mannskapet vårt også. De som har flyttet til "Village Inn" spa hotell vet dere. De dukker gjerne opp i båten ved 9 tiden om morgenen, fulle av eventyr lyst. Da har de vært oppe siden 7. Og det kaller de bryllups tur nummer 2 ????? Familien Hem i Noravind har jo knapt registrert at en ny dag har begynt på den tiden av døgnet. Et par små eksempler.........Robert og Anne har leid scooter, og freser selvfølgelig rundt på den i tide og utide. Robert dukket opp kl. 08.00 her om dagen og lurte på om Steinar ville være med på tur til en eller annen landsby for å shoppe på et marked. Han er mer kjøpegal en kapteinen ombord. Idag dukket familien de Vries opp kl. 08.30 og ville ha oss med på snorkletur. Dere kan takke dem for at det nå kommer en oppdatering av hjemmesiden, for jeg NEKTET å dra mer på tur. Jeg har benyttet dagen til å gjøre rent i båten, arkivere overflødige ting i diverse lockere og skrive på denne siden.

20/12-05 Farvel St. Lucia, St. Lucia til Bequia

(Janne skriver) Så var dagen kommet. Vi måtte si farvel til ikke bare St. Lucia, men også til Anne og Robert. Det ble en tåredryppende affære, ihvertfall for min del. Jeg hadde forestilt meg at de skulle stå på brygga og ta fortøyningene, og vi andre skulle stå ombord og vinke farvel. Slik ble det ikke. Fuel Docken stengte kl. 17.00, så vi fant ut at vi skulle fylle diesel kl. 15.00, for deretter å legge oss ut på svai utenfor stranden. Anne og Robert var på handletur, og vi kunne jo ikke reise uten å si hade. Dessuten tok vi sikte på nattseilas til Bequia. Et seilas som tar ca. 12 timer, og vi ville være fremme på morgenkvisten, ikke midt på natten. Derfor ville vi reise ved 19.00 tiden. Anne og Robert ble hentet på stranden med jolla, og brakt ut til et siste glass vin i Noravind.

Ha det bra Anne og Robert. Dere har vært en glede å ha ombord. Ingen kunne ha ønsket seg et bedre mannskap enn dere. Vi har jo hørt at flere båter har hatt problemer med samarbeid, men det har ikke vi hatt. Dere har tatt ansvar, slik at kapteinen og jeg kunne slappe av på hele overfarten. Oppvasket ble tatt før jeg fikk sukk for meg, ikke trengte jeg å lage mat (ihvertfall ikke noe avansert), nybakt brød var tilgjengelig hver morgen, ungene ble underholdt og dere tok nattevaktene deres uten å mukke. Hva mer kan vi si...........takk for at dere hjalp oss å gjøre Atlanterhavs kryssingen til en minneverdig opplevelse.

.

 

Etter masse klemmer og gode ønsker ble Anne og Robert fraktet tilbake til stranden. De skal fortsette sin annen bryllupsreise med uforminsket entusiasme frem til fredag. Håper de bruker den til litt annet enn å sove ut etter 4 anstrengende uker i Noravind og 1 soveuke på Village Inn.

Kl. 19.30 heiste vi anker og satte kursen for Bequia. Det føltes litt skremmende å skulle ut på tur i ulendt farvann. Vi ser jo land hele tiden. På radaren ser jeg at det er over 6 nautiske mil til land, men det er nesten som landkjenning. Steinar tar første vakten fra kl. 20.00 til 24.00 og den var stille og rolig. Uten å utbrodere vakten min fra 24.00-04.45.............regnbyger, vind opp i 30 knop fra siden, kollisjonskurs med et merkelig skip (da vekte jeg Steinar, derfor 04.45). Her i karibien kaller de regnbygene for squalls, og jeg blir kalt  squallekjærring. Dette fordi squallene bestandig kommer når jeg har vakt om natten. Det føles ihvertfall slik.

En liten hilsen til Laila og Anne-Brith. Vi har fått pakken fra Laila, men vi skal feire jul i Bequia og kunne ikke vente på pakken fra Anne-Brith. Vi reiser oppover igjen i slutten av januar (tror vi), så da stikker vi innom Rodney Bay og henter pakken. Relax Man.

