August

(Steinar skriver) 15 grader i lufta, lett yr som vasker bort sommerstøvet fra dekket. En avkjølende bris fra nord. Og vi har kastet loss med kurs for Amsterdam. Syndens Pøl. Kan livet bli bedre? Det mangler kanskje den hetebølgen som skulle ha vært forut for det kalde nordavind regnet, men det er jo bare èn mangel. Vi får nok hetebølger så det holder senere.

I nydelig rom slør seiler vi nesten rett sydover over dette merkelige "havet" av ferskvann som Ijsselmeer og Markermeer utgjør. "Hav"-områdene er adskilt av sluser i hver ende av demningene. Dybden varierer mellom 1 og 5 meter over hele området. De flotte nederlandske skutene med de potente baugspydene og senkekjøl på sidene, er laget for å kunne gå i akkurat slike farvann. De er helt flate i bunnen, og stikker ikke mer enn en halv meter ned. Det er storbutikk å leie ut slike "look-alike old style sailingboats" til nederlendere. De ser ut som om de er bygget i tre, men er som regel laget i stål.

Vell vell vell. Så var det Amsterdams fristelser da. Vi har tatt sikte på den havna i sentrum med det mest lovende navnet; "Six Haven". En koselig liten intim havn som man bør nå før kl 06 om kvelden, for den pleier å bli full. Vi ligger godt an. Etter kartplotteren er vi fremme 16.43:23 med nåværende hastighet. Vi nyter tegnene på vei inn til storbyen (som egentlig er ganske liten).

Helt til vi kommer til en bybro kl 16.10. Den åpner ikke mellom 16.00 og 18.00 fordi det er så stor biltrafikk. Så der ligger vi da. Og venter på at brua skal åpne.

(Janne skriver) Gjett om det var plass til oss i "Six Haven"? Nei det var ikke det. Og siden det bare var ca. 10 minutters seiling fra broen til marinaen, fikk vi Colin (6) og Camilla (9) fra CoCoNuT ombord da vi ventet på at broen skulle åpne. At jeg har overlevd å ha hatt 6 åringer to ganger er mer enn jeg forstår. Hadde på følelsen av at Colin var høyt og lavt og overalt på en gang. Jeg var en skjelvende nervebunt etter 5 minutter og sendte ungene inn i båten med beskjed om å kose seg med en PC eller noe. At solen skinte og havet var flatt spilte ingen rolle for meg. Når ungene først var plassert der jeg hadde oversikt over alle på en gang roet nervene seg. Unger blir selvfølgelig sultne etter hvert, og jeg hadde heldigvis handlet i Hindeloopen. Deilig ferdiglaget spagetti og kjøttdeig. Nam-nam. Det falt IKKE i smak fordi det var altfor krydret. Men jeg hadde mer i bakhånd, nemmelig ferdiglaget pannekake. HA-HA, den tenker jeg satt. Ungene spiste av hjertens lyst, og avsluttet med brødskive med Nugatti.

Vi bestemte at vi bare skulle seile gjennom Amsterdam, og ta inn på en marina rett på ande siden. Kun et par timers seiltur. Denne gangen hadde vi flaks med broåpningen. Kl. 21.00 skulle broen åpne, og vi var på plass kl. 20.45. Fikk akkurat lagt ut fendere og fortøyd, før jeg måtte ta fortøyning og fendere inn igjen. Er sikker på at det bare var for å trimme fokkeslasken. Men kl. 21.30 kunne vi endelig seile inn i marinaen i Ijmuiden, og kl. 22.00 var Colin og Camilla overlatt i god behold til sine foreldre.