21/12-05 Bequia, Admirality Bay (13º00' N - 61º13' V)

(Janne skriver) Kl. 09.00 seilte vi (på motor) inn i Admirality Bay på Bequia. Her skal vi ligge til ankers i mange dager, og det blir skummelt det. Vi er vant til å krysse Atlanteren eller å ligge trygt fortøyd i en marina, ikke å stole på at et pyttelite anker skal holde oss på plass. Etter en del sikk-sakk kjøring mellom massevis av andre båter, har vi endt opp helt inn mot stranden i nærheten av "Tradewinds Yacht Club". Det er ca. 20 meter inn til stranden, og det ser ut til å være en lokal strand. Massevis av barn som leker i vannet og har det gøy. Etter omhyggelig å ha sjekket at ankeret holdt, reiste Steinar inn med jolla for å sjekke oss inn. Det var gjort på null komma niks, og det var jeg glad for. Jeg hadde laget meg et punkt på land for å sjekke at  vi ikke drev av, og det ble holdt under konstant overvåking i perioden Steinar var borte.

Utsikten Nordover fra båten vår

Vi har også hatt besøk ombord, av Jan. I år er det han som har fått ansvaret med å samle sammen skandinaviske båtfolk for julefeiring på stranden. Så nå er det klappet og klart. Julaften feirer vi på stranden med grilling sammen med mange andre skandinavere. Han fortalte oss også at kona hans hadde hjulpet Mariann med å steke pepperkaker i går. De hadde stekt 1.500 stykker. I fjor hadde ca. 250 mennesker vært hos Mariann, og de regner visst med det samme i år. Dit er vi invitert på julaften mellom kl. 13.00 og 15.00. Vi gleder oss til julaften.

 

På denne stranda skal vi feire jul sammen med massevis av andre langturseilere

Mens vi ventet på at det skulle bli litt kjøligere, moret vi oss med å snorkle rundt båten. Jeg lider av et aldri så stort snev av klaustrofobi, så jeg har ikke prøvd det før. Men det var MORO. Nå vil jeg også ha snorkleutstyr. Her skal det snorkles over hele karibien.

Janne snorkler for første gang med Steinars utstyr (uten svømmeføtter)

Det var ikke så veldig mye å se akkurat rundt båten, men det er noen kjempedigre kråkeboller rett under oss, med mega lange pigger. Fysj. Småfiskene, som er grå med gule striper, spiser brød rett av hånden vår. Veldig morsomt. Ida synes det var litt skummelt, for kanskje det kunne komme store fisker, som spiser de mindre fiskene, og som da ville spise henne også. Kjekt med mye fantasi, men ikke hvis man blir redd for ting.

Da solen såvidt begynte å dale ned i skjul, hoppet vi alle sammen i jolla og kjørte til land. Dette er enda en ting jeg må venne meg til. Å gå fra båten når det bare er et lite anker som holder den fast. Har jo hørt MANGE historier om ankere som har løsnet, men faktisk ingen historier om folk som har funnet båten sin duppende i fjæresteinene. Så da har det vel gått bra bestandig. På land møtte vi selvfølgelig massevis av kjentfolk fra både Rodney Bay og også en norsk båt fra turen nedover Europa. Vi ble anbefalt å spise pizza på "Mac's pizza", og det gjorde vi. Restauranten lå langs en smal gangvei som gikk helt nede ved vannkanten. Palmer som hang utover vannet, bølgeskvulp, lykter. Jeg håper dere ser det for dere. Vel, ungene var smarte og bestilte pizza, Steinar og jeg bestilte Chicken Creole .  Det er ikke det beste jeg har smakt på turen, men det var en ny smaksopplevelse.

Julepyntet restaurant i strandkanten

Det lille vi har sett av Admirality Bay hittil, er aldeles nydelig. Noe helt annet enn maset i Rodney Bay. Det er skikkelig pittoresk her, ihvertfall i kveldslyset og mørket. Jeg gleder meg til å gå i land på dagtid imorgen.

Ved dinghy docken møter vi en hund som demonstrere det gode liv i praksis ved siden av et skilt som viser religionens sanne ansikt

Vel tilbake i båten kikket ungene på en film, mens mor og far Noravind nøt en halv flaske rødvin i måneskinnet på fordekket. LIVET ER HERLIG DERE.