(Janne skriver) Ijmuiden er heller ikke noen stor opplevelse. Masse fabrikker som spyr ut vanndamp (eller noe annet skummelt) ligger klistret opp i marinaen. Men det er masse restauranter og andre fasiliteter i området. En kjempeflott strand var det, og en masse feriehytter, som jeg ikke skjønner at noen vil leie. Hver sin smak. Noe Steinar selvfølgelig bet seg merke i, er at i Ijmuiden ligger Nederlands største utsalg av båt "ting". 2.500 kvadratmeter med bare moro. Kl. 13.00 kom Trond ombord og lurte på om vi kanskje skulle seile en liten etappe i dag også, eller kanskje gå en tur i butikken. Gjett om jeg var rask til å si VI SEILER.....NÅ? Som sagt så gjort. I min iver etter å spare tusenvis av euro, seilte vi rett inn i fronten som skulle ha passert mellom 07.00 og 12.00 (ifølge Steinar), så de første 2 timene var det skikkelig surt, med vind opp i 28 knop og masse regn. Men jeg satt bare å gliste og telte penger. Her i Nederland vil de nemmelig ikke ha Steinars flotte kredittkort, men mitt lille debet bankkort. Det minker på bilpengene mine, så nå vil jeg ikke være i Nederland lenger.

(Steinar skriver) Ekstremt høy havneavgifte. 37 Euro. Det høyeste så langt på turen. Alle steder fortjener å ha noe å bli husket for. Denne koselige plassen har Yact havnen helt innerst, og for å komme dit må man runde en sikk-sakk passasje med bare 20m bredde. Det er utrolig trangt når man står der å prøver og ikke subbe bort i noe. I boken "Reeds Nautical Almanac", står det at det anbefales å tute i hornet før svingene, slik at andre kan høre at du kommer! Utrolig deilig å ha to motorer i slike farvann. Før man nærmer seg selve havneinnløpet fra sjøsiden, må man kalle opp Harbourmaster på radioen for å melde sin ankomst. Det er fordi det er mye trafikk med store skip inn og ut av havnen. Harbourmaster "samler opp" småbåtene på utsiden av innseilingen, og slipper oss inn i puljer. Det gir oss en gyllen anledning til å praktisere sirkulering i høye bølger.

Det er mest behagelig bakfra, medium fra siden, og mest jobb forfra. (Janne kommenterer: Bølgene kommer BESTANDIG fra minst mulig gunstig retning, dette for å lære kapteinen opp i forskjellige situasjoner man kan komme opp i) Det gikk selvfølgelig bra. Når vi kom inn var det nesten fullt, men vi hadde ringt inn på forhånd (De lytter på VHF kanal 31, men den ble åpnet i fjor, og vi kan ikke velge den på vår 3 år gamle radio), og ved ankomst sto Portmaster og anviste plass til oss. God service.

Det var blikk stille i havnen og vi gikk på restaurant. En flott plass med litt forvirret innredning; planter og roser i taket, jukse steiner på veggene, tøy-tigre og aper som hang litt rundt omkring, og lekeplass for barna. Alt så ganske lovende ut, til vi fikk maten. Ikke at det var noe feil med maten, men det var en time og 35 minutter siden vi bestilte den. Det minste barnet hadde sovnet, og vi andre hadde avgått ved sultedøden. Dessuten var det ikke en skikkelig båtbutikk der. Alt i alt bestemte vi oss for å gå videre neste dag.

(Steinar skriver) Marinaen her har alt en seiler kan ønske seg; gratis dusj med ubegrenset varmt vann, vaskeanlegg, dieselmekaniker, båtforetning og restaurant av ypperste klasse. Til å være en "sluse-marina" er den velholdt og innholdsrik. Alt var nytt i fjor, og bærer preg av det. Vi møtte til og med et veldig hyggelig par som har båten sin her i marinaen, og ikke hvilken som helst båt nei, en Hutting 40, en stålbåt med alle kvaliteter en langtur seiler ser etter. Solid, velholdt, langkjølt, komfortabel og lettseilt. Inger og Bram fra henholdsvis Sverige og Nederland ga oss mange tips for seiling i disse farvannene vi er i nå. Det er tydeligvis et område som mange kommer til om sommeren for å seile. Det sies at folketallet dobles om sommeren, og da fortrinnsvis av tyskere. VI er ikke tyskere, så vi regner med å kunne seile rundt om kring uten at vi blir skult på.

Men først skal det kjøpes. Etter å ha brukt en formue i den lokale båtshopen på kart, slangeklemmer, kikkert og andre absolutt "må ha" ting, må vi reise til en by for å få litt bedre utvalg i forretninger. Det blir taxitur en halvtime (30 Euro) til nærmeste by med marked. Byen heter Middelharnis, og boy, var det fest der. Med sukkerspinn og lokal gatekjøkkenmat, og tivoli og boder.