24/12-05 Julaften på Bequia

(Janne skriver) Snakk om annerledes julaften. Jeg våknet helt avbalansert og rolig. Denne julen trenger jeg ikke bekymre meg for om ribba blir god, eller om potetene blir ihjelkokt. Ikke trenger jeg å bekymre meg om alle krumkakene til Anne-Brith er spist opp før julaften heller, eller om julepresanger til alle mann alle faller i smak.

Ida og Ole Martin var nok ikke spesielt imponert over å få kun en presang hver. Men de godtok det tappert. Trøsten er at det har ikke vært så veldig mange flere i de andre båtene. Unntatt i Hurra! som har besøk av søsteren og venninnen til Åse-Britt. De ble plukket opp på Martinique fullastet med gaver. Urettferdig. Men vi har pyntet med juletre og juleglitter. Skikkelig lekkert. Og vi har blitt enige om å kjøpe nytt snorkle utstyr til Ida, Ole Martin og meg bare vi finner en butikk som selger slike ting.

Vi har også hatt besøk av nissen og medhjelperen hans. Denne gangen kom han ikke med reinsdyr og slede, men med jolle. Ikke hadde han med seg gaver heller, men deilige pepperkaker. Men han snakker fortsatt norsk, og det var godt å få stadfestet. 

Julenissens i sin Carrib Slede med Yamaha Rudolf.

 

Etter at presangutdelingen var vel overstått, pyntet vi oss etter alle kunstens regler. Jentene i skjørt, og guttene i rene shorts og t-skjorter. Vi børstet til og med håret. Veto  og Hurra! har kastet anker rett foran oss, og vi plukket opp ungene og de besøkende i Hurra! med vår jolle. De fikk ikke plass til alle i sin. Alle hadde pyntet seg til trengsel, noe som må til når vi skal på gløgg kalas til Mariann. Vi måtte ta taxi opp, for det var ganske langt å gå i varmen. Taxien var en jeep, og vi satt på lasteplanet. Skikkelig moro.

Taxi i oppoverbakkene

 

Etter hvert som vi kom høyere og høyere opp i åssiden, ble utsikten mer og mer spektakulær.

Utsikt fra verandaen til Mariann

 

Jeg går ut fra at vi kommer til å se mengder av slik utsikt i karibien. Kanskje vi blir vant til det til slutt. Men jeg tror aldri man blir lei av det.

Vel fremme hos Mariann ble vi møtt med pepperkaker ved trappen. Servert av en kjempesøt nisse. Etter en liten stund kom også Mariann og ønsket oss velkommen.

Velkomst av Empire i Nisselue, og Mariann som snakker med Eirill fra Veto

 

Hun viste vei til brusen til ungene, og gløggen til oss voksne. Ungene fikk utdelt lodd som de skulle selge. Hos Mariann er det nemmelig loddsalg til inntekt for en skole for vanskeligstilte unger. Skolen heter Sunshine School. Det støttet vi så gjerne. Premiene hadde vi båtfolket med oss. Det var alt mulig rart fra bunn av kjølen, men Nidar Julemarsipan vakt størst jubel rundt premiebordet. Etter hvert var det stappende fullt av mennesker både inne og ute. Jeg tror nok at det var 2-300 mennesker innom iløpet av de 2 timene selskapet varte.  

Hos Mariann var det stemning. Barna solgt lodd til gjestene som kunne vinne premier de hadde hatt med seg selv. Inntekten gikk til Sunnshine School som Mariann er dypt involvert i.

 

Her møtte vi kjente fra både ARC'en og kjente som hadde seilt over på egenhånd. Det var også MANGE ukjente. Vi trodde det bare var skandinavere som kom, men jeg hørte flere som pratet amerikansk. Kanskje de var norsk-amerikanere? Flere av de norske vi kom i prat med (som vi ikke kjente fra før) hadde seilt i flere år i karibien. De kom seg liksom ikke videre, selv om målet er jorden rundt. Selskapet ble avsluttet med lodd trekning, og Ida vant to ting. En glassvase!!!!! og en heklet topp som passet henne perfekt. Men glassvasen blir det vanskeligere med. Jeg spurte om Hurra! ønsket seg en vase i julepresang fra Noravind, men de gjorde seg vrange og ville ikke ha den. Mariann hadde fått inn over 1.000 EC dollar, og var veldig fornøyd med det. Da vi skulle dra hadde vi kjempeflaks, det stod nemmelig en taxi å ventet, så vi slapp å gå den lange veien ned igjen. Herlig. Det er veldig varmt her skjønner dere, så strabasiøse utskeielser må vente til solen har gått ned.