Alt de lager av mat her strøs med melis over en sjenerøs smørskive. Da er det fest. De oljebollene på siste bilde, blir brukt til å trene håndballkasting i gatene med. Da har de ikke på smør og melis. Det fortalte en av selgeren meg når jeg spurte om de var til å spise eller ikke. Jeg er fortsatt ikke helt sikker på det med håndballtrening, men de smakte godt.

Ida mener at sukkerspinnet her var spesielt bra i forhold til sukkerspinn på Tønsberg Messa, Lisebjerg, Grenaa i Danmark, og Cuxhaven i Tyskland. Jeg tror det er fordi de har på smør og melis på folkefestdager.

Byen er veldig koselig, men etter tre timer hadde vi fått nok og dro hjem. (Janne kommenterer: HJEM betyr båten, altså Noravind, ikke Vestfjordveien 63 på Nøtterøy) Sekken var full av bakevarer, USB til Serie konverter, fotobag, 10 sokker til 5 Euro, batterier, og en kjempe kjekk strømskinne med sikring i. (Janne kommenterer: Han har fått bankkortet sitt til å virke igjen.................som om ikke alle skjønte det)

Det er rart hvor godt det er å komme bort fra havnen av og til. Jeg tror vi skal prøve å få til noen utflukter i havnene underveis hvor vi ligger flere dager.

(Steinar skriver) Det er ikke det at vi ikke har fått vår andel av flotte strender og badeforhold. Både Ijmuden og Stellendam har sitt å by på. Bare synd at det ikke er temperatur i luften eller vannet til å nyte dette noe særlig. Vi trøster oss med at en annen norsk båt med barn; "Hurra" - ikke er kommet lenger en til Kiel. Jeg tror "Hurra" skriver for Seilmagasinet eller noe sånt hjemme i Norge. Uansett har de som mål å ta oss igjen, slik at vi kan seile sammen videre, og da spesielt i den engelske kanal og over Biscaya bukta. For oss er det alltid en trøst at noen ligger etter oss i løypa og har dårligere vær enn oss.

Selv så idyllisk dette kan se ut ville vi allikevel av gårde. Kanskje fordi bildene over representerer de to dagene med godt solskinn på turen. Legg merke til himmelen på bildene. Som dere forstår har ingen blitt solbrent eller fått solstikk eller heteslag enda. Det er heller ingen som har vært fristet til å henge etter båten i et tau mens vi seiler, noe som kommer til å bli skikkelig gøy når vi kommer på det underveis. Nevnte jeg at jeg har kjøpt inn snorkel og dykkerbriller?

Turens korteste etappe står for tur når vi reiser 2,3 nautiske mil til et sted vi bare ikke kunne la være å besøke. 2,3nm er cirka 4 kilometer så dette var ikke lange turen.

Når vi først er der benytter vi sjansen til å rense dieselfilter og sjekke om det er sånn at motoren til CoCoNut skal variere i turtall, og ha hvit røyk og sånn. Vi tok bort noe skit som lå i en ventilovergang i dieseltilførselen, og siden har motoren gått som en klokke. Alltid godt med litt diesel på hendene...

I dag blåser det også 20 til 28 knop fra VestNordVest. Det er bra, for vi skal et par timer til øst. Det blir platt lens og seileomkapp konkurranse mellom Noravind og CoCoNut. Det går så det koster, og strekket er unnagjort på rekord tid. Vi fikk muligheten til å ta bilder av hverandre med seilføring på lens. Her er noen av de vi tok.

Den ene høydaren etter den andre står i kø for å servere oss sine ting i dag. Etter et par timer med fantastisk seiling i butterfly, viser det seg at vi kan nå bruåpningen direkte hvis vi bare klarer 8,5 knop og ikke 7,8 som vi gjør nå. Da slipper vi å vente en time til neste åpning. Elektronikken om bord holder rede på hvor vi er, hvor vi skal, og hvor lang tid vi vil bruke på det ved forskjellige hastigheter. Vi har et i overkant spennende kvarter foran oss. Så vi bestemmer oss for å motorseile med alle seilene oppe.

Butterfly seiling betyr at vi har vinden inn rett aktenfra, og at vi har det store forseilet (Genoa) ut på den ene siden av båten, og stormseilet som sitter på babystaget ut på den andre siden. Helst på lo side hos oss hvis det er noe forskjell. Vi gjøre 1,5 knop ekstra når vi tar ut stormseilet, selv om det bare er 11 kvadratmeter stort. Det er sikkert fordi vinden føres inn i genoaen på en mer optimal måte.

Uansett får vi nå prøve denne seilplanen også med motor! Spenningen stiger i skipperen, vil hastigheten øke med forventet mengde, eller vil den teoretisk optimale skroghastigheten komme inn i bildet før racing speeden oppnås? Motorene startes, og vi fosser gjennom vannet i rundt 9,5 knop. Det er riktignok høy spenningsfaktor om bord nå, men jeg behøver ikke tviholde i roret med hvite knoker akkurat. Med en dreven skippermine beordrer jeg kaffe til skipperen mens jeg stirrer på forventet ankomsttid på kartplotteren.

Seier! Vi har gått fra å ligge 4 minutter etter skjema til å ligge 8 minutter før skjema. Jeg koser meg med kaffen i suksess rusen, helt til jeg begynner å få det travelt med å rulle inn stormseilet og genoaen, før vi seiler rett inn brua som ikke har åpnet enda.

Rett etter denne brua er det en sluse med en fast bro over. Vi må sluses gjennom fra ferskvann til saltvann. Horisontal klaring der er etter boken 19m. Vi er omtrent 18m høye. Er det med eller uten antennepiskene og vindmåleren og sånt som står i toppen av masten? Og er mastefoten med i høydemålet?

CoCoNut går før oss. Vi tror hun er en 1/2 meter høyere enn oss. Slusemaster svarer ikke på VHF oppkall, men han står ved inngangen til slusen og vifter med armene. "Du er for høy for brua", eller tilsvarende på nederlandsk, roper han. Deretter blir vi lirket gjennom på babord side for der er det 15cm høyere. Det går ikke fort, og det er samlet en masse mennesker på land som ser på moroa. Det her er sikkert like moro som det er å se på Bastøfergene som ankommer Horten Havn.

CoCoNuts antennepisk skramler mot stålrammen under brua, akkurat som en bit melkekartong med klype på gjorde det på eikene på sykkelen i barndommen. Vi går klar av brua med en halv meters klaring fra antennetoppen. Så nå vet vi det. 18,5 meter.

Vi runder nå øya og setter kursen nesten rett vest. Vest er der vinden kommer fra. 20 til 25 knop sann vind, pluss båthastigheten, blir noe sånt som rundt 30 knop midt i fleisen. Igjen. Takk Hans Petter, for seilklærne, støvlene og hanskene. Et øyeblikk vurderer vi i seiersrusen å krysse vestover, men forkaster det temmelig fort. Det blir motor til neste bro/sluse med kalesjen godt gjenkneppet.

Vi er nå i Vokerak, og skal inn i Krammer slusen. Den har også en bro. Den er 16m. Heldigvis svarer SluiceMaster på VHF'en her. Ikke bare svarer han, men han svarer på norsk. Det viser seg at han har jobbet på norske båter i mange år, har hatt en "kone" i Norge, og har nå en datter som bor i Skien. Utrolig hvor god kontakt man kan får med folk over en åpen radio.

Denne hyggelig "nordmannen" guidet oss gjennom en sluse som skipstrafikken bruker og som har en bru som kan åpne seg.

Da er det bare en bro igjen før vi kommer til kveldens utpekte havn; Zierikzee.

Men nå er det kvelden for meg. I morgen skal vi til Veree og Middelburg midt inne på en øy. Det blir sikkert flere bruer og sluser. God Natt.

(Steinar skriver) Zierikzee var en hyggelig havn det, men vi bommet på den siste broåpningen og måtte ligge i tre kvarter og vente før vi slapp gjennom og inn til havnen. For å komme inn var det en lang, smal, grunn kanal som vi seilte inn i. Når vi kom frem la vi oss til å sove, og dro deretter bare videre neste dag i 9 tiden.