Taxi nedover igjen etter juleparty hos Mariann

 

Etter ett glass med gløgg og en pepperkake hos Mariann var det flere enn jeg som var sultne da vi atter stod nede i landsbyen. Vi i Noravind har oppdaget Mac's Pizza, så vi lurte med oss alle på Veto og Hurra! for en liten pizzabit før kveldens grillparty. Hva vi får servert da, og av hvilken kvalitet, og når på døgnet er vanskelig å vite, så for å være på den sikre siden tar vi en matbit først. Da vi var ferdige å spise og vi ventet på regningen, og ungene samlet konkylier på stranden, ringte jeg hjem til Norge for å ønske God Jul. Mamma hørtes noe bestyrtet ut da jeg fortalte at vi var på pizza restaurant.

Mac's pizza hvor vi kan bestille takeaway på VHF kanal 68

 

Deretter var det bare å kaste seg rundt, komme seg tilbake til båten og få skiftet til egnede klær for grilling på stranden. Shorts og t-skjorte for alle, samt badetøy og håndklær. I tilfelle bading. Så var det ut i jolla igjen, og kjøre til stranden. Det går bare ann å komme dit med taxi-båt eller jolle. Innen vi var kommet så langt, var det bek mørkt. Derfor så vi godt hvor festen skulle være. Det var nemmelig rigget opp fakler rundt hele plassen, og det var så flott. Stemingen var helt trolsk. Kanskje ikke for ungene, for de kastet seg jublende ut i bølgene med alle de andre barna. Det skapte litt misnøye hos de ungene som ikke hadde med seg badetøy, men de fikk heller bade i undertøyet.

Koselig bord i strandkanten

 

Jentene fra Hurra! hadde holdt av bord til oss nesten helt nede ved vannkanten. Det var deilig, for der blåste det litt og da kommer det ikke mygg. Lukten av grillet mat kunne nok ha vært deilig, hadde det ikke vært for at ihvertfall jeg fortsatt var stapp mett av pizza. Ole Martin var den eneste fra Noravind som orket noe mat, og han ga den karakteristikken kjempegod. For en del andre ble det litt for mye fett, men ellers smakte det visst godt.

Julematen var ikke helt som hjemme

 

Ole Martin hadde det veldig artig sammen med Brage og Gaute fra Veto. De var ordentlig tøffe syntes de selv, da de begynte å bære rundt på fakler fulle av parafin eller lampeolje. Foreldrene syntes vel kanskje ikke at det var så festelig. Ihvertfall ikke mødrene. Fedrene begynte heller å fortelle om alt en gutt må igjennom av slike ting, så vi mødrene kunne bare slappe av. Vi ble da bare enda mere nervøse. Etterhvert roet det seg med fakler, for de brant faktisk ut. Alle ungene hadde på den tiden av kvelden funnet ut at de skulle lage et mesterbyggverk i sanden.

Julaften lek i strandkanten

 

Til det trengte de lys, og alle hodelykter ble tatt i bruk. Det er et under at det var batterier igjen til jolleturen tilbake til båten. Da de var ferdige med det, fant de ut at de skulle lage bål på stranden. Opptil flere bål. Det var da mødrene fant ut at festen var over. Gledesdreperne. Men klokken var blitt over 12 om natten, og festen begynte å utarte seg. En person hadde sloknet rett nedenfor oss allerede ved 9-tiden, men han ble hentet av vennene sine. Det ble nemmelig litt sånn, at vi med barn ble sittende nede ved stranden, mens de som var uten barn (og det er langt de fleste) ble sittende litt lenger oppe i skogholtet. Og det er like greit. Svenskene er veldig flinke til å synge "Helan går" og "Reven rasker over isen", og nordmenn som forsøkte å gjøre det like bra med "Så går vi rundt om en enebærbusk". Til slutt kommer den store forbrødringen, og alle skal lære hverandres sanger, som etterhvert blir ganske snøvlete og lattermilde. De hadde det sikkert kjempegøy, og jeg er veldig glad for at jeg ikke var dem dagen derpå.