Vi prøver å dele på alt ombord, også styrmannsvaktene. På kartplotteren vår lages det en strek som viser hvor vi har seilet; en slepestrek. Her er et bilde av kartplotteren etter at admiralinnen har lekt seg litt.

Kanaler i innlandet i nederland er ganske like alle sammen. Med noen hederlige unntak. Innseilingen til Middelburg går gjennom en sjarmerende by som heter Veer. Ved siden av innseilingen til Yact Klubben var det et skilt som sa ; " Se opp for golfballer". Jeg har et bildet ett eller annet sted som jeg skal legge inn her.

Kanalen inn til Middelburg bød på turens hittil smaleste sluse. Den er 7 meter bred. Vi er rett under 6 meter. Her var det bare å legge ut fendere, så kunne det jo ikke gå galt. Det gjorde det heller ikke, med unntak av en brukket båtshake, blåmerker, og en vrikket fot. Det er tydeligvis en folkeforlystelse i Nederland å se på slusetrafikken, så også her. Alle fulgte med og holdt slusemaster oppdatert om tingenes tilstand. som båtshaker, fendere, sidestrøm også videre. Utrolig trang og intim plass med masse sjarm og høy sportsfaktor.

Inne i selve Middelburg sto Portmaster og ventet på oss. Vi fikk en kremplass rett ved siden av en sjarmerende bru fra 1700 tallet.

Her hadde de også gjort i stand til fest for oss, og tivoli og loddboder ble behørig besøkt. Ida testet det lokale sukkerspinnet, og dommen var klar; Dette er ikke bedre enn i Middelharnis. Pokalen i vinduet kan bare sendes av gårde.

Det virker litt paradoksalt med Spøkelseshuset rett foran katedraler og bygninger fra 1600 tallet. Det er tydelig at arv og kultur ikke har samme fotfeste overalt.

Båtshop besøket kostet som vanlig flere tusen kroner. Egentlig er det utrolig hvor mye man egentlig trenger som man ikke har fra før.

Litt utålmodig bestemmer vi oss for å seile i ett strekk til Bristol. Det er bare 150 nautiske mil, men værmeldingen melder om flau vind fra nord vest. Det blir vel motorseiling da.

Sitter i cockpiten og ser mørket senke seg sakte over havet. Gradvis kommer lykter, bøyer og navigasjonslys til syne. Det er egentlig min frivakt, for Janne står til rors, men jeg klarer ikke å gå og legge meg nå. Klokken er 22.32, og hele familien blir fylt med andakt. Sansene skjerpes, og det føles som om saltvannet lukter mer i mørket. På VHF'en hører vi en advarsel om en som svømmer over den engelske kanal rett nord for Dover. Det er ikke i vår rute. Det er nesten som helligbrøde å sitte her med en laptop isteden for å lytte etter fugler, og bølger som bryter.

"På veien over den Engelske Kanal fikk den ene båten motorstopp. Etter noen timer med reparasjonsforsøk bestemte vi oss for gå inn til Dover på slep. Dover er en fantastisk by med den kjente historiske......"

Men nå, før vi egentlig er ordentlig drevne på dette, må vi dele noen av erfaringene våre med dere. For eksempel finnes dieseldyr. Ikke dyr som i skipskatt eller skipshund eller husdyr eller lignende, men som noe algelignende som lever i diesel og formerer seg mens de lager vann. Det er sjeldent bra for en dieselmotor som foretrekker diesel fremfor vann som drivstoff. Dessuten er det to grunner midt i kanalen som heter "The Varne" og "The Ridge". Og det kan være opp til 3 knop strøm i kanalen på denne årstiden, og når strømmen går mot vinden kan bølgende bli høye og skvalpete.