 

25/12 2005 Nøtterø’en 1. dag i fedrelandet kl 0500
Ca. posisjon : 59º11'31,55'' N - 10º26'53,55'' Ø

(Robert skriver)
Beklager at jeg ikke kan gi eksakt posisjon, da jeg dessverre ikke har GPS tilknyttet denne PC’en.
Ja, jeg vet at avmønstringshilsenen skulle ha kommet mens jeg enda var om bord, og jeg har like dårlige unnskyldninger som Ida og Ole Martin når de får beskjed om å gjøre noe de ikke har så veldig lyst til:
- Pc’en om bord var alltid opptatt.
- Hver gang jeg kom om bord for å skrive ble jeg satt til andre oppgaver av ledelsen.
- Det var så innmari mye som skulle gjøres først.
- PC-en på hotellet var alltid opptatt.
Jeg har mange flere på lager, men det får være bra for denne gang (trenger sikkert noen til senere også).

Å flytte på hotell noen dager etter vår ankomst på St. Lucia var veldig behagelig, da det ble veldig hett i båten når den lå i marinaen.
Vi kunne stille airconditionen på 16ºC på rommet J .
Det blei nok aldri mindre enn 20, men 16 var det laveste på unit’en.
Pinglete har vi fått ”slengt” etter oss i marinaen, men det var verdt det.
Selv om vi bodde på hotell med SPA og swimmingpool ble det gjerne til at vi tok scooteren (som vi leide for hele oppholdet på øya) ned til marinaen rett etter frokost. Det føltes nok litt for skremmende å ”kvitte” seg med seilbåt-livet sånn på direkten. Dessuten fremstår det som litt ”kuuult” å være seiler, og det er det jo verdt å ta med seg J.
 Det er jo tross alt bare de ledelsen om bord har fortalt at vi bodde på hotell som ikke anså oss som ”real sailors”.
Nå må det dessverre sies at skipper og reder brukte enhver anledning til å informere om at vi hadde tatt en ”short-cut” og flyttet på hotell, men det var allikevel mange av de fastboende som ikke fikk denne informasjonene som de villig delte med seg. ( Vi var oppe i en landsby oppe i fjellene hvor de fastboende trodde oss når vi fortalte at vi var seilere!) Så selv om øya er forholdsvis liten vandrer rykter heldigvis saktere enn i Norge.
(De i den landsbyen vet nok nå at vi ”puddet ut” og flyttet på hotell, men nå er jo vi hjemme, og da spiller det ikke no’ rolle).

Det er vel slik at det forventes at man skriver noe om den tiden man var mønstret på når man skal skrive en slik avmønstringshilsen.
Rederiet har vært veldig klarsynt når det gjelder disse avmønstringshilsenene, ved at de ikke utsteder sluttattest før denne er skrevet.
Derfor håper jeg alle dere lesere har forståelse for at jeg er ”meget” moderat og positiv i mine skildringer: Det kan jo hende at jeg skal søke hyre igjen, og da må jeg ha en positiv attest:

Når jeg etter alle disse timer etter avmønstring ser tilbake på perioden om bord må jeg nok, selvfølgelig uavhengig av det ovennevnte, si som ”rastafolket” på øya: ***PÅÅSITIVEE***
NB til rederen : Er det mulig å få sluttattesten tilsendt snarest?

Som Janne skrev tidligere i reisebrevet ble avskjeden mye mer ”følsom” enn jeg hadde trodd.
Jeg hadde forventet at vi tok en tur ut til ”Noravind” og tok en grei avskjed, men det blei noe helt annet:
Det er ikke så lett å sette ord på det, men det blei nesten som å ta farvel med en søster og/eller bror som man ikke får se på over ett halvt år.

Før jeg reiste om bord hadde jeg en formening om at vi helt klart kom til å bli mye bedre kjent enn vi var før kryssingen av denne store dammen som de fleste kaller Atlanteren, men at vi skulle få et så nært forhold hadde jeg nok ikke forestilt meg.

Dette blir nok siste hilsenen jeg får skrive  i reiseskildringen, så sluttordet må da bli:

Bon Voyage!

PS:
Sluttsangen til Steinar og meg kommer ved  en senere anledning (jeg sender teksten til Steinar slik at han kan legge den ut J
Til informasjon ble den mottatt med applaus når undertegnede og skipper fremførte den på akterdekket.
Det må dessverre informeres om at dere som er besøkende på nettsiden ikke får med dere den eksellente koreografien til denne sangen, men det kommer på den nær utestående utgivelse av DVD.
(Vi har allerede blitt headhuntet av ”Hurra-studios.com” som ønsker å utgi en musikk-DVD, med utfordrende musikkvideo hvor Steinar og undertegnede skal fremstå som ” Sailor-sex-symbols”.
Det må dog nevnes at dette ikke på noen måte kommer til å ”gå til hode på oss”, da vi kun har planer om å utgi 1.000.000 eksemplarer av denne!
Jeg vil derfor anbefale alle som ønsker DVD’en:
Å forhåndsbestille på www.dvd-bare-sprøyt.com,  da disse få nummererte, og signerte eksemplarene antagelig kommer til å gå som ”varmt hvetebrød”, eller som vi sier på ”Noravind”: Som ”varmt bakemaskin-brød”.

 

 

26/12-05 Fortsatt på Bequia, Hope Beach

(Janne skriver) Nå har vi vært her i mange dager, og igår fant Steinar og Knut Erik i Veto ut at vi skal på strandtur. Ganske originalt, ikke sant? Gutta var nemmelig på sykkeltur rundt omkring på øya, og oppdaget ganske mange strender og puber har jeg skjønt. Jeg fikk lov å være hjemme å lese boken til Peter Røren. "Kakerlakkens Død" heter boken, og er ganske fornøyelig lesing.

Denne gangen skulle turen gå til en surfe strand på den andre siden av øya, slik at ungene kunne boltre seg i bølger. Lurer på om det bare var ungene som gjerne ville boltre seg i bølgene.  

Jeg laget matpakke av brødet jeg har byttet til meg fra Eirill på Veto. Hun bakte brød igår og måtte selvfølgelig skryte av det. Men da kunne jeg skryte av at jeg hadde Wasa knekkebrød. Byttedealen ble ordnet på null komma niks. Jeg kan selvfølgelig bruke brødbakermaskinen (Robert har lært meg opp), men det blir liksom aldri tid til det. Jeg skal ta meg sammen imorgen. (Imorgon, imorgon, men ikkje idag, idag skal eg liggja på ryggen og glo.) Vi pakket også ned masse vann, pils, brus, badetøy, håndklær, solkrem, svømmeføtter, dykkermasker, snorkler, sitteputer, epler, kniv, litt ost, jordbærsyltetøy, you name it. Det ble litt mye å bære på etterhvert. Men på denne stranden finnes det ikke bevertning av noe slag. Herlig. Ingenting å bruke penger på.

Etter nok en hasardiøs tur med jeep-taxi (ca. 5 minutter og 35 EC$) ble vi satt av i et veikryss. Her viste et skilt at til høyre går veien til "Hope Beach". Det er en sti gjennom skogen, og vi traver avgårde i gåsegang. Steinar, meg, Ida, Ole Martin, Åse-Britt, Ingrid, Guri og til slutt Ferdinand med Ragna på skuldrene.

Veien til stranda

 

Etterhvert ble det ikke mye gåsegang, heller springing frem og tilbake etterhvert som vi så øgler og salamandere. Den største vi så var kanskje 10-15 cm lang. Jeg sa æsj så ekkel, og ungene sa ååååååååååååååååååååå så nydelig. Smaken er som sagt som baken.

Iguana med camelon egenskaper

 

Etter 20 minutters gange nedoverbakke, kom vi frem til stranden. Eller først måtte vi gjennom en slik palmeskog som vi bare har sett på film.