Når man har lyst til å kaste en kanne med diesel fra en båt til en annen om natten, i den Engelske Kanal, trenger man to tau. Hvis det blåser og er skvalpete, trenger man to lange tau. Først binder man et tau fast i en tom kanne og fester det forsvarlig i egen båt. Deretter kaster man kannen til den andre båten. Dette kan gjentas om man ikke når helt frem første gang. Den andre båten tar inn kannen og fester et nytt tau som er gjort forsvarlig fast i egen båt til den samme kannen. Deretter slipper den første båten det forsvarlig festede tauet. Den andre båten fyller kannen nesten helt opp fra sin egen dieseltank med en egnet håndpumpe. Når man skal levere tilbake kaster man det ene tauet først, deretter kaster man kannen i vannet, og tilslutt slipper man opp det forsvarlige festet på det siste tauet.

Denne prosedyren kan utføres i mørket, med store skip på alle kanter og 1,5 meter bølger av en kvinne på dekk og en mann til rors. Det har vi prøvd, og kan anbefale prosedyren det på det varmeste.

Om det ikke skulle hjelpe med ren diesel uten dieseldyr, og det finner man ut etter bare en times tid eller noe sånt med filter rensing, lufting, og startforsøk, har vi enda en prosedyre som vi kan anbefale. Det dreier seg om tauing av båt i den Engelske Kanal med opp til 2 meter bølger og 3 knops motstrøm.

Trikset er å få kastet en egnet line fra den ene båten til den andre, og få det gjort før man driver på de hvite klippene ved Dover. Under slike forhold er det godt å ha VHF kontakt med den meget hjelpsomme Dover Port Control, som gjerne holder trafikken en stund mens man passerer foran innseilingen for de store båtene, på vei mot klippene i tre knops strøm, mens man finner frem tau og blir enig om prosedyrer. Hvis man tenker seg to plastflasker som ligger å skvalper rundt i et badekar med lekende barn, skjønner man fort at katamaranen med motorkraft bør ligge bak monomaranen i lengderetning. Så går man så nærme som man tør, for det er jo bek mørkt og man ser ingen ting, mens den båten som skal taues, kaster sitt 40 meter lange tau til fordekket på katamaranen. Der står det en kvinne og tar imot tauet, fører det langs siden av båten og fester det i ett av klyssene akter. Dette samtidig som styrmannen går forbi monohullet og er påpasselig med at det er mindre enn 40 meters klaring. Deretter er det bare å taue mot strømmen, forbi den samme innseilingen for "Large Ships", og inn i den sydlige Yact Harbour. Der får man plass på egnet bryggeende. Og klokken begynner å nærme seg 0700. Vi har seilt en stund nå, og alle frivaktene har vi vært våkne begge to. Så nå blir det søvn! :) Forøvrig spurte Dover Port Control om det var vi som hadde sunget gebursdagssangen på et ukjent språk på VHF arbeidskanal 74 rett over midnatt, noe vi svarte bekreftende på, og mottok gratulasjoner fra "Tower" til CoCoNuTs kaptein som i dag(natt) fylte 40 år.

Kl 10.00 sto jeg opp, og møtte Trond på brygga. Da kom han tilbake fra den lokale Chandler (Båtbutikk på engelsk). Deretter har vi mekket motor, dieseltanker, filter, pipes, og så videre i hele dag. Kl 19.30 virker alt med en gullende ren tank uten dyr, og en motor som går som en klokke. Da ble det bursdagsfeiring med kaker, brus og Red Bull energidrikk.

I morgen 0630 går vi ut med tidevannet til Brighton. Men egentlig så blir jo det 0730. Vi har stilt klokken 1 time tilbake.

(Janne kommenterer: Kvinnen på dekk syntes ikke det var spesielt morsomt, og vet ikke om hun kan rekommandere hverken dieselkannekasting eller tauing av andre båter midt i den Engelske Kanalen)