Palmeplantasjen som Jørgen kom ut fra og utsikten over Hope Bay

 

Men toppen av kransekaka var da Jørgen fra "Vanvara" kom plystrende ut av skogen. Vi trodde vi skulle til en strand der det bare kom til å være oss. Utover dagen var vi sikkert 20-25 nordmenn der. Pluss at folkene fra "Blasè" også kom. Skikkelig moro. Jørgen fant ut hvordan han skulle klatre i palmer, og kom tilbake med favnen full av kokosnøtter. Leken var satt for resten av dagen. Hvem klarer å plukke flest kokosnøtter, og få dem opp. Det er ikke bare bare å få opp en kokosnøtt skjønner dere.

Kokosnøtter har flere lag, og har forskjellig innhold avhengig av hvor gamle de er. Jeg foretrekker hardt Kokoskjøtt slik som man finner inne de nøttene som er mørkegule på utsiden.

 

Litt bortenfor oss satt en rasta-man og så våre bestrebelser med tydelig morskap. Da Eirill fant frem en liten Leder Man kniv klarte han ikke mer, og kom bort med en diger, skarp kniv, og viste oss hvordan vi skulle gjøre det. Både når det gjelder kokosnøttre klatring, og en lett og en vanskelig måte å plukke kokosnøtter på. Den vanskelige måten var å klatre opp, den lette var å finne en lang gren og rett og slett slå kokosnøttene ned.

Ole Martin og Steinar klatrer i Kokosnøttpalmer

 

Jeg skjønner ikke dette med ingen bevertning på denne stranden. Vi har aldri drukket så mye kokosmelk, eller spist så mye kokos i hele vårt liv. Og tro meg, det smaker ikke det samme som de du får kjøpt på Rema hjemme i Norge. Nyplukket ferskvare er desidert best. Særlig når du har plukket dem selv.

Ellers ble tiden på denne deilige stranden brukt til bading selvfølgelig, surfing, soling og prating. Fullstendig latmannsliv, altså helt som vanlig.

Strandlivet er helt topp

 

Men alle gode ting tar slutt, så også en deilig dag på stranden. Noravind, Hurra!, Veto, Vanvara og Blue Marlin ble enige om å ta en tur innom restauranten på toppen av åsen. Der skiltet ned til stranden stod, var det også et skilt den andre veien som viste at det var "Restaurant one minute walk up hill". Vi kunne tenke oss noe annet enn kokosnøtt å spise. Turen opp fra stranden ble en strabasiøs affære. Skikkelig varmt og skikkelig langt. Men halvveis fikk vi et avbrekk, da Åse-Britt fant en skilpadde. En skikkelig stor landskilpadde. Den ble behørig fotografert og klappet og båret, før den ble levert tilbake til naturen igjen. Jeg er sikker på at har den ikke sprunget før, så sprang den inn i skogen nå.

En vill skillpadde i regnskogen

 

Da vi kom opp til restauranten, etter ca. 1 times klatring, viste det seg at hele stedet var leiet ut til et bryllup. Og for å si det mildt, vi passet ikke inn der. Med snorkler og svømmeføtter og det hele. Det ble bestemt at vi skulle gå tilbake til Port Elizabeth, og heller ta en pizza og en øl eller brus på Mac's Pizzeria (nå er det på tide at vi finner en annen restaurant). Etter mye sukking og stønning fra ungene som ville ta taxi tilbake, strenet vi nedoverbakke i hurtig tempo. Etter nok en halvtimes gange stod vi endelig helt utmattet av sult, tørst og varme utenfor Mac's. Serveringsdamen trodde ikke vi klarte å spise opp 7 store pizzaer, fordelt på 6 voksne og 8 unger. Hun tok feil, det var ikke flisa igjen. Da vi var ferdige å spise var klokken allerede 7 om kvelden, og mørket hadde senket seg. Etter en kopp kaffe og en is på naborestauranten, fordelte vi noen barn mellom oss, og dro tilbake til våre båthjem og så på DVD filmer.

 

27/12-05 Bequia, Coconut racet

(Steinar skriver) Coconut racet er en sær-Bequiansk hendelse som det er stor prestisje i å vinne. Vi våknet opp i morges av et voldsomt rabalder rett på utsiden av cockpiten vår. Det var fire voksne herrer som hadde intense diskusjoner om plasseringen av to flaggbøyer som markerer mållinjen. Bøyene ble satt og tatt opp igjen utallige ganger før alle parter var fornøyd med plasseringen.