(Janne skriver) Endelig en deilig dag. I hvert fall var det sol, men vinden var fortsatt litt kald. Og vind var det lite av på turen til Brighton, så vi gikk på motor nesten hele veien. Hva kan man si om turen, annet enn at vi la ut fra Dover kl. 07.00 presis, og var i Brighton sånn ca. rundt kl. 18.00. Jeg må innrømme at jeg skvatt hver gang CoCoNuT kalte på VHF'en, og håpet intenst at de ikke hadde fått motorstopp. Men gudskjelov gikk det bra med både Noravind og CoCoNuT. Brighton har en skikkelig stor gjestehavn, med ALT man måtte ønske av fasiliteter. Vi hadde knapt fortøyd før Ida og jeg sprang opp til badet, og fikk oss en fantastisk dusj med ubegrenset varmt vann. Da vi kom tilbake stod gutta og trippet og hylte MAT. Det måtte jo bli restaurantbesøk igjen. Denne gangen ble det kinesisk. Steinar og jeg har funnet ut at ungene snart må lære å like litt fortskjellig mat. Ikke bare "Spagetti a la mamma" og fiskepinner. De må skjønne at maten er forskjellig på alle de stedene vi kommer, og det er bare å forsøke å smake. Hva er da bedre enn kinesisk i England? Nasjonalretten "Fish and chips" kan vi prøve en annen dag. I morgen er det ifølge en gammel sjømann i Dover meldt om tropevarme, helt opp i 45 varmegrader. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Men......vi får vente å se.

(Janne skriver) Skulle du ha sett - varmebølgen uteble. Nå ble vi overrasket. Men været er i hvert fall solfyllt en gang iblant, og da må vi ta av flees- og seilerjakker. Vi kan til og med sitte i bare T-skjorte. Herlig. Vi har oppdaget at verden er usannsynlig liten. Her i havnen fikk vi øye på en mellomstor motorbåt med et lite norsk flagg montert i radarmasten (et slikt som vi har med oss i 17 mai toget). Ole Martin spurte mannen som stod utenfor om de var fra Norge (på norsk), og mannen svarte at nei det var han ikke (på engelsk), men det var kona hans. Og ut av båten kommer Lise som er fra Tønsberg og har masse familie i Husvik. Men, hun har bodd i Durban i Sør-Afrika siden hun var liten. Leslie i CoCoNut er fra Durban i Sør-Afrika. Gjett om vi syntes dette var litt av et sammentreff. Jaja, det er jo ikke mye som overrasker etter den "norske" slusemaster i Nederland, men morsomt er det.

Ellers har jeg benyttet disse dagene i Brighton til å vaske klær og sengetøy i det eminente "Launderette". Og ellers er det utrolig hva denne kapteinen ombord bruker fokkeslasken til. Jeg trodde fokkeslasker la ut fendere og fortøyninger, men neida, det er ikke alt. Jeg måtte skru av noen DIGRE skruer som holdt festene til davitene fast i båten, og jeg måtte skrubbe fendere (kommer til å bli støl i flere dager). Når det gjelder fendere......Jenter, dere må passe dere hvis dere blir med på båttur. Dere får nemmelig noen merkelige ønsker etter hvert. Mitt største ønske var å få nye fendere og fortøyningstau. Fendere og fortøyningstau ..... går det ann eller??? Men nå har jeg i alle fall fått 4 nye flotte, hvite, store fendere, og de skal jeg bare bruke når vi skal i havn, og så har jeg skrubbet de originale Prout fenderne så de skinner, og de skal jeg ha i nødstilfelle. Og..........jeg har fått nye fortøyningstau. 2 stk. hvite, flotte, elastiske, 20m lange tau. Jeg må ha gått fra forstanden. For å bøte på eventuelle skader på mitt sarte sinn, tok jeg med Steinar og bankkortet hans med på handletur. Det er nemmelig 70% salg på sommerklær overalt. Fikk loppet ham for noen penger, men ikke på langtnær så mye som han har brukt i båtshoppen. Men så var det dette med shopping da.......det er fortsatt IKKE morsomt. Men jeg fikk kjøpt treningstøy, for nå begynner livet å bli litt for stillesittende. I morgen begynner jogging og styrketrening igjen. (Trur eg).

Ida og Ole Martin bruker stort sett dagene på å være sammen med Camilla og Colin fra CoCoNuT. Utfluktene er også populære. Ihvertfall den første, for da var vi på tivoli. Det er som det pleier å være. Foreldrene står med åpen lommebok, og ungene springer fra den ene karusellen til den neste berg og dalbanen. Brighton er en veldig sjarmerende by, og vi koser oss veldig her. Det er masse å se på, for ikke å snakke om en masse merkelige mennesker.

02/18/09