Coconut båtracet er en årlig foreteelse som taes blodig alvorlig

Selve båtene er laget av en halv kokosnøtt, påsatt en rigg bestående av storseil og inntil to forseil. Riggen er fast, og kjølen består av en blikkplate som peker ganske skarpt akterover. Båtene trimmes i to timer før startskuddet går for å få best mulig fart og retning. Båtene er ganske forseggjort, og de seiler overraskende bra. Kanskje ikke så rart når de er laget for dette racet, og dette racet alene. Vinden kommer alltid inn på babord side litt aktenfor tvers. Kjølen er bøyd til for denne halsen, og gir meget god retningsstabilitet.

Det deles rundhåndet ut premier for alt fra design, til jubeltilrop og dansetrinn. Premiene er drink billetter i de lokale barene, og det er om å gjøre å samle opp flest mulig før den sportslige delen av arrangementet er avviklet.

Link til Steelbandkonsert på den lokale puben

Racet avsluttes selvfølgelig med fest og moro hele dagen og kvelden hvor premiene omsettes i skummende drikke.

 

31/12-05 Nyttårsaften på Bequia

(Janne skriver) Vi på Noravind, Veto og Christiania er de eneste norske båtene vi vet om som har barn ombord. Etter hva vi fikk høre, er nyttårsaften i Port Elizabeth på Bequia en skikkelig heisafest. Masse fulle mennesker, masse musikk og masse moro, men det passer vel ikke helt å ta med barn på det. Vi fant derfor ut at vi skulle gjenta suksessen fra julaften, og grille på stranden. Men denne gangen skulle vi gjøre det skikkelig stilfullt og grille hummer. Steinar og Eirill fra Veto tok kontakt med Willy som grillet for oss på julaften, og han skulle stille opp igjen. Vi måtte ta med hummer selv, og han ville grille den for oss, samt litt kylling, ris og salater. Herlig.

Men ryktet sprer seg raskt blant båtfolket. Vi trodde helt feilaktig at folk uten barn ville benytte sjansen til å få seg en skikkelig heisafest. Først kom "Sedna" og lurte på om de kunne melde seg på. De er jo bare 2, så det var helt OK. Deretter kom "Fatuhiva" og fortalte at de var mange båter på den andre siden som også ville være med. Både svenske og norske. Til slutt var vi oppe i 35 voksne og 9 unger, og alle ville ha hummer. Knut Erik fra Veto tok kontakt med "hummermannen", og han lovte å levere 40 hummer på Noravind før kl. 16.00 på nyttårsaften, og det ville koste 22 EC$ pr.pund. Slett ingen dårlig pris.

Da klokken var 13.00 denne aktuelle dagen, kom en slukkøret "hummermann" og lurte på om vi kunne klare oss med 2 hummer. Da fikk alle ihvertfall en liten smakebit. Han hadde ikke klart å få tak i flere, for alle restaurantene i havnen hadde forsynt seg først, og de har førsteprioritet. Ja, ja, tenkte vi, kylling er også godt. Vi ga Willy beskjed om at alle skulle ha kylling, selv om vi ikke fikk sagt fra til alle som hadde meldt seg på. Trøsten måtte bli at maten ble veldig mye billigere.

Kl. 18.00 gikk startskuddet for nok en fest på stranden, og ingen klagde over at det ikke ble hummer. Willy klagde ihvertfall ikke, for det kom mange flere enn vi hadde meldt på. Han måtte finne frem mange flere kyllinger fra frysa. Jeg tror nok at vi var oppe i 50 mennesker, og det var flere som kom med barn.

Ungene hadde det helt toppers. Denne gangen ble det både bading, og bålbrenning til langt på natt. De fikk i seg litt mat, før de gikk over til å grille mashmallows. Dessverre fikk Ole Martin sand i øynene, og det var helt umulig å få vekk alt. Steinar tok ham med tilbake til båten for å prøve øyeskyllevann. Selv om det ble bedre, hadde ikke Ole Martin lyst til å være med tilbake, så han fikk se fyrverkeriet fra båten. Vel, fyrverkeri og fyrverkeri. Jeg så VELDIG mange nødbluss, og to fyrverkeri raketter.

 

Januar 2006